Vil Vekst Logo

Alt starter med den gode samtalen!

– Tonje og Dag

Siste blogginnlegg

3/4/2020
Tonje

Enda en stille uke ...

I dag er det nesten litt morsomt å tenke på at vi er på vei inn i den stille uken… Noen av oss tenker vel at de tre foregående på sett og vis har vært stille nok. Ikke for det, jeg forstår at det går unna på hjemmekontorene og ikke minst i de hjemmene der man både skal undervise andre og være en slags rektor på hjemmeskolen. Takk også til alle dere som midt i alt holder landet gående som sykepleiere, leger, butikkansatte, håndverkere og you name it!

Les innlegget

Jeg skjønner at tempoet er høyt for noen. Men. Uansett. På aktivitetsfronten og når det gjelder sosialt liv, har det vært stille en stund. Det leses, legges puslespill, bakes og ordnes mer i de tusen hjem enn det vi er vant med. Mye av det er bra, men det kan bli i overkant. Når gemalen finner fram pastamaskinen fordi han har tid til det, har det skjedd noe med hverdagsrytmen selv for oss som har tutet tilhøreres ører fulle med rytmeprat de siste årene.

Men nå går vi altså inn i den stille uken…

Noen har prøvd å si at påsken er avlyst, men det må ha vært en aprilspøk. Den kommer – egentlig som en lang og god tid fra og med første påskedag, om vel en uke. Etter den stille uken… Den uken som minner oss om at påsken i sitt egentlige vesen verken har med hyttetur eller krimbøker å gjøre. Påsken er kirkens høytid, og hadde den vært helt normal, hadde vi rammet inn gode tradisjoner mellom to viktige samlinger: Palmesøndag med Jesus som rir inn i Jerusalem for å møte sin skjebne, og første påskedag da jubelen stod i taket fordi den korsfestede mesteren har stått opp. Mellom der hadde vi kanskje samlet venner til kvelds, og muligens feiret nattverd rundt bordet, skjærtorsdag kveld. Langfredag hadde vi listet oss litt gjennom den dagen som på engelsk har fått det navnet som passer aller best: Good Friday.

Men sånn blir det ikke i år. Vi tar gudstjenestene fra sofakroken hjemme og inviterer ingen. Men vi har en ypperlig anledning til å kjenne enda mer på hva den lange dagen som heter god, egentlig handler om. På den dagen sørget Jesus for tilgang til en fred som er dypere og annerledes enn den freden vi kan kjenne på når livet er på stell…  Sånn som vi husker det fra noen uker tilbake. Da vi var relativt bekymringsfrie og trodde vi hadde jobber og inntekt og at påskeplanene var klare…  

I stedet sitter vi her, fredag før den stille uken, og merker hvor sårbare vi er. Som verden, nasjon og enkeltmennesker. Vi må innrømme at vi, tross alt, befinner oss i et av verdens mer priviligerte og trygge hjørner, samtidig som usikkerheten gnager.

Nettopp da er det veldig bra å vite at påsken ikke er avlyst. Og at den ikke ble avlyst den gangen Jesus ropte til Gud i Getsemane og ba inderlig om å få slippe å møte det som lå foran ham. Det var ikke til å unngå, det han skulle gjennom. Derfor gikk han hele veien…  Og han gikk den alene.

Vi må gå hele denne veien, vi, også. Alene – og sammen. Sannheten er at vi faktisk ikke visste mer om hva framtiden skulle bringe før dette skjedde enn vi gjør nå, selv om vi føler at vi hadde mer kontroll. Det betyr at når dette er over, er vi egentlig ikke mer herre over tilværelsen enn vi er i dag. Selv om skolene etter hvert åpnes igjen og det blir liv i mange arbeidsplasser. Selv om vi kan møtes og slippe å spise alene.

Nettopp derfor er det godt påsken ikke er avlyst.

Godt at Jesus tok kampen. Gjorde klart alt som skal til for at du og jeg kan puste ut og legge hver enkelt dag, hver kjip følelse, hver lille glede – og alle feila fra i går… i hans hender. Og bytte det med den freden som bare finnes i det møtepunktet.

Velsigna påske.

27/3/2020
Tonje

Count your blessings ...

Middag sammen hjemme 16 dager i strekk… Jeg gjorde akkurat en opptelling og konstaterer: Det har ikke skjedd før i vårt ekteskap så langt. Det vil si tjuefem år. Joda, vi har hatt et par roadtrips som foreløpig innehar rekorden, men de må nok se seg slått før denne rytmen brytes. Jeg vet at for noen er middagsrekka vår helt normal, men med jobber vi reiser i og ikke helt A4-hverdager, er dette ganske eksepsjonelt i vår verden. Det er helt på pluss-sida. Vi er takknemlige. Gemalen er litt mer bekymret over at jeg har begynt å strikke, men glad for at jeg har bestilt Rummy på nettet. Den jeg kjøpte i Amsterdam på åttitallet befinner seg på hytta. Og der er vi jo ikke…

Les innlegget

Vi jobber – og jeg er stadig litt nazi på egen rytme i så måte. Klokka ringer sju. Det er litt seinere enn jeg egentlig våkner, men vi unner oss en litt roligere morgen enn vi er vant med. Det er det også grunn til å takke for.

Jeg har for anledningen plukket fram det gamle amerikanske utsagnet Count your blessings – tell dine velsignelser. Hva er jeg takknemlig for, og hva gleder jeg meg over, akkurat ved inngangen til denne helgen? To ting er allerede nevnt: Litt ekstra rolige morgener, er en. Middag med gemalen hver dag den andre. La meg dessuten legge til: Som han lager. Jeg føler meg faktisk litt bortskjemt.

Hva mer?

- Våren er her. For fem år siden var det snøføyke på denne dagen. Nå spirer det jammen rundt oss.

- For ei som aldri har ringt noen uten å ha et spesielt ærend, er dessuten det å ringe bare for å prate - og leve greit med det - en blessing. Det er det også å ha venner jeg kan ringe til. Nytt for meg er at jeg har lært meg å sette pris på facetime.

- Fordypet vennskap. I en tid da vi skal omgås lite, har vi hatt mer kontakt med ett nabopar. Både på telefon og et par ganger i samme rom med god avstand. Det er veldig fint. Verdt å sette på lista over velsignelser.

- Tid. Ikke mer, men til annen bruk. Ingen av oss har fått et minutt mer tid de siste par ukene, til tross for at vi påstår det. Men vi har blitt tvunget til å bruke tiden vår annerledes. Det tror jeg i seg selv er en velsignelse. Måtte vi bare notere oss og huske hva det var vi verdsatte i denne tiden – og hva vi ikke savner.

- Helse. Foreløpig er vi, så langt vi vet, friske. Det er ingen selvfølge selv om vi har vært veldig forsiktige. Pilene peker oppover og vi føler med de som rammes.

- At det finnes en av-knapp på TV. Vi har gjort et valg om å følge nyhetene i avisen. De første par dagene fulgte jeg altfor godt med på TV og erkjente jeg at jeg kunne bli hekta på nyhetene der. Og skrudde av. Siden har vi holdt det sånn. Vi har funnet et par serier vi følger i stedet. Fyller feelgood-tanken uten å stenge verken verden eller realitetene ute. Det har vært et godt valg – som vi takker for.

Lista kan og skal gjøres lenger.

Hva vil du skrive på din når du teller dine velsignelser og fokuserer på hva du er takknemlig for?

God helg.  




Samliv
26/3/2020
Tonje

I disse tider 2

Noen mener at det blir flere skilsmisser når dette er over… Det kan hende. Det kan også hende vi til fulle ser verdien i relasjoner foran alt annet som fyller livet. I så fall kan mange relasjoner komme styrket ut av dette. Vi merker i hvert fall at vi er sosiale vesener. Selv vi som er introverte. Det siste er forresten en fordel i disse dager.

Les innlegget

La meg si en ting fort. Jeg er dypt takknemlig for helsevesenet og den formidable innsats som gjøres. Jeg bøyer meg i støvet overfor de som må ta store og vanskelige beslutninger.Jeg har nesegrus beundring overfor de lærerne – tidligere kollegaer inkludert – som fikk bratt læringskurve på digitale plattformer og som utviser en kreativitet det er grunn til å ta av seg hatten for. Men de jeg kanskje føler aller mest med i disse dager, det er de småbarnsforeldrene som prøver å sjonglere eget hjemmekontor og barnas skoleforpliktelser og aktivitetsbehov. At det kan gå på tålmodigheten – og samlivet – løs, skjønner til og med sånne som oss.

Vi, som har rigget oss til med hjemmekontor i hvert vårt rom – og møtes til lunsj. For at det ikke skal gå helt i stå for oss. God rytme er i min verden svaret på det meste. Derfor ringer vekkeklokka til vanlig tid. Så går vi altså hver til vårt – i hovedsak innenfor husets vegger. Gemalen har hatt noen få oppgaver andre steder knyttet til jobb, mens jeg har holdt meg hjemme med unntak av en daglig spasertur. Mitt krav. Dag ser ikke helt behovet, men jeg insisterer. Påstår at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke får luftet meg. – Det kan vi jo ikke ha noe av, sier han – og blir med. Innrømmer til og med at våren er på vei.

Hvorfor dette litt rigide oppsettet? Fordi det er i de gode tidene at man lager systemer for de dårlige. Vi prøver å være i forkant. Ikke tære mer på hverandre enn nødvendig, men legge tilrette for at vi kan jobbe i fred. (Akkurat det der skjønner jeg er en drøm for dere som har barn hjemme…) Sette oss i en situasjon der vi fremdeles kan møte blikk i en pause og spørre hverandre hvordan arbeidsdagen har vært så langt. Vi kjenner oss selv godt nok til å vite at surrete rytme med uavklarte arbeidssteder og manglende timeplan – altså et liv langt fra den hverdagen vi vanligvis har – ville ødelegge mer enn den bygger. Joda, vi nyter ferier sammen når vi har det, og vi har ukentlig date som vi ofte omtaler som den viktigste investeringen i våre samliv. Men vi har så ofte erfart at erfaringer og opplevelser hver for oss tilfører forholdet vårt viktige ting. Individuelle opplevelser er mangelvare i disse dager, men tid hver for oss kan vi fremdeles gi hverandre. For så allikevel å ha mer tid sammen enn vi er vant til – og som vi er takknemlige for.

Hvis dere som har barn hjemme klarer å få til noe av det samme, tror vi samlivet kan tjene på det. At dere ikke prøver å gjøre alt samtidig – sammen; Ha hjemmekontor, organisere skoleoppgaver for barna, aktivisere minstemann. Er det gjennomførbart, tror vi det er en fordel å gi hverandre individuell alenetid i en så fast rytme som mulig. For eget og familiens beste. Det er ikke et mål at dere skal gå ut av disse ukene og være intenst lykkelige for at dere endelig har fått masse tid sammen som familie – og med ungene. Målet er at vi skal gjøre det beste vi kan ut av de dagene og det rammeverket vi faktisk har akkurat nå.

Vi tillater oss derfor tre tips før neste uke med nye utfordringer:

- Ikke la dagene flyte, men bli enige om en rytme – og ta helg.

- Ikke anta hva partneren/resten av familien trenger eller ønsker, men spør: Hva tenker du skal til/hva kan jeg bidra med for at dette kan bli en god dag for deg?

- Evaluer og finn eventuelt andre løsninger.

Spør: Hva har vært bra med denne dagen? Er det noe du tenker at vi kan/skal gjøre annerledes i morgen/til uka? Og legg gjerne til: Hva bekymrer deg/gjøre deg urolig/gjør deg glad/takknemlig for tida?

13/3/2020
Tonje

I disse tider

Les innlegget

- Jeg må få gjort noe med den stolpen der, sa gemalen forleden og pekte på gjerdet rundt en av plattingene på hytta. - Å, må du det. Den ser da fin ut? Jeg så nok litt undrende på ham, for forklaringen kom fort: - Den er pill råtten. Du skjønner, jeg har juksa, sa han. - Jeg hadde ikke tid - eller gidd - til å få gjort noe med det i fjor, så jeg bare sparkla og malte over, så den så bra ut. Stikker du en kniv i’n, går’n rett igjennom. Vi kan jo ikke ha det sånn, for hvis noen setter seg på den, ramler de rett uti syrinhekken …

Fasaden så altså fin ut, men om noe la tyngden sin på den, ville den svikte helt …

Det er så lett å pusse på fasaden. Få livet til å se fint ut. Men hvordan er det når det trykker litt til? Har vi verdier og holdninger, ikke minst en etablert trygghet og akseptasjon av at livet faktisk ikke er friksjonsfritt, som gjør at vi tåler den tyngden motgang gir oss? Eller endringer av den typen vi står overfor i disse dager.

Jeg har på ingen måte behov for å snakke lettvint om den situasjonen vi som samfunn – som verden – befinner seg i nå. Noen har virkelig gode grunner til å være svært bekymret, mens andre trygt kan skjerpe seg. Vi må ta situasjonen på det største alvor og bruke hodet. De av oss som driver med den slags, bør i tillegg be. Helst uten å tro at Gud trenger informasjon om ståa. Han ser det nok – og er antagelig den minst overrasket av alle. Selv om jeg ikke på noen måte mistenker han for å ha satt dette i verk som en slags straff, som noe påstår. Nok om akkurat det …

Selv har vi søkt litt dekning på den allerede nevnte hytta og tar hjemmekontordager stort sett her – i hvert fall fram mot påske. Vi er takknemlige for myndighetenes strikte restriksjoner - som vi merker konsekvensene av i form av avlyste arrangementer og de inntektstap som følger av det. Spørsmålet for meg blir hva uroen knyttet til det, ramler ned på i mitt liv. Tar jeg det med ro og tenker at ja, livet er sårbart, og nå står vi ansikt til ansikt med akkurat det? Det var en underlig opplevelse i går kveld å komme inn i en dagligvarebutikk der en skulle tro det var to dager før jul. Vi skulle handle for helga (inkludert en pakke toalettpapir), og fikk for så vidt gjort det – selv om vi ikke fikk tak i brød. Det var mye frykt å spore. Noen av dem med de mest overfylte handlevognene er kanskje blant dem som har jugd seg til en test på legevakta, også. De som panikken virkelig har grepet tak i. Frykt kan ha mange årsaker. Noen ganger kan røttene til vår egen panikk være at vi har jobbet for mye med fasaden og for lite med fundamentet. Det har muligens blitt sparkla og malt mye på overflata i livet …

Kanskje dette kan bli en tid for den viktige refleksjonen over hva vi vil at livet vårt skal preges av – og bæres av. Slik at det holder tyngden av den virkeligheten Kolbein Falkeid beskriver så godt:

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Samliv
21/2/2020
Tonje

Regler og sånn...

Denne uka tilbringer vi på hytta. Selv om vi ikke lenger styres av skolens ferietider, slik vi gjorde, er liksom uke 8 vinterferieuka vår. Vaner er vonde å vende. Og noen ganger unødvendig å snu på. Så vi har halvveis feriedager medbragt pc-er og litt løse timeplaner i vårt sommerparadis… Uten en snøklatt utenfor døra, men med peisfyr og enkelt hytteliv inne. I går tok vi forresten litt av vårsjauen utendørs. Det var en merkelig opplevelse tatt i betraktning at det fremdeles står februar på kalenderen.

Les innlegget

I bilen på vei hit ned hørte jeg på radio. Temaet var «hytteregler» og et par kjendiser ble bedt om å dele sine. Jeg så fram til å få noen nye innspill, men «nok øl i kjøleskapet» er liksom ikke det viktigste i vår verden… Men vi har altså våre. At man skriver i hytteboka er en. Vann-vett er en annen. Hos oss går alt gråvannet inne i en tank som må tømmes, og sånt utløser jo et rigid regelverk. Greit fulgt opp av regler for strømbruk. Ikke så mye fordi det koster, men fordi sikringene går i vilden sky om ikke noe skrus av når annet skrus på. Vi går jevnlig på smellen… Men så kommer vi til de virkelige reglene.

Og det er de som skal sørge for at alle ferierende har mest mulig ferie når det står ferie på programmet. De er viktige. Jeg har sett nok av hytteliv som favoriserer noen, mens andre –  vertskapet, helst hun – fungerer som alles tjenere. Mine foreldre hadde hytte i min oppvekst. Den var stort sett fylt til randen – dvs åtte køyer – av folk. Moderen stilte med hjemmelaget mat hver dag hele ferien. Faderen bar vann og ved – og fylte parafin. Han smurte dessuten alle ski - og serverte kaffe på sengen. Det siste for å få oss på til lang skitur. En plage, om jeg skal være ærlig, men mye infamt kan dekkes under parolen "snill". Mine foreldre var ikke særlig gode på å delegere, og vi andre syntes nok det var en behagelig arbeidsfordeling.

Jeg var godt voksen før jeg tenkte gjennom «systemet». Til mitt eget forsvar har jeg tenkt at de egentlig likte det litt, men siden jeg er annerledes skrudd sammen og ikke har samme husmorstolthet som min mor, har vi altså innført noen hytteregler som nye gjester – de som skal bli noen dager - informeres om i forkant og får repetert med jevne mellomrom.

Den viktigste er at vi ikke spiser frokost sammen på hytta. Med få unntak knyttet til weekendbesøkende og avreisedager. Men ferie hos oss betyr at man står opp når man vil og fikser sin egen frokost. For min del; relativt tidlig. For gemalens del; tilsvarende sent. De som ikke har spist frokost når han står opp, får forresten vanligvis tilbud om egg og bacon, og noen har i årenes løp funnet ut at det kan betale seg å sove lenge. Han er betydelig greiere enn meg. Jeg ordner ikke frokost til noen.

Den neste regelen er at hver enkelt rydder bort spill de har brukt og fjerner sitt eget rot ( = bøker, strikketøy, plagg man har tatt av seg når jeg har fyrt for kraftig, noe som skjer relativt ofte) etter bruk. Jeg bryr meg ikke om hvordan det ser ut der folk sover, men vår bitte lille stue og andre fellesområder skal innby til sjelefred…

Regel nummer tre er at alle er med og rydder av bordet, men at oppvaska i utgangspunktet er mi! Unntak er om regel nummer fire trer i kraft:
Dersom vi – dvs flere familieenheter - er her sammen over flere dager, fordeler vi middagene; innkjøp, tillagning og oppvask.

Dette er selvsagt nær beslektet med vårt stadige tilbakevendende tema: Forventningsavklaringen. Selv nå når gemalen og jeg rår grunnen alene (og bunkene med bøker i stua er adskillig høyere enn vi tillater når hytta er fullere sommerstid) tar vi den runden ved ankomst. Denne gangen ankom han to døgn før meg, men det første han sa – nesten før jeg hadde satt fra meg to medbragte handleposer på kjøkkenbenken – var dette: Nå kunne jeg tenker meg en liten gjennomgang av planer og ønsker for de neste døgnene her nede. Så da gjorde vi det…

Ytterligere to døgn seinere er vi begge fornøyd. Vi er på god vei gjennom planlagt meny og hver våre annonserte jobbebehov. Vi har «rusket»opp i hagen og klipt den hekken vi aldri fikk tatt i høst ( mitt behov, avtalt under Dags tillyste åpningsmøte). Noen har tatt igjen forsømt søvn, vi har lest, begynt på sesong 8 av Homeland og tatt flere medaljer i skiskyting. Jeg glemte forresten å si at jeg ville spille Rummy, men litt ekstra er det lov å komme på underveis.

God ferie, folkens. Husk at forventningsavklaring demmer opp mot skuffelser og misnøye, og at regler ikke trenger være kjipe. De kan faktisk gjøre livet godt – for alle.

litt mer personlig
5/2/2020
21/2/2020
Tonje

Forståelse eller tilgivelse?

Les innlegget

- Kan jeg få en prat med deg? spurte hun. Jeg ble litt overrasket. For hun hadde unngått meg i lengre tid og var - av grunner jeg ikke helt forstod – svært fornærmet, først og fremst på mannen min, men også på meg. Jeg visste at hun også hadde konfrontert noen felles bekjente med at dersom de brukte tid med oss, kunne de ikke regne med henne i sin omgangskrets. Ingen i umiddelbar nærhet av henne, trengte visst å være i tvil om hva hun mente om oss. Situasjonen var slitsom, men det var lite vi kunne gjøre med den, tenkte vi. Den som sloss med feieren, blir svart

Men nå stod hun altså der. Foran meg og ba om en prat. - Jo, selvsagt, sa jeg – og tenkte at det var en fin mulighet til å korrigere noen antagelser hun måtte ha. Det var sommer og sol og vi befant oss på samme sted. I telt og campingvogn. Det var godt. Vi kunne sitte ute. Med mye luft rundt oss. Det kommer godt med når det øvrige kjennes litt trangt. Og kleint. Og usikkert.

Jeg ventet på hennes utspill da vi hadde rigget oss til på avtalt sted til avtalt tid. Jeg tror kanskje hun hadde håpet at jeg, på tross av at vi satt der på hennes initiativ, skulle ta ordet. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe å si. Hun harket seg inn på banen etter hvert – og fortalte det jeg allerede visste; at hun hadde behandlet oss stygt. Jeg var glad og takknemlig for ærligheten hennes. Var klar til å ta imot hennes anmodning om unnskyldning, men det kom ikke noe i den retning. I stedet begynte hun å forklare. Hvor vanskelig det hadde vært for henne, at hun hadde misforstått noen ting og at hun hadde hatt det tøft på andre områder, også…   Det var lett å få medlidenhet med henne, men jeg ante først ikke hva jeg skulle gjøre, for nå bar det over skog og hei inn i et helt annet landskap enn jeg hadde sett for meg. Da jeg omsider fikk summet meg, stoppet jeg henne forsiktig med hånden og spurte om jeg kunne få stille henne et spørsmål? – Joda, det kunne jeg…

- Hva er du egentlig ber om fra meg nå, spurte jeg; - Min forståelse eller min tilgivelse?  Hun stoppet opp. - Egentlig begge deler, sa hun da hun fikk tenkt jeg om.

- Jeg tror jeg kan tilgi deg, sa jeg, selv om det kjentes litt tøft å si det. Jeg visste at jeg måtte legge til noe om tillit etterpå. Noe om at den hadde fått et skudd for baugen. Viktigere der og da, var det at jeg måtte si at hun ikke kunne få min forståelse. At det faktisk var svært vanskelig for meg å forstå at hun hadde snakket stygt om oss til omgivelsene og gitt felles venner et ultimatum i forhold til hvem de skulle vanke sammen med. Det ble stille mellom oss da jeg hadde sagt det. Jeg merket at hun var skuffet. Akkurat der og da tror jeg tilgivelsen min – det at jeg ikke ville bruke det hun hadde gjort mot henne – var mindre verdt enn den forståelsen hun hadde håpet på.

IMG_0767

Det har slått meg at det er litt sånn for meg innimellom, også. Jeg tenker at jeg  skal be om tilgivelse for noe jeg har gjort feil, men underveis mot en erkjennelse – eller kanskje helst i stedet for den – forsøker jeg å forklare hvorfor det ble som det ble, hva jeg tenkte, hvilke omstendigheter jeg kjempet mot osv… Jeg roper etter forståelse – og bønnen om tilgivelse står i fare for å blir meiet ned av behovet for å forsvare meg.

Noen ganger er det bare en ting som gjelder: - Jeg gjorde deg urett, kan du tilgi meg. Punktum. Det er så sjelden det får stå alene. Vi forklarer og kaller ting uheldig eller mener at vi kunne nok gjort dette på en bedre måte…  Er vi riktig flinke, kan det hende at hele «erkjennelsen» konkluderer med at det egentlig nok var den andres feil når alt kommer til alt. Han eller henne som jeg egentlig bør be om tilgivelse, blir den som – riktig nok uten å vite det – fikk meg til å gjøre det jeg gjorde. Det som var kritikkverdig eller skulle vært annerledes. Ordene blir rundere og føles lettere å bære når vi setter andre navn på det.

Jeg øver meg. Prøver å kalle en spade en spade og si min feil når det faktisk er det. Bruke ordene unnskyld og tilgi meg uten all verdens tillegg.

- Hilser du mannen din og sier at jeg er lei meg, spurte hun jeg snakket med da vi hadde rundet av for vår del den dagen i sommersola. Forsøket på å slippe lettere var så gjennomsiktig, og jeg tror jeg gjorde helt rett da jeg svarte nei; - Han er her, han også, og det ville bety mye om du tok tak i ham og ba ham om unnskyldning, svarte jeg.  Men det initiative kom aldri...

 

litt mer personlig
30/1/2020
13/2/2020

Påminnelsessymbolet...

Les innlegget

Vi har et ekteskapelig symbol hjemme hos oss. Det er ei antikk egghøne jeg en gang arvet etter min mormor, og som betyr mye for meg. Den står på kjøkkenøya vår og er til daglig full av te-lys. Uten at akkurat det har noen som helst symbolsk verdi. Men det har altså høna…

Historien er som følger:

Jeg er ganske pertentlig og nok egentlig flinkere enn gemalen til å ta vare på ting. Han er mye mer slumsete enn meg, selv om han er veldig praktisk. Det tok meg – ærlig talt – en del år å klare å le med ham av noen av hans overraskende uhell hjemme hos oss. Ikke alle.

Tidligere bodde vi i en enebolig med flere verandaer og hage. En sommer spanderte min kjære først ca halvannen liter rød maling på plenen vår og seinere omtrent det samme – denne gang hvit maling – på verandagulvet. Rødmalingen havnet på et ganske konsentrert område, og det var "jo bare å spa opp og så litt", så var det i orden. Mente han. Men la det være sagt: Den spainga tok tid… Verandagulvet hadde vi snakket om å bytte – så egentlig hjalp jo bare hvitmalingen oss å ta en endelig avgjørelse. Allikevel klarte jeg ikke å dy meg, men tjatret og bar meg en smule over hvor surrete Dag var – begge gangene. Jeg ga klar beskjed om hvor unødvendig det var å søle sånn og bla bla bla…

IMG_1014

Så – litt seinere samme sommeren, var det min tur. Det var selvsagt et hendelig uhell… Men jeg klarte altså å knuse mitt elskede arvestykke. Mormors egghøne, det vil si, toppen på den - med hønehode og stjert – gikk i dørken med et brak. Jeg grein – og Dag trøsta. Sa noen velmenende ord om at det bare var en ting – uten at det hjalp stort, selvfølgelig. Så satte han seg stille ned ved kjøkkenbordet, fant fram limet - og gjorde et møysommelig arbeid for å få den sammen igjen. Og klarte det.

Da han hadde sittet der en stund, kom det sakte og stille fra plassen hans: ”Jeg må innrømme at jeg er glad for at det var du selv og ikke meg som gjorde dette”.

Akkurat da gikk det opp for meg hvor såret han egentlig måtte ha vært over at jeg - når han helt klart har vært ergerlig på seg selv - hadde lagt stein til byrden igjen og igjen. Han hadde helt rett; Det var godt jeg knuste egghøna helt selv… Og det var definitivt tid for meg til å svelge stoltheten, innrømme min svakhet, ta ansvar for mine gjerninger og be ham om tilgivelse. Noen ganger er det sånn. Forhenget må dras til side. Vi har blindsoner og ser ikke klart, før noen speiler vår egen oppførsel. Dag hadde nok møtt gnålinga mi med irritasjon og noen kommentarer underveis, men før den dagen da egghøna knustes og han satte ord på hvordan det føltes for ham, hadde jeg ikke tatt det inn.

Og samtidig vet jeg: Jeg kan ikke gi noe løfte om at jeg ikke kommer til å gå i samme grøfta igjen. Jeg har faktisk allerede plumpet uti... Når Dag ikke finner kortmappa si, eller nøklene sine eller noe som ”går så bra” ikke gjør det…. Men det ringer nok noen flere bjeller når fristelsen er der. Og når skaden er skjedd. Sånn at jeg kan få tatt det opp med en gang.

Hadde han tillit til at jeg aldri mer skulle såre ham etter det? Sikkert ikke, og det er jo godt. Fordi jeg er den jeg er – og han den han er. Jeg vet at han kommer til å rote bort kort og nøkler, og et eller annet som han pleier gi løfte om at «går fint!», kommer ikke til å gjøre det. Det vil bli flere skrammer.

Han vet at jeg fort kan holde mitt foredrag om at «hvis du vender deg til å legge nøklene i skuffen i gangen», der jeg - omsorgfullt - har plassert en liten bolle som er godt egnet for sånt, vil han slippe å lete. Det er godt ment, men oppfattes som mas. Og hundre omsorgsfullt plasserte nøkkel-boller hadde neppe hjulpet.

Dette er småting, men summen av småting kan ødelegge mye. Skape sår og oppleves traurig i lengden. Når det kommer til større og virkelige smertefulle ting – som triggere fra barndommens traumer, utroskap eller lånet du ikke visste om – er det å gjenvinne tillit betydelig mer krevende og vi må gi hverandre mer – og god - tid. Og det er ikke du - eller jeg - som forvoldte skaden og såret som bestemmer når den prosessen er ferdig, men han eller hun som ble såret.

Kanskje du eller dere også har et sånt symbol hjemme. Noe som minner deg på noe viktig. Noe dere ikke må glemme. Noen synes sikkert egghøna vår - den sammenlimte som ikke er så fin som den en gang var - burde vært kasta. Aldri i livet. Den er egentlig finere enn noen sinne...

 

 

litt mer personlig
22/1/2020
13/2/2020

Antar du nå..?

Les innlegget

Det slår meg igjen og igjen at vi – og jeg inkluderer villig meg selv i dette – styres av antagelser. Derfor øver jeg meg på å stille meg selv følgende spørsmål ganske ofte:- Vet du at det er sånn, eller antar du nå? Det er veldig oppdragende. Samtidig øver jeg meg på å være oppmerksom på andres antagelser – de direkte eller indirekte. I den siste kategorien overhørte jeg følgende for ikke lenge siden; - Ja, når man får barn oppdager man at det viktigste i livet ikke er å ha det ryddig hele tiden.

Det ble sagt i spøkefull tone til en annen, så sånn sett var det egentlig ikke noe galt i det. Allikevel: Jeg var kjapp til å se et par antagelser i forlengelsen av det som ble sagt. For det første: Trodde hun som sa det at den hun myntet kommentaren på fram til hun fikk barn hadde ment at det viktigste i livet var å ha det ryddig? Mente hun som sa det at vi som har det ganske ryddig rundt oss – med eller uten barn – rydder fordi det er det viktigste i livet? Og til sist; tenkte hun selv at det viktigste i livet var å ha barn?

Joda, jeg innser at det finnes forsvar i tankegodset mitt. Jeg er tross alt relativt ryddig – og barnløs. Hadde vi hat barn, burde de – gitt min alder – nå være utflytta eller i det minst såpass voksne at jeg sikkert hadde hengt over dem med spesifikke ryddekrav, men allikevel. Og livet er meningsfylt også uten barn, la det være sagt.

IMG_4665

Når det stort sett er relativt ryddig der vi bor, er det ikke fordi det er det viktigste i livet. Det er fordi det hjelper meg å hvile. Jeg trives med å ha det ryddig rundt meg, men objektivt sett det er mye i livet som er viktigere enn akkurat det. Men nå er altså jeg skrudd sammen sånn at jeg må rydde først og kan kjenne på freden etterpå… Gemalen er noe mer fleksibel og klarer utmerket å slappe av midt i rotet, men han har lært seg å stille et spørsmål som jeg opplever som en stor kjærlighetserklæring: - Hvor mye må vi rydde nå før du kan slappe av? Og så «får vi det unna» som jeg pleier å si – f.eks når vi kommer hjem fra tur med bager, skittentøy og mat som skal inn i kjøleskapet.

Det handler ikke om fasade eller nedlatenhet i forhold til de som har det utmerket i rotete hus, skrever over turutstyret på vei til sofaen og lar både mat ( hmmm) og skittentøy fylle gangen til dagen etter. Noen mener de er frie når de har det rotete rundt seg – og at de skal ha «kommet over det at det betyr noe hva andre måtte mene». Jeg er vel selv såpass vant til å by på meg selv, at jeg ikke ville følt meg avslørt av et rotete hus. Og når jeg selv er på besøk der kaoset er påtagelig, tenker jeg at «trives de med å ha det sånn, er jo det fint». Jeg bryr meg ikke så mye, men jeg tenker heller ikke at disse menneskene har langt viktigere ting å bruke livet sitt på enn å rydde.

Min antagelse er altså at nivået på ryddighet i de tusen hjem, stort sett handler om at det bor folk i det huset som trives med det nivået de holder det på. Stort sett uavhengig av familiekonstellasjonene. Med noen unntak; De som rydder med utgangspunkt i en nevrose, eller som har det være mer rotete enn de egentlig foretrekker fordi de ikke er helt i form for tida. Eller fordi de ikke når over fordi det å ha fått barn tar mye fokus de første månedene. Jeg antar på den annen side ikke at ryddige mennesker er opptatt av uviktige ting her i livet. Heller ikke at de fleksible (mye penere ord enn uryddige), har det rotete fordi er opptatt av det viktigste. Og jeg vet at vi innimellom kommer utilsiktet skjevt ut når vi spissformulerer oss...

Jeg antar også at de fleste tror gemalen og jeg har det ryddigere enn vi egentlig har det… Klesskapet vårt skulle definitivt vært gjenstand for rydding med hard hånd. La det bare være sagt…

Kanskje dette kan være noe å reflektere over denne helga: I hvilken grad styres du av sånne hverdagsantagelser? Eller opplever du at omgivelsene har grepet tak i antagelser om deg som ikke stemmer? Vi unngår det aldri helt, men det er all right å være litt obs, tenker jeg. Sjekkspørsmålet er altså dette: Antar jeg – eller vet jeg?

litt mer personlig
17/1/2020
13/2/2020

Å bla i fortida...

Les innlegget

Jeg graver i spennende historie for tiden. I åtte år – for mange år siden – var jeg heltidsarbeider i bevegelsen Ungdom i Oppdrag, og nå skal jeg få skrive bevegelsens historie gjennom femti år. Det er en krevende, men ikke minst en hyggelig oppgave. Og enten jeg vil eller ikke, betyr det at jeg graver i min egen historie… Andres minner bringer mine egne opptil overflata, puslespillbiter som har vært spredd passer plutselig inn og glemt kunnskap og innsikt kryper nærmere.

I hele mitt voksne liv – fra jeg var 22 – har jeg skrevet dagbok, eller livslogg, som jeg ofte har kalt det. Dessverre har jeg en del hull i den historien. Perioder da jeg ikke var så ivrig – uten at jeg helt vet hvorfor. I andre perioder av livet har jeg vært overraskende detaljert, ser jeg når jeg blar tilbake. Og det gjør jeg med jevne mellomrom. Det jeg opplever nå, når jeg intervjuer folk som var med i bevegelsen jeg skriver om, helt i starten, eller leser nyhetsbrev og andre støvete trykksaker, blir også anledninger til å se tilbake på egen historie.

Jeg tror på å se framover og sette seg personlige mål. Nyttårsforsetter har jeg sagt mitt om; de er ofte bare positive ønsker eller håp. Når jeg hører meg selv formulere setninger som «det hadde vært fint om vi --- dette året» eller «jeg skal jammen prøve… dette året», må jeg være ærlig å si at det trolig ikke blir helt sånn som jeg i gode øyeblikk håper. – Hva mener du egentlig med at du vil prøve å få til å stå opp litt tidligere hver morgen? er en type spørsmål jeg innimellom stiller mennesker som søker veiledning hos meg. Jeg trenger jo ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at så fort det sniker seg inn et «prøve», har jeg åpnet en grei bakdør. Hvis jeg derimot sier at jeg «skal stå opp en halv time tidligere hver morgen» og fortsetter med en gjennomgang av hva som skal til for at det skal skje (og kanskje tenker igjennom hva som kan hindrer meg) er jeg på god vei mot å nå målet mitt…

Joda, små personlige mål, er bra. Ikke bare ved starten av året, men ved jevne mellomrom.

Jevnlige tilbakeblikk på egen historie er kanskje like viktige. Blant annet fordi det hjelper oss å forstå hva som har formet oss i ulike perioder av livet. På godt og vondt. Noe av det vonde har blitt til sår, som det kan være fruktbart å deale med – i hvert fall om vi ser at det preger livet vårt negativt der vi er i dag. Et ærlig blikk på fortida kan være dytten man trenger for å be om hjelp til å ta tak i ting det er rett å konstatere at «har fått nok av min tid, mine tanker og mine krefter fram til nå og skal ikke få framtida mi.» Når man kommer i min alder, kan det kjennes som det burde skjedd for lenge siden, kanskje, men gjelder det ting jeg ikke har sett så klart før, er det allikevel ikke for sent å sette punktum eller gå en annen vei.

Noe av det som opplevdes negativt bak i tid, har kanskje gjort oss sterke. Det kan det være fint å gi seg selv anledning til å konstatere. Dermed snur vi det som var negativt til noe positivt, og det kan man jo bli litt rettere i ryggen av. På den positive siden kan vi, ikke minst, ved å se på fortida, øke vår egen forståelse av hvor de viktige verdiene i livet har sine røtter, hva som satte i gang det som nå er gode vaner, osv. Mye av det kan vi huske om vi setter av tid til det, og enda mer kan komme fram i samtaler med venner og familie vi delte spesielle epoker av livet med.

IMG_1007

For en tid tilbake inviterte jeg ett av mine søskenbarn til en kveld med tilbakeblikk på vår felles familiehistorie. For å få hans perspektiver på episoder jeg mente jeg husket, og fordi jeg hadde noen spørsmål kanskje han hadde svar på. I tillegg var jeg forberedt på at han husket noen andre ting enn meg, og at vi slik sett kunne supplere våre familiefortellinger. Det ble fint for oss begge – selv om en del spørsmål forble ubesvarte. For min del førte det til mer refleksjon, og en noe dypere forståelse av gleder og smerte i den familien jeg er en del av.

Men mye av min historie er ikke familiehistorie. Som mange andre har levd tettere på venner gjennom store deler av mitt voksne liv. På helt andre arenaer enn de mine foreldre så for seg at jeg skulle utfolde meg på. Ungdom i Oppdrag er en av disse. Og nå dukker altså elementer av min egen historie opp for hvert spadetak jeg tar i fortellingen om den bevegelsen. Da er det fint å kunne gå tilbake og bla i egne, gamle notatbøker.

- Jeg er lei for at jeg ikke skrevet ned mer underveis, sa en eldre mann jeg snakket med i sakens anledning. Han var allikevel heldig, for kona hadde en hyllemeter med sirlige notater og sjekket opp detaljer som hukommelsen ikke helt klarte å fange inn. Det var vi alle tre takknemlige for. Derfor er altså helgens utfordring denne: Sett gjerne tydelige små mål for tida framover, men skal du ha en fortid på bla i om ti, femten og enda flere år, er det lurt å begynne å skrive ned. Vi husker dårligere enn vi tror. Det gjelder til og med de store begivenhetene, de virkelig skjellsettende opplevelsene og det vi underveis sier at vi «aldri vil glemme».

litt mer personlig
2/1/2020
13/2/2020

To spor

Les innlegget

Jeg blir alltid blir veldig tankefulle ved overgangen til et nytt år. Det kjennes som jeg forlater et rom jeg lukker døra til - og sniker meg forsiktig inn i et annet jeg der jeg aldri har vært. Når jeg så prøver å se meg rundt, er det mørkt. Ikke et depressivt mørke, men det mørket som fyller et rom før lyset blir slått på en vintermorgen. Mens litt lys siver inn gjennom vinduene, orienterer jeg meg sakte – og ser konturene av det jeg aner rommet er fylt av. Jeg vet at jeg kan ta feil der jeg står og myser… Det er spennende. Litt skummelt, men mest av alt vekker det nysgjerrigheten min. Jeg lurer på hvordan dette rommet som jeg skal være en del av det neste året, egentlig er?

Denne gang ble overgangen tydeligere enn på lenge. Rett før jul lukket jeg døren til det kontoret jeg har hatt de tolv siste årene. Det var en gjennomtenkt beslutning. Vemodig, fordi jeg forlater en jobb jeg har trivdes godt i og som jeg har lært så mye i, men samtidig godt. Det står noe i Bibelen om at det «er en tid for alt», og dette var tiden da jeg skulle skifte fokus og gå inn i nye oppgaver. Min erfaring er at livsendringer av denne typen går på to spor. Det ene sporet er tapsopplevelsen og det triste, mens det andre representerer pluss-sida: Gleden og det jeg vinner på det valget jeg har gjort.

Jeg måtte kjenne litt på det denne morgenen da jeg kom på at mine kollegaer – og min arvtager – samles til planleggingsdag og sitt første møte etter juleferien. Jeg vet at det klirrer i kaffekopper og klemmes rundt «vannposten», det lille tekjøkkenet ved inngangen til personalrommet. Skulle jeg vært der? Nei, livet er slett ikke verst i min gule ørelappstol her hjemme heller. Kaffekoppen alene har jeg alltid satt pris på. Dessuten slapp jeg en lang reisevei denne morgenen – og vekkeklokka ringte først klokka sju, da jeg vanligvis har vært i bilen. Og jo; jeg har tilhørt den gjengen i tolv år, så det er rart å tenke på at de går inn i et nytt semester uten meg.

Ikke bare livsendringene, men selve livet, går på to spor. Det byr på smerte, negative erfaringer, muligheter for å tråkke feil, ord vi ikke skulle sagt, valg vi gjerne skulle gjort om igjen… Lista kan fort bli lang. Og negativ. Men livet byr også på så mye godt. Gleder. Positive erfaringer. Mulighet for å følge en god sti, ord vi er takknemlige for at vi kom på å si. Valg vi gjorde som ble gode både for oss selv og omgivelsene. Det slår meg igjen og igjen at for de fleste av oss dras blikket lettest mot det som er negativt. Det kommer liksom av seg selv, mens det positive fokuset må velges.

Jeg er ingen tilhenger av nyttårsforsetter, men jeg liker å sette meg mål. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Da jeg begynte i den jobben jeg sluttet i ved overgangen til dette nye året, satte jeg meg et lite mål: Jeg vil takke noen eller gi et kompliment til noen hver dag i denne nye jobben. Da jeg gjorde opp status for min egen del den siste dagen, konkluderte jeg med at jeg har hatt med meg det målet som en daglig påminnelse hele tiden. Det har vært uhyre viktig både på de gode og enkle dagene – og når dagene har vært så krevende som de kan bli på en skole med stor bredde både i ansattegruppen og i elevflokken. Jeg tenker at mitt lille mål har vært av en viss betydning for de som fikk en takk eller et kompliment, men mest av alt har det gjort noe med meg at jeg har valgt det positive fokuset. Ikke som en dra-seg-selv-etter-håret-øvelse eller fornektelse i møte med det som er problematisk, men som en motvekt til det som lett kommer helt av seg selv.

IMG_0768

Jeg har fått lov til å være mentor og samtalepartner for mange gjennom årene. «Hva har skjedd denne uka som har vært bra?» er et spørsmål jeg stiller i den forbindelse. Eller «hva er du god på?» Selv om spørsmålene har et positivt fokus, starter svaret jeg får ofte med et «Nei, …» Jeg lurer på om det er dette naturlig negative fokuset som kommer til overflata? Og som gjør det så viktig å være seg bevisst livets gode sider og betydningen av indre og uttrykt takknemlighet. Mange av dem jeg har snakket med, har fått med seg denne lille oppgaven for ukene framover: Ta noen minutter hver kveld og skriv ned tre ting – de trenger ikke være store – som du er glad for, som du fikk til eller som de er takknemlig for fra dagen som har gått. Det kan også være noe av det samme som du var glad for dagen før. Noter det på telefonen din, i en pen skrivebok eller i et dokument på PCen din. Hvor er det samme, men du skal ikke bare prøve å huske det, du skal skrive det ned et sted sånn at du kan gå tilbake og se på det seinere.

Tilbakemeldingen fra de som har tatt utfordringen har vært omtrent som så: Det var litt vanskelig i starten, for jeg har lett for å se mest på det negative, men det gikk bedre etter hvert. Noen la også til at når det gikk greiere, følte de at de ikke trengte oppgaven lengre, så da droppa de den. «Men så skjønte jeg at jeg måtte fortsette allikevel, for da jeg stoppet, gikk det liksom tyngre for meg igjen» fortalte en tenåringsgutt meg i etterkant av at han hadde kuttet sin lille daglige «lekse», som han kalte det.

Så herved er utfordringen gitt ved starten av det nye året; Vær raus med takken, komplimentene og oppmuntringene. Du trenger ikke være så himla kreativ, bare litt fokusert. Og noter ned for egen del hva du er takknemlig for – gjerne daglig.

litt mer personlig
5/12/2019
13/2/2020

Hva skal jeg gi?

Les innlegget

Jeg pustet litt lettet ut her om dagen da jeg oppdaget at dette året ikke blir det første da jeg (antagelig) ikke får pusset vinduene til jul. Det har noen fordeler å lese egne adventsrefleksjoner fra mange år tilbake... Og denne synes jeg til og med tåler en reprise:

Advent er en refleksjonens tid for meg. Og skal man få reflektert – og skal man få kjent litt etter og passe på at man når helt ned til bakken i eget liv, gjelder det å være bevisst. Ikke slitsomt bevisst, men litt bevisst. Det kan bety at kakeboksene blir litt færre eller de hjemmelagede julegavene en hadde tenkt at en skulle gjøre noe med, ikke blir en realitet dette året (heller). Kort sagt: Jeg stryker av lista noe av det en del mener bare gjøres før jul. Vinduspussen får for eksempel vente til varmere og roligere tider. De fleste kjøkkenskapene som av en eller annen grunn «burde» vaskes før jul, likeså. (Det er ingen som skal spise julemat inne i kjøkkenskapene mine allikevel). På den måten vinner vi litt tid til å puste – inn og ut – tenne et lys og tenke litt etter…

I

DSCF4245

disse dager har noen av julerefleksjonene mine spunnet rundt et enkelt vers i en enkel engelsk Christmas-carol som Ole Paus har oversatt til norsk og synger med sin hese røst på en måte som gjør at julesødmen erstattes av jordnær virkelighet og det jeg liker å kalle «nerve». Siden juleplata til Ole Paus og gutta i Skippergata kom i hus hos oss for noen år siden, har den vært en av de første jeg plukker fram hver første søndag i advent. Noen av sangene er kjente – og noen er kjente i ny språkdrakt. Som spor nummer seks dukker den opp, en stillferdig vise med et siste vers jeg aldri blir ferdig med: «Jeg er svak og fattig – hva kan jeg gi til ham. Hvis jeg var en gjeter, så gav jeg han et lam. Og var jeg vis og rik, vel, da fikk han velge fritt Men jeg er bare meg, jeg gir ham hjertet mitt»

Og det er altså dette jeg tenker på i disse dager mens jeg lurer på hva jeg skal gi – ikke til Jesus, men til venner og kjente.Det skal være hyggelig å få, merket av omtanke og ikke for dyrt. Mye er i hus og noe er til og med pakka inn og har fått til-fra-lappen på plass. En del gjenstår, men lista er klar og detaljert, så det skal gå greit. Når en holder hodet kaldt, er det egentlig helt overkommelig, dette såkalte «gavehysteriet». Jeg plundrer mye mer med responsen min overfor han som er den store giveren. Det høres jo unektelig både fromt og fint ut med konklusjonen i sangen til Ole Paus: «Jeg gir ham hjertet mitt».

Men ærlig talt: Hjertet mitt er ikke mye å tilby? Det rommer så mangt. Potensiale til dårlige valg og ukloke valg i uskjønn forening med gode gjerninger og ditto ord. Når jeg gir gaver til mine kjære, er jeg opptatt av at de skal være av god kvalitet. Da Gud startet hele gave-rushet, ga han det beste og mest verdifulle han hadde – sønnen Jesus, perfekt og uten en eneste skitten tanke… Da burde jeg jammen gi ham noe bedre tilbake enn mitt korrupte hjerte?

Det er da refleksjonen bringer meg en aldri så bitteliten åpenbaring: Jesusbarnet ble født i en stall. I en skitten, møkkete dyrebolig. Fordi tjukke slekta i Betlehem ikke ville ta imot det unge, fattige paret på reise fra Nasaret. Så fattige var de at de ikke hadde råd til det offeret tradisjonen krevde etter at deres barn var født. Kravet var et årsgammelt lam, B-løsningen for fattige var et par duer. Og det var det Maria og Josef hadde råd til.

Det var neimen ikke mye luksus over Jesu fødsel. Som om ikke den nevnte elendigheten var nok, ble han i tillegg flyktning som nyfødt barn. Lenger ned på rangstigen kunne man neppe komme. Men så langt ned ville han… Kanskje for at du og jeg skulle forstå at han faktisk ikke er så godt vant og gjerne tar til takke med våre hjerter – i all sin utilstrekkelighet?

Så langt denne adventstida er dette min viktigste erkjennelse…

9/1/2020
13/2/2020

Greit med system...

Les innlegget

Et av de flotteste ordene jeg hører noen si om andre mennesker, er at de er rause. Rause mennesker deler gjerne… De omgir seg med blikk som gjør at man opplever seg sett, og de tar gjerne med en kaffe til deg når de kjøper en selv. De gir av sin tid i frivillig arbeid – og de er ofte raske til å svare ja når det er en oppgave som skal gjøres. Raushet er en fantastisk egenskap – enten den er medfødt eller oppøvd. Vi setter gjerne ord på denne rausheten. Komplimentene sitte gjerne løst hos rause mennesker – og de omtales i raskt i positive ordelag selv, også.

IMG_0996

Den rausheten det er vanskeligere å snakke om for mange av oss, handler om økonomi. Joda, jeg skjønner at det koster noen kroner å kjøpe kaffe til noen og det er ikke gratis å stille med kake hver gang det trengs, så sånn sett er økonomien bakt inn i den mye av den rausheten vi snakker varmt om. I det siste deles det også ofte på Facebook at den og den har bidratt til en venns bursdagsønske. Raust av de begge, tenker vi kanskje – både den som i beste fall avstår fra alle personlige gaver fordi nære venner og familie heller gir til en veldedig sak, og den som støtter disse gaveønskene uten å være blant de nærmeste som vanligvis har stilt med en blomsterbukett eller ei god bok.

Jeg er for alle tiltak som hjelper folk å gi, men i dag har jeg lyst til å slå et slag for en måte å organisere den slags på som er mye enklere.

Mange har hørt begrepet «tiende». Det omtales ofte som noe sært som de som er med i litt rare kristne sammenhenger praktiserer – antagelig mot sin vilje. – De må altså gi ti prosent av inntekten sin til menigheten, hørte jeg en opprørt voksen dame si en gang. Jeg var i tyveårene den gangen – og hadde rimelig dårlig råd. Jeg husker jeg smilte. Så langt jeg visste, var det ikke helt sånn. Trykket på «må» var for tungt. Noen få år tidligere hadde jeg selv hørt om «tiende» for første gang – og hadde begynt å praktisere det, aldeles frivillig. Den gangen brukte vi hovedsakelig kontanter, og jeg la til side ti prosent av det jeg tjente hver gang lønna kom – og ga pengene videre. Noe til faste prosjekter, noe etter som det dukket opp behov der jeg tenkte jeg kunne bidra. Erfaringen min var at selv om jeg hadde det trangt, følte jeg sjelden at jeg avstod fra noe. Jeg sparte til ting jeg ønsket meg, og jeg måtte nok usette noen kjøp iblant, men jeg hadde mat på bordet, hus å bo i og klær både på kroppen og i skapet.

Siden har jeg – og etter hvert vi – fortsatt med det. Tidene har endret seg. Inntekten er høyere og summen de ti prosentene vi setter av for å gi bort hver måned, har økt i takt med inntekten. Nå står det på konto og vippses eller sendes ut derfra. Det meste til faste prosjekter, noe til behov som dukker opp underveis og som vi opplever at vi skal støtte. Vi gir sjelden til bursdagsønsker på Facebook og glemmer innimellom at det var TV-aksjon dagen før. Vi foretrekker rett og slett å ha en fast givertjeneste året gjennom – og det meste går automatisk ut av kontoen uten at vi tenker på det. Det blir en grei sum hvert år. Om vi merker det? Antagelig. Hadde vi hatt ti prosent mer å bruke hadde vi sikkert funnet noe å bruke dem på – eller sørget for at en sparekonto hadde vokst mer enn den gjør i dag. Vår holdning er imidlertid at dette ikke er våre penger. I tillegg til skatt og alt det andre som belastes lønn og bosted, er dette noe som tilhører samfunnet. Vi støtter prosjekter i inn- og utland som vi tror betyr noe for mennesker. Troen vår påvirket valgene vi gjør i så måte, men sånn er det jo med all form for givertjeneste; Vi gir til det vi har tro på.

Hvorfor skriver jeg om dette her? Av flere grunner:

Fordi det legges mye planer på denne tida av året og jeg har lyst til å oppmuntre til større bevissthet rundt denne formen for raushet i det året vi akkurat har gått inn i. Det er så greit å få system på givertjenesten! Ti prosent vil nok oppleves mye for mange dersom erfaringen så langt er knyttet til TV-aksjonen og spredte prosjekter – blant dem bursdagsønskene på Facebook. Men det går jo an å velge en lavere prosent – og så kanskje øke etter hvert? Prosent er fint – for da vokser givertjenesten med inntektene når de øker. Det er nok altfor mange som slik sett ga mer før om de har holdt seg til en hundrelapp eller to gjennom mange år…

Dernest fordi det er så greit å ha system på det å dele. Når faste prosjekter trekkes fast og resten overføres til en egen gavekonto, slik vi gjør, er det veldig enkelt. Da slipper vi både å fristes til å la være å gi «fordi vi trenger de pengene selv akkurat nå» og vi slipper å få dårlig samvittighet når vi kommer på at vi nok «burde gitt til noe», slik ei sa det en gang… For oss er dette en del av forenklingen av livet…

Til sist: Raushet kan øves opp. For oss er dette en del av øvelsen. Vi har fått noe å forvalte, alle sammen. Vi har tid, evner, materielle ting og penger. Det letteste hadde kanskje vært å verne om det slik at det bare kommer oss selv og våre nærmeste til gode. Vi tror det dypest sett er lite glede i det valget. Og kanskje er det det viktigste jeg ville si før denne helgen; Det gjør oss litt mer fornøyd å ha noen faste prosjekter som vi «eier» litt fordi vi støtter dem fast… Derfor er årets andre oppfordring denne: Snakk om givertjenesten deres. Finn en prosent som passer deg eller dere – og vurder om noen beløp de allerede gir, bør reguleres? Har du ikke ett eller flere prosjekter allerede, vil vi oppmuntre til å finne det. Det er veldig avslappende, faktisk…

12/12/2019
13/2/2020

Når begeret renner over...

Les innlegget
IMG_3282

Adventstida er fin! Jeg elsker den, men innser også at den fort blir en litt travel innspurt mot en ferie fylt til randen av både kos og forventninger. Vi er ganske gode på å dempe forventingene og prioritere kosen – i tillegg til at vi verken har syv slag i boksene eller er nevrotisk opptatt av julevasken. Allikevel; aktivitetsnivået øker og arbeidsoppgavene er flere på denne tiden er året. Da tenderer lunta mi til å bli i korteste laget…

Når det skjer, krangler vi. Det vil si jeg – husets apekatt – krangler mens gemalen – husets skilpadde – «skjønner ingen ting». Men han får forklaringer. Lange. Til dels høylytte. Det skjedde forleden ettermiddag. Og jeg tenderer til å mene at det handlet mer om den berømte «dråpen» enn at lunta ble antent.

«Når begeret renner over, handler det egentlig ikke om den siste dråpen, men om det som var i begeret fra før,» sa Karsten Isachsen for mange år siden. Det sitatet har jeg brukt ofte. Som veiledning i eget liv og i samtale med andre. Et viktig spørsmål i så måte, er dette: Hva kan jeg gjøre for å tømme begeret slik at det ikke bare tømmes til kanten hver gang det kommer en ekstra dråpe?

Da min enetale var over den nevnte ettermiddagen, måtte jeg dra på grunn av en avtale. På vei hjem et par timer seinere hadde jeg funnet min indre 11-åring og egentlig bestemt meg for at jeg skulle være sur til sånn cirka første juledag (hvilket egentlig er umulig for en apekatt). Men da hadde jammen skilpadda mi krøpet fram og rigget seg pent til i sofaen: «Unnskyld, jeg skjønner at jeg har presset deg. Kan vi snakket om det…?» sa han – og første juledag kom fort.

«Jeg tror vi er litt slitne etter denne høsten, begge to,» sa han. Jeg ga han rett. Fram til da var det bare han som hadde erkjent akkurat det – før sist helg. Den fulleste av dem alle. Den helga som allerede var vel planlagt med jobb og selskap, da vi presset inn en ekstra julekonsert og dro på gudstjeneste før familiemiddagen (som gjestene kom halvannen time for tidlig til). Alt sammen veldig koselig, men antagelig i meste laget. Jeg synes etter hvert vi har blitt flinke på grensesetting, men noen ganger ryker det – motivert av lyst og velvilje. Det er lett å se det – etterpå.

Vi dør ikke av en sånn smell. På ingen måte. Og det er det som er poenget: Vi er takknemlige for at vi har ei verktøykasse som hjelper oss å forstå slitenheten og korrigere dårlig kommunikasjon når vi havner i sånne situasjoner. På samlivskursene våre byr vi på oss selv og erkjenner velvillig at «innimellom glemmer også vi alt vi kan om dialog og å lytte til det den andre egentlig sier…» Forleden kveld var altså en sånn «innimellom»… Da det klødde så intenst i reptilhjernen at det tok tid før pannelappen kom på plass og muliggjorde den gode samtalen. Når skilpadden hadde våget seg ut av sitt skall og apekatten hadde roet seg, kom vi allikevel raskt i havn. Fordi «vi vet bedre enn dette», som vi sier til hverandre når vi skjønner at vi roter oss bort i misforståelser og antagelser.

Det er så lett å tenke at god kommunikasjon bør skje helt naturlig når kjærligheten finnes og samlivet er etablert, men sånn er det ikke. Vi må heller falle til ro med at det er med nære relasjoner som med alt annet vi vil mestre og få til: Vi må øve og lære oss noen triks, trene noen muskler og ta et skritt til siden når vi feiler. Derfor har vi jobbet med disse tingene i eget liv i tjuefem år – og kurset andre par i godt og vel femten.

På den måten har vi lært oss å «gå på besøk» i den andres liv. Lytte oss fram til hverandres frustrasjoner og forsøk på å si noe vi ikke fikk uttrykt. Søke forståelse, men også be om tilgivelse. Da lander vi det, hver gang. Solen hadde for lengst gått ned over det som denne gang var min vrede og gemalens oppvåkning da vi møtte hverandres blikk og var enige – enda en gang – om at vi faktisk er et godt team. Og at det blir jul…

28/11/2019
13/2/2020

Takketid

Les innlegget

Jeg hører med til dem som ikke er spesielt begeistret for at vi har innført de amerikanske tradisjonene "Halloween" og "Black Friday" her til lands. Hvorfor i alle dager tok vi ikke "Giving Thursday" eller selveste Thanksgiving i stedet? Man kan lure, og jeg er faktisk en smule misunnelig. Dette året samler vi riktig nok gode venner rundt bordet den dagen, vi også, men det skal innrømmes at invitasjonene var grundig unnagjort og gryteretten vel på plass i fryseren før jeg kom på at det vel egentlig skulle stått kalkun på menyen. Ikke for det, vi som skal spise sammen her, kommer også til å bli mette - og vi har mye å takke for...

Under overskriften "skattejakt", delte jeg noen tanker om nettopp Thanksgiving for en tid tilbake her på bloggen - og ble enig med meg selv om at det meste av den tåler en liten reprise:

... Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag. Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

0-2

«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut - eller inn - av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. "Jeg blir jo gladere" konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

"Count your blessings" - og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.

21/11/2019
13/2/2020

Listebearbeiding...

Les innlegget

Denne uka har jeg vært sjuk. Influensavaksinen beskytter med andre ord ikke mot alt. En trestjerners forkjølelse slo beina litt mer under meg enn jeg tenkte i første runde, og nå har jeg snart hatt ei arbeidsuke på sofaen. Utrolig irriterende – og skremmende lite effektivt. Bonusen var at det skjedde samtidig som sesong tre av «the Crown» ble lansert. Så den har jeg unnagjort…

I sånne tider, da jobben egentlig definitivt krever sitt og gjørelista privat begynner å fylles fordi adventstida er rett rundt hjørnet, stiller «burdene» seg i kø i hodet mitt. Jeg minner meg selv stadig om det mange har hørt meg si: «Burde er bare en liten strek unna byrde, og burdene våre blir lett til byrder – som vi ikke ikke trenger å bære».

Da må de i det minste tenkes gjennom.

Vi har skrevet mye om førjulstidens viktige planlegging og nødvendige forventningsavklaring gjennom årene. Det er ingen grunn til å la være å gjenta tematikken, for dette er en årlig påminnelse som ikke kommer helt av seg selv, men krever bevisstgjøring. Sånn er det i hvert fall for oss.

Så denne uka – med laber form og fribol’en på en kort armlengdes avstand - har jeg brukt tid på å revidere listene – de på mac’en og de i hodet. Spørsmålene jeg har tatt utgangspunkt i, er disse:

Hva trenger jeg IKKE å gjøre før første søndag i advent? Og

hva trenger jeg IKKE gjøre før jul?

Målet er at det skal bli hyggelig. Vi er ikke av den typen som «hopper over hele jula». I min verden er det dumt. Vi trenger annerledesdager, og det er mye styrke til mentalhygienen i å gjøre det koselig rundt oss. Dessuten er det lite som slår måltider med god tid...

Allikevel blir spørsmålet; Hva er behovet vårt denne senhøsten – og hvilket nivå legger vi oss på i møte med denne, vår mest tradisjonerike og lengste markering?

Det blir noen samlinger rundt langbordet både førog i jula. Det gleder vi oss til, men hvor legger vi lista? Barnevennlig middagsselskap neste søndag... Full julemiddag? Nei. Gryteretten er allerede på plass i fryseren. Den kommer til å smake for alle selv om den ikke er det spor «julete». Men vi skal tenne adventslys og synge, så det kan fort bli fint.

I vår familie har vi flyttet førstedagsmiddagen til andre søndag i advent. Veldig hyggelige sammenkomster. Men det er dagen etter høstens heftigste jobbedag – Åpen julegård – for meg. Så i år har jeg bedt alle ta med litt til en buffet. Det letter litt på trykket her og blir helt sikkert like hyggelig som det pleier. At vi blir mette, er jeg ikke i tvil om. Dere skjønner hvor jeg vil; Gi frihet til å bryte noen tradisjoner eller selvpålagte forventninger.

«Det viktigste er jo at vi er sammen», sier vi lett – og vanligvis juger vi så det renner av oss. For det viktigste blir lett at bordet skal bugne, alt skal være hjemmelaget – helst etter bestemødres og oldemødres oppskrifter, julelysene skal være tent og alt skal skinne. Det gjelder å finne en slags god balanse, tenker jeg. Fordi «å være sammen» og erfare god kvalitet på fellesskapet, er litt avhengig av rammeverket, også. Lysene skal være tent, maten skal smake, vi skal kunne lene oss tilbake å slappe av – og le sammen når konkurranseinstinktet kommer til overflata over et eller annet spill. Praten blir best der rammene er gode, er min erfaring. Derfor hopper vi ikke over jula. Vi bare tenker oss om og prioriterer. Det betyr at vi sier nei til noe for å si ja til noe annet.

Det høres rart ut når jeg sier at en av mine mest hjerteskjærende valg i så måte fant sted det året jeg bestemte meg for ikke å lage marvposteier. Jeg elsker de kakene, men jeg tåler lite sukker, så jeg holder meg helst unna dem. Allikevel fylte jeg en boks – år etter år. For meg var de litt tidkrevende kakene, bakt etter mine farmors oppskrift, et slags julesymbol. Det var først da gemalen kommenterte at han ikke likte dem (tenk det!), at jeg strøk dem av lista. Til tross for at de hadde høstet skryt gjennom årene; «Å, baker du de…? De er jo så gode, men det er litt omfattende, er det ikke…» Responsen fikk meg til å føle meg som en ordentlig husmor, det må innrømmes, men det har vært en god ting å nøye meg med minnet om farmor som med lett hånd la de på sitt småkakefat hver jul gjennom et langt voksenliv…

IMG_4902

Hva jeg har strøket av lista i år? Gemalen får ikke adventskalender. Det er noen julemarkeder jeg ikke kommer til å besøke. Det blir litt flere like gaver på flere, tror jeg – og har et par ideer. I tillegg kommer de allerede nevnte forenklingene. Det blir bra, og jeg er jeg fornøyd. Den lista er gjennomgått før. Jeg blir ikke stressa av å tenke på ukene som ligger foran, og det er et mål i seg selv. Nå gjenstår det bare å lage ferdig lista til han jeg lever sammen med – og kalenderfeste krumkakestekinga hans.

Det kan gå mot ei fin adventstid, selv om jeg har snytt meg selv for de sene kveldsstundene med «the Crown» som jeg så for meg for en stund siden… Det får så være.

 

 

 

14/11/2019
13/2/2020

Det nærmer seg advent...

Les innlegget

…. Og jeg tillater meg å dele en gammel "klassiker" fra 2012 på bloggen igjen. Sånn i tilfelle noen vil gjøre noe med denne ideen:

Så er den her… Adventstida. Jeg innrømmer gjerne at jeg venter på den gjennom hele, traurige november. Men jeg stålsetter meg og forskutterer i svært liten grad markeringen av lysets komme før vi runder desember. Stålsetter meg… og gleder meg.

Den første adventshelga blir som en høytidelig åpning; Da finner vi fram julemusikken og tenner lysene; Stjernene, juletreet på verandaen og den sjuarma lysestaken. Og puster ut i møte med det faktum at livet har blitt lysere og forventingene kan slippes løs…

[caption id="attachment_1720" align="alignleft" width="360"

Bilder fra gammel maskin fram til sept 05 011

Min far var en skikkelig "juleonge" hele livet og koste seg godt med alt som hørte advent og jula til...[/caption

Bare en forberedelse må tas i november. Det gjelder adventskalenderen. Vi har ikke barn, så styret rundt den er nok betydelig mer moderat hjemme hos oss enn hos andre. For å være ærlig: I år har vi ingen. Men forleden dag møtte jeg en forventingsfull niåring som med glitrende blikk fortalte at han hadde en legokalender som han skulle åpne den første luka på om få dager… Lykke! Da kom jeg på det mest vellykkede julekalenderstuntet jeg noen gang har begått:

Da mine foreldre begynte å dra godt på årene og min far var blitt nokså immobil på grunn av sykdom, fant jeg på å lage julekalender til dem for å gi dem litt ekstra kos i førjulstida. Det var en suksess! Vi bodde et stykke fra hverandre og gleden var stor da jeg dukket opp med et trau med datomerkede pakker – 24 stykker – rett før første desember. Den kostet meg noen hundre kroner – mer enn jeg synes man skal bruke på et barn – men den ble regnet som en del av julegaven til de to som hadde alt og nøyde seg med å ønske seg «snille barn» til jul.

Den første pakka inneholdt et adventslys av den typen man skal brenne litt på hver dag. Selv kan vi ikke ha den typen lys, for om det tennes under både frokost og middag, blir brennetiden for kort – og jula kommer før lyset har kommet til strek nummer åtte… Mine foreldre, derimot, hadde god tid… Hver morgen tente de lyset og lot frokosten vare til dagens brenning var unnagjort. De spiste, leste aviser, snakket sammen – og, med det min mor beskrev som barnlig forventing, åpnet de dagens pakke.

En dag fikk pappa sokker og mamma strømper, en annen dag inneholdt pakka litt smågodt til ettermiddagskaffen. De fikk pakkelapper og julepapir, kalender for året som kom og iblant en lapp med løfte om en kakeboks eller en visitt. Det siste var ikke en lapp av typen «I dag får dere besøk», for det turte vi ikke. Gamle mennesker er som barn når det gjelder forventinger, og vi var kloke av skade når det gjaldt å gi løfter av den typen. Det kunne jo skje noe som forhindret en tur til Drammen 14.desember når lappen var skrevet og pakket inn i slutten av november. Men den var plassert på en mandag med beskjed om et besøk i løpet av uken… Det kunne vi klare. Dessuten økte det jo bare spenningen. Et løfte om «ferdig pyntet juletre» lettet en byrde fra skuldrene til de gamle, en ny juleløper pyntet litt opp, vakre adventservietter ble en høydare på frokostbordet dag etter dag, god julekaffe var noe de sjelden kjøpte selv, og deodorant er jo noe man alltid trenger.

Det er få ideer jeg er så fornøyd med som denne. De siste få årene av mine foreldres liv minket vi stresset i førjulstiden for både dem og oss selv med denne enkle handlingen. Enkel – og dypt meningsfull.

7/11/2019
13/2/2020

Arven ...

Les innlegget
IMG_5113

I dag kommer snøen… Jeg synes nok det er tidligste laget, men erfaringen er at det blir føles litt lysere rundt oss når svarte flater dekkes med hvit snø. Joda, det er ingen hemmelighet at jeg synes denne tida på året er krevende og driver innbitt og svært bevisst egenterapi for å holde stilen.

”Nå er det fint med tente stearinlys, for nå er det så mørkt ute at du ser dem godt,” hørte jeg meg selv si – høyt – i kveldinga en dag da jeg tok runden i stua og sørget for gode og varme lyspunkter. Jeg ramser opp fordelene med november neste daglig og teller ned mot advent og jul mens jeg dytter tanken på januar unna – foreløpig.

En del av strategien min er altså å fokusere på det som er positivt. Jeg er for eksempel så heldig at jeg har bursdag i november. Det har jeg som voksen satt stor pris på, for da kan jeg gjøre litt utav en ellers mørk og lite innbydende måned.

Og så har jeg bestemt meg for å la allehelgensdag stå i takknemlighetens tegn.

Jeg er dårlig på ytre markeringer, men bra på indre fokus. Derfor har jeg brukt litt tid de siste par ukene på å minne meg selv på alt jeg er takknemlig for med de som var nære og er kjære for meg, og som ikke er iblant oss mer. Det har vært en god øvelse. Jeg har minnet meg selv på spesifikke verdier som mine foreldre modellerte som viktige, for eksempel. Gravd litt i min indre minnebok og forsøkt å komme på detaljer som er i ferd med å bli borte. Tenkt på besteforeldrene mine.

Denne høsten har jeg tenkt spesielt på bestefar som døde noen dager før min åtteårsdag. Jeg har gode minner fra min barndom med en underfundig og stille fyr som hadde mye varme og det jeg tror må ha være en unik rettferdighetssans. Men jeg kjente ham selvsagt ikke godt som syvåring. Nå har jeg har prøvd å bli litt bedre kjent med ham ved å sortere minner – og erkjent at jeg burde stilt flere spørsmål om han til mormor og mamma mens de fremdeles var i live.

Jeg prøver å ikke angre på så mye i livet. Det er stort sett bortkasta energi, for vi får jo ikke gjort noe med det. Jeg vil lære av mine erfaringer, men det er noe annet. Av dette kan jeg styrke troen på det jeg vet, nemlig at positiv nysgjerrighet på hvem andre mennesker er, er viktig for å bli kjent med dem. Vi må stille gode spørsmål! På samlivskursene våre bruker vi uttrykket ”å gå på besøk i hverandres liv” og sier at det å bli kjent med hverandre, på ingen måte er noe vi gjør oss ferdig med før vi blir kjærester. Nei, det er noe vi holder på med hele livet. Fordi vi endrer oss og livet går i faser. I samlivet er det at partneren prøver å henge med på de endringene som skjer, viktig for å oppleve seg sett og verdsatt. Når det gjelder forholdet til generasjonen over oss, er det viktig også fordi deres liv og verdier antagelig gjenspeiles i den jeg er i større grad enn jeg kanskje tror – på godt og vondt. Det finnes spor av mine besteforeldre og foreldre i mitt liv som det ville være lettere å tråkke ut av om jeg var klar over dem – og andre sider jeg ville sette større pris på om jeg forstod at det var en viktig del av arven fra de som gikk foran meg.

Det tenker jeg på. En novemberfredag mens høsten går over i vinter utenfor mitt vindu og snøen legger seg på en tid som aldri kommer tilbake…

24/10/2019
13/2/2020

Teller tanken?

Les innlegget

”Tanken teller ikke,” sier Dag innimellom; ”Den må gis lyd…”

Han har et viktig poeng.

For mange år siden hadde han en periode med hyppige migreneanfall som satte han ute av spill i lengre tid. Det preget livet mitt, også, fordi det ikke er lett å invitere folk hjem med en migrenesjuk mann i huset – og litt vanskelig å planlegge sosiale møtepunkt med andre av samme grunn. Innimellom var han så dårlig at jeg ikke likte å dra hjemmefra på kveldstid heller. Da denne tiden var på hell og han begynte å komme seg, kom jeg i prat med en dame som vanligvis hadde mye med ham å gjøre via jobb. Hun uttrykte glede over at han var på bedringens vei og ba meg hilse ham og si at ”jeg har tenkt mye på ham i denne tiden.” Akkurat da gikk det opp for meg hvor lite tanken teller. Jeg kunne forstå at det å ringe kunne oppleves litt krevende siden hun kunne vært usikker på om hun forstyrret, men hun kunne jo sendt en melding. Gitt lyd og sagt at hun tenkte på ham. Jeg visste at det ville betydd mye for han som var sykemeldt og trengte oppmuntring.

Det er ærlig talt lite oppmuntring å hente i at jeg – i etterkant – forteller noen at jeg har tenkt på dem. Eller legger litt ekstra på og erklærer at "jeg hadde tenkt å invitere deg på kaffe..." Spesielt om jeg vet at livet har lugget eller noen jeg kjenner har stått i en ekstra utfordring. Det må sies eller handles på. Jeg tok meg selv i det for en stund siden. Jeg hadde – på grunn av andre forpliktelser jeg hadde lovt meg bort til samme dag – gått glipp av en dugnad jeg gjerne hadde vært med på. I stedet for å spørre hvordan det hadde gått, hørte jeg meg selv si at ”jeg tenkte på dere på lørdag”. Som om det var til noen som helst hjelp. Mens andre hadde vaska og rydda, båret tungt og gjort en kjempeinnsats for fellesskapet, prøvde jeg meg på et skarve bidrag i form av ”jeg tenkte på dere…” I det tilfellet hadde det nok gjort mer inntrykk om jeg hadde kommentert hva jeg så at hadde blitt gjort – og takket. For tanken teller faktisk ikke…

Tidligere denne uken tenkte jeg med glede på noen mennesker som jeg setter pris på. Den ene hadde sagt noe bra på ei gruppe vi er med i. Tanker som jeg ble gående å tygge på i etterkant. Den andre skriver kloke ord på Facebook med jevne mellomrom og en konkret liten epistel ble til oppmuntring for meg. I tillegg kom plutselig et par vi treffer med svært ujevne mellomrom gjentatt opp i tankene mine sånn at det ble til bønn. Igjen tok jeg meg selv i at jeg holdt på å la det bli med tankene… Det tok meg kanskje ti minutter å skrive tre meldinger. Jeg tillater meg å tenke at det betydde noe. Både ut fra responsen og fordi på noen områder er de fleste av oss ganske like. At noen sier noe hyggelig, varmer. I hvert fall så lenge vi ikke opplever det som smiger som skal dekke over en vanskelig situasjon.

IMG_0857

Som med så mye annet, handler dette om bevissthet, tenker jeg. Å sette noen korte ord til en tanke i en melding, tar ikke mye tid. Å ringe kan fort oppleves som et litt mer tidkrevende og – for noen av oss som ikke trives med telefonsnakk - vrient skritt. Å invitere på ”en kaffe” sitter muligens lenger inne om det handler om ”en tanke”, men du verden så oppmuntrende det kan oppleves. Og selv om den tanken det handler om her, i hovedsak gjelder en oppmuntring, et heiarop eller et ønske om god helse, ligger samme prinsipp til grunn om tanken er mer mer alvorlig. Skal mottakeren få med seg budskapet ditt og eventuelt kunne endre noe, vokse på det eller rydde opp i en feil som ble gjort, hjelper det lite om du sitter hjemme i din stue og stilltiende mener noe – eller, som kan være fristende, diskuterer det med en tredje part. Nå tror jeg at formaningene og veiledning av denne typen skal tenkes nøyere gjennom både med tanke på innhold, timing og samtaleform før det deles, men det samme gjelder egentlig her; ”Tanken teller ikke. Det må gis lyd…”

17/10/2019
13/2/2020

Den beste gaven...

Les innlegget

«Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til sine barn», er det sagt. Og omvendt, vil jeg legge til. Det er mange grunner til at det er klokt å investere i samlivet sitt. Skaffe seg ei verktøykasse som hjelper både til godt vedlikehold, positiv utvikling og til å hanskes med utfordringene på en konstruktiv måte. Gjennomtenkt tid sammen og rom for gode samtaler er to av de mest nyttige verktøyene vi vet om. For ens egen skyld, men også for de barna og tenåringene som hører til i familien.

Fordi samlivsbrudd får så store konsekvenser. For alle involverte, noe som betyr at et som skjer rammer flere enn paret selv. I dag har jeg lyst til å tale barnas og tenåringenes sak. «De tar det så fint» sier en del og håper at det er sant. Slik jeg kjenner tenåringer flest er de veldig hensynsfulle. Har de problemer, vil de helst ikke at mor og far skal vite det. Og hvis mor og far er de som har det vondt, skal de i hvert fall ikke legge sten til byrden. Derfor skåner de foreldrene så godt de kan. Holder stilen hjemme, sier at det går bra – men sliter med konsentrasjonen og har kort lunte på skole og fritidsaktiviteter. Ikke så rart, når selve grunnen de står på, svikter under dem. Kanskje må de flytte… Trygge rutiner – alt fra fredagstacoen til den ferieformen alle i familien har elsket – endres. I tillegg går det mange ganger kort tid fra bruddet til minst en av de voksne er etablert i et nytt forhold. Med nye mennesker barna og tenåringene forventes å bli kjent med.

Hva det gjør med den gutten eller jenta som står midt i skredet av endringer, sier de selv altså ofte lite om. Joda, i noen tilfeller kan det oppleves lettende fordi de har befunnet seg lenge i ei slags krigssone. Men langt fra alle sloss seg ut av et samliv. Mange siger stille ut av relasjonen. Samlivsbruddet skyldes at de har mistet kontakten med hverandre…

For en tid tilbake var jeg på kurs om spiseforstyrrelser. Foreleser var en psykolog fra et av landet beste behandlingssteder på området. Litt tilfeldig slo hun og jeg følge til lunsj og jeg benyttet anledningen til å stille henne mitt viktigste spørsmål:

«Hva mener du er den viktigste triggeren for denne typen lidelse av den alvorlighetsgraden som dere jobber med?»

Svaret kom uten betenkning; «Samlivsbrudd!»

«Jeg har tenkt tanken,», kommenterte jeg, «men hvorfor er det skrevet og sagt så lite om det?»

«Fordi de sitter i glasshus alle sammen», var svaret jeg fikk.

Love

Jeg har tenkt mye på det siden. Selvsagt er det mange ungdommer og barn som kommer gjennom foreldrenes samlivsbrudd uten store problemer. Ikke minst der foreldrene klarer å samarbeide godt i etterkant og venter en stund før de går inn i ny forhold og enda lenger før de introduserer barna for nye partnere. Men det er altså mange gode grunner til å investere i egne samliv. For egen del – fordi mønstre gjentar seg og fordi det kan være bedre å jobbe med den relasjonen en faktisk er i enn å håper og tro at nisse ikke blir med på lasset om man «går videre» som det heter så fint. Og for barnas del. Vi kommer ikke utenom at skillmissestatistikken og ventelistene i barne-og ungdomspsykiatrien har gått nokså parallelt i mange år.

Det er krevende å leve. «Det er ikke lett å være mora til noen», sa ei venninne av meg for mange år siden. Ikke ektefellen, heller, tenker jeg. Det er krevende å være menneske og livsreisen må forholde seg til både motvind og medvind. Men det er håp. For den som startet med å si at «jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at ektefellen min og barna mine skal ha et godt liv». Og så må vi håpe at partneren sier det samme…

 

10/10/2019
13/2/2020

Rydd hjerterom

Les innlegget

For en stund siden tok en kjenning kontakt med meg og spurte hva han kunne gjøre for å støtte et par ungdommer han kjente som tydeligvis syntes ting var litt tøft for tida. Det hadde vært et litt dramatisk samlivsbrudd i vennekretsen og sønnene i familien strevde nok – antok han – i etterkant av at far hadde flyttet ut. De to familiene hadde hatt mye med hverandre å gjøre som omgangsvenner og naboer. Nå prøvde han og kona å støtte opp så godt de kunne, men han følte seg litt klønete som hjelper.

Min første tanke var nok denne; Så utrolig godt at du i det hele tatt tenker at du kan ha en rolle i disse guttas liv! Jeg sa det også, men han var rask til å understreke at han jo ikke var proff…

Nei, hvem av oss er vel det? Selv er jeg både glad for og frustrert over det profesjonelle hjelpeapparatet som finnes i landet vårt. Det trengs og gjør nytte for seg, men dessverre må man være ganske dårlig fungerende for å få hjelp. Derfor er jeg enda mer takknemlig for alle de alminnelige menneskene som lurer på hvordan vi kan være på banen for å støtte mennesker rundt oss. Min kjenning er en av dem – med et stort hjerte, mye varme og mye mer hverdagslig menneskekunnskap enn han egentlig tror selv.

Nå stod han i møte med en helt konkret sak og ville ha noen tips, men jeg vet at han allerede lenge har betydd mye for mange. I ganske vanlige hverdagssituasjoner der han har hengt med yngre mennesker og ikke tenkt en tanke om at det han egentlig har bedrevet, er å støtte noens vekst og utvikling. Mange er de som har fått en bedre dag ganske enkelt fordi han er oppmerksom og positivt nysgjerrig på omgivelsene, og fordi han har et lunt smil og en oppmuntrende kommentar på lur.

Akkurat nå er Dag på vei hjem fra begravelse. Han har fulgt ei av de viktige hverdagsmenneskene fra sin ungdomsskoletid til graven. Hun var moren til en klassekamerat, og hun åpnet døra for en forvirra tenåring som bodde så kinkig til i forhold til skolen at han ankom med buss lenge før skolestart. Hos den lille familien fikk han varme og lekseplass ved kjøkkenbordet. Ei seng for natta når han ville det, også. Jeg har aldri truffet henne, men jeg har hørt mye pent om ei dame som hadde mer enn nok eget å slite med, men som hadde ører og hjerterom for en som trengte det. ”Hun lærte meg å stappe pipe og rulle røyk da jeg var tretten,” sier Dag og smiler over den mora som ikke var som foreldre flest og av den grunn nok økte kompetansen hans på områder andre ikke ville være like ivrig på. Men det var allikevel noe med henne som ga trygghet og vekstrom for en som følte at det ble trangt hjemme.

IMG_0129

Hun er en av to mennesker fra sin tenåringstid som Dag snakker spesielt varmt om. Den andre var eggebonden og naboen til hjemgården – Kåre – som tok seg tid til å prate med en pjokk som hadde mange spørsmål og hodet fullt av tanker og analyser. Kåre har vært død i mange år nå, men jeg vet at selv i en alder av førtiåtte kan gemalen savne møtepunktene de hadde. Da Dag en gang skulle svare på hva han opplevde som tryggeste stedet da han vokste opp, svarte han at det var "eggrommet til Kåre".

Kåre var heller ikke ”proff”, men han ga tid til en guttunge som trengte akkurat det.

Det kan du og jeg, også. Gi tid. Og rom - og rydde plass. Spørre hvordan det går – når mor og far har skilt lag, når sykdom rammer, når skolen er kjedelig og de ikke kom med på A-laget. Og når livet smiler og de har fått kjæreste. Lån dem øra dine – og spander gjerne en kaffe eller en burger. Eller la dem hjelpe deg med noe de kan… God helg!

3/10/2019
13/2/2020

Gi tid!

Les innlegget

Vi nærmer oss den årlige Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er GI TID – og det er det grunn til å stoppe opp ved enten man lar seg engasjere av selve dagen eller ikke. De av oss som har gjort dypdykk i Chapmans ”lære” om ”kjærlighetsspråkene”, er vel kjent med at TID er en måte – kall det gjerne et språk – som noen av oss forstår lettere enn andre språk når noen vil formidle at de setter pris på oss. Jeg er en av disse.

”Tid” er mitt ”morsmål”, og gemalen – som selv har ”anerkjennende ord” som primært kjærlighetsspråk – bemerker innimellom at ”i motsetning til meg opplever ikke Tonje seg elsket om jeg bare sier det i en sms når vi er fra hverandre. Jeg må i det minste skrive lange, og gjerne flere, sms-er, slik at hun skjønner at jeg har brukt tid på det.” Sier han, som aldri har skrevet et brev, ikke engang et postkort, til kona si og for øvrig er meget nøktern når han skriver sine sms-er.

Det er klokt å bruke litt tid på å finne ut litt om både eget og andres kjærlighetsspråk. Ikke bare i parrelasjonen, men også i forhold til egne barn og nære venner. Det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg kjenner dypere glede og mer tilfredstillelse i møte med språket ”tid” enn for eksempel når jeg får en gave. Like viktig som å forstå egne behov er den utfordringen jeg samtidig ser at jeg har i møte med andre. For å styrke relasjonene jeg står i, gjør jeg nemlig lurt i øve meg i å bruke de andres kjærlighetsspråk. Jeg kan ikke forvente at de må forstå mitt selv om det er det jeg helst bruker. Det blir som å tenke at mine moldovske venner - jeg befinner meg i Moldova i skrivende stund - bør forstå norsk, i hvert fall om jeg snakker sakte...

Gemalen har altså ”ord” som sitt. Gode ord. For tjuefem år siden, da vi ble kjærester, var jeg ikke spesielt god på å gi komplimenter, men jeg har øvd. Og nå er det et språk jeg mestrer i større grad enn før. Når jeg ikke brukte det i samme grad tidligere, var det ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke forstod hvor spesielt betydningsfulle ord kunne være for noen rundt meg. Jeg satte selvsagt stor pris på at mennesker takket meg eller ga uttrykk for at de satte pris på meg, men det var ikke mangelen på verbalisert takk eller godord som slo beina under meg i hverdagen. I etterkant har jeg derimot erkjent at mangelen på tid med mennesker gjennom hele livet har vært en kilde for frustrasjon og nedturer i mitt liv. Antagelig mer for meg og de som har samme språk som meg enn for andre med andre ”morsmål”.

IMG_0738

Dette til tross: Ingen klarer seg uten å bli gitt tid. Tid er ikke bare et kjærlighetsspråk noen utvalgte forstår bedre enn andre. Tid er grunnleggende for å fordype relasjoner og opprettholde vennskap. Derfor er årets Verdensdags-tema viktig for alle. I et samfunn som haster av sted og der uttrykket ”har ikke tid” brukes flittig, representerer temaet en påminnelse og utfordring vi trenger. Så her er noen spørsmål å reflektere over - og kanskje supplere med en prat om rundt middagsbordet:

  • Hvem rundt deg trenger at du gir dem tid denne høsten?

  • Hva betyr det i praksis at du gir noen tid? Handler det om tid til enkaffekopp i ro og fred? At du rydder bort mobilen oftere enn du i ærlighetens navn gjør? At du inviterer på en spasertur eller tar noen med på en jobb du skulle gjort mest fordi det gir dere tid til å være sammen? Betyr det å skru av TV-en, legge bort boka eller å banke på en dør du har gått forbi mange ganger? Ringer noen det er lenge siden du snakket med? At du sier mer nei til mulig overtid eller kutter litt i arbeidsdagene? At du forenkler livet? Planlegger et besøk eller rydder plass for en helg i ro og mak med de som står deg nærmest? Bare du vet hva det handler om for deg…

  • Hva er det første skrittet du må ta for å gi noen tid? Alternativt: Hva er det første individuelle skrittet hver av dere i familien må ta for å gi hverandre tid?
26/9/2019
13/2/2020

Bevisst eller lat?

Les innlegget
IMG_0824

Jeg leste nylig at C.S Lewis skal ha sagt at travelhet skyldes latskap. Da stusset jeg, men forklaringen hjalp. Latskap består i at man ikke gidder stake ut sin egen vei og gjøre prioriteringer, men driver rundt i det man følger strømmen av forventninger, behov og planer. Mente han. Det er noe i det. Det krever litt innsats å sette seg egne mål og bestemme sine egne prioriteringer. Men det er den eneste veien til å få for et liv som følger en opplagt sti slik at vi ikke bruker opp kreftene på å virre rundt på vidda.

Jeg har skrevet mye om å si nei de siste ukene. Og jeg har nedprioritert blogginga for at livet ikke skulle bli for travelt i en ellers hektisk arbeidshverdag som jeg ikke har rådd over til fulle. Slik er det noen ganger. Vi gjør ikke helt som vi vil på jobben selv om vi til en viss grad rår over egen arbeidshverdag. Men det er vår rett å gjøre overordnede oppmerksom på grensene når avstanden mellom avtalt arbeidstid og oppgavene en får ansvar for, blir for stor. I jobben min – jeg deler min tid mellom eget firma og 70% som sosialpedagogisk rådgiver på en videregående skole – er de første skoleukene veldig hektiske. Det er en del av dealen at jeg har tilnærmet fulle uker på skolen i den tida – og alt som måtte lukte av fritid tilpasses mer enn normalt krevende jobbing. Overgangen fra rolige sommeruker er brutal i august, men det kommer ikke overraskende. Det gjelder bare å være det bevisst og legge opp løpet deretter. La det herved være innrømt at det betyr litt mindre husvask og noen færre invitasjoner i noen uker. Siden gemalen har et liv med de samme tendensene, prioriterer vi vår kveld og målrettet hvile, men utover det aksepterer vi begge at den andre kjører høyt tempo og at logistikken er krevende. Med andre ord skyldes ikke akkurat denne travelheten latskap. Men jeg tror jeg skjønner hva CS Lewis mente…

Gunnar Elstad, en klok formidler og veileder som vil være kjent for mange, sa noe annet om latskap: ”Jeg tror egentlig ikke det finnes så mange late mennesker, ” sa han. ”Men det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Med ”annet” mente han nok krevende psyke og smertemestring av ulik type, men kanskje han også tenkte på noe av det samme som C.S Lewis: At man bruker opp kreftene sine på å gjøre en masse uten å tenke gjennom hva som beste anvendelse av egne krefter og ressurser.

Jeg er med i en menighet. Det betyr mye for meg – både åndelig og sosialt. Menighetsfellesskapet oppleves for meg som et gjerde å holde i mens jeg rusler ( forhåpentligvis) gjennom livet, og det trenger jeg. Et menighetsarbeid – eller en sportsklubb for den saks skyld – drives i stor grad av frivillige, i tillegg til at noen er ansatt for å lede det hele og drive deler av arbeidet. Det er aktiviteter som skal ledes, ting som skal planlegges, hus som skal holdes ved like osv osv. Jo flere som engasjerer seg, jo mindre blir det på hver – eller jo mer arbeid kan sammenhengen engasjere seg i. Så enkelt – og så vanskelig. Derfor har det alltid vært viktig for meg at jeg ikke bare vil nyte det jeg kan få ut av fellesskap, men at jeg også vil yte for å bidra til at jeg og mange andre kan ha dette – forhåpentligvis gode – gjerdet å holde i. Det handler om å bidra økonomisk, men ikke bare det.

Jeg pleier å snakke om væresteder og tjenesteder, og jeg har som mål at jeg skal ha begge deler. Noen aktiviteter er mine væresteder. Jeg har ikke ansvar for noe annet enn å være meg selv og snakke med mennesker rundt meg, og jeg kan få ta imot kaffe og en kakebit, forkynnelse og nyttig informasjon, og jeg kan delta i sangen og bønnene. De fleste gudstjenester og en husgruppe jeg er med i, er for tiden mine faste væresteder.

I tillegg har jeg påtatt et ansvar: Jeg organiserer og underviser på et kurs. Og jeg taler på noen gudstjenester. Jeg gir med andre ord noe til fellesskapet. Og så dukker det opp mulige gjøremål og utfordringer som er mindre faste og som jeg må ta stilling til underveis. Noen ganger sier jeg ja. Ikke alltid, for jeg har mine begrensninger, men med utgangspunkt i mitt bevisste tidsbudsjett, mine krefter og min utrustning. Jeg vil gjøre mest av det er jeg er god på, og mindre på områder der jeg lett kløner, for å si det kort. Men jeg strekker meg litt, for det kan jeg . Dessuten har jeg et forbilde i Jesus, som strekte seg langt – selv om han også satte grenser.

Hva er poenget mitt? Bevissthet! Ikke driv med og la deg styre av alle andres behov og forventinger, enten de finnes i egen familie, på arbeidsstedet eller ulike arenaer i din fritid. Gjør bevisste valg! Og er du som jeg med i et arbeid som krever frivillig engasjement, vil jeg utfordre deg til å ta din del. Tenk gjerne med utgangspunkt i de to ”boksene” værested ( tilstedeværelse) og tjenested (ansvar). Tilpass det dine muligheter og ressurser på den ene siden og dine begrensninger på den andre. Men bli aldri så lat at du overlater hele livet ditt til tilfeldighetene og møter opp der ting kan nytes bare når det passer deg.

 

19/9/2019
13/2/2020

Travelt? Eller kanskje ikke?

Les innlegget

Så langt denne høsten har vi kjent på og levd etter de begrensningene livet faktisk gir. Det førte i slutten av august til to blogginnlegg om grensesetting og bruken av det vanskelige ordet ”nei”. De to siste ukene har det vært stille fra vår side – også det et resultat av begrensninger. Oppstart er travelt uansett hvor mye en prøver å gjøre det smidig. Og når noe øker i volum og krever ekstra krefter, slik i hvert fall jobben min gjør på denne tiden, må annet vike. Det kalles prioritering. Denne gang ble skriveriene nedprioritert. Litt skambelagt når vi har lovt nye blogginnlegg hver fredag, men ikke verre enn at egenterapien raskt rydder skammen unna.

I ukene uten skriverier har jeg imidlertid gjort meg flere refleksjoner rundt ”nei”-begrepet. Om hva ordet nei, eller rettere sagt setninger av typen ”nei takk, det får vi ikke til”, utløser av respons. Det har gått opp for meg at tilbakemeldingene når jeg har takket nei til invitasjoner eller jeg har måtte blad litt for å få plassert noe i kalenderen, ofte har vært at ” nei, dere har det jo så travelt…”.

Som oftest glir den kommentaren forbi uten at jeg fristes til å forsøke å forklare meg. (Jeg har nemlig bestemt meg for at ingen har krav på begrunnelse i slike situasjoner). Noen ganger blir jeg taus fordi jeg må bedrive litt selvransakelse; Har vi det virkelig så travelt? Eller har vi det mye mer travelt enn andre?

IMG_2905

I det siste har jeg imidlertid klart å spissformulerer i min egen tanke hva det egentlig handler om: Når jeg svarer nei, er det ikke nødvendigvis fordi vi har det travelt, men nettopp fordi vi ikke vil være mer travle enn vi er. Det aner meg nemlig at de fleste antar at når jeg sier nei til noe, er det fordi det står noe annet i kalenderen på akkurat det samme tidspunktet. Hvis jeg ikke kan takke ja til en invitasjon eller en oppgave for eksempel tirsdag kveld, er det fordi jeg er opptatt på annet hold akkurat tirsdag kveld. Men det er ikke sånn. Det er ikke sikkert det står noe som helst på programmet akkurat den tirsdagskvelden. Men hvis det står syklubb hos en venninne på mandag og et kurs – som jeg har ansvar for – på torsdag, samtidig som den kommende helgen er en arbeidshelg ( eller den forrige var det), sier jeg trolig nei til noe både tirsdag og onsdag. Fordi jeg ikke vil fylle hele uka med avtaler og aktiviteter. Kanskje har jeg tenkt at jeg vil bake litt en av de kveldene, og dessuten gå en tur. Eller se en film. Lese bok. Tusle litt hjemme. Være uplanlagt. I tøfler og joggebukse...

Det er mange år siden jeg hørte en kvinnelig forkynner og seksbarnsmor uttale følgende; ”La aldri noen lese almanakken din over skulderen din, og husk at det er DU som bestemmer når den er full.” I vår tid er det vel digitale kalendere som gjelder, men prinsippet er det samme: Det er jeg som bestemmer når min kalender er full nok og livet blir for travelt.

Det krever litt disiplin å leve på denne måten. Jeg innser det. For jeg går glipp av hyggelige ting. Jeg mener det når jeg beklager at jeg ikke kan og sier ”dessverre”. Allikevel må livet leves med utgangspunkt i begrensinger og det tidsbudsjettet vi faktisk rår over.

I møte med helga har jeg derfor lyst til å minne om tre ting:

  • Det er lov å takk nei selv om det ikke allerede står noe i kalenderen.

  • Ikke bare sjekk om den aktuelle dagen eller kvelden er ledig før du takker ja eller nei til en invitasjon eller en oppgave. Se på dagene før og etter, også.

  • Ikke ta det for gitt at mennesker som sier nei eller nei takk fra tid til annen, har det så fryktelig (mye mer) travelt (enn deg). Det kan hende de sier nei fordi de ikke vil fylle livet til randen med planlagte aktiviteter.
5/9/2019
13/2/2020

Tid - med hvem?

Les innlegget

For mange år siden leste jeg et intervju med Paul og Linda McCartney, som fortalte at de ikke hadde sovet fra hverandre en eneste natt etter at de giftet seg. - Å, du store, husker jeg at jeg tenkte, og så lurte jeg et øyeblikk på om det var et tegn på manglende nærhet og kjærlighet at gemalen og jeg hadde gjort akkurat det, mange ganger.

Jeg falt fort til ro med at McCartney-metoden ikke passet oss - og siden har jeg tenkt at det faktisk er ganske sunt for vårt forhold at vi opplever ting hver for oss. Både i jobb og privat. På forsommeren var Dag i Stockholm i et utdrikningslag (!) for en tidligere kollega, og om et par uker skal jeg på hyttetur med noen venninner. Mellom de to helgene har vi begge unnagjort noen jobbturer hver for oss. Alt sammen oppleves inspirerende for oss. Og for forholdet vårt. Vi erfarer at opplevelser vi gjør hver for oss ikke tærer på, men faktisk tilfører forholdet mye godt.

Men det går en grense. Det hender vi får innblikk i forhold der hun - det er ofte hun - tar hånd om barna på hjemmebanen mens han - det er vanligvis han - har relativt hyppige pauser der ungkarslivet gjenoppleves i form av kajakk,- fotball- og såkalte gutteturer. Forsøket på å få både i pose og sekk - familieliv og ungkarsliv - er et prosjekt som vanligvis mislykkes, med mindre den hjemmeværende parten stilltiende aksepterer situasjonen. De færreste gjør det i vår tid, men noen presser tålmodigheten sin til det ytterste for husfredens selv, eller i frykt for at mannen bryter opp fra forholdet om han ikke får ta vare på "guttungen i seg". Tilslutt sprekker det imidlertid for de fleste...

Vi tror det er en god ting å snakke sammen! Ikke ta den andre som en selvfølge og anse egne lyster som så nødvendige at de ikke er verdt å spørre partneren om hva han eller hun ønsker seg. Forventningsavklaring er viktig i parrelasjonen - på flere nivåer, også dette. Hva ønsker du av opplevelser alene - og hva er mulig innenfor de rammene vi har nå? På generell basis - og med utgangspunkt i de rammene et blikk på kalenderen gir. Både behovene, mulighetene og begrensingene vil variere fra par til par - og fra fase til fase.

[caption id="attachment_3542" align="alignright" width="240"

IMG_3777

Noen ganger er tid for bare alenetid... En benk og ei pipe, en ei veske med bøker og skrivesaker...[/caption

Vi tror partid - minst to timer per uke og gjerne en weekend sammen uten barn i semesteret eller året - er en viktig prioritering for å ikke bare å bevare en god relasjon, men styrke den. Dessuten er det givende for parrelasjonen å gi hverandre alenetid - helt alene eller sammen med venner og venninner - en gave vi gjør klokt i år gi hverandre. Har man barn sammen, er den tiden barna har med far eller mor alene, også av stor verdi. Jeg gleder meg stort når mødre og fedre rapportere på Facebook om "jentetur" med sine døtre og "gutteturer" med sønner som er voksne nok til å utfordre generasjonen over seg. Denne sommeren møtte vi to i begynnelsen av tjueårene som hadde kjørt sin "gamle" far skikkelig på en tredagers kajakktur. Senior måtte finne seg i å bli ertet kjærlig for sin svært synlige slitenhet da de - møkkete og slitne - vendte tilbake til hytta der kone/stemor og noen flere av oss kunne ønske dem velkommen tilbake. Gleden i blikket på alle tre, lot seg imidlertid ikke skjule. Den var ekte og varm. - Dette lever de lenge på, tenkte vi - og gledet oss med dem. Det var helt tydelig vel anvendte feriedager.

Det gjelder altså å finne en balanse som fungerer for begge i parforholdet - og som kan være til glede for hele familien. Enten det handler om weekender eller en enkelt fridag. Det skal kanskje ikke så mye til for å finne den...

 

 

 

 

 

 

 

 

22/8/2019
13/2/2020

Si nei... og ja...

Les innlegget

Forrige uke skrev vi om ja-menneskenes store utfordring. Ikke minst på denne tida av året da alle kabaler skal legges og behovet for innsats tydeliggjøres på nye etter sommer og ferietid. Grensesetting er en delikat kunst, og ordet nei vekker vanskelige følelser hos mange. Den eneste veien å gå for å for å dempe den dårlig samvittigheten når ordet nei bør benyttes, er å øve oss.

Vi tror evaluering av eget engasjement også er til god hjelp. Selv har vi tatt et slags prinsipielt valg om at vi vil påta oss noe frivillig ansvar utover lønnet arbeid hvert år. Ikke for mye, men noe. Tilpasset livsfase og krefter. Det er lett å utfordre alle til å gjøre det samme, for uten frivillighet er det mye av det vi faktisk nyter godt av, som stopper opp. Gjennom årene har vi lært oss til å si ja og nei slik at livet blir til å leve med. Stort sett. Innimellom skjønner vi at vi – eller en av oss – har gått på smellen. Da gjelder det å få padlet seg ut av det farvannet som snart som mulig og med minst mulig belastning for andre.

Hva gjør at vi havner der? Det er sikkert flere grunner til det, men en av dem er at vi erkjenner at ja-mennesker gjerne bretter opp ermene for at andre skal slippe - en slags avart av at de - vi - selv har vanskelig for å ta imot hjelp eller bidrag fra de rundt seg.. Ja-mennesker er ofte for flinke til å skåne andre…

Joda, de fleste av oss delegerer oppgaver. Omtrent som en energisk leder jeg hadde en gang, og som når noe skulle gjøres, bekjentgjorde det på denne måten: ”Jeg trenger fire frivillige, og det er deg og deg og deg og deg…” Før vi andre fikk trukket pusten, hadde han fordelt oppgaver og valgt seg ut de tydeligste arbeidsjernene i gruppen. Det er en måte å gjøre det på. Evnen vår til å delegere, funker ofte best når det gjelder oppgaver som vi selv bidrar til og som gjøres for andre eller for fellesskapet. Når noen skal gjøre noe for oss, sliter mange av oss. Det sitter langt inne å spørre om hjelp, og gjør noen noe for oss uten at vi har krøpet til korset og bedt om det, blir i hvert fall jeg klønete og lettere mistilpasset.

IMG_0478

For en tid tilbake var vi borte fra hytta vår mens en venninne av oss koste seg der. Vi hadde overlatt ei grei, men ikke nyvasket hytte til henne, og syntes det var en god ide at hun kunne nyte dagene der - og sørge for vanning mens vi var borte. Men da vi kom tilbake og låste oss inn sent en kveld - etter at hun hadde dratt - var det første vi la merke til at hytta skinte! Hun hadde vasket og støvsugd, og til og med søppelbøttene var nyvaska. Det var jo utrolig deilig – men jeg fikk sporenstreks dårlig samvittighet; Tenk om hun hadde gjort det fordi hun trodde vi hadde latt henne låne hytta for å få gjort akkurat den jobben… Jeg klarte å legge den tanken til side og hentet fram den takknemligheten jeg kjente på. Allikevel, da jeg takket henne, måtte jeg samtidig forsikre meg om at hun ikke hadde følt at hun måtte gjøre det? At vi forventet det. Det hadde hun ikke, sa hun, og jeg valgte å tro henne på det. I ettertid har jeg reflektert litt over at dette slett ikke var en enkeltepisode, men at jeg faktisk på generell basis har problemer med at andre gjør noe for meg, eller oss…

”Du trenger ikke gjøre det,” har jeg hørt meg selv si mange ganger. De mest frimodige har da strammet seg opp og gitt beskjed om at ”nei, det gjør jeg sikkert ikke, men er det ok om jeg gjør det…?”

Min fristelse er å skulle gjøre noe tilbake hver gang noen gjør noe for meg. Selv om jeg selv ikke forventer det når jeg selv er den som tar i et tak. Og det gjør eg jo gjerne, selv om jeg etter hvert har sluttet fred med at jeg har noen begrensninger og må jevnlig si nei med utgangspunkt i dem. Det er jo ganske enkelt hyggelig å gjøre noe for andre, tenker jeg. Og sier ja, strekker meg, og – noen ganger – til og med "får det til", selv om jeg underveis erkjenner at nå ble det litt mye. Det er da jeg må huske at også andre liker å gjøre noe for andre. Være til hjelp. Kjenne at de er til nytte. Og jeg må tillate dem det. Unne dem følelsen av å ha bidratt i mitt liv.

Unnskyld, alle dere jeg har nektet gleden gjennom årene. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Jeg trenger ikke sette grenser rundt deg. Det skal du selv få gjøre. Og når du sier ja, vil jeg tro deg…

God helg.

15/8/2019
13/2/2020

Hvordan skal jeg si nei?

Les innlegget

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

[caption id="attachment_3529" align="alignnone" width="4032"

80338119-7A0A-4726-A350-9A113B2E2022.jpeg

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.[/caption

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave. Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det. Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

8/8/2019
13/2/2020

Fest og feiring: Ja!

Les innlegget

Denne sommeren har vi vært i tre brylluper. En eller annen gang i løpet av sommeren fortalte jeg det med et tonefall tilhøreren min oppfattet som et hjertesukk. Jeg mente det ikke sånn, men jeg skjønte at det ble oppfattet på den måten da tilbakemeldinga kom fort: ”Jammen, det er jo hyggelig når folk gifter seg, da…” Jeg var rask til å korrigere inntrykket; ”Ja visst, dette er en stor glede!” Og det har det vært. Tre forskjellige par, men alle tre med samme overgivelsen til hverandre og til den framtida de skal dele.

Første par ut er unge og nyutdanna. De har leid leilighet og skaffet seg jobb. De er vakre, håpefulle og dedikerte. Av de tre vi har feiret sammen med, er det nok de som i minst grad vet hva de går til, men de er allikevel betydelig bedre skodd enn de som pakker kofferten og noen eiendeler og flytter inn hos kjæresten etter kort tids dating. Dette brudeparet har forberedt seg. Vært sammen, men bodd hver for seg i to år. Blitt kjent, gjennomlevd noen årstider både i direkte og overført betydning. Planlagt både bryllupsfest og ekteskap så godt de kan.

Det er nemlig forskjell på det…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt gemalen komme med følgende hjertesukk: ”Tenk om folk brukte like mye på å forberede ekteskapet sitt som du bruker på å forberede bryllupsfesten sin…” Vi har svake tradisjoner for den slags her i landet.

”Når skal jeg på kurs?” spurte han på sitt begrensede norsk, amerikaneren som hadde flyttet til sin norske kjæreste og planla å gifte seg med henne. Nå hadde han kommet innom på menighetskontoret der jeg også disponerte et kontor, med noen papirer knyttet til vielsen noen måneder seinere. ”Kurs?” kom det nølende fra den ansatte han hadde tatt kontakt med. ”Ja, eg skal jo gifta meg…” forklarte han.

IMG_0708

I hans sammenheng var det selvsagt at skulle man inngå ekteskap, måtte man på ekteskapsforberedende kurs. For oss var det en helt ny tanke den gangen. Presten i menigheten hadde riktig nok nylig utvidet forberedelsene fra èn til to samtaler, men kurs? Det har gått en del år, og han jeg er gift med, som også fungerer som vigselsmann fra tid til annen, nekter å vie folk som ikke lover på tro og ære at de skal gå på samlivskurs innen ettårs bryllupsdag hvis de ikke gjorde det før de giftet seg. Det er jo et tankekors at vi må ha fiskekort for å fiske og førerkort for å kjøre bil her i landet, mens det er to store oppgaver man kan gå inn i uten en eneste liten sertifisering: Ekteskap og foreldreskap. Det er jo et eller annet som ikke stemmer?

De to andre parene vi fikk feire og heie på denne sommeren, har begge erfart at det krever sin mann – og sin kvinne – å få til samlivet. Det ene paret giftet seg med hverandre på sin egen bryllupsdag nå i juli. Seksten år etter at de ga løftene første gang og fire år etter at de gikk fra hverandre, fordi de ikke fikk til det de hadde lovt. De har gjort en imponerende reise, og få øyne var tørre da de, sammen med sine tre glade barn, danset ut av kirken etter å gitt hverandre nye løfter. Ikke like glatte i huden som den første gangen, men mye klokere og modnere – og med ei verktøykasse som er mye bedre utrustet enn den en gang var. Den veien de har gått og den jobben de har gjort, er imponerende. De er i seg selv vitnebyrd om håp – og om at kjærlighet ikke bare er følelser, men vilje og mot til å ta tak i eget liv og felles samliv.

Det tredje paret har også kjent på smerten i å mislykkes, måtte bryte opp og finne en vei videre. På den veien fant de hverandre, hun med to og han med ett barn som de begge elsker. Under vandringen har de styrket troen på det livslange samlivet og bestemt seg for at det ikke holder å bare bo sammen. Denne sommeren uttrykte de overgivelse mens de så hverandre dypt inn i øynene og delte sine personlige løfter til hverandre. Jeg tror på dem! Jeg tror på alle disse tre parene. Fordi de ved sine løfter og sin fest har fortalt oss andre det aller viktigste: Den jeg står her sammen med her i dag, er den viktigste i livet mitt.

Fra en side sett kunne det holdt om de sa det til hverandre. På en måte er det rett når mange som nøyer seg med å bo sammen uttrykker det slik:”Ingen andre har noe med vår kjærlighet. Dette er privat mellom oss…” På den annen side er det helt feil. Forskjellen ligger i at mange har hørt disse seks gi seg til hverandre. Samfunnet vet at de står først i hverandres liv fordi de med å inngå ekteskap også har ordnet det juridiske på en enkle og god måte. Ingen rundt dem trenger å lure på hvem som er deres nærmeste. Og sammen kan vi fungere som et nettverk som gjør det litt vanskeligere å bare pakke snippesken og gå den dagen det er fristende. Friheten til det, som mange ønsker, har de frivillig avstått fra. Og det er så dyrebart for dem at de har feiret det med heidundrende fester.

Og vi fikk være med. Sterkt.

1/8/2019
13/2/2020

Kalenderlivet...

Les innlegget

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi som er skolen, deler nok en selvfølgelig tanke om at vi snart begynner på et nytt år. For meg betyr det kalenderarbeid og planlegging.

Gemalen og jeg sparer en del krefter og frustrasjoner på at vi har tilgang på hverandres kalendere. Ingen av oss har ni-til-fire-jobb, og ikke befinner vi oss på samme plassen hele tiden heller. Takket være google, slipper jeg å skulle huske når Dag har jobbavtaler på en annen kant av landet, og han trenger ikke huske om jeg tilbringer arbeidsdagen i Råde eller i Oslo. Vi har verken nytte av eller lyst til å ha tilgang til alle jobbdetaljer, men legger inn et rammeverk der tidspunkt for når arbeidsdagen starter og er/bør være over, er tilgjengelig. I tillegg har vi en del felles oppdrag som skal planlegges og forberedes. Det ligger der, og de siste dagene har jeg brukt tid på å legge inn tid som jeg skal bruke til forberedelser. For meg er det en god oppladning til en hektisk skolestart og høstens mange oppgaver. Vi er selvsagt ikke alene om takknemligheten over gode systemer av denne typen, men vi tillater oss nå etter ferien å dele våre erfaringer for kanskje å bidra til at noen flere kan minke frustrasjonsnivået gjennom høsten.

Ting vi har forplikta oss på eller ønsker å være med på på fritida, legges også inn i kalenderen så fort tidspunktene er klare. I den grad det er mulig unngår vi å planlegge slike ting fra gang til gang. Skal barn hentes i barnehage eller følges til fritidsaktiviteter – med de dugnader og andre forpliktelser som følger med - er det enda en god grunn til å bruke kalender. Også fordi den gir oss signaler om når livet er fullt nok og det må settes grenser. For oss – som bare er to voksne – er det en viktig del av ”kalender-regimet”; Vi fyller ikke på uhemmet.

Sist, men ikke minst: Vi legger tidlig inn den ukentlige daten med hverandre som vi kaller ”vår kveld” (men som noen ganger er en frokost eller lunsj), samt en god rytme med frihelger og det vi de siste årene har kalt ”sabbat”, og som er 24 ukentlige arbeidsfrie timer.

Ikke alle har behov for samme type kalenderarbeid som oss, men jeg nevner det fordi dette er en ganske enkel handling – som tar litt tid i forkant av semesteret og som oppdateres og vedlikeholdes med jevnlige gjennomganger året igjennom. På denne måten får vi tid til jobb, tid sammen, tid til hvile og god oversikt over den tida som er til en slags fri disposisjon. Noen mener det ”virker så slitsomt” å strukturere hverdagen såpass som vi velger å gjøre. Vi erfarer at det sparer krefter og gir oss stor frihet.

IMG_0674

Hverdagen er travel for de fleste, og mange detaljer skal huskes om man ikke har skrevet det ned. Å skrive ned avtaler og gjøremål er en del av min huske-teknikk. Jeg husker fordi jeg har lister og notater – og felles kalender med Dag. For meg er det viktig selv om jeg har et hode som funker slik at jeg kan kalle fram et ganske detaljert kalenderbilde ved behov. Gemalen er annerledes der. Han må gå gjennom kalenderen hver kveld for å ”huske” hva han skal dagen etter. (Andre detaljer som har glidd ut av husken min for lengst, er han imidlertid en racer på). Kalendersystemet der begge får opp den andres kalender er ypperlig for oss begge selv om vi funker forskjellig og jeg dras naturlig mor å planlegge framover mens dag fortrekker stor grad av fleksibilitet. Jeg blir tryggere av at ting er planlagt og han opplever at de fleksible rommene er mer oversiktlige når vi setter andre ting på sine avmerkede plasser.

De første årene vi var gift, brukte jeg en del unødvendig energi på å anklage han for ikke å følge med når avtaler gikk i surr for ham. Han ble fort ganske ydmyk på området og stilte spørsmål av denne typen; ”Æh… jeg vet at vi sikkert har snakka om det, men hva skal vi egentlig denne helga her?” Noen ganger lo jeg fordi jo, vi hadde snakket inngående om det og kanskje til og med både invitert gjester og snakket gjennom hva som skulle serveres. Mens jeg husket det og nesten telte ned mot en slags deadline, glemte han det til dagen var der. I andre tilfeller ble jeg skikkelig frustrert og ga ettertrykkelig uttrykk for det. Som den gangen vi skulle møtes i Oslo - vi bodde i Sarpsborg - og reise videre til venner to timers kjøring derfra. Han stilte uten bagasje og lurte på hvor vi skulle hen da jeg påpekte at nei, vi skal ikke ”sitte i bilen en knapp time” som han antydet da jeg var redd avgangen ble litt sen. ”Vi skal kjøre i over to timer og det er vel en fordel å komme fram før svarte natta og folk har lagt seg?” buldret jeg til han som der og da skjønte at han antagelig var henvist til å tilbringe helgen i dress og skjorte.

Det motsatte av konflikt er ikke fred, men kontakt. Kalenderen hjelper oss å holde kontakt med hverandre og hverandres verden. Det er konfliktdempende i vår relasjon. ”Han sier at han har sagt ifra om hvor han er hen, men jeg kan jo ikke gå rundt å huske på alt sånt,” sa ei vi snakket med for ikke så lenge siden. Det har hun jo rett i. Vår erfaring er at mange par bruker mye energi – som etter vårt skjønn kunne vært spart – fordi de informerer hverandre altfor dårlig i hverdagen og om planer som berører partneren. Vi antar at den andre har hørt, forstått, sett signaler eller ”må huske” fordi aktiviteter skjer i en fast rytme. Sånn er det ikke i praksis. Han har for eksempel gledet seg til en rolig hjemmekveld og forstår i det han kommer hjem at den planen ryker fordi syklubben til kona er på vei inn døra. Eller hun lurer på hvorfor han ikke dukker opp til middag og ringer – økende bekymret til en avslått mobil – til en mann som sitter i et styremøte han er overbevist om at hun vet at han er i siden det skjer fast hver fjerde uke rett etter jobben. I de fleste tilfeller har avtalene kanskje vært nevnt, ofte i forbifarten, men uten at vi har dobbeltsjekket at den andre virkelig har fått med seg beskjeden. Hvis begge bruker kalenderen aktivt, sparer vi både energi og bekymring, og hvis avtalen er at den ene har styremøte, syklubb eller hva det nå enn måtte være, hjemme, har den andre mulighet til å gjøre andre avtaler.

Husk at "det er i de gode tidene en lager systemer for de dårlige tidene". Og i de rolige tidene en lager systemer for den travle hverdagen. God høst!