Vil Vekst Logo
Vil Vekst Logo

Alt starter med den gode samtalen.

– Tonje og Dag

Siste blogginnlegg

Samliv
21/2/2020
Tonje

Regler og sånn...

Denne uka tilbringer vi på hytta. Selv om vi ikke lenger styres av skolens ferietider, slik vi gjorde, er liksom uke 8 vinterferieuka vår. Vaner er vonde å vende. Og noen ganger unødvendig å snu på. Så vi har halvveis feriedager medbragt pc-er og litt løse timeplaner i vårt sommerparadis… Uten en snøklatt utenfor døra, men med peisfyr og enkelt hytteliv inne. I går tok vi forresten litt av vårsjauen utendørs. Det var en merkelig opplevelse tatt i betraktning at det fremdeles står februar på kalenderen.

Les innlegget

I bilen på vei hit ned hørte jeg på radio. Temaet var «hytteregler» og et par kjendiser ble bedt om å dele sine. Jeg så fram til å få noen nye innspill, men «nok øl i kjøleskapet» er liksom ikke det viktigste i vår verden… Men vi har altså våre. At man skriver i hytteboka er en. Vann-vett er en annen. Hos oss går alt gråvannet inne i en tank som må tømmes, og sånt utløser jo et rigid regelverk. Greit fulgt opp av regler for strømbruk. Ikke så mye fordi det koster, men fordi sikringene går i vilden sky om ikke noe skrus av når annet skrus på. Vi går jevnlig på smellen… Men så kommer vi til de virkelige reglene.

Og det er de som skal sørge for at alle ferierende har mest mulig ferie når det står ferie på programmet. De er viktige. Jeg har sett nok av hytteliv som favoriserer noen, mens andre –  vertskapet, helst hun – fungerer som alles tjenere. Mine foreldre hadde hytte i min oppvekst. Den var stort sett fylt til randen – dvs åtte køyer – av folk. Moderen stilte med hjemmelaget mat hver dag hele ferien. Faderen bar vann og ved – og fylte parafin. Han smurte dessuten alle ski - og serverte kaffe på sengen. Det siste for å få oss på til lang skitur. En plage, om jeg skal være ærlig, men mye infamt kan dekkes under parolen "snill". Mine foreldre var ikke særlig gode på å delegere, og vi andre syntes nok det var en behagelig arbeidsfordeling.

Jeg var godt voksen før jeg tenkte gjennom «systemet». Til mitt eget forsvar har jeg tenkt at de egentlig likte det litt, men siden jeg er annerledes skrudd sammen og ikke har samme husmorstolthet som min mor, har vi altså innført noen hytteregler som nye gjester – de som skal bli noen dager - informeres om i forkant og får repetert med jevne mellomrom.

Den viktigste er at vi ikke spiser frokost sammen på hytta. Med få unntak knyttet til weekendbesøkende og avreisedager. Men ferie hos oss betyr at man står opp når man vil og fikser sin egen frokost. For min del; relativt tidlig. For gemalens del; tilsvarende sent. De som ikke har spist frokost når han står opp, får forresten vanligvis tilbud om egg og bacon, og noen har i årenes løp funnet ut at det kan betale seg å sove lenge. Han er betydelig greiere enn meg. Jeg ordner ikke frokost til noen.

Den neste regelen er at hver enkelt rydder bort spill de har brukt og fjerner sitt eget rot ( = bøker, strikketøy, plagg man har tatt av seg når jeg har fyrt for kraftig, noe som skjer relativt ofte) etter bruk. Jeg bryr meg ikke om hvordan det ser ut der folk sover, men vår bitte lille stue og andre fellesområder skal innby til sjelefred…

Regel nummer tre er at alle er med og rydder av bordet, men at oppvaska i utgangspunktet er mi! Unntak er om regel nummer fire trer i kraft:
Dersom vi – dvs flere familieenheter - er her sammen over flere dager, fordeler vi middagene; innkjøp, tillagning og oppvask.

Dette er selvsagt nær beslektet med vårt stadige tilbakevendende tema: Forventningsavklaringen. Selv nå når gemalen og jeg rår grunnen alene (og bunkene med bøker i stua er adskillig høyere enn vi tillater når hytta er fullere sommerstid) tar vi den runden ved ankomst. Denne gangen ankom han to døgn før meg, men det første han sa – nesten før jeg hadde satt fra meg to medbragte handleposer på kjøkkenbenken – var dette: Nå kunne jeg tenker meg en liten gjennomgang av planer og ønsker for de neste døgnene her nede. Så da gjorde vi det…

Ytterligere to døgn seinere er vi begge fornøyd. Vi er på god vei gjennom planlagt meny og hver våre annonserte jobbebehov. Vi har «rusket»opp i hagen og klipt den hekken vi aldri fikk tatt i høst ( mitt behov, avtalt under Dags tillyste åpningsmøte). Noen har tatt igjen forsømt søvn, vi har lest, begynt på sesong 8 av Homeland og tatt flere medaljer i skiskyting. Jeg glemte forresten å si at jeg ville spille Rummy, men litt ekstra er det lov å komme på underveis.

God ferie, folkens. Husk at forventningsavklaring demmer opp mot skuffelser og misnøye, og at regler ikke trenger være kjipe. De kan faktisk gjøre livet godt – for alle.

litt mer personlig
5/2/2020
21/2/2020
Tonje

Forståelse eller tilgivelse?

Les innlegget

- Kan jeg få en prat med deg? spurte hun. Jeg ble litt overrasket. For hun hadde unngått meg i lengre tid og var - av grunner jeg ikke helt forstod – svært fornærmet, først og fremst på mannen min, men også på meg. Jeg visste at hun også hadde konfrontert noen felles bekjente med at dersom de brukte tid med oss, kunne de ikke regne med henne i sin omgangskrets. Ingen i umiddelbar nærhet av henne, trengte visst å være i tvil om hva hun mente om oss. Situasjonen var slitsom, men det var lite vi kunne gjøre med den, tenkte vi. Den som sloss med feieren, blir svart

Men nå stod hun altså der. Foran meg og ba om en prat. - Jo, selvsagt, sa jeg – og tenkte at det var en fin mulighet til å korrigere noen antagelser hun måtte ha. Det var sommer og sol og vi befant oss på samme sted. I telt og campingvogn. Det var godt. Vi kunne sitte ute. Med mye luft rundt oss. Det kommer godt med når det øvrige kjennes litt trangt. Og kleint. Og usikkert.

Jeg ventet på hennes utspill da vi hadde rigget oss til på avtalt sted til avtalt tid. Jeg tror kanskje hun hadde håpet at jeg, på tross av at vi satt der på hennes initiativ, skulle ta ordet. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe å si. Hun harket seg inn på banen etter hvert – og fortalte det jeg allerede visste; at hun hadde behandlet oss stygt. Jeg var glad og takknemlig for ærligheten hennes. Var klar til å ta imot hennes anmodning om unnskyldning, men det kom ikke noe i den retning. I stedet begynte hun å forklare. Hvor vanskelig det hadde vært for henne, at hun hadde misforstått noen ting og at hun hadde hatt det tøft på andre områder, også…   Det var lett å få medlidenhet med henne, men jeg ante først ikke hva jeg skulle gjøre, for nå bar det over skog og hei inn i et helt annet landskap enn jeg hadde sett for meg. Da jeg omsider fikk summet meg, stoppet jeg henne forsiktig med hånden og spurte om jeg kunne få stille henne et spørsmål? – Joda, det kunne jeg…

- Hva er du egentlig ber om fra meg nå, spurte jeg; - Min forståelse eller min tilgivelse?  Hun stoppet opp. - Egentlig begge deler, sa hun da hun fikk tenkt jeg om.

- Jeg tror jeg kan tilgi deg, sa jeg, selv om det kjentes litt tøft å si det. Jeg visste at jeg måtte legge til noe om tillit etterpå. Noe om at den hadde fått et skudd for baugen. Viktigere der og da, var det at jeg måtte si at hun ikke kunne få min forståelse. At det faktisk var svært vanskelig for meg å forstå at hun hadde snakket stygt om oss til omgivelsene og gitt felles venner et ultimatum i forhold til hvem de skulle vanke sammen med. Det ble stille mellom oss da jeg hadde sagt det. Jeg merket at hun var skuffet. Akkurat der og da tror jeg tilgivelsen min – det at jeg ikke ville bruke det hun hadde gjort mot henne – var mindre verdt enn den forståelsen hun hadde håpet på.

IMG_0767

Det har slått meg at det er litt sånn for meg innimellom, også. Jeg tenker at jeg  skal be om tilgivelse for noe jeg har gjort feil, men underveis mot en erkjennelse – eller kanskje helst i stedet for den – forsøker jeg å forklare hvorfor det ble som det ble, hva jeg tenkte, hvilke omstendigheter jeg kjempet mot osv… Jeg roper etter forståelse – og bønnen om tilgivelse står i fare for å blir meiet ned av behovet for å forsvare meg.

Noen ganger er det bare en ting som gjelder: - Jeg gjorde deg urett, kan du tilgi meg. Punktum. Det er så sjelden det får stå alene. Vi forklarer og kaller ting uheldig eller mener at vi kunne nok gjort dette på en bedre måte…  Er vi riktig flinke, kan det hende at hele «erkjennelsen» konkluderer med at det egentlig nok var den andres feil når alt kommer til alt. Han eller henne som jeg egentlig bør be om tilgivelse, blir den som – riktig nok uten å vite det – fikk meg til å gjøre det jeg gjorde. Det som var kritikkverdig eller skulle vært annerledes. Ordene blir rundere og føles lettere å bære når vi setter andre navn på det.

Jeg øver meg. Prøver å kalle en spade en spade og si min feil når det faktisk er det. Bruke ordene unnskyld og tilgi meg uten all verdens tillegg.

- Hilser du mannen din og sier at jeg er lei meg, spurte hun jeg snakket med da vi hadde rundet av for vår del den dagen i sommersola. Forsøket på å slippe lettere var så gjennomsiktig, og jeg tror jeg gjorde helt rett da jeg svarte nei; - Han er her, han også, og det ville bety mye om du tok tak i ham og ba ham om unnskyldning, svarte jeg.  Men det initiative kom aldri...

 

litt mer personlig
30/1/2020
13/2/2020

Påminnelsessymbolet...

Les innlegget

Vi har et ekteskapelig symbol hjemme hos oss. Det er ei antikk egghøne jeg en gang arvet etter min mormor, og som betyr mye for meg. Den står på kjøkkenøya vår og er til daglig full av te-lys. Uten at akkurat det har noen som helst symbolsk verdi. Men det har altså høna…

Historien er som følger:

Jeg er ganske pertentlig og nok egentlig flinkere enn gemalen til å ta vare på ting. Han er mye mer slumsete enn meg, selv om han er veldig praktisk. Det tok meg – ærlig talt – en del år å klare å le med ham av noen av hans overraskende uhell hjemme hos oss. Ikke alle.

Tidligere bodde vi i en enebolig med flere verandaer og hage. En sommer spanderte min kjære først ca halvannen liter rød maling på plenen vår og seinere omtrent det samme – denne gang hvit maling – på verandagulvet. Rødmalingen havnet på et ganske konsentrert område, og det var "jo bare å spa opp og så litt", så var det i orden. Mente han. Men la det være sagt: Den spainga tok tid… Verandagulvet hadde vi snakket om å bytte – så egentlig hjalp jo bare hvitmalingen oss å ta en endelig avgjørelse. Allikevel klarte jeg ikke å dy meg, men tjatret og bar meg en smule over hvor surrete Dag var – begge gangene. Jeg ga klar beskjed om hvor unødvendig det var å søle sånn og bla bla bla…

IMG_1014

Så – litt seinere samme sommeren, var det min tur. Det var selvsagt et hendelig uhell… Men jeg klarte altså å knuse mitt elskede arvestykke. Mormors egghøne, det vil si, toppen på den - med hønehode og stjert – gikk i dørken med et brak. Jeg grein – og Dag trøsta. Sa noen velmenende ord om at det bare var en ting – uten at det hjalp stort, selvfølgelig. Så satte han seg stille ned ved kjøkkenbordet, fant fram limet - og gjorde et møysommelig arbeid for å få den sammen igjen. Og klarte det.

Da han hadde sittet der en stund, kom det sakte og stille fra plassen hans: ”Jeg må innrømme at jeg er glad for at det var du selv og ikke meg som gjorde dette”.

Akkurat da gikk det opp for meg hvor såret han egentlig måtte ha vært over at jeg - når han helt klart har vært ergerlig på seg selv - hadde lagt stein til byrden igjen og igjen. Han hadde helt rett; Det var godt jeg knuste egghøna helt selv… Og det var definitivt tid for meg til å svelge stoltheten, innrømme min svakhet, ta ansvar for mine gjerninger og be ham om tilgivelse. Noen ganger er det sånn. Forhenget må dras til side. Vi har blindsoner og ser ikke klart, før noen speiler vår egen oppførsel. Dag hadde nok møtt gnålinga mi med irritasjon og noen kommentarer underveis, men før den dagen da egghøna knustes og han satte ord på hvordan det føltes for ham, hadde jeg ikke tatt det inn.

Og samtidig vet jeg: Jeg kan ikke gi noe løfte om at jeg ikke kommer til å gå i samme grøfta igjen. Jeg har faktisk allerede plumpet uti... Når Dag ikke finner kortmappa si, eller nøklene sine eller noe som ”går så bra” ikke gjør det…. Men det ringer nok noen flere bjeller når fristelsen er der. Og når skaden er skjedd. Sånn at jeg kan få tatt det opp med en gang.

Hadde han tillit til at jeg aldri mer skulle såre ham etter det? Sikkert ikke, og det er jo godt. Fordi jeg er den jeg er – og han den han er. Jeg vet at han kommer til å rote bort kort og nøkler, og et eller annet som han pleier gi løfte om at «går fint!», kommer ikke til å gjøre det. Det vil bli flere skrammer.

Han vet at jeg fort kan holde mitt foredrag om at «hvis du vender deg til å legge nøklene i skuffen i gangen», der jeg - omsorgfullt - har plassert en liten bolle som er godt egnet for sånt, vil han slippe å lete. Det er godt ment, men oppfattes som mas. Og hundre omsorgsfullt plasserte nøkkel-boller hadde neppe hjulpet.

Dette er småting, men summen av småting kan ødelegge mye. Skape sår og oppleves traurig i lengden. Når det kommer til større og virkelige smertefulle ting – som triggere fra barndommens traumer, utroskap eller lånet du ikke visste om – er det å gjenvinne tillit betydelig mer krevende og vi må gi hverandre mer – og god - tid. Og det er ikke du - eller jeg - som forvoldte skaden og såret som bestemmer når den prosessen er ferdig, men han eller hun som ble såret.

Kanskje du eller dere også har et sånt symbol hjemme. Noe som minner deg på noe viktig. Noe dere ikke må glemme. Noen synes sikkert egghøna vår - den sammenlimte som ikke er så fin som den en gang var - burde vært kasta. Aldri i livet. Den er egentlig finere enn noen sinne...

 

 

litt mer personlig
22/1/2020
13/2/2020

Antar du nå..?

Les innlegget

Det slår meg igjen og igjen at vi – og jeg inkluderer villig meg selv i dette – styres av antagelser. Derfor øver jeg meg på å stille meg selv følgende spørsmål ganske ofte:- Vet du at det er sånn, eller antar du nå? Det er veldig oppdragende. Samtidig øver jeg meg på å være oppmerksom på andres antagelser – de direkte eller indirekte. I den siste kategorien overhørte jeg følgende for ikke lenge siden; - Ja, når man får barn oppdager man at det viktigste i livet ikke er å ha det ryddig hele tiden.

Det ble sagt i spøkefull tone til en annen, så sånn sett var det egentlig ikke noe galt i det. Allikevel: Jeg var kjapp til å se et par antagelser i forlengelsen av det som ble sagt. For det første: Trodde hun som sa det at den hun myntet kommentaren på fram til hun fikk barn hadde ment at det viktigste i livet var å ha det ryddig? Mente hun som sa det at vi som har det ganske ryddig rundt oss – med eller uten barn – rydder fordi det er det viktigste i livet? Og til sist; tenkte hun selv at det viktigste i livet var å ha barn?

Joda, jeg innser at det finnes forsvar i tankegodset mitt. Jeg er tross alt relativt ryddig – og barnløs. Hadde vi hat barn, burde de – gitt min alder – nå være utflytta eller i det minst såpass voksne at jeg sikkert hadde hengt over dem med spesifikke ryddekrav, men allikevel. Og livet er meningsfylt også uten barn, la det være sagt.

IMG_4665

Når det stort sett er relativt ryddig der vi bor, er det ikke fordi det er det viktigste i livet. Det er fordi det hjelper meg å hvile. Jeg trives med å ha det ryddig rundt meg, men objektivt sett det er mye i livet som er viktigere enn akkurat det. Men nå er altså jeg skrudd sammen sånn at jeg må rydde først og kan kjenne på freden etterpå… Gemalen er noe mer fleksibel og klarer utmerket å slappe av midt i rotet, men han har lært seg å stille et spørsmål som jeg opplever som en stor kjærlighetserklæring: - Hvor mye må vi rydde nå før du kan slappe av? Og så «får vi det unna» som jeg pleier å si – f.eks når vi kommer hjem fra tur med bager, skittentøy og mat som skal inn i kjøleskapet.

Det handler ikke om fasade eller nedlatenhet i forhold til de som har det utmerket i rotete hus, skrever over turutstyret på vei til sofaen og lar både mat ( hmmm) og skittentøy fylle gangen til dagen etter. Noen mener de er frie når de har det rotete rundt seg – og at de skal ha «kommet over det at det betyr noe hva andre måtte mene». Jeg er vel selv såpass vant til å by på meg selv, at jeg ikke ville følt meg avslørt av et rotete hus. Og når jeg selv er på besøk der kaoset er påtagelig, tenker jeg at «trives de med å ha det sånn, er jo det fint». Jeg bryr meg ikke så mye, men jeg tenker heller ikke at disse menneskene har langt viktigere ting å bruke livet sitt på enn å rydde.

Min antagelse er altså at nivået på ryddighet i de tusen hjem, stort sett handler om at det bor folk i det huset som trives med det nivået de holder det på. Stort sett uavhengig av familiekonstellasjonene. Med noen unntak; De som rydder med utgangspunkt i en nevrose, eller som har det være mer rotete enn de egentlig foretrekker fordi de ikke er helt i form for tida. Eller fordi de ikke når over fordi det å ha fått barn tar mye fokus de første månedene. Jeg antar på den annen side ikke at ryddige mennesker er opptatt av uviktige ting her i livet. Heller ikke at de fleksible (mye penere ord enn uryddige), har det rotete fordi er opptatt av det viktigste. Og jeg vet at vi innimellom kommer utilsiktet skjevt ut når vi spissformulerer oss...

Jeg antar også at de fleste tror gemalen og jeg har det ryddigere enn vi egentlig har det… Klesskapet vårt skulle definitivt vært gjenstand for rydding med hard hånd. La det bare være sagt…

Kanskje dette kan være noe å reflektere over denne helga: I hvilken grad styres du av sånne hverdagsantagelser? Eller opplever du at omgivelsene har grepet tak i antagelser om deg som ikke stemmer? Vi unngår det aldri helt, men det er all right å være litt obs, tenker jeg. Sjekkspørsmålet er altså dette: Antar jeg – eller vet jeg?

litt mer personlig
17/1/2020
13/2/2020

Å bla i fortida...

Les innlegget

Jeg graver i spennende historie for tiden. I åtte år – for mange år siden – var jeg heltidsarbeider i bevegelsen Ungdom i Oppdrag, og nå skal jeg få skrive bevegelsens historie gjennom femti år. Det er en krevende, men ikke minst en hyggelig oppgave. Og enten jeg vil eller ikke, betyr det at jeg graver i min egen historie… Andres minner bringer mine egne opptil overflata, puslespillbiter som har vært spredd passer plutselig inn og glemt kunnskap og innsikt kryper nærmere.

I hele mitt voksne liv – fra jeg var 22 – har jeg skrevet dagbok, eller livslogg, som jeg ofte har kalt det. Dessverre har jeg en del hull i den historien. Perioder da jeg ikke var så ivrig – uten at jeg helt vet hvorfor. I andre perioder av livet har jeg vært overraskende detaljert, ser jeg når jeg blar tilbake. Og det gjør jeg med jevne mellomrom. Det jeg opplever nå, når jeg intervjuer folk som var med i bevegelsen jeg skriver om, helt i starten, eller leser nyhetsbrev og andre støvete trykksaker, blir også anledninger til å se tilbake på egen historie.

Jeg tror på å se framover og sette seg personlige mål. Nyttårsforsetter har jeg sagt mitt om; de er ofte bare positive ønsker eller håp. Når jeg hører meg selv formulere setninger som «det hadde vært fint om vi --- dette året» eller «jeg skal jammen prøve… dette året», må jeg være ærlig å si at det trolig ikke blir helt sånn som jeg i gode øyeblikk håper. – Hva mener du egentlig med at du vil prøve å få til å stå opp litt tidligere hver morgen? er en type spørsmål jeg innimellom stiller mennesker som søker veiledning hos meg. Jeg trenger jo ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at så fort det sniker seg inn et «prøve», har jeg åpnet en grei bakdør. Hvis jeg derimot sier at jeg «skal stå opp en halv time tidligere hver morgen» og fortsetter med en gjennomgang av hva som skal til for at det skal skje (og kanskje tenker igjennom hva som kan hindrer meg) er jeg på god vei mot å nå målet mitt…

Joda, små personlige mål, er bra. Ikke bare ved starten av året, men ved jevne mellomrom.

Jevnlige tilbakeblikk på egen historie er kanskje like viktige. Blant annet fordi det hjelper oss å forstå hva som har formet oss i ulike perioder av livet. På godt og vondt. Noe av det vonde har blitt til sår, som det kan være fruktbart å deale med – i hvert fall om vi ser at det preger livet vårt negativt der vi er i dag. Et ærlig blikk på fortida kan være dytten man trenger for å be om hjelp til å ta tak i ting det er rett å konstatere at «har fått nok av min tid, mine tanker og mine krefter fram til nå og skal ikke få framtida mi.» Når man kommer i min alder, kan det kjennes som det burde skjedd for lenge siden, kanskje, men gjelder det ting jeg ikke har sett så klart før, er det allikevel ikke for sent å sette punktum eller gå en annen vei.

Noe av det som opplevdes negativt bak i tid, har kanskje gjort oss sterke. Det kan det være fint å gi seg selv anledning til å konstatere. Dermed snur vi det som var negativt til noe positivt, og det kan man jo bli litt rettere i ryggen av. På den positive siden kan vi, ikke minst, ved å se på fortida, øke vår egen forståelse av hvor de viktige verdiene i livet har sine røtter, hva som satte i gang det som nå er gode vaner, osv. Mye av det kan vi huske om vi setter av tid til det, og enda mer kan komme fram i samtaler med venner og familie vi delte spesielle epoker av livet med.

IMG_1007

For en tid tilbake inviterte jeg ett av mine søskenbarn til en kveld med tilbakeblikk på vår felles familiehistorie. For å få hans perspektiver på episoder jeg mente jeg husket, og fordi jeg hadde noen spørsmål kanskje han hadde svar på. I tillegg var jeg forberedt på at han husket noen andre ting enn meg, og at vi slik sett kunne supplere våre familiefortellinger. Det ble fint for oss begge – selv om en del spørsmål forble ubesvarte. For min del førte det til mer refleksjon, og en noe dypere forståelse av gleder og smerte i den familien jeg er en del av.

Men mye av min historie er ikke familiehistorie. Som mange andre har levd tettere på venner gjennom store deler av mitt voksne liv. På helt andre arenaer enn de mine foreldre så for seg at jeg skulle utfolde meg på. Ungdom i Oppdrag er en av disse. Og nå dukker altså elementer av min egen historie opp for hvert spadetak jeg tar i fortellingen om den bevegelsen. Da er det fint å kunne gå tilbake og bla i egne, gamle notatbøker.

- Jeg er lei for at jeg ikke skrevet ned mer underveis, sa en eldre mann jeg snakket med i sakens anledning. Han var allikevel heldig, for kona hadde en hyllemeter med sirlige notater og sjekket opp detaljer som hukommelsen ikke helt klarte å fange inn. Det var vi alle tre takknemlige for. Derfor er altså helgens utfordring denne: Sett gjerne tydelige små mål for tida framover, men skal du ha en fortid på bla i om ti, femten og enda flere år, er det lurt å begynne å skrive ned. Vi husker dårligere enn vi tror. Det gjelder til og med de store begivenhetene, de virkelig skjellsettende opplevelsene og det vi underveis sier at vi «aldri vil glemme».

litt mer personlig
2/1/2020
13/2/2020

To spor

Les innlegget

Jeg blir alltid blir veldig tankefulle ved overgangen til et nytt år. Det kjennes som jeg forlater et rom jeg lukker døra til - og sniker meg forsiktig inn i et annet jeg der jeg aldri har vært. Når jeg så prøver å se meg rundt, er det mørkt. Ikke et depressivt mørke, men det mørket som fyller et rom før lyset blir slått på en vintermorgen. Mens litt lys siver inn gjennom vinduene, orienterer jeg meg sakte – og ser konturene av det jeg aner rommet er fylt av. Jeg vet at jeg kan ta feil der jeg står og myser… Det er spennende. Litt skummelt, men mest av alt vekker det nysgjerrigheten min. Jeg lurer på hvordan dette rommet som jeg skal være en del av det neste året, egentlig er?

Denne gang ble overgangen tydeligere enn på lenge. Rett før jul lukket jeg døren til det kontoret jeg har hatt de tolv siste årene. Det var en gjennomtenkt beslutning. Vemodig, fordi jeg forlater en jobb jeg har trivdes godt i og som jeg har lært så mye i, men samtidig godt. Det står noe i Bibelen om at det «er en tid for alt», og dette var tiden da jeg skulle skifte fokus og gå inn i nye oppgaver. Min erfaring er at livsendringer av denne typen går på to spor. Det ene sporet er tapsopplevelsen og det triste, mens det andre representerer pluss-sida: Gleden og det jeg vinner på det valget jeg har gjort.

Jeg måtte kjenne litt på det denne morgenen da jeg kom på at mine kollegaer – og min arvtager – samles til planleggingsdag og sitt første møte etter juleferien. Jeg vet at det klirrer i kaffekopper og klemmes rundt «vannposten», det lille tekjøkkenet ved inngangen til personalrommet. Skulle jeg vært der? Nei, livet er slett ikke verst i min gule ørelappstol her hjemme heller. Kaffekoppen alene har jeg alltid satt pris på. Dessuten slapp jeg en lang reisevei denne morgenen – og vekkeklokka ringte først klokka sju, da jeg vanligvis har vært i bilen. Og jo; jeg har tilhørt den gjengen i tolv år, så det er rart å tenke på at de går inn i et nytt semester uten meg.

Ikke bare livsendringene, men selve livet, går på to spor. Det byr på smerte, negative erfaringer, muligheter for å tråkke feil, ord vi ikke skulle sagt, valg vi gjerne skulle gjort om igjen… Lista kan fort bli lang. Og negativ. Men livet byr også på så mye godt. Gleder. Positive erfaringer. Mulighet for å følge en god sti, ord vi er takknemlige for at vi kom på å si. Valg vi gjorde som ble gode både for oss selv og omgivelsene. Det slår meg igjen og igjen at for de fleste av oss dras blikket lettest mot det som er negativt. Det kommer liksom av seg selv, mens det positive fokuset må velges.

Jeg er ingen tilhenger av nyttårsforsetter, men jeg liker å sette meg mål. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Da jeg begynte i den jobben jeg sluttet i ved overgangen til dette nye året, satte jeg meg et lite mål: Jeg vil takke noen eller gi et kompliment til noen hver dag i denne nye jobben. Da jeg gjorde opp status for min egen del den siste dagen, konkluderte jeg med at jeg har hatt med meg det målet som en daglig påminnelse hele tiden. Det har vært uhyre viktig både på de gode og enkle dagene – og når dagene har vært så krevende som de kan bli på en skole med stor bredde både i ansattegruppen og i elevflokken. Jeg tenker at mitt lille mål har vært av en viss betydning for de som fikk en takk eller et kompliment, men mest av alt har det gjort noe med meg at jeg har valgt det positive fokuset. Ikke som en dra-seg-selv-etter-håret-øvelse eller fornektelse i møte med det som er problematisk, men som en motvekt til det som lett kommer helt av seg selv.

IMG_0768

Jeg har fått lov til å være mentor og samtalepartner for mange gjennom årene. «Hva har skjedd denne uka som har vært bra?» er et spørsmål jeg stiller i den forbindelse. Eller «hva er du god på?» Selv om spørsmålene har et positivt fokus, starter svaret jeg får ofte med et «Nei, …» Jeg lurer på om det er dette naturlig negative fokuset som kommer til overflata? Og som gjør det så viktig å være seg bevisst livets gode sider og betydningen av indre og uttrykt takknemlighet. Mange av dem jeg har snakket med, har fått med seg denne lille oppgaven for ukene framover: Ta noen minutter hver kveld og skriv ned tre ting – de trenger ikke være store – som du er glad for, som du fikk til eller som de er takknemlig for fra dagen som har gått. Det kan også være noe av det samme som du var glad for dagen før. Noter det på telefonen din, i en pen skrivebok eller i et dokument på PCen din. Hvor er det samme, men du skal ikke bare prøve å huske det, du skal skrive det ned et sted sånn at du kan gå tilbake og se på det seinere.

Tilbakemeldingen fra de som har tatt utfordringen har vært omtrent som så: Det var litt vanskelig i starten, for jeg har lett for å se mest på det negative, men det gikk bedre etter hvert. Noen la også til at når det gikk greiere, følte de at de ikke trengte oppgaven lengre, så da droppa de den. «Men så skjønte jeg at jeg måtte fortsette allikevel, for da jeg stoppet, gikk det liksom tyngre for meg igjen» fortalte en tenåringsgutt meg i etterkant av at han hadde kuttet sin lille daglige «lekse», som han kalte det.

Så herved er utfordringen gitt ved starten av det nye året; Vær raus med takken, komplimentene og oppmuntringene. Du trenger ikke være så himla kreativ, bare litt fokusert. Og noter ned for egen del hva du er takknemlig for – gjerne daglig.

litt mer personlig
5/12/2019
13/2/2020

Hva skal jeg gi?

Les innlegget

Jeg pustet litt lettet ut her om dagen da jeg oppdaget at dette året ikke blir det første da jeg (antagelig) ikke får pusset vinduene til jul. Det har noen fordeler å lese egne adventsrefleksjoner fra mange år tilbake... Og denne synes jeg til og med tåler en reprise:

Advent er en refleksjonens tid for meg. Og skal man få reflektert – og skal man få kjent litt etter og passe på at man når helt ned til bakken i eget liv, gjelder det å være bevisst. Ikke slitsomt bevisst, men litt bevisst. Det kan bety at kakeboksene blir litt færre eller de hjemmelagede julegavene en hadde tenkt at en skulle gjøre noe med, ikke blir en realitet dette året (heller). Kort sagt: Jeg stryker av lista noe av det en del mener bare gjøres før jul. Vinduspussen får for eksempel vente til varmere og roligere tider. De fleste kjøkkenskapene som av en eller annen grunn «burde» vaskes før jul, likeså. (Det er ingen som skal spise julemat inne i kjøkkenskapene mine allikevel). På den måten vinner vi litt tid til å puste – inn og ut – tenne et lys og tenke litt etter…

I

DSCF4245

disse dager har noen av julerefleksjonene mine spunnet rundt et enkelt vers i en enkel engelsk Christmas-carol som Ole Paus har oversatt til norsk og synger med sin hese røst på en måte som gjør at julesødmen erstattes av jordnær virkelighet og det jeg liker å kalle «nerve». Siden juleplata til Ole Paus og gutta i Skippergata kom i hus hos oss for noen år siden, har den vært en av de første jeg plukker fram hver første søndag i advent. Noen av sangene er kjente – og noen er kjente i ny språkdrakt. Som spor nummer seks dukker den opp, en stillferdig vise med et siste vers jeg aldri blir ferdig med: «Jeg er svak og fattig – hva kan jeg gi til ham. Hvis jeg var en gjeter, så gav jeg han et lam. Og var jeg vis og rik, vel, da fikk han velge fritt Men jeg er bare meg, jeg gir ham hjertet mitt»

Og det er altså dette jeg tenker på i disse dager mens jeg lurer på hva jeg skal gi – ikke til Jesus, men til venner og kjente.Det skal være hyggelig å få, merket av omtanke og ikke for dyrt. Mye er i hus og noe er til og med pakka inn og har fått til-fra-lappen på plass. En del gjenstår, men lista er klar og detaljert, så det skal gå greit. Når en holder hodet kaldt, er det egentlig helt overkommelig, dette såkalte «gavehysteriet». Jeg plundrer mye mer med responsen min overfor han som er den store giveren. Det høres jo unektelig både fromt og fint ut med konklusjonen i sangen til Ole Paus: «Jeg gir ham hjertet mitt».

Men ærlig talt: Hjertet mitt er ikke mye å tilby? Det rommer så mangt. Potensiale til dårlige valg og ukloke valg i uskjønn forening med gode gjerninger og ditto ord. Når jeg gir gaver til mine kjære, er jeg opptatt av at de skal være av god kvalitet. Da Gud startet hele gave-rushet, ga han det beste og mest verdifulle han hadde – sønnen Jesus, perfekt og uten en eneste skitten tanke… Da burde jeg jammen gi ham noe bedre tilbake enn mitt korrupte hjerte?

Det er da refleksjonen bringer meg en aldri så bitteliten åpenbaring: Jesusbarnet ble født i en stall. I en skitten, møkkete dyrebolig. Fordi tjukke slekta i Betlehem ikke ville ta imot det unge, fattige paret på reise fra Nasaret. Så fattige var de at de ikke hadde råd til det offeret tradisjonen krevde etter at deres barn var født. Kravet var et årsgammelt lam, B-løsningen for fattige var et par duer. Og det var det Maria og Josef hadde råd til.

Det var neimen ikke mye luksus over Jesu fødsel. Som om ikke den nevnte elendigheten var nok, ble han i tillegg flyktning som nyfødt barn. Lenger ned på rangstigen kunne man neppe komme. Men så langt ned ville han… Kanskje for at du og jeg skulle forstå at han faktisk ikke er så godt vant og gjerne tar til takke med våre hjerter – i all sin utilstrekkelighet?

Så langt denne adventstida er dette min viktigste erkjennelse…

9/1/2020
13/2/2020

Greit med system...

Les innlegget

Et av de flotteste ordene jeg hører noen si om andre mennesker, er at de er rause. Rause mennesker deler gjerne… De omgir seg med blikk som gjør at man opplever seg sett, og de tar gjerne med en kaffe til deg når de kjøper en selv. De gir av sin tid i frivillig arbeid – og de er ofte raske til å svare ja når det er en oppgave som skal gjøres. Raushet er en fantastisk egenskap – enten den er medfødt eller oppøvd. Vi setter gjerne ord på denne rausheten. Komplimentene sitte gjerne løst hos rause mennesker – og de omtales i raskt i positive ordelag selv, også.

IMG_0996

Den rausheten det er vanskeligere å snakke om for mange av oss, handler om økonomi. Joda, jeg skjønner at det koster noen kroner å kjøpe kaffe til noen og det er ikke gratis å stille med kake hver gang det trengs, så sånn sett er økonomien bakt inn i den mye av den rausheten vi snakker varmt om. I det siste deles det også ofte på Facebook at den og den har bidratt til en venns bursdagsønske. Raust av de begge, tenker vi kanskje – både den som i beste fall avstår fra alle personlige gaver fordi nære venner og familie heller gir til en veldedig sak, og den som støtter disse gaveønskene uten å være blant de nærmeste som vanligvis har stilt med en blomsterbukett eller ei god bok.

Jeg er for alle tiltak som hjelper folk å gi, men i dag har jeg lyst til å slå et slag for en måte å organisere den slags på som er mye enklere.

Mange har hørt begrepet «tiende». Det omtales ofte som noe sært som de som er med i litt rare kristne sammenhenger praktiserer – antagelig mot sin vilje. – De må altså gi ti prosent av inntekten sin til menigheten, hørte jeg en opprørt voksen dame si en gang. Jeg var i tyveårene den gangen – og hadde rimelig dårlig råd. Jeg husker jeg smilte. Så langt jeg visste, var det ikke helt sånn. Trykket på «må» var for tungt. Noen få år tidligere hadde jeg selv hørt om «tiende» for første gang – og hadde begynt å praktisere det, aldeles frivillig. Den gangen brukte vi hovedsakelig kontanter, og jeg la til side ti prosent av det jeg tjente hver gang lønna kom – og ga pengene videre. Noe til faste prosjekter, noe etter som det dukket opp behov der jeg tenkte jeg kunne bidra. Erfaringen min var at selv om jeg hadde det trangt, følte jeg sjelden at jeg avstod fra noe. Jeg sparte til ting jeg ønsket meg, og jeg måtte nok usette noen kjøp iblant, men jeg hadde mat på bordet, hus å bo i og klær både på kroppen og i skapet.

Siden har jeg – og etter hvert vi – fortsatt med det. Tidene har endret seg. Inntekten er høyere og summen de ti prosentene vi setter av for å gi bort hver måned, har økt i takt med inntekten. Nå står det på konto og vippses eller sendes ut derfra. Det meste til faste prosjekter, noe til behov som dukker opp underveis og som vi opplever at vi skal støtte. Vi gir sjelden til bursdagsønsker på Facebook og glemmer innimellom at det var TV-aksjon dagen før. Vi foretrekker rett og slett å ha en fast givertjeneste året gjennom – og det meste går automatisk ut av kontoen uten at vi tenker på det. Det blir en grei sum hvert år. Om vi merker det? Antagelig. Hadde vi hatt ti prosent mer å bruke hadde vi sikkert funnet noe å bruke dem på – eller sørget for at en sparekonto hadde vokst mer enn den gjør i dag. Vår holdning er imidlertid at dette ikke er våre penger. I tillegg til skatt og alt det andre som belastes lønn og bosted, er dette noe som tilhører samfunnet. Vi støtter prosjekter i inn- og utland som vi tror betyr noe for mennesker. Troen vår påvirket valgene vi gjør i så måte, men sånn er det jo med all form for givertjeneste; Vi gir til det vi har tro på.

Hvorfor skriver jeg om dette her? Av flere grunner:

Fordi det legges mye planer på denne tida av året og jeg har lyst til å oppmuntre til større bevissthet rundt denne formen for raushet i det året vi akkurat har gått inn i. Det er så greit å få system på givertjenesten! Ti prosent vil nok oppleves mye for mange dersom erfaringen så langt er knyttet til TV-aksjonen og spredte prosjekter – blant dem bursdagsønskene på Facebook. Men det går jo an å velge en lavere prosent – og så kanskje øke etter hvert? Prosent er fint – for da vokser givertjenesten med inntektene når de øker. Det er nok altfor mange som slik sett ga mer før om de har holdt seg til en hundrelapp eller to gjennom mange år…

Dernest fordi det er så greit å ha system på det å dele. Når faste prosjekter trekkes fast og resten overføres til en egen gavekonto, slik vi gjør, er det veldig enkelt. Da slipper vi både å fristes til å la være å gi «fordi vi trenger de pengene selv akkurat nå» og vi slipper å få dårlig samvittighet når vi kommer på at vi nok «burde gitt til noe», slik ei sa det en gang… For oss er dette en del av forenklingen av livet…

Til sist: Raushet kan øves opp. For oss er dette en del av øvelsen. Vi har fått noe å forvalte, alle sammen. Vi har tid, evner, materielle ting og penger. Det letteste hadde kanskje vært å verne om det slik at det bare kommer oss selv og våre nærmeste til gode. Vi tror det dypest sett er lite glede i det valget. Og kanskje er det det viktigste jeg ville si før denne helgen; Det gjør oss litt mer fornøyd å ha noen faste prosjekter som vi «eier» litt fordi vi støtter dem fast… Derfor er årets andre oppfordring denne: Snakk om givertjenesten deres. Finn en prosent som passer deg eller dere – og vurder om noen beløp de allerede gir, bør reguleres? Har du ikke ett eller flere prosjekter allerede, vil vi oppmuntre til å finne det. Det er veldig avslappende, faktisk…

12/12/2019
13/2/2020

Når begeret renner over...

Les innlegget
IMG_3282

Adventstida er fin! Jeg elsker den, men innser også at den fort blir en litt travel innspurt mot en ferie fylt til randen av både kos og forventninger. Vi er ganske gode på å dempe forventingene og prioritere kosen – i tillegg til at vi verken har syv slag i boksene eller er nevrotisk opptatt av julevasken. Allikevel; aktivitetsnivået øker og arbeidsoppgavene er flere på denne tiden er året. Da tenderer lunta mi til å bli i korteste laget…

Når det skjer, krangler vi. Det vil si jeg – husets apekatt – krangler mens gemalen – husets skilpadde – «skjønner ingen ting». Men han får forklaringer. Lange. Til dels høylytte. Det skjedde forleden ettermiddag. Og jeg tenderer til å mene at det handlet mer om den berømte «dråpen» enn at lunta ble antent.

«Når begeret renner over, handler det egentlig ikke om den siste dråpen, men om det som var i begeret fra før,» sa Karsten Isachsen for mange år siden. Det sitatet har jeg brukt ofte. Som veiledning i eget liv og i samtale med andre. Et viktig spørsmål i så måte, er dette: Hva kan jeg gjøre for å tømme begeret slik at det ikke bare tømmes til kanten hver gang det kommer en ekstra dråpe?

Da min enetale var over den nevnte ettermiddagen, måtte jeg dra på grunn av en avtale. På vei hjem et par timer seinere hadde jeg funnet min indre 11-åring og egentlig bestemt meg for at jeg skulle være sur til sånn cirka første juledag (hvilket egentlig er umulig for en apekatt). Men da hadde jammen skilpadda mi krøpet fram og rigget seg pent til i sofaen: «Unnskyld, jeg skjønner at jeg har presset deg. Kan vi snakket om det…?» sa han – og første juledag kom fort.

«Jeg tror vi er litt slitne etter denne høsten, begge to,» sa han. Jeg ga han rett. Fram til da var det bare han som hadde erkjent akkurat det – før sist helg. Den fulleste av dem alle. Den helga som allerede var vel planlagt med jobb og selskap, da vi presset inn en ekstra julekonsert og dro på gudstjeneste før familiemiddagen (som gjestene kom halvannen time for tidlig til). Alt sammen veldig koselig, men antagelig i meste laget. Jeg synes etter hvert vi har blitt flinke på grensesetting, men noen ganger ryker det – motivert av lyst og velvilje. Det er lett å se det – etterpå.

Vi dør ikke av en sånn smell. På ingen måte. Og det er det som er poenget: Vi er takknemlige for at vi har ei verktøykasse som hjelper oss å forstå slitenheten og korrigere dårlig kommunikasjon når vi havner i sånne situasjoner. På samlivskursene våre byr vi på oss selv og erkjenner velvillig at «innimellom glemmer også vi alt vi kan om dialog og å lytte til det den andre egentlig sier…» Forleden kveld var altså en sånn «innimellom»… Da det klødde så intenst i reptilhjernen at det tok tid før pannelappen kom på plass og muliggjorde den gode samtalen. Når skilpadden hadde våget seg ut av sitt skall og apekatten hadde roet seg, kom vi allikevel raskt i havn. Fordi «vi vet bedre enn dette», som vi sier til hverandre når vi skjønner at vi roter oss bort i misforståelser og antagelser.

Det er så lett å tenke at god kommunikasjon bør skje helt naturlig når kjærligheten finnes og samlivet er etablert, men sånn er det ikke. Vi må heller falle til ro med at det er med nære relasjoner som med alt annet vi vil mestre og få til: Vi må øve og lære oss noen triks, trene noen muskler og ta et skritt til siden når vi feiler. Derfor har vi jobbet med disse tingene i eget liv i tjuefem år – og kurset andre par i godt og vel femten.

På den måten har vi lært oss å «gå på besøk» i den andres liv. Lytte oss fram til hverandres frustrasjoner og forsøk på å si noe vi ikke fikk uttrykt. Søke forståelse, men også be om tilgivelse. Da lander vi det, hver gang. Solen hadde for lengst gått ned over det som denne gang var min vrede og gemalens oppvåkning da vi møtte hverandres blikk og var enige – enda en gang – om at vi faktisk er et godt team. Og at det blir jul…

28/11/2019
13/2/2020

Takketid

Les innlegget

Jeg hører med til dem som ikke er spesielt begeistret for at vi har innført de amerikanske tradisjonene "Halloween" og "Black Friday" her til lands. Hvorfor i alle dager tok vi ikke "Giving Thursday" eller selveste Thanksgiving i stedet? Man kan lure, og jeg er faktisk en smule misunnelig. Dette året samler vi riktig nok gode venner rundt bordet den dagen, vi også, men det skal innrømmes at invitasjonene var grundig unnagjort og gryteretten vel på plass i fryseren før jeg kom på at det vel egentlig skulle stått kalkun på menyen. Ikke for det, vi som skal spise sammen her, kommer også til å bli mette - og vi har mye å takke for...

Under overskriften "skattejakt", delte jeg noen tanker om nettopp Thanksgiving for en tid tilbake her på bloggen - og ble enig med meg selv om at det meste av den tåler en liten reprise:

... Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag. Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

0-2

«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut - eller inn - av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. "Jeg blir jo gladere" konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

"Count your blessings" - og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.

21/11/2019
13/2/2020

Listebearbeiding...

Les innlegget

Denne uka har jeg vært sjuk. Influensavaksinen beskytter med andre ord ikke mot alt. En trestjerners forkjølelse slo beina litt mer under meg enn jeg tenkte i første runde, og nå har jeg snart hatt ei arbeidsuke på sofaen. Utrolig irriterende – og skremmende lite effektivt. Bonusen var at det skjedde samtidig som sesong tre av «the Crown» ble lansert. Så den har jeg unnagjort…

I sånne tider, da jobben egentlig definitivt krever sitt og gjørelista privat begynner å fylles fordi adventstida er rett rundt hjørnet, stiller «burdene» seg i kø i hodet mitt. Jeg minner meg selv stadig om det mange har hørt meg si: «Burde er bare en liten strek unna byrde, og burdene våre blir lett til byrder – som vi ikke ikke trenger å bære».

Da må de i det minste tenkes gjennom.

Vi har skrevet mye om førjulstidens viktige planlegging og nødvendige forventningsavklaring gjennom årene. Det er ingen grunn til å la være å gjenta tematikken, for dette er en årlig påminnelse som ikke kommer helt av seg selv, men krever bevisstgjøring. Sånn er det i hvert fall for oss.

Så denne uka – med laber form og fribol’en på en kort armlengdes avstand - har jeg brukt tid på å revidere listene – de på mac’en og de i hodet. Spørsmålene jeg har tatt utgangspunkt i, er disse:

Hva trenger jeg IKKE å gjøre før første søndag i advent? Og

hva trenger jeg IKKE gjøre før jul?

Målet er at det skal bli hyggelig. Vi er ikke av den typen som «hopper over hele jula». I min verden er det dumt. Vi trenger annerledesdager, og det er mye styrke til mentalhygienen i å gjøre det koselig rundt oss. Dessuten er det lite som slår måltider med god tid...

Allikevel blir spørsmålet; Hva er behovet vårt denne senhøsten – og hvilket nivå legger vi oss på i møte med denne, vår mest tradisjonerike og lengste markering?

Det blir noen samlinger rundt langbordet både førog i jula. Det gleder vi oss til, men hvor legger vi lista? Barnevennlig middagsselskap neste søndag... Full julemiddag? Nei. Gryteretten er allerede på plass i fryseren. Den kommer til å smake for alle selv om den ikke er det spor «julete». Men vi skal tenne adventslys og synge, så det kan fort bli fint.

I vår familie har vi flyttet førstedagsmiddagen til andre søndag i advent. Veldig hyggelige sammenkomster. Men det er dagen etter høstens heftigste jobbedag – Åpen julegård – for meg. Så i år har jeg bedt alle ta med litt til en buffet. Det letter litt på trykket her og blir helt sikkert like hyggelig som det pleier. At vi blir mette, er jeg ikke i tvil om. Dere skjønner hvor jeg vil; Gi frihet til å bryte noen tradisjoner eller selvpålagte forventninger.

«Det viktigste er jo at vi er sammen», sier vi lett – og vanligvis juger vi så det renner av oss. For det viktigste blir lett at bordet skal bugne, alt skal være hjemmelaget – helst etter bestemødres og oldemødres oppskrifter, julelysene skal være tent og alt skal skinne. Det gjelder å finne en slags god balanse, tenker jeg. Fordi «å være sammen» og erfare god kvalitet på fellesskapet, er litt avhengig av rammeverket, også. Lysene skal være tent, maten skal smake, vi skal kunne lene oss tilbake å slappe av – og le sammen når konkurranseinstinktet kommer til overflata over et eller annet spill. Praten blir best der rammene er gode, er min erfaring. Derfor hopper vi ikke over jula. Vi bare tenker oss om og prioriterer. Det betyr at vi sier nei til noe for å si ja til noe annet.

Det høres rart ut når jeg sier at en av mine mest hjerteskjærende valg i så måte fant sted det året jeg bestemte meg for ikke å lage marvposteier. Jeg elsker de kakene, men jeg tåler lite sukker, så jeg holder meg helst unna dem. Allikevel fylte jeg en boks – år etter år. For meg var de litt tidkrevende kakene, bakt etter mine farmors oppskrift, et slags julesymbol. Det var først da gemalen kommenterte at han ikke likte dem (tenk det!), at jeg strøk dem av lista. Til tross for at de hadde høstet skryt gjennom årene; «Å, baker du de…? De er jo så gode, men det er litt omfattende, er det ikke…» Responsen fikk meg til å føle meg som en ordentlig husmor, det må innrømmes, men det har vært en god ting å nøye meg med minnet om farmor som med lett hånd la de på sitt småkakefat hver jul gjennom et langt voksenliv…

IMG_4902

Hva jeg har strøket av lista i år? Gemalen får ikke adventskalender. Det er noen julemarkeder jeg ikke kommer til å besøke. Det blir litt flere like gaver på flere, tror jeg – og har et par ideer. I tillegg kommer de allerede nevnte forenklingene. Det blir bra, og jeg er jeg fornøyd. Den lista er gjennomgått før. Jeg blir ikke stressa av å tenke på ukene som ligger foran, og det er et mål i seg selv. Nå gjenstår det bare å lage ferdig lista til han jeg lever sammen med – og kalenderfeste krumkakestekinga hans.

Det kan gå mot ei fin adventstid, selv om jeg har snytt meg selv for de sene kveldsstundene med «the Crown» som jeg så for meg for en stund siden… Det får så være.

 

 

 

14/11/2019
13/2/2020

Det nærmer seg advent...

Les innlegget

…. Og jeg tillater meg å dele en gammel "klassiker" fra 2012 på bloggen igjen. Sånn i tilfelle noen vil gjøre noe med denne ideen:

Så er den her… Adventstida. Jeg innrømmer gjerne at jeg venter på den gjennom hele, traurige november. Men jeg stålsetter meg og forskutterer i svært liten grad markeringen av lysets komme før vi runder desember. Stålsetter meg… og gleder meg.

Den første adventshelga blir som en høytidelig åpning; Da finner vi fram julemusikken og tenner lysene; Stjernene, juletreet på verandaen og den sjuarma lysestaken. Og puster ut i møte med det faktum at livet har blitt lysere og forventingene kan slippes løs…

[caption id="attachment_1720" align="alignleft" width="360"

Bilder fra gammel maskin fram til sept 05 011

Min far var en skikkelig "juleonge" hele livet og koste seg godt med alt som hørte advent og jula til...[/caption

Bare en forberedelse må tas i november. Det gjelder adventskalenderen. Vi har ikke barn, så styret rundt den er nok betydelig mer moderat hjemme hos oss enn hos andre. For å være ærlig: I år har vi ingen. Men forleden dag møtte jeg en forventingsfull niåring som med glitrende blikk fortalte at han hadde en legokalender som han skulle åpne den første luka på om få dager… Lykke! Da kom jeg på det mest vellykkede julekalenderstuntet jeg noen gang har begått:

Da mine foreldre begynte å dra godt på årene og min far var blitt nokså immobil på grunn av sykdom, fant jeg på å lage julekalender til dem for å gi dem litt ekstra kos i førjulstida. Det var en suksess! Vi bodde et stykke fra hverandre og gleden var stor da jeg dukket opp med et trau med datomerkede pakker – 24 stykker – rett før første desember. Den kostet meg noen hundre kroner – mer enn jeg synes man skal bruke på et barn – men den ble regnet som en del av julegaven til de to som hadde alt og nøyde seg med å ønske seg «snille barn» til jul.

Den første pakka inneholdt et adventslys av den typen man skal brenne litt på hver dag. Selv kan vi ikke ha den typen lys, for om det tennes under både frokost og middag, blir brennetiden for kort – og jula kommer før lyset har kommet til strek nummer åtte… Mine foreldre, derimot, hadde god tid… Hver morgen tente de lyset og lot frokosten vare til dagens brenning var unnagjort. De spiste, leste aviser, snakket sammen – og, med det min mor beskrev som barnlig forventing, åpnet de dagens pakke.

En dag fikk pappa sokker og mamma strømper, en annen dag inneholdt pakka litt smågodt til ettermiddagskaffen. De fikk pakkelapper og julepapir, kalender for året som kom og iblant en lapp med løfte om en kakeboks eller en visitt. Det siste var ikke en lapp av typen «I dag får dere besøk», for det turte vi ikke. Gamle mennesker er som barn når det gjelder forventinger, og vi var kloke av skade når det gjaldt å gi løfter av den typen. Det kunne jo skje noe som forhindret en tur til Drammen 14.desember når lappen var skrevet og pakket inn i slutten av november. Men den var plassert på en mandag med beskjed om et besøk i løpet av uken… Det kunne vi klare. Dessuten økte det jo bare spenningen. Et løfte om «ferdig pyntet juletre» lettet en byrde fra skuldrene til de gamle, en ny juleløper pyntet litt opp, vakre adventservietter ble en høydare på frokostbordet dag etter dag, god julekaffe var noe de sjelden kjøpte selv, og deodorant er jo noe man alltid trenger.

Det er få ideer jeg er så fornøyd med som denne. De siste få årene av mine foreldres liv minket vi stresset i førjulstiden for både dem og oss selv med denne enkle handlingen. Enkel – og dypt meningsfull.

7/11/2019
13/2/2020

Arven ...

Les innlegget
IMG_5113

I dag kommer snøen… Jeg synes nok det er tidligste laget, men erfaringen er at det blir føles litt lysere rundt oss når svarte flater dekkes med hvit snø. Joda, det er ingen hemmelighet at jeg synes denne tida på året er krevende og driver innbitt og svært bevisst egenterapi for å holde stilen.

”Nå er det fint med tente stearinlys, for nå er det så mørkt ute at du ser dem godt,” hørte jeg meg selv si – høyt – i kveldinga en dag da jeg tok runden i stua og sørget for gode og varme lyspunkter. Jeg ramser opp fordelene med november neste daglig og teller ned mot advent og jul mens jeg dytter tanken på januar unna – foreløpig.

En del av strategien min er altså å fokusere på det som er positivt. Jeg er for eksempel så heldig at jeg har bursdag i november. Det har jeg som voksen satt stor pris på, for da kan jeg gjøre litt utav en ellers mørk og lite innbydende måned.

Og så har jeg bestemt meg for å la allehelgensdag stå i takknemlighetens tegn.

Jeg er dårlig på ytre markeringer, men bra på indre fokus. Derfor har jeg brukt litt tid de siste par ukene på å minne meg selv på alt jeg er takknemlig for med de som var nære og er kjære for meg, og som ikke er iblant oss mer. Det har vært en god øvelse. Jeg har minnet meg selv på spesifikke verdier som mine foreldre modellerte som viktige, for eksempel. Gravd litt i min indre minnebok og forsøkt å komme på detaljer som er i ferd med å bli borte. Tenkt på besteforeldrene mine.

Denne høsten har jeg tenkt spesielt på bestefar som døde noen dager før min åtteårsdag. Jeg har gode minner fra min barndom med en underfundig og stille fyr som hadde mye varme og det jeg tror må ha være en unik rettferdighetssans. Men jeg kjente ham selvsagt ikke godt som syvåring. Nå har jeg har prøvd å bli litt bedre kjent med ham ved å sortere minner – og erkjent at jeg burde stilt flere spørsmål om han til mormor og mamma mens de fremdeles var i live.

Jeg prøver å ikke angre på så mye i livet. Det er stort sett bortkasta energi, for vi får jo ikke gjort noe med det. Jeg vil lære av mine erfaringer, men det er noe annet. Av dette kan jeg styrke troen på det jeg vet, nemlig at positiv nysgjerrighet på hvem andre mennesker er, er viktig for å bli kjent med dem. Vi må stille gode spørsmål! På samlivskursene våre bruker vi uttrykket ”å gå på besøk i hverandres liv” og sier at det å bli kjent med hverandre, på ingen måte er noe vi gjør oss ferdig med før vi blir kjærester. Nei, det er noe vi holder på med hele livet. Fordi vi endrer oss og livet går i faser. I samlivet er det at partneren prøver å henge med på de endringene som skjer, viktig for å oppleve seg sett og verdsatt. Når det gjelder forholdet til generasjonen over oss, er det viktig også fordi deres liv og verdier antagelig gjenspeiles i den jeg er i større grad enn jeg kanskje tror – på godt og vondt. Det finnes spor av mine besteforeldre og foreldre i mitt liv som det ville være lettere å tråkke ut av om jeg var klar over dem – og andre sider jeg ville sette større pris på om jeg forstod at det var en viktig del av arven fra de som gikk foran meg.

Det tenker jeg på. En novemberfredag mens høsten går over i vinter utenfor mitt vindu og snøen legger seg på en tid som aldri kommer tilbake…

24/10/2019
13/2/2020

Teller tanken?

Les innlegget

”Tanken teller ikke,” sier Dag innimellom; ”Den må gis lyd…”

Han har et viktig poeng.

For mange år siden hadde han en periode med hyppige migreneanfall som satte han ute av spill i lengre tid. Det preget livet mitt, også, fordi det ikke er lett å invitere folk hjem med en migrenesjuk mann i huset – og litt vanskelig å planlegge sosiale møtepunkt med andre av samme grunn. Innimellom var han så dårlig at jeg ikke likte å dra hjemmefra på kveldstid heller. Da denne tiden var på hell og han begynte å komme seg, kom jeg i prat med en dame som vanligvis hadde mye med ham å gjøre via jobb. Hun uttrykte glede over at han var på bedringens vei og ba meg hilse ham og si at ”jeg har tenkt mye på ham i denne tiden.” Akkurat da gikk det opp for meg hvor lite tanken teller. Jeg kunne forstå at det å ringe kunne oppleves litt krevende siden hun kunne vært usikker på om hun forstyrret, men hun kunne jo sendt en melding. Gitt lyd og sagt at hun tenkte på ham. Jeg visste at det ville betydd mye for han som var sykemeldt og trengte oppmuntring.

Det er ærlig talt lite oppmuntring å hente i at jeg – i etterkant – forteller noen at jeg har tenkt på dem. Eller legger litt ekstra på og erklærer at "jeg hadde tenkt å invitere deg på kaffe..." Spesielt om jeg vet at livet har lugget eller noen jeg kjenner har stått i en ekstra utfordring. Det må sies eller handles på. Jeg tok meg selv i det for en stund siden. Jeg hadde – på grunn av andre forpliktelser jeg hadde lovt meg bort til samme dag – gått glipp av en dugnad jeg gjerne hadde vært med på. I stedet for å spørre hvordan det hadde gått, hørte jeg meg selv si at ”jeg tenkte på dere på lørdag”. Som om det var til noen som helst hjelp. Mens andre hadde vaska og rydda, båret tungt og gjort en kjempeinnsats for fellesskapet, prøvde jeg meg på et skarve bidrag i form av ”jeg tenkte på dere…” I det tilfellet hadde det nok gjort mer inntrykk om jeg hadde kommentert hva jeg så at hadde blitt gjort – og takket. For tanken teller faktisk ikke…

Tidligere denne uken tenkte jeg med glede på noen mennesker som jeg setter pris på. Den ene hadde sagt noe bra på ei gruppe vi er med i. Tanker som jeg ble gående å tygge på i etterkant. Den andre skriver kloke ord på Facebook med jevne mellomrom og en konkret liten epistel ble til oppmuntring for meg. I tillegg kom plutselig et par vi treffer med svært ujevne mellomrom gjentatt opp i tankene mine sånn at det ble til bønn. Igjen tok jeg meg selv i at jeg holdt på å la det bli med tankene… Det tok meg kanskje ti minutter å skrive tre meldinger. Jeg tillater meg å tenke at det betydde noe. Både ut fra responsen og fordi på noen områder er de fleste av oss ganske like. At noen sier noe hyggelig, varmer. I hvert fall så lenge vi ikke opplever det som smiger som skal dekke over en vanskelig situasjon.

IMG_0857

Som med så mye annet, handler dette om bevissthet, tenker jeg. Å sette noen korte ord til en tanke i en melding, tar ikke mye tid. Å ringe kan fort oppleves som et litt mer tidkrevende og – for noen av oss som ikke trives med telefonsnakk - vrient skritt. Å invitere på ”en kaffe” sitter muligens lenger inne om det handler om ”en tanke”, men du verden så oppmuntrende det kan oppleves. Og selv om den tanken det handler om her, i hovedsak gjelder en oppmuntring, et heiarop eller et ønske om god helse, ligger samme prinsipp til grunn om tanken er mer mer alvorlig. Skal mottakeren få med seg budskapet ditt og eventuelt kunne endre noe, vokse på det eller rydde opp i en feil som ble gjort, hjelper det lite om du sitter hjemme i din stue og stilltiende mener noe – eller, som kan være fristende, diskuterer det med en tredje part. Nå tror jeg at formaningene og veiledning av denne typen skal tenkes nøyere gjennom både med tanke på innhold, timing og samtaleform før det deles, men det samme gjelder egentlig her; ”Tanken teller ikke. Det må gis lyd…”

17/10/2019
13/2/2020

Den beste gaven...

Les innlegget

«Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til sine barn», er det sagt. Og omvendt, vil jeg legge til. Det er mange grunner til at det er klokt å investere i samlivet sitt. Skaffe seg ei verktøykasse som hjelper både til godt vedlikehold, positiv utvikling og til å hanskes med utfordringene på en konstruktiv måte. Gjennomtenkt tid sammen og rom for gode samtaler er to av de mest nyttige verktøyene vi vet om. For ens egen skyld, men også for de barna og tenåringene som hører til i familien.

Fordi samlivsbrudd får så store konsekvenser. For alle involverte, noe som betyr at et som skjer rammer flere enn paret selv. I dag har jeg lyst til å tale barnas og tenåringenes sak. «De tar det så fint» sier en del og håper at det er sant. Slik jeg kjenner tenåringer flest er de veldig hensynsfulle. Har de problemer, vil de helst ikke at mor og far skal vite det. Og hvis mor og far er de som har det vondt, skal de i hvert fall ikke legge sten til byrden. Derfor skåner de foreldrene så godt de kan. Holder stilen hjemme, sier at det går bra – men sliter med konsentrasjonen og har kort lunte på skole og fritidsaktiviteter. Ikke så rart, når selve grunnen de står på, svikter under dem. Kanskje må de flytte… Trygge rutiner – alt fra fredagstacoen til den ferieformen alle i familien har elsket – endres. I tillegg går det mange ganger kort tid fra bruddet til minst en av de voksne er etablert i et nytt forhold. Med nye mennesker barna og tenåringene forventes å bli kjent med.

Hva det gjør med den gutten eller jenta som står midt i skredet av endringer, sier de selv altså ofte lite om. Joda, i noen tilfeller kan det oppleves lettende fordi de har befunnet seg lenge i ei slags krigssone. Men langt fra alle sloss seg ut av et samliv. Mange siger stille ut av relasjonen. Samlivsbruddet skyldes at de har mistet kontakten med hverandre…

For en tid tilbake var jeg på kurs om spiseforstyrrelser. Foreleser var en psykolog fra et av landet beste behandlingssteder på området. Litt tilfeldig slo hun og jeg følge til lunsj og jeg benyttet anledningen til å stille henne mitt viktigste spørsmål:

«Hva mener du er den viktigste triggeren for denne typen lidelse av den alvorlighetsgraden som dere jobber med?»

Svaret kom uten betenkning; «Samlivsbrudd!»

«Jeg har tenkt tanken,», kommenterte jeg, «men hvorfor er det skrevet og sagt så lite om det?»

«Fordi de sitter i glasshus alle sammen», var svaret jeg fikk.

Love

Jeg har tenkt mye på det siden. Selvsagt er det mange ungdommer og barn som kommer gjennom foreldrenes samlivsbrudd uten store problemer. Ikke minst der foreldrene klarer å samarbeide godt i etterkant og venter en stund før de går inn i ny forhold og enda lenger før de introduserer barna for nye partnere. Men det er altså mange gode grunner til å investere i egne samliv. For egen del – fordi mønstre gjentar seg og fordi det kan være bedre å jobbe med den relasjonen en faktisk er i enn å håper og tro at nisse ikke blir med på lasset om man «går videre» som det heter så fint. Og for barnas del. Vi kommer ikke utenom at skillmissestatistikken og ventelistene i barne-og ungdomspsykiatrien har gått nokså parallelt i mange år.

Det er krevende å leve. «Det er ikke lett å være mora til noen», sa ei venninne av meg for mange år siden. Ikke ektefellen, heller, tenker jeg. Det er krevende å være menneske og livsreisen må forholde seg til både motvind og medvind. Men det er håp. For den som startet med å si at «jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at ektefellen min og barna mine skal ha et godt liv». Og så må vi håpe at partneren sier det samme…

 

10/10/2019
13/2/2020

Rydd hjerterom

Les innlegget

For en stund siden tok en kjenning kontakt med meg og spurte hva han kunne gjøre for å støtte et par ungdommer han kjente som tydeligvis syntes ting var litt tøft for tida. Det hadde vært et litt dramatisk samlivsbrudd i vennekretsen og sønnene i familien strevde nok – antok han – i etterkant av at far hadde flyttet ut. De to familiene hadde hatt mye med hverandre å gjøre som omgangsvenner og naboer. Nå prøvde han og kona å støtte opp så godt de kunne, men han følte seg litt klønete som hjelper.

Min første tanke var nok denne; Så utrolig godt at du i det hele tatt tenker at du kan ha en rolle i disse guttas liv! Jeg sa det også, men han var rask til å understreke at han jo ikke var proff…

Nei, hvem av oss er vel det? Selv er jeg både glad for og frustrert over det profesjonelle hjelpeapparatet som finnes i landet vårt. Det trengs og gjør nytte for seg, men dessverre må man være ganske dårlig fungerende for å få hjelp. Derfor er jeg enda mer takknemlig for alle de alminnelige menneskene som lurer på hvordan vi kan være på banen for å støtte mennesker rundt oss. Min kjenning er en av dem – med et stort hjerte, mye varme og mye mer hverdagslig menneskekunnskap enn han egentlig tror selv.

Nå stod han i møte med en helt konkret sak og ville ha noen tips, men jeg vet at han allerede lenge har betydd mye for mange. I ganske vanlige hverdagssituasjoner der han har hengt med yngre mennesker og ikke tenkt en tanke om at det han egentlig har bedrevet, er å støtte noens vekst og utvikling. Mange er de som har fått en bedre dag ganske enkelt fordi han er oppmerksom og positivt nysgjerrig på omgivelsene, og fordi han har et lunt smil og en oppmuntrende kommentar på lur.

Akkurat nå er Dag på vei hjem fra begravelse. Han har fulgt ei av de viktige hverdagsmenneskene fra sin ungdomsskoletid til graven. Hun var moren til en klassekamerat, og hun åpnet døra for en forvirra tenåring som bodde så kinkig til i forhold til skolen at han ankom med buss lenge før skolestart. Hos den lille familien fikk han varme og lekseplass ved kjøkkenbordet. Ei seng for natta når han ville det, også. Jeg har aldri truffet henne, men jeg har hørt mye pent om ei dame som hadde mer enn nok eget å slite med, men som hadde ører og hjerterom for en som trengte det. ”Hun lærte meg å stappe pipe og rulle røyk da jeg var tretten,” sier Dag og smiler over den mora som ikke var som foreldre flest og av den grunn nok økte kompetansen hans på områder andre ikke ville være like ivrig på. Men det var allikevel noe med henne som ga trygghet og vekstrom for en som følte at det ble trangt hjemme.

IMG_0129

Hun er en av to mennesker fra sin tenåringstid som Dag snakker spesielt varmt om. Den andre var eggebonden og naboen til hjemgården – Kåre – som tok seg tid til å prate med en pjokk som hadde mange spørsmål og hodet fullt av tanker og analyser. Kåre har vært død i mange år nå, men jeg vet at selv i en alder av førtiåtte kan gemalen savne møtepunktene de hadde. Da Dag en gang skulle svare på hva han opplevde som tryggeste stedet da han vokste opp, svarte han at det var "eggrommet til Kåre".

Kåre var heller ikke ”proff”, men han ga tid til en guttunge som trengte akkurat det.

Det kan du og jeg, også. Gi tid. Og rom - og rydde plass. Spørre hvordan det går – når mor og far har skilt lag, når sykdom rammer, når skolen er kjedelig og de ikke kom med på A-laget. Og når livet smiler og de har fått kjæreste. Lån dem øra dine – og spander gjerne en kaffe eller en burger. Eller la dem hjelpe deg med noe de kan… God helg!

3/10/2019
13/2/2020

Gi tid!

Les innlegget

Vi nærmer oss den årlige Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er GI TID – og det er det grunn til å stoppe opp ved enten man lar seg engasjere av selve dagen eller ikke. De av oss som har gjort dypdykk i Chapmans ”lære” om ”kjærlighetsspråkene”, er vel kjent med at TID er en måte – kall det gjerne et språk – som noen av oss forstår lettere enn andre språk når noen vil formidle at de setter pris på oss. Jeg er en av disse.

”Tid” er mitt ”morsmål”, og gemalen – som selv har ”anerkjennende ord” som primært kjærlighetsspråk – bemerker innimellom at ”i motsetning til meg opplever ikke Tonje seg elsket om jeg bare sier det i en sms når vi er fra hverandre. Jeg må i det minste skrive lange, og gjerne flere, sms-er, slik at hun skjønner at jeg har brukt tid på det.” Sier han, som aldri har skrevet et brev, ikke engang et postkort, til kona si og for øvrig er meget nøktern når han skriver sine sms-er.

Det er klokt å bruke litt tid på å finne ut litt om både eget og andres kjærlighetsspråk. Ikke bare i parrelasjonen, men også i forhold til egne barn og nære venner. Det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg kjenner dypere glede og mer tilfredstillelse i møte med språket ”tid” enn for eksempel når jeg får en gave. Like viktig som å forstå egne behov er den utfordringen jeg samtidig ser at jeg har i møte med andre. For å styrke relasjonene jeg står i, gjør jeg nemlig lurt i øve meg i å bruke de andres kjærlighetsspråk. Jeg kan ikke forvente at de må forstå mitt selv om det er det jeg helst bruker. Det blir som å tenke at mine moldovske venner - jeg befinner meg i Moldova i skrivende stund - bør forstå norsk, i hvert fall om jeg snakker sakte...

Gemalen har altså ”ord” som sitt. Gode ord. For tjuefem år siden, da vi ble kjærester, var jeg ikke spesielt god på å gi komplimenter, men jeg har øvd. Og nå er det et språk jeg mestrer i større grad enn før. Når jeg ikke brukte det i samme grad tidligere, var det ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke forstod hvor spesielt betydningsfulle ord kunne være for noen rundt meg. Jeg satte selvsagt stor pris på at mennesker takket meg eller ga uttrykk for at de satte pris på meg, men det var ikke mangelen på verbalisert takk eller godord som slo beina under meg i hverdagen. I etterkant har jeg derimot erkjent at mangelen på tid med mennesker gjennom hele livet har vært en kilde for frustrasjon og nedturer i mitt liv. Antagelig mer for meg og de som har samme språk som meg enn for andre med andre ”morsmål”.

IMG_0738

Dette til tross: Ingen klarer seg uten å bli gitt tid. Tid er ikke bare et kjærlighetsspråk noen utvalgte forstår bedre enn andre. Tid er grunnleggende for å fordype relasjoner og opprettholde vennskap. Derfor er årets Verdensdags-tema viktig for alle. I et samfunn som haster av sted og der uttrykket ”har ikke tid” brukes flittig, representerer temaet en påminnelse og utfordring vi trenger. Så her er noen spørsmål å reflektere over - og kanskje supplere med en prat om rundt middagsbordet:

  • Hvem rundt deg trenger at du gir dem tid denne høsten?

  • Hva betyr det i praksis at du gir noen tid? Handler det om tid til enkaffekopp i ro og fred? At du rydder bort mobilen oftere enn du i ærlighetens navn gjør? At du inviterer på en spasertur eller tar noen med på en jobb du skulle gjort mest fordi det gir dere tid til å være sammen? Betyr det å skru av TV-en, legge bort boka eller å banke på en dør du har gått forbi mange ganger? Ringer noen det er lenge siden du snakket med? At du sier mer nei til mulig overtid eller kutter litt i arbeidsdagene? At du forenkler livet? Planlegger et besøk eller rydder plass for en helg i ro og mak med de som står deg nærmest? Bare du vet hva det handler om for deg…

  • Hva er det første skrittet du må ta for å gi noen tid? Alternativt: Hva er det første individuelle skrittet hver av dere i familien må ta for å gi hverandre tid?
26/9/2019
13/2/2020

Bevisst eller lat?

Les innlegget
IMG_0824

Jeg leste nylig at C.S Lewis skal ha sagt at travelhet skyldes latskap. Da stusset jeg, men forklaringen hjalp. Latskap består i at man ikke gidder stake ut sin egen vei og gjøre prioriteringer, men driver rundt i det man følger strømmen av forventninger, behov og planer. Mente han. Det er noe i det. Det krever litt innsats å sette seg egne mål og bestemme sine egne prioriteringer. Men det er den eneste veien til å få for et liv som følger en opplagt sti slik at vi ikke bruker opp kreftene på å virre rundt på vidda.

Jeg har skrevet mye om å si nei de siste ukene. Og jeg har nedprioritert blogginga for at livet ikke skulle bli for travelt i en ellers hektisk arbeidshverdag som jeg ikke har rådd over til fulle. Slik er det noen ganger. Vi gjør ikke helt som vi vil på jobben selv om vi til en viss grad rår over egen arbeidshverdag. Men det er vår rett å gjøre overordnede oppmerksom på grensene når avstanden mellom avtalt arbeidstid og oppgavene en får ansvar for, blir for stor. I jobben min – jeg deler min tid mellom eget firma og 70% som sosialpedagogisk rådgiver på en videregående skole – er de første skoleukene veldig hektiske. Det er en del av dealen at jeg har tilnærmet fulle uker på skolen i den tida – og alt som måtte lukte av fritid tilpasses mer enn normalt krevende jobbing. Overgangen fra rolige sommeruker er brutal i august, men det kommer ikke overraskende. Det gjelder bare å være det bevisst og legge opp løpet deretter. La det herved være innrømt at det betyr litt mindre husvask og noen færre invitasjoner i noen uker. Siden gemalen har et liv med de samme tendensene, prioriterer vi vår kveld og målrettet hvile, men utover det aksepterer vi begge at den andre kjører høyt tempo og at logistikken er krevende. Med andre ord skyldes ikke akkurat denne travelheten latskap. Men jeg tror jeg skjønner hva CS Lewis mente…

Gunnar Elstad, en klok formidler og veileder som vil være kjent for mange, sa noe annet om latskap: ”Jeg tror egentlig ikke det finnes så mange late mennesker, ” sa han. ”Men det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Med ”annet” mente han nok krevende psyke og smertemestring av ulik type, men kanskje han også tenkte på noe av det samme som C.S Lewis: At man bruker opp kreftene sine på å gjøre en masse uten å tenke gjennom hva som beste anvendelse av egne krefter og ressurser.

Jeg er med i en menighet. Det betyr mye for meg – både åndelig og sosialt. Menighetsfellesskapet oppleves for meg som et gjerde å holde i mens jeg rusler ( forhåpentligvis) gjennom livet, og det trenger jeg. Et menighetsarbeid – eller en sportsklubb for den saks skyld – drives i stor grad av frivillige, i tillegg til at noen er ansatt for å lede det hele og drive deler av arbeidet. Det er aktiviteter som skal ledes, ting som skal planlegges, hus som skal holdes ved like osv osv. Jo flere som engasjerer seg, jo mindre blir det på hver – eller jo mer arbeid kan sammenhengen engasjere seg i. Så enkelt – og så vanskelig. Derfor har det alltid vært viktig for meg at jeg ikke bare vil nyte det jeg kan få ut av fellesskap, men at jeg også vil yte for å bidra til at jeg og mange andre kan ha dette – forhåpentligvis gode – gjerdet å holde i. Det handler om å bidra økonomisk, men ikke bare det.

Jeg pleier å snakke om væresteder og tjenesteder, og jeg har som mål at jeg skal ha begge deler. Noen aktiviteter er mine væresteder. Jeg har ikke ansvar for noe annet enn å være meg selv og snakke med mennesker rundt meg, og jeg kan få ta imot kaffe og en kakebit, forkynnelse og nyttig informasjon, og jeg kan delta i sangen og bønnene. De fleste gudstjenester og en husgruppe jeg er med i, er for tiden mine faste væresteder.

I tillegg har jeg påtatt et ansvar: Jeg organiserer og underviser på et kurs. Og jeg taler på noen gudstjenester. Jeg gir med andre ord noe til fellesskapet. Og så dukker det opp mulige gjøremål og utfordringer som er mindre faste og som jeg må ta stilling til underveis. Noen ganger sier jeg ja. Ikke alltid, for jeg har mine begrensninger, men med utgangspunkt i mitt bevisste tidsbudsjett, mine krefter og min utrustning. Jeg vil gjøre mest av det er jeg er god på, og mindre på områder der jeg lett kløner, for å si det kort. Men jeg strekker meg litt, for det kan jeg . Dessuten har jeg et forbilde i Jesus, som strekte seg langt – selv om han også satte grenser.

Hva er poenget mitt? Bevissthet! Ikke driv med og la deg styre av alle andres behov og forventinger, enten de finnes i egen familie, på arbeidsstedet eller ulike arenaer i din fritid. Gjør bevisste valg! Og er du som jeg med i et arbeid som krever frivillig engasjement, vil jeg utfordre deg til å ta din del. Tenk gjerne med utgangspunkt i de to ”boksene” værested ( tilstedeværelse) og tjenested (ansvar). Tilpass det dine muligheter og ressurser på den ene siden og dine begrensninger på den andre. Men bli aldri så lat at du overlater hele livet ditt til tilfeldighetene og møter opp der ting kan nytes bare når det passer deg.

 

19/9/2019
13/2/2020

Travelt? Eller kanskje ikke?

Les innlegget

Så langt denne høsten har vi kjent på og levd etter de begrensningene livet faktisk gir. Det førte i slutten av august til to blogginnlegg om grensesetting og bruken av det vanskelige ordet ”nei”. De to siste ukene har det vært stille fra vår side – også det et resultat av begrensninger. Oppstart er travelt uansett hvor mye en prøver å gjøre det smidig. Og når noe øker i volum og krever ekstra krefter, slik i hvert fall jobben min gjør på denne tiden, må annet vike. Det kalles prioritering. Denne gang ble skriveriene nedprioritert. Litt skambelagt når vi har lovt nye blogginnlegg hver fredag, men ikke verre enn at egenterapien raskt rydder skammen unna.

I ukene uten skriverier har jeg imidlertid gjort meg flere refleksjoner rundt ”nei”-begrepet. Om hva ordet nei, eller rettere sagt setninger av typen ”nei takk, det får vi ikke til”, utløser av respons. Det har gått opp for meg at tilbakemeldingene når jeg har takket nei til invitasjoner eller jeg har måtte blad litt for å få plassert noe i kalenderen, ofte har vært at ” nei, dere har det jo så travelt…”.

Som oftest glir den kommentaren forbi uten at jeg fristes til å forsøke å forklare meg. (Jeg har nemlig bestemt meg for at ingen har krav på begrunnelse i slike situasjoner). Noen ganger blir jeg taus fordi jeg må bedrive litt selvransakelse; Har vi det virkelig så travelt? Eller har vi det mye mer travelt enn andre?

IMG_2905

I det siste har jeg imidlertid klart å spissformulerer i min egen tanke hva det egentlig handler om: Når jeg svarer nei, er det ikke nødvendigvis fordi vi har det travelt, men nettopp fordi vi ikke vil være mer travle enn vi er. Det aner meg nemlig at de fleste antar at når jeg sier nei til noe, er det fordi det står noe annet i kalenderen på akkurat det samme tidspunktet. Hvis jeg ikke kan takke ja til en invitasjon eller en oppgave for eksempel tirsdag kveld, er det fordi jeg er opptatt på annet hold akkurat tirsdag kveld. Men det er ikke sånn. Det er ikke sikkert det står noe som helst på programmet akkurat den tirsdagskvelden. Men hvis det står syklubb hos en venninne på mandag og et kurs – som jeg har ansvar for – på torsdag, samtidig som den kommende helgen er en arbeidshelg ( eller den forrige var det), sier jeg trolig nei til noe både tirsdag og onsdag. Fordi jeg ikke vil fylle hele uka med avtaler og aktiviteter. Kanskje har jeg tenkt at jeg vil bake litt en av de kveldene, og dessuten gå en tur. Eller se en film. Lese bok. Tusle litt hjemme. Være uplanlagt. I tøfler og joggebukse...

Det er mange år siden jeg hørte en kvinnelig forkynner og seksbarnsmor uttale følgende; ”La aldri noen lese almanakken din over skulderen din, og husk at det er DU som bestemmer når den er full.” I vår tid er det vel digitale kalendere som gjelder, men prinsippet er det samme: Det er jeg som bestemmer når min kalender er full nok og livet blir for travelt.

Det krever litt disiplin å leve på denne måten. Jeg innser det. For jeg går glipp av hyggelige ting. Jeg mener det når jeg beklager at jeg ikke kan og sier ”dessverre”. Allikevel må livet leves med utgangspunkt i begrensinger og det tidsbudsjettet vi faktisk rår over.

I møte med helga har jeg derfor lyst til å minne om tre ting:

  • Det er lov å takk nei selv om det ikke allerede står noe i kalenderen.

  • Ikke bare sjekk om den aktuelle dagen eller kvelden er ledig før du takker ja eller nei til en invitasjon eller en oppgave. Se på dagene før og etter, også.

  • Ikke ta det for gitt at mennesker som sier nei eller nei takk fra tid til annen, har det så fryktelig (mye mer) travelt (enn deg). Det kan hende de sier nei fordi de ikke vil fylle livet til randen med planlagte aktiviteter.
5/9/2019
13/2/2020

Tid - med hvem?

Les innlegget

For mange år siden leste jeg et intervju med Paul og Linda McCartney, som fortalte at de ikke hadde sovet fra hverandre en eneste natt etter at de giftet seg. - Å, du store, husker jeg at jeg tenkte, og så lurte jeg et øyeblikk på om det var et tegn på manglende nærhet og kjærlighet at gemalen og jeg hadde gjort akkurat det, mange ganger.

Jeg falt fort til ro med at McCartney-metoden ikke passet oss - og siden har jeg tenkt at det faktisk er ganske sunt for vårt forhold at vi opplever ting hver for oss. Både i jobb og privat. På forsommeren var Dag i Stockholm i et utdrikningslag (!) for en tidligere kollega, og om et par uker skal jeg på hyttetur med noen venninner. Mellom de to helgene har vi begge unnagjort noen jobbturer hver for oss. Alt sammen oppleves inspirerende for oss. Og for forholdet vårt. Vi erfarer at opplevelser vi gjør hver for oss ikke tærer på, men faktisk tilfører forholdet mye godt.

Men det går en grense. Det hender vi får innblikk i forhold der hun - det er ofte hun - tar hånd om barna på hjemmebanen mens han - det er vanligvis han - har relativt hyppige pauser der ungkarslivet gjenoppleves i form av kajakk,- fotball- og såkalte gutteturer. Forsøket på å få både i pose og sekk - familieliv og ungkarsliv - er et prosjekt som vanligvis mislykkes, med mindre den hjemmeværende parten stilltiende aksepterer situasjonen. De færreste gjør det i vår tid, men noen presser tålmodigheten sin til det ytterste for husfredens selv, eller i frykt for at mannen bryter opp fra forholdet om han ikke får ta vare på "guttungen i seg". Tilslutt sprekker det imidlertid for de fleste...

Vi tror det er en god ting å snakke sammen! Ikke ta den andre som en selvfølge og anse egne lyster som så nødvendige at de ikke er verdt å spørre partneren om hva han eller hun ønsker seg. Forventningsavklaring er viktig i parrelasjonen - på flere nivåer, også dette. Hva ønsker du av opplevelser alene - og hva er mulig innenfor de rammene vi har nå? På generell basis - og med utgangspunkt i de rammene et blikk på kalenderen gir. Både behovene, mulighetene og begrensingene vil variere fra par til par - og fra fase til fase.

[caption id="attachment_3542" align="alignright" width="240"

IMG_3777

Noen ganger er tid for bare alenetid... En benk og ei pipe, en ei veske med bøker og skrivesaker...[/caption

Vi tror partid - minst to timer per uke og gjerne en weekend sammen uten barn i semesteret eller året - er en viktig prioritering for å ikke bare å bevare en god relasjon, men styrke den. Dessuten er det givende for parrelasjonen å gi hverandre alenetid - helt alene eller sammen med venner og venninner - en gave vi gjør klokt i år gi hverandre. Har man barn sammen, er den tiden barna har med far eller mor alene, også av stor verdi. Jeg gleder meg stort når mødre og fedre rapportere på Facebook om "jentetur" med sine døtre og "gutteturer" med sønner som er voksne nok til å utfordre generasjonen over seg. Denne sommeren møtte vi to i begynnelsen av tjueårene som hadde kjørt sin "gamle" far skikkelig på en tredagers kajakktur. Senior måtte finne seg i å bli ertet kjærlig for sin svært synlige slitenhet da de - møkkete og slitne - vendte tilbake til hytta der kone/stemor og noen flere av oss kunne ønske dem velkommen tilbake. Gleden i blikket på alle tre, lot seg imidlertid ikke skjule. Den var ekte og varm. - Dette lever de lenge på, tenkte vi - og gledet oss med dem. Det var helt tydelig vel anvendte feriedager.

Det gjelder altså å finne en balanse som fungerer for begge i parforholdet - og som kan være til glede for hele familien. Enten det handler om weekender eller en enkelt fridag. Det skal kanskje ikke så mye til for å finne den...

 

 

 

 

 

 

 

 

22/8/2019
13/2/2020

Si nei... og ja...

Les innlegget

Forrige uke skrev vi om ja-menneskenes store utfordring. Ikke minst på denne tida av året da alle kabaler skal legges og behovet for innsats tydeliggjøres på nye etter sommer og ferietid. Grensesetting er en delikat kunst, og ordet nei vekker vanskelige følelser hos mange. Den eneste veien å gå for å for å dempe den dårlig samvittigheten når ordet nei bør benyttes, er å øve oss.

Vi tror evaluering av eget engasjement også er til god hjelp. Selv har vi tatt et slags prinsipielt valg om at vi vil påta oss noe frivillig ansvar utover lønnet arbeid hvert år. Ikke for mye, men noe. Tilpasset livsfase og krefter. Det er lett å utfordre alle til å gjøre det samme, for uten frivillighet er det mye av det vi faktisk nyter godt av, som stopper opp. Gjennom årene har vi lært oss til å si ja og nei slik at livet blir til å leve med. Stort sett. Innimellom skjønner vi at vi – eller en av oss – har gått på smellen. Da gjelder det å få padlet seg ut av det farvannet som snart som mulig og med minst mulig belastning for andre.

Hva gjør at vi havner der? Det er sikkert flere grunner til det, men en av dem er at vi erkjenner at ja-mennesker gjerne bretter opp ermene for at andre skal slippe - en slags avart av at de - vi - selv har vanskelig for å ta imot hjelp eller bidrag fra de rundt seg.. Ja-mennesker er ofte for flinke til å skåne andre…

Joda, de fleste av oss delegerer oppgaver. Omtrent som en energisk leder jeg hadde en gang, og som når noe skulle gjøres, bekjentgjorde det på denne måten: ”Jeg trenger fire frivillige, og det er deg og deg og deg og deg…” Før vi andre fikk trukket pusten, hadde han fordelt oppgaver og valgt seg ut de tydeligste arbeidsjernene i gruppen. Det er en måte å gjøre det på. Evnen vår til å delegere, funker ofte best når det gjelder oppgaver som vi selv bidrar til og som gjøres for andre eller for fellesskapet. Når noen skal gjøre noe for oss, sliter mange av oss. Det sitter langt inne å spørre om hjelp, og gjør noen noe for oss uten at vi har krøpet til korset og bedt om det, blir i hvert fall jeg klønete og lettere mistilpasset.

IMG_0478

For en tid tilbake var vi borte fra hytta vår mens en venninne av oss koste seg der. Vi hadde overlatt ei grei, men ikke nyvasket hytte til henne, og syntes det var en god ide at hun kunne nyte dagene der - og sørge for vanning mens vi var borte. Men da vi kom tilbake og låste oss inn sent en kveld - etter at hun hadde dratt - var det første vi la merke til at hytta skinte! Hun hadde vasket og støvsugd, og til og med søppelbøttene var nyvaska. Det var jo utrolig deilig – men jeg fikk sporenstreks dårlig samvittighet; Tenk om hun hadde gjort det fordi hun trodde vi hadde latt henne låne hytta for å få gjort akkurat den jobben… Jeg klarte å legge den tanken til side og hentet fram den takknemligheten jeg kjente på. Allikevel, da jeg takket henne, måtte jeg samtidig forsikre meg om at hun ikke hadde følt at hun måtte gjøre det? At vi forventet det. Det hadde hun ikke, sa hun, og jeg valgte å tro henne på det. I ettertid har jeg reflektert litt over at dette slett ikke var en enkeltepisode, men at jeg faktisk på generell basis har problemer med at andre gjør noe for meg, eller oss…

”Du trenger ikke gjøre det,” har jeg hørt meg selv si mange ganger. De mest frimodige har da strammet seg opp og gitt beskjed om at ”nei, det gjør jeg sikkert ikke, men er det ok om jeg gjør det…?”

Min fristelse er å skulle gjøre noe tilbake hver gang noen gjør noe for meg. Selv om jeg selv ikke forventer det når jeg selv er den som tar i et tak. Og det gjør eg jo gjerne, selv om jeg etter hvert har sluttet fred med at jeg har noen begrensninger og må jevnlig si nei med utgangspunkt i dem. Det er jo ganske enkelt hyggelig å gjøre noe for andre, tenker jeg. Og sier ja, strekker meg, og – noen ganger – til og med "får det til", selv om jeg underveis erkjenner at nå ble det litt mye. Det er da jeg må huske at også andre liker å gjøre noe for andre. Være til hjelp. Kjenne at de er til nytte. Og jeg må tillate dem det. Unne dem følelsen av å ha bidratt i mitt liv.

Unnskyld, alle dere jeg har nektet gleden gjennom årene. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Jeg trenger ikke sette grenser rundt deg. Det skal du selv få gjøre. Og når du sier ja, vil jeg tro deg…

God helg.

15/8/2019
13/2/2020

Hvordan skal jeg si nei?

Les innlegget

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

[caption id="attachment_3529" align="alignnone" width="4032"

80338119-7A0A-4726-A350-9A113B2E2022.jpeg

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.[/caption

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave. Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det. Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

8/8/2019
13/2/2020

Fest og feiring: Ja!

Les innlegget

Denne sommeren har vi vært i tre brylluper. En eller annen gang i løpet av sommeren fortalte jeg det med et tonefall tilhøreren min oppfattet som et hjertesukk. Jeg mente det ikke sånn, men jeg skjønte at det ble oppfattet på den måten da tilbakemeldinga kom fort: ”Jammen, det er jo hyggelig når folk gifter seg, da…” Jeg var rask til å korrigere inntrykket; ”Ja visst, dette er en stor glede!” Og det har det vært. Tre forskjellige par, men alle tre med samme overgivelsen til hverandre og til den framtida de skal dele.

Første par ut er unge og nyutdanna. De har leid leilighet og skaffet seg jobb. De er vakre, håpefulle og dedikerte. Av de tre vi har feiret sammen med, er det nok de som i minst grad vet hva de går til, men de er allikevel betydelig bedre skodd enn de som pakker kofferten og noen eiendeler og flytter inn hos kjæresten etter kort tids dating. Dette brudeparet har forberedt seg. Vært sammen, men bodd hver for seg i to år. Blitt kjent, gjennomlevd noen årstider både i direkte og overført betydning. Planlagt både bryllupsfest og ekteskap så godt de kan.

Det er nemlig forskjell på det…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt gemalen komme med følgende hjertesukk: ”Tenk om folk brukte like mye på å forberede ekteskapet sitt som du bruker på å forberede bryllupsfesten sin…” Vi har svake tradisjoner for den slags her i landet.

”Når skal jeg på kurs?” spurte han på sitt begrensede norsk, amerikaneren som hadde flyttet til sin norske kjæreste og planla å gifte seg med henne. Nå hadde han kommet innom på menighetskontoret der jeg også disponerte et kontor, med noen papirer knyttet til vielsen noen måneder seinere. ”Kurs?” kom det nølende fra den ansatte han hadde tatt kontakt med. ”Ja, eg skal jo gifta meg…” forklarte han.

IMG_0708

I hans sammenheng var det selvsagt at skulle man inngå ekteskap, måtte man på ekteskapsforberedende kurs. For oss var det en helt ny tanke den gangen. Presten i menigheten hadde riktig nok nylig utvidet forberedelsene fra èn til to samtaler, men kurs? Det har gått en del år, og han jeg er gift med, som også fungerer som vigselsmann fra tid til annen, nekter å vie folk som ikke lover på tro og ære at de skal gå på samlivskurs innen ettårs bryllupsdag hvis de ikke gjorde det før de giftet seg. Det er jo et tankekors at vi må ha fiskekort for å fiske og førerkort for å kjøre bil her i landet, mens det er to store oppgaver man kan gå inn i uten en eneste liten sertifisering: Ekteskap og foreldreskap. Det er jo et eller annet som ikke stemmer?

De to andre parene vi fikk feire og heie på denne sommeren, har begge erfart at det krever sin mann – og sin kvinne – å få til samlivet. Det ene paret giftet seg med hverandre på sin egen bryllupsdag nå i juli. Seksten år etter at de ga løftene første gang og fire år etter at de gikk fra hverandre, fordi de ikke fikk til det de hadde lovt. De har gjort en imponerende reise, og få øyne var tørre da de, sammen med sine tre glade barn, danset ut av kirken etter å gitt hverandre nye løfter. Ikke like glatte i huden som den første gangen, men mye klokere og modnere – og med ei verktøykasse som er mye bedre utrustet enn den en gang var. Den veien de har gått og den jobben de har gjort, er imponerende. De er i seg selv vitnebyrd om håp – og om at kjærlighet ikke bare er følelser, men vilje og mot til å ta tak i eget liv og felles samliv.

Det tredje paret har også kjent på smerten i å mislykkes, måtte bryte opp og finne en vei videre. På den veien fant de hverandre, hun med to og han med ett barn som de begge elsker. Under vandringen har de styrket troen på det livslange samlivet og bestemt seg for at det ikke holder å bare bo sammen. Denne sommeren uttrykte de overgivelse mens de så hverandre dypt inn i øynene og delte sine personlige løfter til hverandre. Jeg tror på dem! Jeg tror på alle disse tre parene. Fordi de ved sine løfter og sin fest har fortalt oss andre det aller viktigste: Den jeg står her sammen med her i dag, er den viktigste i livet mitt.

Fra en side sett kunne det holdt om de sa det til hverandre. På en måte er det rett når mange som nøyer seg med å bo sammen uttrykker det slik:”Ingen andre har noe med vår kjærlighet. Dette er privat mellom oss…” På den annen side er det helt feil. Forskjellen ligger i at mange har hørt disse seks gi seg til hverandre. Samfunnet vet at de står først i hverandres liv fordi de med å inngå ekteskap også har ordnet det juridiske på en enkle og god måte. Ingen rundt dem trenger å lure på hvem som er deres nærmeste. Og sammen kan vi fungere som et nettverk som gjør det litt vanskeligere å bare pakke snippesken og gå den dagen det er fristende. Friheten til det, som mange ønsker, har de frivillig avstått fra. Og det er så dyrebart for dem at de har feiret det med heidundrende fester.

Og vi fikk være med. Sterkt.

1/8/2019
13/2/2020

Kalenderlivet...

Les innlegget

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi som er skolen, deler nok en selvfølgelig tanke om at vi snart begynner på et nytt år. For meg betyr det kalenderarbeid og planlegging.

Gemalen og jeg sparer en del krefter og frustrasjoner på at vi har tilgang på hverandres kalendere. Ingen av oss har ni-til-fire-jobb, og ikke befinner vi oss på samme plassen hele tiden heller. Takket være google, slipper jeg å skulle huske når Dag har jobbavtaler på en annen kant av landet, og han trenger ikke huske om jeg tilbringer arbeidsdagen i Råde eller i Oslo. Vi har verken nytte av eller lyst til å ha tilgang til alle jobbdetaljer, men legger inn et rammeverk der tidspunkt for når arbeidsdagen starter og er/bør være over, er tilgjengelig. I tillegg har vi en del felles oppdrag som skal planlegges og forberedes. Det ligger der, og de siste dagene har jeg brukt tid på å legge inn tid som jeg skal bruke til forberedelser. For meg er det en god oppladning til en hektisk skolestart og høstens mange oppgaver. Vi er selvsagt ikke alene om takknemligheten over gode systemer av denne typen, men vi tillater oss nå etter ferien å dele våre erfaringer for kanskje å bidra til at noen flere kan minke frustrasjonsnivået gjennom høsten.

Ting vi har forplikta oss på eller ønsker å være med på på fritida, legges også inn i kalenderen så fort tidspunktene er klare. I den grad det er mulig unngår vi å planlegge slike ting fra gang til gang. Skal barn hentes i barnehage eller følges til fritidsaktiviteter – med de dugnader og andre forpliktelser som følger med - er det enda en god grunn til å bruke kalender. Også fordi den gir oss signaler om når livet er fullt nok og det må settes grenser. For oss – som bare er to voksne – er det en viktig del av ”kalender-regimet”; Vi fyller ikke på uhemmet.

Sist, men ikke minst: Vi legger tidlig inn den ukentlige daten med hverandre som vi kaller ”vår kveld” (men som noen ganger er en frokost eller lunsj), samt en god rytme med frihelger og det vi de siste årene har kalt ”sabbat”, og som er 24 ukentlige arbeidsfrie timer.

Ikke alle har behov for samme type kalenderarbeid som oss, men jeg nevner det fordi dette er en ganske enkel handling – som tar litt tid i forkant av semesteret og som oppdateres og vedlikeholdes med jevnlige gjennomganger året igjennom. På denne måten får vi tid til jobb, tid sammen, tid til hvile og god oversikt over den tida som er til en slags fri disposisjon. Noen mener det ”virker så slitsomt” å strukturere hverdagen såpass som vi velger å gjøre. Vi erfarer at det sparer krefter og gir oss stor frihet.

IMG_0674

Hverdagen er travel for de fleste, og mange detaljer skal huskes om man ikke har skrevet det ned. Å skrive ned avtaler og gjøremål er en del av min huske-teknikk. Jeg husker fordi jeg har lister og notater – og felles kalender med Dag. For meg er det viktig selv om jeg har et hode som funker slik at jeg kan kalle fram et ganske detaljert kalenderbilde ved behov. Gemalen er annerledes der. Han må gå gjennom kalenderen hver kveld for å ”huske” hva han skal dagen etter. (Andre detaljer som har glidd ut av husken min for lengst, er han imidlertid en racer på). Kalendersystemet der begge får opp den andres kalender er ypperlig for oss begge selv om vi funker forskjellig og jeg dras naturlig mor å planlegge framover mens dag fortrekker stor grad av fleksibilitet. Jeg blir tryggere av at ting er planlagt og han opplever at de fleksible rommene er mer oversiktlige når vi setter andre ting på sine avmerkede plasser.

De første årene vi var gift, brukte jeg en del unødvendig energi på å anklage han for ikke å følge med når avtaler gikk i surr for ham. Han ble fort ganske ydmyk på området og stilte spørsmål av denne typen; ”Æh… jeg vet at vi sikkert har snakka om det, men hva skal vi egentlig denne helga her?” Noen ganger lo jeg fordi jo, vi hadde snakket inngående om det og kanskje til og med både invitert gjester og snakket gjennom hva som skulle serveres. Mens jeg husket det og nesten telte ned mot en slags deadline, glemte han det til dagen var der. I andre tilfeller ble jeg skikkelig frustrert og ga ettertrykkelig uttrykk for det. Som den gangen vi skulle møtes i Oslo - vi bodde i Sarpsborg - og reise videre til venner to timers kjøring derfra. Han stilte uten bagasje og lurte på hvor vi skulle hen da jeg påpekte at nei, vi skal ikke ”sitte i bilen en knapp time” som han antydet da jeg var redd avgangen ble litt sen. ”Vi skal kjøre i over to timer og det er vel en fordel å komme fram før svarte natta og folk har lagt seg?” buldret jeg til han som der og da skjønte at han antagelig var henvist til å tilbringe helgen i dress og skjorte.

Det motsatte av konflikt er ikke fred, men kontakt. Kalenderen hjelper oss å holde kontakt med hverandre og hverandres verden. Det er konfliktdempende i vår relasjon. ”Han sier at han har sagt ifra om hvor han er hen, men jeg kan jo ikke gå rundt å huske på alt sånt,” sa ei vi snakket med for ikke så lenge siden. Det har hun jo rett i. Vår erfaring er at mange par bruker mye energi – som etter vårt skjønn kunne vært spart – fordi de informerer hverandre altfor dårlig i hverdagen og om planer som berører partneren. Vi antar at den andre har hørt, forstått, sett signaler eller ”må huske” fordi aktiviteter skjer i en fast rytme. Sånn er det ikke i praksis. Han har for eksempel gledet seg til en rolig hjemmekveld og forstår i det han kommer hjem at den planen ryker fordi syklubben til kona er på vei inn døra. Eller hun lurer på hvorfor han ikke dukker opp til middag og ringer – økende bekymret til en avslått mobil – til en mann som sitter i et styremøte han er overbevist om at hun vet at han er i siden det skjer fast hver fjerde uke rett etter jobben. I de fleste tilfeller har avtalene kanskje vært nevnt, ofte i forbifarten, men uten at vi har dobbeltsjekket at den andre virkelig har fått med seg beskjeden. Hvis begge bruker kalenderen aktivt, sparer vi både energi og bekymring, og hvis avtalen er at den ene har styremøte, syklubb eller hva det nå enn måtte være, hjemme, har den andre mulighet til å gjøre andre avtaler.

Husk at "det er i de gode tidene en lager systemer for de dårlige tidene". Og i de rolige tidene en lager systemer for den travle hverdagen. God høst!

 

 

 

 

4/7/2019
13/2/2020

Nyte det livet vi har...

Les innlegget
IMG_0807.jpg

Jeg gjør meg med jevne mellomrom tanker om hva livsnytelse egentlig er. Denne gang fordi det falt noen ord fra en bekjent på en sommerfest. Han beskrev seg selv som livsnyter i det han nikket til sitt vinglass og med kroppsspråket – som på det tidspunktet funket bedre enn det verbale eller et en del glass – tydeliggjorde hva han mente med det. Mulig det er akkurat det de fleste mennesker forbinder med livsnytelse; vin, god mat og kanskje – i hvert fall på denne tiden av året – en ganske stor dose slaraffenliv?

La meg bare innrømme det; Det drikkes mer vin om sommeren enn resten av året hos oss, også. Allikevel: Begrensede mengder. Vi tenderer videre, som de fleste andre, til å beregne matmengden dårligere når vi står foran en grill enn når maten tilberedes midtvinters. Inntaket sommerstid kvalifiserer fort til å være en ingrediens i livsnytelsen. Vi nyter lange sommerkvelder med tid nok til å sitte lenge ved bordet. Uteliv med tykke bøker som inntas såpass raskt at man slipper å oppdatere seg selv på handlingen mellom hver leseøkt.

I vår del av verden der vinteren er lang og mørk og i hvert fall frister meg mer til inneliv enn til uteliv, er sommeren en viktig leverandør av det jeg tærer på vinterstid. Jeg nyter nok livet mer på denne tiden av året, men har de siste årene gitt meg selv i stadig mer bevisst oppdrag å finne livsnytelsen gjennom høst og vinter, også. Det er allikevel enklere sommerstid. Fordi jeg er mye ute – og fordi jeg lettere stopper opp og… nyter. Livsnytelse er altså så mye mer enn vin, mat, solseng og bassengkant. Livsnytelse er litt for kaldt badevann og valget om å dvele ved prikkingen i kroppen. Det er å spise sakte og forsøke å identifisere krydderet kokken brukte eller de forskjellige smakene i en salat. Følge utviklingen i veksthuset og kassa med squashplanter. Plukke villblomster og lure på når markjordbærene egentlig blir modne dette året.

En av mine venninner har blitt alvorlig syk denne sommeren. Det er en tøff runde – og hun tar det med beundringsverdig tapperhet. Sammen med mange andre runder som livet har bydd på, gjør det meg så inderlig oppmerksom på livets sårbarhet – og viktigheten av å ikke bare søke livsnytelsen, men nyte det livet vi har. Øyeblikkene og menneskene rundt oss. Nuet. Ikke leve i drømmende og alt som skal bli en gang, men favne prosessene og det som skjer her og nå. Prioritere rått, men ikke bare det som handler om jobb, karriere og vår materielle velstand.

Jeg er åpen for at det er et alderdomstegn, men jeg tar meg selv i å tenke stadig oftere at det som ville stresset meg tidligere, ikke gjør det lenger. For få år siden tror jeg at jeg ville brukt vesentlig mer energi på å ergre meg for eksempel over livets iboende sendrektighet enn jeg gjør nå. Om ting tar litt tid, gjør det jo ikke så mye. Vi må leve underveis. Stoppe opp. Drikke kaffe, se hverandre inn i øynene og spørre hverandre med lyttende ører: Hva ønsker du å sitte igjen med når denne sommeren er over? Jeg spurte gemalen om det her om kvelden. Det var mildt og lyst og han hadde pakket sammen sitt nå ”evige” byggeprosjekt rundt bakerovnen han har drømt om så lenge. Svaret var omtrent som forventet; Ingen heidundrende fest eller rekke av vinglass. Bare ”mange sånne lyse og gode kvelder som denne da vi sitter her og småprater…” I min verden er det skikkelig livsnytelse.

 

 

 

 

27/6/2019
13/2/2020

Tydelig eller "snill" 2.

Les innlegget

”Du må være klar over at mange mennesker blir veldig utrygge i møte med tydelighet”, sa han – veilederen – som skulle forsøke å forklare meg hvorfor ”noen” – «som ville være anonyme” – synes ”noe” – som ikke kunne konkretiseres av hensyn til de ikke navngitte – var vanskelig i forhold til meg. ”Og du kan jo være ganske tydelig, Tonje…”, fortsatte han, som om jeg ikke visste det. Det stemmer at jeg synes det er greit at folk vet hvor de har meg. Jeg har et bevisst ønske om å leve ærlig. Det betyr at jeg mener det jeg sier, men ikke sier alt jeg mener. Heldigvis var jeg der og da – da denne speilingen fant sted – klar nok i hodet til å kunne respondere noenlunde vettugt: ”Vet du hva som gjør meg, utrygg?” spurte jeg. Jeg fortsatte før han fikk sagt noe: ”Utydelighet. Når jeg ikke aner om folk mener det de sier. Og ikke tør å står for det de faktisk sier. Da blir jeg utrygg”.

Dialogen – eller hva jeg skal kalle det – ovenfor er en reell situasjon som ligger noen år tilbake i tid. Jeg tror den formidler en ofte opplest og vedtatt holdning: Tydelighet skaper usikkerhet. At det kan være motsatt, tenker man mindre på. Men jeg tror det er flere enn meg som – når vi tenker etter – blir usikre av utydelighet. Strekker vi tanken enda lenger, kan det hende vi konkluderer med at vi faktisk ikke ønsker utydelighet. Selv om tydelighet der og ta da sårer eller skape ubehag.

IMG_1524

Jeg er så privilegert at jeg har fått bruke mye tid gjennom livet til å samtale med unge mennesker i den kanskje mest krevede perioden av livet – da mange store avgjørelser skal tas. Hva man skal bli, hvor man skal slå seg ned – og hvem man skal satse på å bli gammel sammen med. Det siste er – selvsagt – en stor greie og skal testes ut over tid. Noen ganger varer det ikke lenge før man skjønner at forholdet var en bommert. Ikke få har sittet med en tekopp i henda hjemme hos meg og lurt på hvordan de skal gjøre det slutt med en kjæreste de ikke har hatt så lenge, men som de allerede vet at de ikke ønsker å dele framtida med.

Jeg er glad for at de tenker over hvordan de skal avslutte et forhold. I vår tid er for mange som gjør det kort og brutalt på snapchat, så erkjennelsen av at man står i fare for å såre den andre, tyder på god empatisk evne. ”Er det slik at du egentlig bestemt deg for at du ikke ønsker å fortsette forholdet?” spør jeg gjerne når praten har gått litt fram og tilbake. Hvis svaret er ja, fortsetter jeg med å spørre hva det er som hindrer han, eller helst henne, i å si ifra om akkurat det. Svaret er alltid at de ikke ønsker å såre vedkommende. ”Hva tror du oppleves mest sårende,” spør jeg da: ”Om du gjør det slutt nå, eller en gang i framtida?”

Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen. Eller mer korrekt: Uten at noen opplever seg såret. Sann informasjon gitt med så mye omtanke som mulig, kan virke sårende, men mitt og ditt ansvar er å ” være sannheten tro i kjærlighet”, som bibelen sier det. Vi kan bare ta ansvar for vår side av saken – og så må den andre ta ansvar for sin reaksjon.

Drømmen om alltid å oppfattes som snill, er vrien. Ikke minst fordi ”snillhet” ikke alltid vil være en ærlig handling – og fordi den samme snillheten kan være ganske sårende for en selv. Vi står i de valgsituasjonene med ujevne mellomrom; skal jeg være ”snill” mot omgivelsene på bekostning av hva som er bra for meg selv? Men er det ikke bra å ikke være egoistisk, tenker mange og møter en indre motstand mot å ta hensyn til det de selv egentlig ønsker og trenger. En handling – en prioritering eller en grensesetting – som tar hensyn til en selv, er ikke alltid egoistisk. Egoisme handler om å mele sin egen kake i enhver situasjon. Det skal vi vokte oss for. Men vi skal ta vare på oss selv – og det kan kreve en ærlig ytring eller en tydelig melding til omgivelsene. Vi må rett og slett si hva vi mener.

Mange av oss lever i kulturer som preges av at mennesker ikke sier hva de mener. Min erfaring er at når man har holdt på med det lenge nok, slutter man å tro det man hører. Sånt forvirrer meg og gjør meg usikker...

Kan jeg stole på at ditt ja er et ja og ditt nei er et nei? Hvordan skal jeg tørre å spørre om det passer f.eks at vi kommer innom i løpet av sommeren, om jeg ikke kan være trygg på at du sier nei dersom det blir vanskelig? Kan jeg stole på at dere ikke ser på hverandre etter at vi har dratt videre og gir uttrykk for at dette skulle dere skulle egentlig sagt nei. Fordi dere trengte alenetid, var slitne eller hadde andre planer som dere ofret med tungt hjerte for vår del. Men dere vil jo så gjerne være snille… Selv sier vi noen ganger nei når folk for spør om de kan komme innom på hytta hos oss. Det skjer alltid med en viss usikkerhet på om vi har god nok grunn, og om hvordan det vil bli oppfattet. Vi er ikke annerledes, vi heller. Allikvel; vi skal ta vare på oss selv – og ha gode relasjoner til andre. Derfor har vi bestemt oss: Mennesker rundt oss skal kunne være trygge på hvor de har oss. Så langt det står til oss. Vi tror det er en klok beslutning…

20/6/2019
13/2/2020

Tydelig eller "snill"?

Les innlegget

”Tydelig er bedre enn snill,” sa min mentor gjennom mange år med jevne mellomrom. Som med spissformuleringen flest, er det selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. Den er allikevel sann nok – og viktig nok – til at vi har tatt den med oss, både gemalen og jeg.

Jeg regnes for å være en tydelig person, men bak den tydeligheten ligger det valg og mye refleksjon, for jeg er også av natur ganske beskjeden. Og introvert. Valgene jeg utfordrer meg selv til å ta, er basert på en slags logikk knyttet til spørsmål jeg stiller med selv i situasjoner jeg mener krever tydelig tale. Tydelig i denne sammenhengen handler både om ærlighet – det å si ting sånn som det er –, om ønsker om endring og om å sette noen grenser. Noen ganger også om å våge å respondere på urettferdighet, speile noen i kjølvannet av uvaner eller det man kan kalle uønsket atferd.

I en del sammenhenger er det enkelt å være tydelig. Når en afghansk familie kastes ut av Norge og forsøker returnert til verdens farligste land, er det enkelt å være tydelig; ”Sånn kan vi ikke ha det. Basta”. Jeg sier det høyt – og jeg skriver det på Facebook. Jeg signerer og står i… Paradoksalt nok er det lettere å velge tydeligheten når det gjelder slike offentlige saker, mens de mindre – hendelsene i egen hverdag – er mye mer krevende. I hvert fall er det sånn for meg…

Noen bekjente av oss har tre store trær i hagen. Det vil si, problemet er ikke at de er i deres hage, men i naboens. Trærne skygger for sola, og våre venner synes det er trist. Det hadde jo hjulpet mye om ett av dem ikke var der, sa min venn da han og jeg betraktet hagen deres sammen. ”Kan dere i spørre om det går an å ta det ene treet, da?” spurte jeg. Han dro litt på det før det kom litt nølende at ”Joda, og jeg kunne godt betale for å få det gjort, også, jeg…”. Jeg hørte på tonen og tempoet at det mest sannsynlig ikke kom til å skje, så jeg spurte om de hadde et dårlig forhold til naboen, men – neida – forholdet var greit det, men de ”kjente dem jo ikke så godt”. Vi snakket litt fram og tilbake, og jeg forstod at verken han eller kona noen sinne kommer til å spørre naboen om det er mulig å fjerne det treet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bruke lang tid på den typen prosesser overfor bekjente jeg egentlig har et godt forhold til. Jeg spør meg selv hva jeg er redd for? Hvis jeg ikke krever at det jeg ønsker skal skje, men stiller spørsmål om noe er mulig, kan jeg jo ikke få annet enn et nei? Og så går vi videre. Naboen, vennen eller kollegaen som ikke ser ting som jeg, eller som ikke har lyst til å møte mitt behov, med noe mer informasjon om hva jeg ønsket. Jeg med en smule skuffelse som jeg får bearbeide på enkelt vis, men hva så…? Et ønske eller et spørsmål, uttrykt på en høflig og vennlig måte, kan da ikke ødelegge en god relasjon. Og skjer det – at den andre parten blir muggen fordi du spurte - var det kanskje ikke en verdifull relasjon i utgangspunktet?

Erfaringen min er at det skal lite til før folk opplever seg konfrontert, satt på plass eller ”snakka til”, som ei uttrykte det. Det veller lett opp i oss en følelse av å være feil, når faktum er at vi bare har gjort en feil, trått over en grense vi ikke så i farta eller oppdager at naboen eller kollegaen har noen preferanser jeg ikke har visst om. Det er ingen ting å skamme seg over. De fleste av oss trenger mer bevissthet rundt dette at mennesker ganske enkelt er forskjellige, og at det er helt greit å være et feilende menneske. Ingen er perfekte.

Om naboen synes alle andre bør få høre favorittmusikken hans og setter på full guffe ute sommerstid, kan jeg selvsagt si til meg selv at det får jeg tåle. Hvis det skjer gjentatte kvelder, er det lite som taler for at naboen tenker over at dette ikke er greit. For alle. Da er det mitt ansvar å gi uttrykk for det på en høflig måte. Ofte velger vi en annen vei. Vi vil være ”snille”, og derfor konfronterer vi ikke rette vedkommende med at musikken hans er forstyrrende og at det derfor er fint om han demper musikken utendørs. I ”snillhet” klager jeg heller min nød til en annen nabo og gjør volumknappen til vår felles nabo til slarvetema i nabolaget. I min verden er det tullete. Vi får snakke med hverandre, ikke om hverandre, i slike situasjoner. Sier jeg fra, kan jeg enten oppnå at naboen blåser i hva jeg sier, eller volumet dempes. Om naboen gjør det med takknemlighet eller fornærmelse, får bli hans sak.

Min gamle mor fikk i sin tid brev fra kommunen hun bodde i med beskjed om at hun måtte slutte å mate fuglene, for naboene mente det ble mye fugleskitt på deres verandaer av det. Hun ble skikkelig såret. ”Kunne de ikke sagt det til meg og ikke ringt kommunen,” sa hun – og jeg er enig. Hun bodde i en seksmannsbolig og hadde ikke tenkt over at det hun gjorde, var til sjenanse for noen. Nå ble hun imidlertid veldig usikker på naboene sine og lurte svært på hvem av dem som var ”mot” henne… Kanskje alle sammen?

Når jeg tenker etter, er jeg stort sett takknemlig for de gangene mennesker rundt meg har stilt gode, korrigerende spørsmål eller har speilet meg. Noen av de episodene har vært livsviktige selv om det opplevdes litt ubehagelig der og da. ”Er du klar over at du har uvanlig stor arbeidskapasitet, og at det er en plage for oss rundt deg”, sa en av mine venninner til meg for mange år siden. Det ble det en god samtale ut av – og jeg ble en ahaopplevelse rikere. ”Er du klar over…” er en god innledning på et slikt spørsmål. Det gir meg en anledning til å si at ”nei, det er jeg ikke…” og til og med takke for at jeg ble gjort oppmerksom på det. Vi har alle ei blindsone. Ting vi ikke ser ved oss selv. I den blindsona ligger det mye bra. Vi bør bli flinkere til å speile de sidene ved hverandre. Både fordi det bygger selvbildet, men også fordi vi på den måten lar den vi speiler forstå at ”jeg liker så godt deg og disse fine sidene ved deg”. På den måten hjelper vi også vedkommende til å kunne gå trygt inn i egen blindsone når det gjelder negativ atferd eller holdninger. Da min venninne konfronterte meg med det faktum at jeg krevde for mye av omgivelsene, visste jeg at hun som sa det, var glad i meg og satte stor pris på meg.

IMG_1903

For noen år siden hadde vi en voksen tenåring på besøk. Vi hadde spist et godt måltid sammen. Jeg hadde satt fram kaldt drikke og vi satt og pratet da hun plutselig spurte; ”Har dere noe gotteri, eller?” Jeg ble først veldig paff. Det er lite av den slags hos oss, og et snev av skam over det, streifet meg. Jeg landa den litt fort, og så tok jeg mot til meg; ”Nei, det har vi ikke.” Jeg trakk pusten; ”Dessuten… jeg tror det er greit å si at det oppleves litt frekt at du spør om sånt. Jeg forstår at du kan gjøre det hjemme hos dine foreldre, og kanskje hos dine jevnaldrende venner, men hos voksne som du ikke kjenner bedre enn oss, vil jeg si at det ikke er ok…” Hun rødmet først – forståelig nok. Men så tok hun det til seg og takket for at jeg hadde sagt det. I etterkant tenker jeg at jeg bidro til oppdragelsen for voksenlivet den dagen, og at jeg hjalp henne en smule til vurdering av hva som passer seg hvor. Noen hadde tydeligvis ikke satt den grensen før, og med all respekt for at jeg kunne bli ansett som en snerpete gammel ”tante”, valgte jeg å bli den som gjorde det. Så langt jeg forstår, har det ikke ødelagt vår relasjon. Hun har vært på besøk flere ganger etter det, og jeg tenker at min ærlighet den gangen ga en slags trygghet. Og jeg tror hun vet at jeg setter stor pris på henne.

På denne tiden av året, skal man jo slett ikke gi lekser. La meg allikevel lansere en liten oppgave for sommeren: Si ifra! Vær vennlig, men tydelig. Som god kollega, nabo, mor, far, venn osv…

13/6/2019
13/2/2020

Samle solstråler...

Les innlegget

Vi har en ”krok” på hytta der vi lett lander når det bare er oss. To gjester til er det plass til, men er vi flere, blir det fort trangt. Det var der vi satt etter at pinsegjestene hadde dratt videre mot andre avtaler, og vi akkurat hadde rukket å klippe gresset før regnet kom. Kvelden før hadde vi sittet lenge rundt langbordet, nytt god mat og vin og snakket; seks venner som tilbragte mye tid samme i yngre år, men som – mest av geografiske årsaker, om jeg kan kalle det det – ikke hadde møtt hverandre sånn på mange år. Mye vann har rent i havet i de årenes løp, men det er gode bånd som binder oss sammen.

Og så sa Dag plutselig, etter lang tids stillhet, mens blikket hvilte på det tomme langbordet nedenfor oss; ”Denne vinteren har vært annerledes. Fin….” Jeg skjønte hva han mente før han fortsatte; ”Vi har hatt så fine samtaler og måltider med mennesker vi ikke har sett på lenge – og gjort alvor av snakket om at joda, vi skal ta en tur… Det er jeg glad for.”

Det var i fjor høst vi erkjente et par ting om oss selv. For det første at vi lett endte enten hjemme eller på hytta i helgene og sjelden dro på besøk eller på sånne weekenden-i-Barcelona som vi leser om på facebook. Vi konkluderte fort med at vi ikke nødvendigvis savnet storbyweekender – og at vi, fordi vi jobber en del helger, kjenner det godt å legge lista lavt de helgene vi har fri. Dernest at det lett ble med praten når det gjaldt å planlegge tid med andre enn de aller nærmeste vennene. Den praten ga vi dessuten et navn; Vi juger jo. Egentlig litt for ofte når vi sier at ”vi skal få til” noe eller ”ta oss en tur”…

Det siste har gjort oss litt mer bevisste på hva vi sier – i tillegg til at vi faktisk har planlagt og gjennomført noen besøk og invitasjoner litt utenom skjema denne vinteren og våren. Vi fikk endelig bestilt de ikke-jobb-relaterte flybillettene til Trøndelag, vi dro til Danmark 17.mai-helga, og vi har sittet ved bålet og snakket om livet med han som inviterte til en kveld rundt bålet sikkert uten at han trodde vi kom til å ta han på ordet. Og nå kom altså ”trønderne” til oss, på hytta, på vei for å plukke opp sin eldste etter endt skoleår litt lenger sør.

Alt sammen dyrebare møtepunkt. Vi kommer ikke til å renne ned dørene hos hverandre i framtida, men vi har heller ikke gjort timene sammen til mimrestunder over det som var en gang. Vi har delt litt liv – og god mat ved forskjellige bord. Jeg - og vi – har fått litt mer å tenke på og takke for i etterkant samtidig som vi håper og tror at har betydd noe for andre at vi kom innom deres liv på samme måten.

Om med så mye annet handler også dette om prioritering. Om valg. Om å stoppe opp litt innimellom – underveis i livet. Ta en ekstra pause på veien fra et sted til et annet. Kjøre et par mil ekstra om det passer for dem som bor ved den omveien. Ta den kaffekoppen vi har blitt invitert til i forbifarta eller snakket om. Eller følge tanken om en spontan invitasjon selv om kjøleskapet ikke er ”gjeste-fullt”.

Nettopp nå, når sommeren står for døra, er mulighetene mange til å øke akkurat denne bevisstheten, tenker jeg. Sjansen er tilsvarende stor for at vi står der i august og lurer på hva som skjedde; dagene bare fløt forbi… La det ikke bli sånn. Sommeren er til for å ”samle solstråler” mente Fredrik mus i en barnebok jeg leste for mange år siden. ”Solstråler” har ofte ansikt, navn og viktige refleksjoner. Og kanskje en kaffekopp å by på…

IMG_0282 (1).jpg
6/6/2019
13/2/2020

De enkle hverdagsgledene

Les innlegget

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker våren og denne tida på året. Den setter liksom sansene på full guffe i livet mitt og jeg puster inn alt denne tida har å by på. Er heldig sånn; den allergien som gjorde våren til et mareritt gjennom hele ungdomstida mi og langt inn i voksenlivet, fadet ut da jeg var i trettiårene. Jeg husker enda den våren det gikk opp for meg på en morgenvandring gjennom slottsparken på vei til jobb at ”her blomstrer syrinene og jeg nyser ikke…” Seinere har jeg fått et lystpreget forhold til gressklipperen vår, helt sikkert preget av at jeg langt inn i voksen alder helst måtte befinne meg bak lukkede dører når plenen ble klippet. Jeg er kort sagt ganske god på de enkle gleder…

De enkle gledene er altså mange for meg på denne tiden av året; Lyset – morgen og kveld, sommerblomstene, morgenbad – etter hvert… Kontrastene vi opplever i et land med kald vinter og mørketid, gjør at de fleste av oss åpner favnen og holder hardt rundt alt det fine sommeren kan by på, tenker jeg. Og skjønner at jeg har et valg. Om å fokusere på de enkle gledene hele året. Småtingene. Alt det fine som ikke bare våren, men selve livet har å by på. Holde sansene åpne. Puste litt sakte, dvele litt lenger ved alt vi tenker er fint.

For få dager siden spiste jeg middag med en tidligere kollega. Hun ble enke for halvannet år siden og har brukt tiden til å rydde, selge sitt store hus, bygge et mindre og flytte til et nytt sted – ikke så langt unna. Nå var jeg gjest i stua hennes. Spiste kjøttboller og snakket om liv og tro ved et spisebord som hadde fått nye rammer. Hun var glad, og jeg lar meg imponere litt. For ei dame… Som har latt sorgen og gleden ”vandre til hope”, som Kingo skrev i en gammel salme. Mye mot i dette. Og for meg – i bilen hjem – ble tre timer med henne en enkel hverdagsglede som jeg vil holde litt på, la meg inspirere av og kjenne på takknemlighet over.

Det er så lett å la møtepunktene med mennesker fare forbi. Jeg har bestemt meg for å holde mer på dem. For en uke siden satt vi rundt bålet med to vi ikke har snakket med på mange år. Et møte med livet, men spennende tanker, andre perspektiver og refleksjoner. Et blikk inn i deres verden. Vi ble litt rikere av det…

Jeg har noen ”store” minner jeg holder fast ved. Åremålsfester, viktige livsmarkeringer og reiser til andre himmelstrøk. De bildene sitter. De er indre album jeg blar i fra tid til annen. Fint. Verdifullt. Gir mersmak. Men det er fleste hverdager i livet. Hverdager som kan forsvinne som kryss i kalenderen om jeg ikke bestemmer meg for å dvele mer med de enkle gledene. Som blikket til min elskede på den andre siden av middagsbordet. Tankene min tidligere kollega delte om sitt valg om å flytte. Bilturen derfra gjennom gule rapsåkre i solnedgangen. Den gode følelsen etter at en utfordring har blitt løst på jobben. Stunden i mitt bittelille veksthus mens jeg knep årets tomatplanter og det luktet så godt etter regnet. Hun som smilte så varmt på T-banen forleden. Varmen fra varmeflaska i fotenden av en iskald hytteseng den vinterkvelden vi spontant dro dit bare for å spise frokost ved peisen morgenen etter.

IMG_0242

Det handler om hverdagsvalg hele året gjennom – og om de små avbrekkene som ikke skjer på andre siden av verden og koster skjorta. De enkle gledene handler om fokus på det som er godt – midt i travelheten og livets mer traurige og noen ganger smertefulle sider. Kaffekoppen på trappa eller i godstolen tidlig en morgen – selv om jeg er trøtt. Turen hjem fra Danmark som tok tolv timer – fire mer enn beregna - fordi vi kjørte småveier og fant verdens verdens beste fika-plass i en gammel vindmølle langs veien. Regnet som kom så ubeleilig, men som minte meg på min pappas hyppige kommentar; ”Det er godt grovær…”

Det er så mye å være takknemlig for. Mennesker vi møter og små hverdagslige gleder. Mulig det er et alderdomstegn, men jeg blir stadig mer opptatt av å fokusere på å telle disse velsignelsene. Fordi jeg erkjenner at livet er kort – og sårbart. Derfor gjelder det å åpne alt en har og favne det. Hele året. God helg.

23/5/2019
13/2/2020

Hvorfor er dere fremdeles gift?

Les innlegget

For noen uker siden ble gemalen og jeg intervjuet av avisen Dagen. De lager for tiden en serie under overskriften ”hvorfor er de fremdeles gift?”. Vårt bidrag kommer til uka – onsdag 29.mai. Timingen passer bra – en uke etter at vi markerte tjuefem år som kjærester og tjuefire som gift.

Jeg liker innfallsvinkelen. I mange år ble det ment og forsket mye på hvorfor par bryter opp, men lite på suksessfaktorene. Hva er det som gjør at par lykkes? Parene som så langt har blitt presentert i avisen har noe ulike svar på akkurat det. Gode svar. John Gottmann, samlivsforskningens grand old man, sammenfatter egentlig mye når han sier at den viktigste faktoren for at par fortsetter å holde sammen i noe de begge betegner som et tilfredstillende og godt samliv, er vennskap.

Det nikker vi gjerne samstemte til. Vennskap krever imidlertid det svaret vi ga journalisten som spurte oss om den viktigste grunnen til at vi fremdeles er et par; Tid sammen.

La oss være ærlige. Det var mange som ikke hadde mye tro på Dag og meg da det ble kjent at vi hadde blitt kjærester. Det skyltes sikkert både aldersforskjellen mellom oss og de åpenbare personlige forskjellene. Jeg var ei relativt rigid dame som sjelden brøt med ”normalen” i verken kles- eller livsstil. Ganske kjedelig utenpå, men langt mer spennende inni, tenker jeg selv. Dag på sin side var fargerik og brøt med det meste som var ”innafor”; Han utfordret omgivelsene tankemessig så fort han fikk anledning, flagret med sitt lange hår og hadde fem ringer i ørene. Joda, vi var et umake par. Vi har snakket om det også denne uka når vi har titta litt tilbake på våre etter hvert mange år sammen. Hva er det egentlig som gjør at vi fremdeles holder i hop?

Ting ser stort sett forskjellig ut fra utsida og fra innsida. Verdier, tro, felles drømmer og dedikasjon synes ikke så godt utenfra og telles sjelden med ved første blikk. Ytre sett var det lite som for tjuefem år siden talte for at Dag og jeg skulle klare å gå i takt, og det har vi da heller ikke gjort alltid. Men vi har ventet på hverandre – og vi har øvd. Slik man må om man skal klare å komme i mål på den 17.mai-leken få av oss mestrer, der vi beveger oss framover med det en benet bundet sammen med en annens. Og vi har ikke bare tatt vare på, men utviklet vennskapet oss i mellom.

IMG_0238

Fordi vi har satt av tid for bare oss… I 1994 var vi travle. Begge to. Derfor ble vi fort enige om at hvis vi skulle få til denne parrelasjonen, som kom som et større sjokk på omgivelsene enn på oss selv, måtte vi sette av en ukentlig kveld som bare var vår. Den måtte dessuten stå i kalenderen, skjønte vi. Så vi merket av kvelder der – og trosset forelskelsens sterke motivasjon til å tro at det kom til å gå helt av seg selv. Sånn har det vært i alle disse årene; minst to, helst flere, ukentlige timer som er bare våre – og som prioriteres foran spennende alternativer og ting vi lett kunne tro var viktigere. For vår del har det hele tiden tjent tre formål; Vi har ryddet opp i det som iblant har kommet mellom oss. Vi har gitt oss selv og hverandre gode øyeblikksopplevelser. Og vi har bygd noe som gjør at vi ikke bare kjører rett inn i tåka når det gjelder framtida.

Vennskap er ikke et forstadium til parrelasjonen. Vennskap er en viktig ingrediens i et godt samliv. Vennskap er ikke noe vi bygger ferdig i starten av en relasjon og som siden er en stabil faktor. På samme måte som at det det å kjenne hverandre ikke er noe vi blir ferdig med før vi gifter oss, for så å bygge samlivet på en konstant grunnmur. Vennskap er noe som kan ødelegges eller utvikles med utgangspunkt i en basis som ble lagt en gang. Dag og jeg kjente nok hverandre rimelig godt den gangen vi valgte å bli et par, men livet – med sine faser og stadige endringer - berører og beveger mennesker. Også oss. Det å sette av fast tid sammen der vi med jevne mellomrom har ro nok rundt oss til å stille hverandre åpne spørsmål om hva som ”ligger øverst”, hva vi gleder oss over, hva vi bekymrer oss for osv, er for oss en umistelig arena for å bli kjent med den andre igjen og igjen og dermed fordype vennskapet med hverandre.

Å miste hverandre er noe som skjer over tid. Å bruke fokusert tid sammen for å være på besøk i hverandres liv, dele gleder og snakke ærlig med partneren, mener vi er en beskyttelse mot å utvide ingenmannslandet mellom oss. Selvsagt kan forandringen den ene eller den andre gjennomgår over tid bli så stor at gapet til slutt oppleves uoverskridelig, men på veien dit kan det være mye hjelp i å snakke sammen og vente på hverandre.

Hvorfor nevner vi dette igjen? For få dager siden møtte vi et par som var med på kurs hos oss for en del år siden. ”Vi har veldig flinke til å sette av tid til hverandre i flere år etter kurset, ” fortalte de, men så hadde fokuset blitt borte. Vi forstår dem så godt. Det er krevende. Såpass at vi for vår del setter inn disse møtepunktene i kalenderen ett år i forkant og bytter dag kun om begge har en annen mulighet samme uke. Unntakene er svært få. De to nevnte har det bra sammen, men de erkjent at de nesten ubemerket hadde mista noe de nå var i ferd med å ta tak i igjen. Ikke fordi det var krise, men fordi de hadde nedprioritert en mulighet til å utvikle og fordype det gode de har sammen.

Forklaringen på hvorfor det ikke går, er ofte ”barna” eller ”jobben”. Dags tidligere arbeidsgiver klødde seg nok i hodet noen ganger når Dag ikke kunne ha et kveldsmøte når det passet alle andre fordi han hadde ”en avtale med kona”. Han ble utfordret på viktigheten av det satt opp mot jobben. Svaret holdt; ”Ja, det er viktig. Det blir dyrt for deg om samlivet mitt ryker, for det kan fort ta et år med dårlig konsentrasjon og kanskje sykemelding…” Nå var det altså ingen overhengende fare for oss, men det er greit iblant å sette det hele i perspektiv. Statistikkene forteller oss nemlig om at samlivsbrudd koster dyrt – ikke bare rent økonomisk - for de involverte parter, for arbeidssteder og samfunnet vårt.

Når det gjelder barna, vet vi også at samlivsbrudd fører med seg stor belastning. Vi forstår vi at logistikken med barn i huset er komplisert – og at mange har dårlig samvittighet fordi de har det hyggelig uten at barna får bli med. ”Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til deres mor”, er det sagt. Det tjener med andre ord barna at mor og far setter av tid ( og kanskje prioriterer barnevakt) for å investere jevnlig i sin relasjon. Par vi snakker med som har barn i forskjellige faser, bekrefter også at det er mulig å få det til, om man planlegger en smule og benytter de mulighetene som finnes. Så bra at de sier det…

Da puster vi ut, og tror at det er mulig for de fleste par å kunne gi gode tips til neste generasjon om de får spørsmålet en gang i framtida; Hva er det som gjør at dere fremdeles er et par…?

9/5/2019
13/2/2020

Det rettlinjede livet...

Les innlegget
IMG_0194.jpg

Innimellom har jeg ymtet frampå og presentert meg selv som en livsnyter. Jeg smaker litt på begrepet hver gang jeg gjør det – og lurer litt på om det stemmer. Jeg tror det, men når sant skal sies; om jeg er det i dag, har det ikke alltid vært sånn. Av natur jeg jeg relativt rigid og opptatt av å gjøre det rette.

Jeg har undret meg mange ganger over hvorfor det tydeligste minnet jeg har fra barneskolen, er den gangen jeg IKKE hadde gjort leksa mi. ”Frøken” begynte å samle inn skrivebøkene våre, og jeg kan fremdeles gjenkalle følelsen av panikk som steg inni meg. Jeg var åtte år. Tårene satt løst og jeg var utrøstelig. Det kan ikke ha vært lett å være min lærer akkurat da, men hun var og ble min store heltinne gjennom tre år og maktet antageligvis å gi meg et nytt fokus. Hun visste jo det jeg vet nå – og har visst i mange år: Det går bra om man glemmer en lekse. Eller stryker på førerprøven. Eller noe annet går galt. Vi er verken så feil som vi tenker – eller så skjøre som vi innimellom kan gi inntrykk av.

Jeg tror allikevel aldri at jeg glemte ei lekse etter den gangen.

Jeg var nok en grei elev. Pliktoppfyllende. Ansvarsfull. Ganske flittig – uten å få stålkarakterer. Gledet meg til norsk og tegnetimer. Gruet meg til alt som hadde med sport å gjøre, men sluntret aldri unna. Det har jeg gjort siden. Har trent ganske ivrig i perioder og hatt ”fast givertjeneste” til et treningssenter eller to i andre. Går tur. La skiene på hylla omtrent da faren min – endelig – gjorde det. Har aldri vært fanatisk på noe område, men – og nå nærmer jeg meg poenget – var i mange år opptatt av å lese de ”rette” bøkene, se ”riktige” dokumentarer og – for all del – unngå de TV-programmene som ikke hadde noen hensikt. Hensikten jeg siktet til var om det var nyttig. Noe skulle læres - eller det skulle legge grunnlag for meninger. Jeg var dedikert, målrettet, droppet det jeg tenkte ikke tjente hensikten og ga meg hen til det som gjorde det. Vel planlagt 24-7.

Til jeg bestemte meg for at livet måtte bestå av noe totalt unyttig, også. Det var da jeg begynte vandringen mot å bli livsnyter. Jeg fikk ganske god drahjelp av gemalen da han kom inn i livet mitt. Kanskje var det derfor jeg falt for ham ( og han for meg): Han tilførte den spontaniteten jeg trengte – og jeg strukturerte livet hans en smule. Vi ble i hvert fall et godt team.

Jeg har tullet en del med at det viktigste spørsmålet Dag har stilt meg – sånn rent bortsett fra da han fridde, er dette: ”Må vi virkelig planlegge den frilørdagen der…?” Jeg våknet litt av hans gode spørsmål og har slappet mer av med årene. Sluttet å gjøre det ”riktige” hele tiden. Uten å gå på akkord med det som er meg.

Den siste uka har mange delt en fersk kronikk og ment den er til etterfølgelse. Skribentens hovedpoeng var at hun nå skulle si opp sitt Netflix-abonnement fordi det er på ”tide å gjenintrodusere livsalvoret i folkementaliteten”. Poenget var å lese flere bøker – skikkelig bøker av skikkelige forfattere. Resten var bak en betalingsmur og dermed uten tilgang for mitt vedkommende. Men utvilsomt velskrevet. Jeg er ganske sikker på at jeg ville nikket bejaende til det meste, også. Allikevel fikk overskriften og ingressen meg til å kjenne på den indre protesten.

Nei, jeg vil ikke si opp Netflix. Jeg vil ikke slutte å lese meningsløs og unyttig krim (så lenge språket er godt og handlingen ikke er lagt til den svenske vestkysten…). Jeg vil kope, som gemalen kaller de stundene da han tenker på ingenting. En kunst jeg for øvrig må innrømme at jeg ikke helt har lært meg enda. Jeg vil rusle, drikke kaffe på trammen, bruke en kveld i ny og ne på fire episoder av en serie jeg om tre måneder kommer til å lure på om jeg har sett før… Jeg vil ikke være så skikkelig hele tiden!

Jeg har ingen liste over bøker jeg skal lese og ting jeg skal oppleve før jeg dør. Jeg har en liste over ting jeg IKKE vil fristes til å gjøre. På den lista står det at jeg IKKE skal reise til Australia – selv om det er fantastisk i følge alle som har vært der. Jeg har vært i Hong Kong – fantastisk det, også – og da forstod jeg at jeg var ca halvveis. Det får holde. På den lista står også bøkene til Knausgård. Jeg kjenner på en viss stolthet over at jeg ikke har lest dem, og jeg har ikke tenkt å gjøre det. Og jeg ser heller en serie på Netflix enn å gå på en Eidsvåg-konsert til.

Jeg må bare si det.

De som har fulgt oss på bloggen eller kjenner oss, vet at både gemalen og jeg heier på en god livsrytme. Vi har en ryddig og ganske full timeplan, for å si det sånn. Vi søler ikke bort livet på tull. Men vi passer på å legge inn tider og dager for hvile og det helt unyttige. Jeg vil ikke være foruten de vinterkveldene da vi spiser sushi, deler en flaske hvitvin og ser et par episoder av en serie vi begge liker. Nei, vi gamer ikke – og vi har verken tid eller lyst til å sitte foran skjermen kveld etter kveld. Om sommeren, når vi bor på hytta, står TV-en på kvisten tilgjengelig for de som vil spille bilspill en regnværsdag eller se en fotballkamp. Jeg tenker at det meste handler om sunt folkevett – og en liten refleksjon en gang i blant knyttet til om vi fyller livet med det vi virkelig vil. At vi følger en vei vi selv har valgt selv om andre velger noe annet. Skaper rom for det gode livet. Aksepterer at den dagen vi dør kommer verden fremdeles til å være full av bøker vi aldri fikk lest.

Så i møte med denne helga, slår jeg et slag for den litt avslappende stilen. Jeg lengter ikke tilbake til det rettlinjede livet...

 

2/5/2019
13/2/2020

Jeg juger...

Les innlegget

Jeg er en løgner! Det har seget innover meg den siste tida, og det er lite trøst i å vite at jeg ikke er den eneste. Jeg lover nemlig en del ting jeg ikke holder… Eller lover og lover, fru Blom. Jeg erkjenner i hvert fall at jeg har gitt inntrykk av gode intensjoner og ønsker.

«Jeg vet ikke hvor mange ganger de har sagt at de skal ta seg en tur,» påpekte ei venninne av meg og lo – henvist til felles bekjente. Det var lenge siden hun hadde sluttet å tro på snakket om at de skulle «stikke innom» og se hvordan hun hadde fått det i sin nye leilighet. På den annen side hadde ikke hun kommet med noen konkret invitasjon, heller, så hun tok litt av skylda sjøl. Hun satte allikevel fart i tankene mine. Hvor mange ganger har ikke jeg ikke vært i samme situasjon? Lovt å komme – eller gitt tomme løfter om en invitasjon.

Ærlighet er en verdi jeg setter høyt. Kanskje det er derfor den lille passiaren med min venninne satte seg i magen? Når verdien min om ærlighet kommer i konflikt med ønsket mitt om ikke å såre mennesker, får jeg nemlig problemer. Og fristes til å juge.

Jeg har et stort nettverk. Det er jeg takknemlig for. Jeg liker å ha venner og bekjente i flere leirer. For ikke lenge siden fikk jeg en melding fra ei jeg ikke har hatt kontakt med på lenge. Det var veldig hyggelig. Hun spurte etter et lite råd – og fikk det. Vi chattet litt fram og tilbake – og så kom hun med en konkret invitasjon om kaffe om jeg kom på hennes trakter… Og jeg er der innimellom. Det er ikke det. Det er bare så sjelden – og gjerne i forbindelse med helt konkrete ærend. Selvsagt kan jeg drøye tida og stikke innom. Men jeg visste jo at jeg ikke kom til å gjøre det. Fristelsen til å love, om ikke akkurat gull og grønne skoger, så i det miste en spontan visitt innenfor rimelig tid, var så nærliggende. Det hadde vært så enkelt. Så mye enklere enn å si at det var et hyggelig initiativ, men at hun nok ikke kom til å se meg. Det var da jeg skjønte hvorfor vi juger om sånne ting. Jeg følte meg elendig da jeg sa det som det var. Var ærlig. Jeg ble tørr i munnen av min egen lille, høflige og skrevne tekst før jeg trykket på send. Slapp til og med å se henne i øynene når jeg sa det…

Og det gjelder meg, som egentlig er et tydelig menneske og har øvd mye på å ta valg om å si ting som de er. Hvor vanskelig må det da ikke være for de som tror – eller i hvert fall håper – at de skal kunne gå gjennom livet uten å såre noen?

[caption id="attachment_3469" align="alignleft" width="247"

IMG_1019



Det kan fort bli hyggelig når vi følger opp godt snakk med konkrete invitasjoner...

 

[/caption

Vi kjøper oss med andre ord tid med tomme løfter og er ukritisk løsmunnede når det gjelder runde invitasjoner. Fordi det gir god stemning der og da. Eller fordi vi ikke orker å snakke mer om været. Har gått tomme for annet small talk. Eller fordi vi har vendt oss til å juge så vi tru’re sjøl. «Vi må finne på noe koselig en kveld, du…» er en variant. «Vi skal jammen invitere dere på hytta en helg,» er en annen. Enda rundere er denne; «Vi må sees.» Legger vi til at «jeg har nummeret ditt, så jeg melder deg,» gjør den konkret. Men kanskje ikke mere sann?

Mange har det så travelt at usanne ord av den typen preller fort av. Forhåpentligvis skjer det samme med de vi selv juger til. Vi kan allikevel ikke forsvare den vel innarbeidede praksisen med at ingen tar hverandre helt på alvor. Noen ganger kjennes det sårt når en må forsøke å falle til ro med at mennesker du gjerne skulle delt en kaffekopp eller ei kveldsstund med holder en med godt snakk. Noen, som kjenner på ensomhet, får styrket overbevisningen om at ingen er til å stole på når refrenget om at «du må komme en dag og spise kveldsmat hos oss» blir gjentatt uten at det følges opp.

Hva om vi bestemte oss her og nå for heller å holde værpraten levende enn å vikle oss inn i løgner om invitasjoner og besøk? Eller i hvert fall at vi vil øve oss på å ikke juge. Verken når invitasjonen sitter løst eller – som i mitt tilfelle – jeg faktisk måtte våge sårbarheten og ta litt mot til meg for ikke å bli den som svikta i neste runde…

25/4/2019
13/2/2020

Prøve å rekke alt...

Les innlegget

For mange år siden mistet jeg en god venninne. Hun ble 28 år gammel. Fikk leukemi og døde i løpet av noen uker. Det var et sjokk. Ei aktiv jente i sin beste alder. Med engasjement i bøtter og spann – på jobb og privat. Håndballspiller, praktiker, ikke redd for å ta i et tak. Helhjertet i tjeneste for Gud og mennesker. Jeg bærer på bruddstykker om gode minner fra livet med henne – og vemodige stunder med foreldrene hennes i årene etterpå. Moren sa noe rett etter begravelsen som aldri har sluppet meg; ”Hun hadde det så travelt i sommer at du skulle tro hun prøvde å rekke alt...”

Jeg har tenkt mye på det. På alt vi prøver å rekke… Det slår meg ofte når jeg snakker med unge mennesker; denne opplevelsen av at tida går så fort; ”Jeg er jo snart tyve,” sa ei. Med henvisning til alt hun hadde lyst til og ikke ville gå glipp av. Og som gikk ut over andre ting – som hun også visste var viktig. Vi forsøkte å rydde litt i kaoset sammen. Det var med litt tungt hjerte jeg måtte fortelle henne sannheten: ”Livet består blant annet av masse du aldri får gjort. Du kommer ikke til å få med deg alt.”

Det er lett å henfalle til filosofiske betraktninger når selve livet blir tema. Men først og fremst er dette en praktisk sak. Det handler om hverdagen vår. Her og nå.

Jeg liker å observere omgivelsene. For tida konstaterer jeg med smerte at vi vil for mye, de fleste av oss. Og vi støtter velvillig de rundt oss som vil minst like mye. Maser og heier. Noen ganger tenker jeg at begrensning burde vært et eget fag på skolen – og at foreldre skulle hatt mer mot til å si nei til barna sine. Jeg blir aldri lei av å sitere den moren som i praksis var alene med å organisere hverdagen for sine to barn og erklærte at ”de får bare være med på en fritidssyssel hver, for det er det jeg har kapasitet til å følge opp. Bonusen er at de lærer noe få har kompetanse på i vår tid; å kjede seg.” Så langt jeg vet, har det blitt folk av hennes unger, også. Forhåpentligvis er de takknemlige for kompetansen de ervervet seg i barndommen. De har trolig også erfart at det meste av de aktivitetene vi har gått glipp av, er ting vi faktisk sjelden savner.

Det trengs mot til å sette grenser for andre. Og for oss selv. For vi voksne vil også ofte altfor mye – og vi strekker oss lenger enn langt for at omgivelsene skal få hele ønskelista oppfylt. Jeg får lyst til å si som han på radioen: ”Ta dere sammen!” Det går ikke, det løpet vi legger opp til.

Det er vår. Om våren får jeg fantastisk arbeidslyst. Den kommer ikke sigende på. Neida. En morgen våkner jeg bare og kjenner at ” nå må jeg pusse vinduer.” Det er et sikkert vårtegn, for jeg er ikke besynderlig opptatt av vinduspussen resten av året. Med våren kommer en eller annen energi som, om jeg ikke passer på, kan føre meg ut i en virvelvind av aktiviteter og prosjekter.

Nå rekker man etter mitt skjønn mer når dagene er lange og lyse, men allikevel: Vi må slutte fred med og leve i pakt med våre begrensninger. Enten vi ”snart er tyve” eller har levd tre ganger så lenge. Joda, de som er unge skal finne seg selv gjennom å prøve ut mye. Bredde i erfaringer er viktig. Informasjon nok til å gjøre gode valg likeså. Det er annerledes for oss som har levd ei stund. Allikevel kjenner jeg et ”kall” til å være litt brems for de som er midt i den krevende fasen der alle store valg skal gjøres; livsretning, utdannelse, jobb, bosted, hvem man skal dele livet med.

– Pust rolig, pleier jeg å si. Om du mister et år fordi du gjør et omvalg, er det ikke farlig. Eller;

- Det er sjelden helt krise å gjøre feil, men du er ikke tvunget til å fortsette i gal retning.

- Ta en pause.

- Kanskje du skal tenke på å droppe det kurset akkurat nå; det kan jo komme en anledning seinere...

- Nei, du trenger ikke ha vært i alle verdensdeler før du fyller tjuefem…

Hva så med oss som har mange flere år på baken? Selv føler jeg at jeg lever i et spenningsfelt; på den ene siden er jeg veletablert og fornøyd – samtidig ønsker jeg å være åpen for at nye ting kan skje. Jeg liker meg der, men jeg innser: Jeg kommer ikke til å få med meg alt jeg lyster. Jeg kan se meg tilbake og ta meg selv i å tenke at ”om jeg var ung nå, skulle jeg tatt en annen utdannelse. Det … eller det… eller det….” Og allerede der vet jeg; om jeg hadde valgt annerledes den gangen, hadde jeg mest sannsynlig gått glipp av noe av det som betyr mest for meg nå. Jeg hadde ikke nødvendigvis gjort flere erfaringer, jeg hadde gjort andre. Fordi et ja til noe alltid er et nei til noe annet.

IMG_1714

Et ja til å prøve å nå over alt, er et nei til mer ro. Vi kan ganske enkelt ikke ha sakteliv i høyt tempo. Vil vi kunne nyte en kaffekopp i ro og mak, tar det tid. Vil vi sitte på en benk i parken en halv time og bare observere våren rundt oss, går vi glipp av noe annet vi kunne brukt den halvtimen til. Prøver vi å presse tidsbudsjettet og andre budsjetter vi har – det for krefter, f.eks – vil vi komme i gjeld.

Dere skjønner hvor jeg vil hen. Det handler om å prioritere. Gjøre gode valg. Velge bort det mindre viktige. I disse dager reflekterer jeg over hva som er viktig for meg de tre neste månedene: Det blir fire bokser eller lister av det.

1) Hva er det viktig at fyller dagene mine som gjelder jobb ( lønnet, ulønnet og hjemme),

2) Hva ønsker jeg å prioritere for å få energi på denne tiden av året

3) Hvilke mennesker skal jeg prioritere og bruke tid på – og

4) Hvordan skal jeg bruke min tid med Gud og for egen refleksjon. Den 4-eren kan lett bli salderingsposten fordi livet spises opp av de tre andre, så min erfaring er at det er lurt å begynne der. Også om du stryker "Gud" og bare vil ha ro for egen del. Det er ikke uten grunn at en av Bibelens forfattere skrev dette: ”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

11/4/2019
13/2/2020

Mitt dypeste behov...

Les innlegget
IMG_1616

Påsken står for døra. I går på vei hjem fra jobb, fikk jeg med meg nyheten om at påskeføret er reddet – både i nord og sør. Dessuten klekker P4 påskekyllinger om dagen, og avisene sørger for at vi er orientert om den beste påskekrimmen.

Selv fyller vi påskeegg og sikter inn på hyttepåske i lavlandet. Alt dette er vel og bra. Ikke et vondt ord om kvikklunsj og appelsiner. Allikevel; Påskens sentrum er en relasjon – og statistikkene forteller oss at påske i trange hytter og campingsvogner lett kan tære på samlivet.

La meg derfor driste meg til å holde en bitte liten påskepreken:

For noen uker siden forvillet jeg meg inn i en forsamling som stort sett bestod av single studenter i tjueårene. Temaet var identitet, og han som underviste så ut over forsamlingen og la tyngde i hvert ord da han la innover dem (fritt sitert) at ”hvis du leter etter en ektefelle og tror at han eller hun skal gjøre deg hel, er du på helt feil kurs”. Det minte meg på setningen jeg leste en gang og som jeg har refererte til tidligere: ”Don’t look to people for what only God can give” (Ikke forvent av mennesker det bare Gud kan gi). Dette handler om påske – og om deg og meg som enkeltmennesker – og i en erfart eller ønsket parrelasjon.

Påsken er først og fremst kristendommens mest sentrale høytid. Alle påskeharer og fjellturer får finne seg en plass lenger bak i køen. Påske handler om Gud som valgte å bli menneske – med alt det betyr av sårbarhet og karrieremuligheter, ensomhet og fellesskap, seire og lidelser, lidenskap og ansvar.

Kristen julefeiring markerer at han ble født som et lite barn - av fattige foreldre i et okkupert land. Før han kunne si "mamma" ble han flyktning og unngikk bare så vidt døden. I påsken omtrent tretti år seinere fullførte han den jobben han kom for å gjøre: Legge til rette for at våre dypeste behov kunne blir møtt. Hvordan? Ved å vise fullkommen kjærlighet – og påta seg skylda vår. De to henger sammen. Gud brøt opp fra en fullkommen tilværelse der han ble lovprist og ble født til en tilværelse som et barn alle undret seg over og en voksen som ble misforstått, hånet og til sist dømt som en forbryter. At han frivillig valgte det livet, står for meg som en uforståelig kjærlighetshandling. I fellesskap med han kan mitt behov for kjærlighet mettes. At han i tillegg forsøker å formidle til meg at han overtar min skyld og min skam, har jeg vanskelig for å forstå dybden av. Jeg takker for det uansett. Det er dette påske dreier seg om…

Kanskje deler du ikke mitt verdensbilde og min tro. Ta da i det minste med deg at de dypeste behovene i ditt liv – behovet for å erfare at du er elska fullt ut tross det du anser som dine mangler, og behovet for å være akseptert som den du er med alle dine feil – kan aldri dekkes av en kjæreste, den du lever sammen med eller den du ønsker å finne. Det er et for stort ansvar å pålegge et annet menneske at han eller hun du lever sammen med skal gjøre deg hel, elske deg betingelsesløst og besvare alle dine lengsler. Fordi vi alle er merket av det livet vi har levd, har vi begrensninger omgivelsene må leve med. Derfor er det så viktig å senke skulderene, bestemme seg for å være fornøyd med livet slik det er samtidig som vi søker å bli helere mennesker. I tillegg må vi etablere vår identitet i noe utenfor oss selv – før vi etablerer et nært forhold til et annet menneske. At vi to som utgjør et par opplever at vi hører sammen, er et godt team og hengir oss til hverandre i det vi sier at ” jeg blir mer av å være sammen med deg”, er noe annet. Som par skal vi sette hverandre vår relasjon foran andre mennesker og relasjoner, og vi skal jobbe for å styrke båndene til hverandre, men vi må sørge for at vi ikke blir hverandres eneste kilde for liv og glede.

Beskytt deres felles arenaer og sett av tid til hverandre, men vit at erfaringer dere gjør og opplevelser dere har hver for dere, også kan stimulere forholdet. Sørg for jevnlig fokus på hverandre og sett av tid til samtaler der dere er på besøk i hverandres liv. Bygg vennskap med mennesker rundt dere og bevar vennskap som var betydningsfulle før dere ble et par – med mindre relasjonen var av en sånn karakter at den ødelegger forholdet dere imellom. Gled dere over at den andre har noen hobbyer du ikke nødvendigvis deler, og gi tid og rom for aktiviteter du forstår betyr mye for han eller hun du regner som din nærmeste.

Og vit – midt i alt dette: At Gud ikke er langt borte selv om vi ikke ser ham. Han som ble menneske, skjønner seg på folk og alle situasjoner vi står oppi. Han strekker seg lengre med deg og meg enn noen kjæreste er i stand til. En gang strekte han seg så langt at han døde av det…

4/4/2019
13/2/2020

Hvor er gresset grønnest?

Les innlegget

Da jeg hadde rundet tretti og innkassert en passelig mengde pepper, begynte ei av min bekjente å spørre – litt for hyppig – om det var noen mann i livet mitt? Det var det ikke på det tidspunktet. Jeg tok det med ro. Hadde en litt plundrete relasjon i bagasjen og var ikke spesielt opptatt av å bli mor. Dessuten hadde jeg en jobb jeg stortrivdes med og en god vennekrets rundt meg. Jeg var, tross helt normal friksjon, takknemlig for det livet jeg så langt hadde lagt bak meg – også det faktum at jeg hadde hatt frihet til å gjøre de valgene jeg hadde gjort. På den annen side var jeg ærlig med meg selv når jeg så framover; Jeg kunne jo godt tenke meg å gifte meg…

IMG_1567

Jeg ble allikevel litt lei spørsmålene av ulik karakter; ”Har du noen i kikkerten?” eller ”Er det noe på gang i livet ditt, da, Tonje?” .”Noe” var selvsagt en mann. Det meste annet jeg holdt på med, var uinteressant selv om jeg syntes det var dypt meningsfullt og spennende. Til slutt valgte jeg å være tydelig med hun som var ivrigst; ”Jeg begynner å bli litt lei av spørsmålene dine. Kan vi heller si det sånn, at om noe skjer på den fronten, skal jeg love å informere deg?” Hun ble litt beskjemmet, før hun – forståelig nok – kjente behov for å forsvare seg; ”Jammen, jeg tenker jo bare på alt du går glipp av…” Jeg har mye erfaring i å finne ut etterpå hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg kjapp; ”Du giftet deg da du var tyve og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe?”

Jeg er fremdeles litt stolt av det svaret, for jeg tror jeg råkte kjernen av noe viktig.

Vi lever i et samfunn der det er helt vanlig – av både de som er veletablert i varige forhold og de som av ulike grunner lever som single – å mene at det er de single, de som lever alene, som har ”gått glipp” av det viktige i livet. Som har grunn til å savne noe og kjenne at de ikke får med seg alt det en må for å være fornøyd. Moren til en venninne av meg fortalte meg sågar – i sin datters bryllup - med stor overbevisning at når jeg da – i en alder av 22 – ikke hadde ”fått meg” en mann, var alt håp ute. Jeg ble stum. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det godt, nesten førti år etter. Opplevelsen av å ikke være valgt av noen, av å føle at en har mislykkes relasjonelt, av å være mindre verdt enn de som er gift, er så nærliggende når man lever alene. På den annen side henfaller mange lett til idylliske forestillingene om at de som er gift, eller i samboerskap, har lykkes med noe veldig viktig – og liksom har nådd livets egentlige mål.

Jeg vet at det kan oppleves som totale bomskudd når jeg – som (tross ovenfornevnte dames dom) har vært gift i godt over tyve år – begynner å snakke opp singellivet. Men jeg var altså singel til jeg var trettiseks, og jeg tror jeg er litt mer enn gjennomsnittlig oppmerksom på noe av det som kan oppleves krevende ved å være voksen og singel. For jeg snakker om dere som i det minste er godt inne i tyveårene, og som har vært i diverse brylluper til gode venner. Dere som har smakt litt på den ensomheten som nyttårsaften og 17.mai på en særlig måte byr på for de som ikke i utgangspunktet har mann og eventuelle barn som sånne dager skal markeres sammen med. Som har stått der i mørket under fyrverkeriet mens alle parene i det selskapet du som eneste single var invitert i, kliner rundt deg og ønsker hverandre godt nytt år. Eller som har blitt plassert bakerst i køen når ferielista på jobben skulle settes opp, siden du ikke har en ektefelle eller samboer som ferien skal klaffe med. Alle dere som har kjent på at det er vanskelig å invitere folk på middag – i hvert fall flere enn to – fordi leiligheten du hadde råd til å kjøpe er så knøttliten at spiseplassen består av tre barkrakker ved kjøkkenbenken. Dere som sliter med at opphavet kaller hjemmet ditt for hybel og barndomshjemmet ditt for ”hjemme” til tross for at du flyttet ut for mange år siden og gjentatte ganger har forsøkt å antyde at du faktisk har et eget hjem. Dere som er så inderlig lei av mytene om singellivet – og som kjemper en stille kamp for å bli anerkjent og respektert som voksent og tilfreds menneske samtidig som du innerst inne vet at livet som gift neimen ikke bare er tilfredstillende og lykkebasert.

Noen lengter ut av samlivet og tilbake til singellivet, men de fleste som lengter, har antagelig nesa vendt motsatt vei. Godt hjulpet av uærlige sjeler som i godt selskap bare forteller om ekteskapets fortreffelighet – eller planlegger drømmebryllupet. Paulus i Bibelen var av en annen oppfatning og bør leses av både gifte og single: ”Om du likevel gifter deg, synder du ikke, (---) Men de gifte kommer til å møte vansker i livet, og det vil jeg gjerne spare dere for.” Nøkternt og greit – og sant. Gemalen pleier å si det på denne måten: ”Det fine med å være gift, er for eksempel at man er to til å løse de problemene vi aldri hadde hatt om vi hadde levd alene.”

Selvsagt synes vi det er fint å være gift. Vi ble glad i hverandre og bestemte oss for å dele framtida. Det er vi takknemlig for at vi fikk mulighet til, men knirkefritt er det ikke. På den annen side er vi heldige og har mange single i vår vennekrets. Vi synes det er trist at par ofte prioriterer par og ikke inkludere single i sine familier og omgangskretser. Slik vi ser det, trenger vi hverandre som venner og som bidragsytere til forståelse av selve livet. Forskjellighet – også den som gjelder status – er forfriskende og utvider perspektiver. Vi legger også merke til at når single – i flertall - inviteres, er det litt for ofte med baktanke om at de skal spleises med andre tilstedeværende. Noen ganger lykkes sånne prosjekter, men ofte oppleves det ubekvemt og slitsomt for de som skjønner at de har havnet oppi en blinddate de ikke har lagt opp til selv.

Til tross for at jeg var fornøyd som singel, lærte jeg meg å sette noen grenser som ble viktigere for meg jo eldre jeg ble. Jeg tror det var klokt. Når jeg ble invitert i et selskap, spurte jeg ofte om jeg ble den eneste single. Var det en til – av hankjønn – takket jeg gjerne nei til å komme. Var jeg trygg nok, spurte jeg rett ut om det var noen baktanke med det. Jeg svarte også nei dersom jeg lå an til å ble den eneste på f.eks en nyttårsfest. Ved overgangen til et nytt år ble det potensielt for tøft å bli eksponert for det savnet som ikke var ødeleggende for hverdagen min, men som allikevel berørte meg. Dessuten hadde jeg blitt overbevist om et fyrtårn som jeg ville skulle vise meg vei: Det er bedre å leve alene enn med en partner en ikke deler de viktigste verdiene i livet med. På små steder er det ofte glissent med single og det er lett å bli prisgitt fritidsarrangementer basert på at folk er par – og gjerne med barn. Det er gode grunner til at single uteblir – eller flytter til større steder. Det er også en måte å beskytte sine egne grenser på. Jeg forstår dem godt.

Men jeg skulle ønske det ikke var nødvendig. At par med eller uten barn tenkte seg litt mer om, inviterte uten stressende planer, inkluderte flere og ikke snakket som om alle tilhører en større familieenhet - eller egentlig burde gjøre det. At vi som er gift droppet tanken på slektsbånd og bygde familier basert mer på relasjon enn om vi tilhører hverandre av vanlige familiære årsaker. Og at single brukte mer energi på å verdsette det de faktisk har, framfor - som mange dessverre gjør - å se på nåtida som et venteværelse i håp om at lykken i form av et ekteskap plutselig skal stå i døra og varsle at endelig er det din tur. Livet er nå. Det byr på kamper og det har gleder å by oss uansett status. Alenehet er ikke nødvendigvis ensomhet, og ensomheten rammer i og utenfor ekteskapets rammer. Gresset er ikke alltid grønnest på den andre siden av gjerdet. Gresset er grønnest der du vanner det mest, er det sagt. Det tror jeg er helt sant.

28/3/2019
13/2/2020

Barnløs og egoistisk?

Les innlegget

Da vi giftet oss for over tyve år siden, hadde vi tatt beslutningen om at vi ikke kom til å satse på egne barn. Jeg var i siste halvdel av trettiårene, men opplevde ikke at jeg led under at den biologiske klokka tikket og gikk. Dag er betydelig yngre enn meg, men fra jeg ble kjent med ham – tre år før vi ble kjærester – hadde jeg visst at han ikke ønsket seg egne barn. Vi var enige om at det ikke er noen menneskerett for voksne å bli foreldre, men at det faktisk er en menneskerett for barn å ha foreldre. Eller i det minste å bli tatt på alvor av voksne. Vi bestemte oss for å bruke våre ressurser på noe annet enn å oppdra egne barn.

Vi sa ikke så mye om beslutningen vår med mindre vi ble spurt. Det kjentes privat og sårbart. Om barn var temaet, var vi imidlertid åpne på at vi ikke planla egne. Da bryllupet nærmet seg, ble det tettere med kommentarer. Ikke minst fra kvinner i min generasjon og oppover. Det var jo ikke noe rart at vi giftet oss fort (fort og fort, fru Blom, vi var sammen ett år…), mente noen, for det hastet jo å få barn når jeg var såpass gammel. ”Vi har faktisk ikke tenkt å få barn,” dristet jeg meg da til å si – og ble vanligvis møtt med et litt overbærende smil; ”Det kommer nok til å forandre seg når dere har giftet dere. Da vil dere nok gjerne være en familie”.

Det var ganske sårende. For det første fordi jeg mente Dag og jeg var reflekterte nok til å konkludere for egen del. Dette var ikke en fiks ide, men en gjennomsnakket beslutning. Dernest har jeg alltid vært av den oppfatning at begrepet ”familie” er relativt fleksibelt. Dag og jeg er en familie. Det samme er en enslig forelder med barn. Og den tradisjonelle familien; mor, far og ett eller flere barn – inkludert eventuelle bonusbarn.

Det var mye jeg fikk lyst til å parere den slags kommentarer med. Men jeg ble stille. Tenkte at jeg fikk være åpen for at de kunne ha rett. Vi hadde jo aldri vært gift før, så det kunne jo tenkes at vi plutselig ville få et uimotståelig behov for å bli foreldre? På den annen side: Selv om de som sa det stort sett var gift og hadde fått barn selv, var det neppe resultat av at noe endret seg etter giftemålet. Hvordan kunne de være så sikre på at vi kom til å forandre mening?

Den forutsette endringen uteble for vår del.

I alle disse årene har vi selvsagt hatt nærkontakt med erkjennelsen av at det er fordeler og ulemper med ethvert valg vi gjør. Også vårt med hensyn til egne barn. Vi ble besøkshjem ganske raskt etter at vi giftet oss og kjente smaken av barn i huset. Det var godt. Jentene ”våre” har for alltid en stor plass i hjertene våre. Vi har ledd og grått med dem. Slitt ut nesten tre ”Løvenes konge-filmer” og lest de fleste Harry Potter-bøkene høyt. Vi har kranglet om mat og antrekk, satt grenser og stått opp grytidlig fordi vi tapte diskusjonen om det faktisk alltid er morgen når det er lyst ute eller ikke. Vi har vært på familieleir og fått skryt av intetanende barneledere fordi barna ”våre” tilpasset seg så lett. Og vi kjente på sorgen da det ble bestemt at det ikke lenger var behov for helgene hos oss. Midt i alle gode erfaringer med barn og ungdom som har vært husvarme i vårt hjem, vet vi godt at selv om vi ikke er uvitende om barns behov og en krevende voksenrolle i møte med dem, er det langt mellom den rollen vi hadde en del år og foreldrerollen.

Noe har vi tapt ved vår beslutning – og noe har vi vunnet.

Vi har for eksempel både hørt og lest at vi som er frivillig barnløse, er svært egoistiske. Det er vanskelig for oss å forstå at det er mindre egoistisk å få barn. Ingen vi kjenner har noen gang sagt at grunnen til at de har fått barn, er at det finnes så mange ufødte som de stiller seg til disposisjon til å føde og ta omsorg for. I pur godhet. Så langt jeg forstår er det det å få barn i hovedsak drevet av det vi kan definere som egoistiske følelser og behov. Det er noe naturlig over det. Vi tror at lengselen etter å få barn ligger nedlagt i skapelsen.

IMG_5035

Allikevel kan vi altså ikke anse det som en menneskerett å få egne barn. Vi vil heller ikke akseptere at det er noe galt med oss som av ulike årsaker er frivillig barnløse. Vi tillater oss å tenke at noen av dem som ikke lykkes med å få egne barn, kanskje burde fått mer hjelp til å se at det er mulig å leve godt som barnløse - midt i all den støtte som i vår tid gis for å lykkes med det prosjektet det er å få egne barn. Et ufrivillig barnløst par vi kjenner, har gjort noen gode valg og sier det omtrent slik: "Det hadde vært fint om folk forstod og trodde oss på at selv om vi ikke har valgt vår livssituasjon, har vi et godt liv - og vi har glede av å benytte de muligheten situasjonen vår faktisk har gitt oss". Dessuten er det en kjensgjerning at adopsjonstallene er synkende og det trengs stadig gode fosterforeldre. Mulighetene for å få utløp for mors- og farsfølelser, er mange.

Selv har vi altså strukket beslutningen enda lenger. Vi har verken egne barn eller barn på fast basis. Jeg kan forstå at det høres kynisk ut. Men jeg tillater meg å mene at vi ikke har gjort det fordi vi er mer egoistiske enn de som på ulik måte sørger for å bli foreldre.

Trekk heller ikke den slutningen at vi ikke er glad i barn. Noen er kjappe til det. Men de har aldri vært med på Dags armhevingskonkurranser eller guidet tur i komposten på hytta vår. Det siste er spesielt populært og møtes med skrekkblandet fryd.

Vi tror vi er omtrent normalt glad i barn – og normalt flinke til å kommunisere med dem. Vi trives med barn og ungdom – og har brukt store deler av livet i nær kontakt med unge mennesker, både i jobb og privat. ”Det skal en landsby til for å oppdra et barn”, sies det i et afrikansk ordtak. Den landsbyen ser vi på oss selv som en del av. Fordelen med sånne som oss, ser ut til å være at vi ikke er foreldre til egne barn. Ungdommer som av ulike grunner og på ulike arenaer gjennom årene har tydd til oss, ser ut til å slappe av. Vi lurer på om det ikke minst skyldes at de ikke ”konkurrerer” med noen vi er foreldre til. Barnløshet gir oss litt mer fleksibilitet og åpner for andre muligheter enn de man får del i fordi man faktisk er foreldre. De mulighetene håper vi at vi har benyttet så langt, og det har vi ønske om å fortsette med.

Uansett status og familiekonstellasjon finnes det både ulemper og fordeler med at livet ble som det ble – ønsket eller ikke ønsket. Vi tror det er mye livskvalitet i å se etter og benytte mulighetene. Det har vært øyeblikk da jeg har stoppet opp og lekt med tanken på hvordan våre barn ville vært. Kjent på undring overfor det valget vi har tatt – for så å vende fokuset mot de gode sidene ved det livet vi har. Det siste har jeg lyst til å utfordre deg på, også, helt uavhengig av din status – ønsket eller uønsket – og det livet du har per i dag; Ta gjerne kontakt med vemodet og savnet i din livssituasjon, men vend fokuset med det som er godt. Også om du akkurat nå tenker at det ikke er så mye.

21/3/2019
13/2/2020

Store beslutninger - sammen

Les innlegget

For mange år siden overtok gemalen og jeg en familiegård. Vi hadde vært gift i knappe to år da situasjonen krevde at vi vurderte en beslutning vi hadde ant ville komme, men som ble nødvendig på et tidspunkt som på ingen måte var optimalt for oss. De som har gårder i familien vet at slike avgjørelser er store og krevende. Vår var også det selv om søskenflokken på seks allerede hadde snakket om hvem en overdragelse var mest aktuell for, og vi hadde så smått hadde begynt å skissere noen mulige planer. De lå langt fram, trodde vi – men forutsetningene vi trodde var der, viste seg å ikke være slik vi hadde blitt forelagt. Vi valgte allikevel – blant annet av hensyn til generasjonen over oss – å gå inn i det. Den beslutningen tok vi sammen. Det var ikke jeg som ble med på Dags drøm og plan, men vi sammen som bestemte oss for å ta over, flytte – og sette oss i langt større gjeld enn vi ønsket. Fire år seinere solgte vi gården – ut av familien. Det var også en krevende beslutning, men prisen hadde blitt for høy; relasjonelt og helsemessig. Vi lever fremdeles med konsekvenser av de årene.

Det er lærdom å hente i enhver livssituasjon og ethvert valg. Både de som viser seg å være riktige, og de vi gjerne skulle vært foruten. Også denne. Vi skulle gjerne vært valget om å ta over gården foruten. Vi gikk ikke naive inn i det, men vi hadde heller ingen mulighet til å forutse at situasjonen skulle bli som det ble. Valget vårt får vi ikke endret på. Det hører fortida til. Men vi gjorde en svært riktig ting i den prosessen som har vært avgjørende for vårt forhold siden: Vi tok beslutningen sammen!

Vi samtalte grundig i forkant om fordeler og ulemper, om muligheter og hindringer, om hva slags styrker og svakhet hver av oss bragte inn i den situasjonen vi eventuelt var på vei mot. Vi søkte råd hos kloke mennesker, og vi spurte oss selv om vi var robuste nok til å møte de utfordringene som ville komme? Svaret vårt var ja. Det viste seg å stemme, selv om presset vi skulle komme til å leve under, ga oss mange mørke stunder. Vi møtte allikevel mørket sammen – fordi beslutningen hadde vært vår, sammen. Ingen av oss anklaget den andre for noe som helst, slik det lett kunne blitt om en av oss hadde følt oss henvist til å bli med på den andres drøm, opplevelse av forpliktelse eller manglende evne til å si nei i første omgang.

Det er lett å ta store beslutninger alene eller i utakt om man er i en parrelasjon. Den enes karrieremuligheter gjør at den andre ofrer seg uten egentlig å ha vært helt med på beslutningen eller forstått belastningen den fører med seg. Hans eller hennes ønske om å flytte – for eksempel tilbake til hjembygda - kan også føre til at partneren stilltiende går med på det, fordi ønsket – eller hjemlengselen - er så sterkt hos den andre. Ikke bare hvor man bor, men hvordan, er også en stor beslutning. Mange har gått med på hus- ,hytte- eller bilkjøp fordi partneren har ønsket det selv om det ikke har smakt helt godt eller kjentes riktig. Man kan til og med stå i fare for å overbevise den andre om at karrieren, huset eller flyttingen samsvarer med eget ønske om man ikke er ærlig nok.

Det er et risikoprosjekt for samlivet om ikke slike store beslutninger tas etter en prosess der pluss – og minussider for begge i forholdet står på agendaen og forventinger knyttet til den framtida en da ser for seg, avklares. Kommer en ikke fram til enighet, kan det hende et ”tog” eller to må forlate stasjonen uten at dere er med, men det kan det vise seg å være verdt.

[caption id="attachment_3434" align="alignleft" width="428"

20431584_10210330528643106_619227248354221925_n

Det er fint å ha et felle gjerde å lene seg til: Store beslutninger alltid tas sammen. Også om det tar litt tid...[/caption

Da vi nådde grensen av hva vi kjente at vi kunne leve med, var det viktig at vi kunne møte hverandre med åpent blikk uten anklager av typen ”det var du som dro oss inn i dette, du får jammen få oss ut av det, også”. Vi delte frustrasjonene, smerten og sorgen – og vi satte ned foten, sammen. Etter det har vi levd med konsekvensene sammen, også. Vi vet at det kunne vært så annerledes. Gårdsoverdragelsen kunne kostet oss ekteskapet vårt.

En del store beslutninger er knyttet til nettopp storfamiliens ønsker – også om det ikke handler om en gårdsoverdragelse. Det er lett for foreldre å mene mye om voksne barns beslutninger, og det kan være vanskelig å la være å lytte til generasjonen over når det gjelder valg av karriere, bosted – og deres mer eller mindre egoistiske ønsker. Slik vi ser det, er det viktig å møte dem med respekt – og grenser. ”Jeg hører hva dere mener om saken, men det er vi som må ta denne beslutningen sammen”, er en viktig setning å ta med seg. Den man samtidig kan stryke av vokabular-lista, er denne; ”Jeg er jo helt enig med dere, men jeg må jo snakke med xxx først, og så får vi se hva det blir til…”

Å være gift er å være hverandres førstevalg. Under vielser i kirken siteres det fra Bibelen at mannen skal ”forlate sin fra og sin mor”. Noen synes det er ”utrolig gammeldags” og helt uaktuelt i vår tid. Jeg er neimen ikke så sikker. Andre har spurt hvorfor ikke det samme står om kvinnen? Det kunne det godt gjort, men i den kulturen dette ble undervist, var det vanlig at kvinnen fysisk flyttet fra sin familie inn til mannens familie da de giftet seg. Hun trengte ikke denne påminnelsen. Det var han, som skulle fortsette å bo under samme tak som sin egen mor og far, som trengte å forlate dem mentalt og velge lojaliteten til sin kone framfor lojaliteten til foreldrene. Det er ikke mindre aktuelt i dag selv om få flytter inn til foreldre og svigerforeldre som nygifte. De usynlige båndene er ofte svær sterke til både sønner og døtre. Derfor er ekteskapsløftene mer enn fine ord på en romantisk dag. Det handler om en mental forflytning.

Den flyttesjauen visste jeg at Dag hadde unnagjort før vi overtok foreldrenes gård og flyttet nær dem. Og han holdt løftet sitt om å sette meg og vårt forhold foran foreldrenes mening – og foran alle andre som det skulle vise seg mente mye om oss hva vi burde gjøre og etter hvert hadde gjort. Den trofastheten styrket vår relasjon og er en liten del av det gullet vi fant i den ”gråsteinen” som på mange måter representerer den største smerten i vårt liv.

 

14/3/2019
13/2/2020

Skuffelser og håp

Les innlegget
IMG_1713

Jeg er vel muligens ikke den eneste som har blitt tatt litt på senga den siste uka? Som erklærte våren for åpnet, ryddet bort vinterjakkene og fant fram det vi i min barndom kalte for ”småsko”? For så å gni oss i øya da termometeret viste minus ti og meterologene truet med femti nye centimeter med snø?

Innerst inne visste jeg at det kom til å skje. Det er bare på kalenderen at mars er vår. Men tross den dype vissheten gledet jeg meg hemningsløst over tørre veier, lyse morgener og grønne flekker. I Østfold blomstret krokusen og vestlandsvenner delte facebook-bilder av det ene vårtegnet etter det andre. På Mortensrud, der jeg bor, litt høyt over hovedstaden, hadde vi riktig nok fremdeles små brøytekanter og sørpete spaserstier, men også der var det mange tegn som bar bud om at våren var rett rundt hjørnet. Helt til det ble helg, kulde og iskaldt. Tilgi meg, skiglade venner, men heretter får dere dra til fjells – og jeg må reflektere over hvordan jeg egentlig takler skuffelser.

Det får jeg nemlig en liten øvelse i hvert år omtrent på denne tida. Gemalen forsøker forsiktig å strø litt støtsikker sand under meg mens jeg jubler over våren – altfor tidlig. ”Du vet at det kommer en runde til med snø,” konstaterer han. ”Jada,” svarer jeg; ”men kan jeg ikke bare ta det når det kommer, da?”

Og får min årlige trening i ”hvordan håndtere skuffelse”… Denne skuffelsen er verken skjellsettende eller varig. Jeg har vært gjennom det før – og jeg vet at den bare representerer en liten avkjørsel på veien mot sommer. Sånn sett er det vel egnet for trening. Jeg har jo måtte takle skuffelser av adskillig saftigere kaliber – og kommer sikkert til å måtte det igjen.

All støtsikker sand som samfunnet vårt tilbyr, ramler vi nemlig på harde bakken innimellom. Oppgaver vi ikke klarer så godt som vi trodde, forhandlinger noen satte kjepper i hjula for, folk som ikke liker det du sa selv om du var både godt forberedt og saklig, jobber vi ikke fikk, husbud som ikke gikk inn fordi noen hadde mer lyst på huset (og mer solid økonomi) enn oss, medisiner som ikke virker slik de skulle… lista kan bli uendelig lagt. Og broket. Noen skuffelser biter skikkelig og kan potensielt ødelegge framtida vår, mens andre gjør bare veien framover litt lengre. Noen kuldegrader og litt snøfall er bagatellmessig i den store sammenhengen.

Spørsmålet til meg selv blir allikevel det samme. Hvordan takler jeg skuffelser? Jeg har noen store i mitt liv, og hver gang har et nytt spørsmål tatt stafettpinnen fra det første; Hva kan jeg lære av dette? Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg vil lære noe av all friksjon livet byr på. Jeg tror dypt og inderlig – og har erfart mange ganger – at det finnes gull i gråstein. Kanskje ikke så mye, hver gang, men litt. Det gullet har jeg bestemt meg for at jeg vil ha tak i.

Når skuffelsene er av grei karakter, gir jeg med selv en liten tidsfrist for hvor lenge jeg får lov til å surmule. Etter en fartsbot som definitivt kunne vært unngått og med utgifter helt klart kunne vært brukt på noe mer nyttig, ga jeg meg selv to timer. Snøværet sist helg fikk et kvarter og et par grynt. Noen ganger kan en litt bedre middag gjøre susen – eller en trøstefilm, inntatt i sofakroken med et realt ullpledd rundt meg. I yngre år bodde jeg i et hybelhus med felles bad med badekar. Alle visste at når jeg inntok det og stengte døra med bok og tekopp, var livet sånn akkurat passe. Da var jeg enten skuffa eller bekymra – eller begge deles.

Større skuffelser som gjør et innhogg i optimistiske planer og drømmer, eller til og med knuser håp, krever andre tiltak. I mitt tilfelle; bønn – siden Gud er en høyst reell størrelse i mitt liv og min virkelighetsoppfatning. Jeg involverer han – og forsøker å feste blikket på alt som faktisk er bra når noe først er skikkelig elendig. Jeg forsøker å få et så realistisk bilde på situasjonen som mulig, legger en slags plan for vandringen videre,om det er mulig, og så bestemmer jeg meg for å slutte fred med realitetene uten å slippe håpet av syne. Det kan være en krevende balansegang, men det er her treninga hver marsmåned kommer inn i bildet. Jeg tror jo på våren. Selv om jeg ikke ser den.

7/3/2019
13/2/2020

Dørstokkmila

Les innlegget
IMG_0077

Jeg hører med til dem som er innmari glad i å være ute. Det vil si; om våren og sommeren. Om vinteren kjennes veien ut betydelig lengre… Det er kaldt, det er glatt – og innimellom er det begge deler. Jeg finner mange unnskyldninger. En av de mest brukte er at det er vanskelig å kle seg rett. Det blir enten for varmt – eller for kaldt. Dessuten hater jeg støvler.

Joda, jeg er vel kjent med begrepet dørstokkmila. Vinterstid er det krevende å komme seg ut. Men som oftest veldig deilig når dørstokken er forsert og kuldegradene biter litt i kinna.

Sommerstid er det annerledes. Da lever det meste av livet utendørs…

Det meste er enklere når det er «sommer» i livet også. Når det spirer om våren eller blomstrer rundt og i meg. Da vifter jeg med tærne og elsker å kjenne gress og småstein under føttene. Da tar jeg på meg en genser om det er kjølig og tåler til og med greit ei regnskur eller to. Også i overført betydning.

Den følelsesmessige dørstokkmila er den veien vi helst ikke går når kulda kryper innover selve livet. Når temperaturen i samliv og vennskap er ustabil og vi ikke helt vet hva vi skal dekke oss under om vi våger oss ut i åpent landskap. Dere henger med?

Det er avgjørende viktig i alle relasjoner at vi forserer «dørstokkmila» og setter ord på det vanskelig. Det som skal skaper kulden, snøføyka eller høststormen mellom oss. De fleste av oss er sånn skrudd sammen at vi gjerne skulle hatt det unnagjort. Vi kan danne oss gode bilder hvordan det kan se ut når vi får snakka om det. Det er selve samtalen som er vanskelig. Eller rettere sagt; tanken på hvordan vi skal starte en samtale som berører såre punkter, ubesvarte spørsmål og plundrete antagelser.

Jeg har planlagt mange vanskelige samtaler i hodet, og ærlig talt tror jeg det er en god ting å gjøre det. Bestemme seg for hvordan jeg vil prøve å si det jeg har på hjertet uten at den jeg vil snakke med går helt i lås – og forsøke å tenke gjennom mulige reaksjoner fra den andre.

Gemalen er den første til å kunne vitne om at jeg ikke alltid lykkes. Dårligst går det de gangene jeg bestemmer meg for å hoppe i det. Eller bare hopper i det uten å ha bestemt meg for noe som helst. Jeg er av den typen som kan komme til å skyte fra hofta. Det er sjelden lurt, men nå er det egentlig ikke de gangene jeg snakker om her. Det handler om de gangene da jeg vet at jeg bør ta praten, men skjønner at jeg står overfor den mentale dørstokkmila.

Jeg har lært meg at det er klokt å begynne sånne samtaler med ”jeg”… ”Jeg opplever…” eller ”jeg føler…” - vel vitende om at mitt perspektiv ikke er den objektive beskrivelsen av situasjonen. Hvis jeg står på Grefsenkollen i Oslo og skal beskrive byen foran meg for deg, kommer det til å lyde annerledes enn om du står oppe ved Ekebergrestauranten og skal beskrive det du ser. Og står jeg der på Grefsenkollen, kan det være lurt av meg å spørre hvordan byen ser ut fra Ekebergrestauranten selv om jeg akkurat da glaner utover byen selv. Så kan jeg i neste omgang kanskje spørre deg om du har lyst til å høre hva slags utsikt jeg har? Sånt kan det bli en god samtale av selv om tåka henger tungt over byen og ingen av oss egentlig ser så mye av det fine vi dypest sett vet er der.

Noen tror at en del andre liker den typen samtaler. Jeg tror noen takler det bedre fordi de har trent. Og fordi de har gode vaner på å tenke gjennom hvordan de skal starte – og hvordan de ønsker å ta imot forskjellige typer reaksjoner. Men dørstokkmila - når det er småkaldt eller vinden uler rundt hjørnene, den tror jeg de fleste av oss kjenner på…

28/2/2019
13/2/2020

Noe å glede seg til...

Les innlegget

”Det er viktig å ha noe å glede seg til”, minner ei av mine venninner meg stadig på. Vi har nær kontakt, men bor et stykke unna hverandre. For noen uker siden hadde jeg et ærend i hennes hjemby og tok initiativ til at vi kunne møtes før jeg vendte nesa hjemover. ”Dette har jeg gledet meg til siden du meldte, ” sa hun da vi hadde fått satt oss ned i en krok på hennes stamsted; ”Takk for initiativet som både gir oss et godt måltid sammen – og som har gitt meg noe å glede meg til hver gang jeg har tenkt på. Det er viktig å ha noe å glede seg til, vet du...”

Noen dager før det hadde jeg møtt en annen kjenning tilfeldig på gata. Kona hans og jeg hadde lunsjet en gang i høst – også det litt tilfeldig flere år etter forrige møte. En sånn lunsj som selvsagt ble avsluttet med noen ord om at ”det hadde jo være fint å ha en kveld sammen – alle fire…” Sist vi sa det, møttes vi i farta på Ikea i en travel tid da både de og vi var på flyttefot. Utveksla noen få ord – og ga hverandre løfter om å sees bare vi hadde kommet i orden. Helt ærlig er det vel en god stund siden vi følte oss ferdig innflytta. Nå dumpet jeg altså borti han; ”Jeg hører vi har en intensjonsavtale om å møtes en kveld, ” blunket han – før våre veier skiltes. ”Det er viktig å ha noe å glede seg til, tenkte jeg – og lovte meg selv der og da at NÅ skulle jeg gjøre noe med det. I første omgang ble intensjonsavtalen erstattet med fire konkrete datoforslag fra oss – og når har jeg begynt å glede meg til en kveld sammen.

Det blir lett med praten. Det er vel flere enn oss som har gått på den smellen; Lovt at vi ”jammen skal ta oss en tur” selv om vennene bor langt unna og et møtepunkt krever planlegging. Kommet med runde formuleringer om at det ”hadde vært så koselig” og være helt overbevist om at vage løfter plutselig skal bli en realitet. Sånn helt tilfeldig?

J

IMG_2669

eg innser at det er en ting som må til for å få gjort noe med det; Planlegging. Hvis jeg ønsker å gjøre alvor av tid med mennesker som jeg opplever tilfører livet mitt gode ting og som jeg tror har glede av tid med oss, må det prioriteres og planlegges. Enten det handler om en kveld med gode folk på eget hjemsted eller venner såpass langt unna at det må settes av en helg eller noen feriedager til å reise bort eller invitere folk til oss. Vi jobber en del helger og merker fort at vi trives hjemme og på hytta de helgene vi har fri. Begge deler er vel og bra. Vi er i tillegg nøye på at vi har en god rytme på livet – og at vi som introverte ikke presser vår sosial evne til bristepunktet. Det betyr ikke at vi ikke kan se på totalen med jevne mellomrom og rydde plass til ”noe å glede seg til,” som min venninne er så nøye på å reklamere for.

Så nå gleder vi oss. Denne våren har vi frimodig også invitert oss på til venner et stykke borte - basert på et par av de ovennevnte det-hadde-vært-hyggelig-med-litt-mere-tid-sammen -pratene med påfølgende løfter. Flybilletter nå i mars merket frihelg til gamle venner vi ser altfor sjelden, har vært i boks en stund, og 17.mai skal markeres med andre gode folk utenfor Norges grenser. Jeg er nesten litt stolt over at vi har fått det til. Og en smule skamfull over at jeg løyet til så mange. Derfor har jeg gitt meg selv to oppgaver; Legg inn minst en vennehelg i halvåret sånn at du har det å glede deg til – og dropp munnhellet framover.

15/3/2018
13/2/2020

Omgitt av godhet?

Les innlegget

Har du et råd å gi oss unge, ble en av våre godt bekjente spurt for ikke lenge siden. Foranledningen var et intervju i forbindelse med at han gikk over i pensjonistenes rekker. «Jeg kan i hvert fall dele en erfaring,» svarte han. Så fortalte han at han selv hadde «rammet seg inn med mye godhet» gjennom å finne personer som har gjort ham godt og pleiet kontakten med dem.

Det er mye visdom i å pleie kontakt med mennesker som gjør en godt. Selv har vi snakket – og skrevet – en del om mennesker som gir energi. Det er omtrent det samme. Fra tid til annen får vi kommentarer på at vi har «et stort nettverk», og det er helt sant. Vi har møtt mange mennesker gjennom livet, noe vi opplever som en stor velsignelse. All glede ved det til tross; et stort nettverk har bare en begrenset verdi. Alle trenger noen få som står en nærmere enn de mange. Som får del i de krevende dagene, og ikke bare de gode. Som står med oss i nedturene like vel som oppturene. Som en kan drøfte livets store og små spørsmål med i sene nattetimer uten å måtte veie hvert eneste ord på gullvekt i frykt for å bli misforstått. Som det går an å gjøre ingenting sammen med, være stille sammen med, feriere sammen med osv.

Det har hjulpet meg en del å forsøke å plassere relasjonene mine inn i en trekant med spissen vendt nedover. De jeg deler overflata med, «skrytealbumet» og snakker mest med om vær og vind, får plass i det bredeste feltet øverst. Der er det plass til de mange... Laget under i trekanten min er noe smalere; jeg går litt dypere med litt færre. Og så nedover... Dypest går jeg med noen får nære venner – med mannen min... og, i mitt tilfelle, med Gud. Jeg tror det gir en ganske sunn «relasjonstrekant».

Innimellom møter jeg mennesker som ikke deler dybdene med noen, eller som – helt motsatt – deler alt med alle. De siste opplever seg gjerne såra fordi de ikke føler at omgivelsene behandler deres dypeste opplevelser med respekt. I mange tilfeller er det sikkert en korrekt opplevelse, for det «alle» vet, mister noe av sin verdi. «Hun tar det tydeligvis fint, for hun snakker jo med alle om det», hørte jeg en gang at det ble kommentert om en venninne som hadde hatt noe jeg tenkte måtte være en tøff periode i livet. Kanskje tok hun det ikke så fint allikevel? Kanskje hadde hun bare ikke noen som var nære nok til at hun kunne dele sin «vinternatt» med dem, og så lekket hun heller til altfor mange for å lette på trykket?

[caption id="attachment_3139" align="alignleft" width="399"

FullSizeRender

Ferievenner må en kjenne godt... Godt nok til at man tåler hverandre når bilen er trang og leiligheten egentlig bare er et stort rom...[/caption

Den nybakte pensjonistens råd, er etter mitt skjønn et av de viktigste vi kan gi hverandre for å kunne ha et godt liv. Men hvor finner vi personer som gjør oss godt og pleier kontakten med dem? Vel vitende om at noen synes det er vanskelig å tro at noen egentlig har lyst til å være venn med akkurat dem, tror jeg de aller fleste har noen som de egentlig går ganske dypt med. Problemet er bare at man sees for sjelden og livet fylles av for mange ubevisste valg til at vi får bygd og bevart vennskapet. Eller kanskje vi er redde for å være urettferdige mot omgangskretsen? Skal «trekanten» ovenfor fungere, må vi være litt urettferdige, eller – sagt på en annen måte – vi må unne oss å prioritere noen relasjoner. Før vi kommer så langt, må vi kanskje definere dem som nære. Det ligger ikke alltid i kortene. Vi har hørt oss selv si noe ala dette iblant; «Vi ønsker å bruke mer tid med dere enn med andre venner, så vi vil gjerne prioritere mer tid sammen... Hva tenker dere om det?» Eller vi bare har skjønt at den vennen eller det venneparet var faktisk der da livet røyna på og inviterte oss inn i sin glede og smerte... Og så har vi snakket om det i etterkant. Jeg innser at det å definere vennskap på den måten kan kreve litt mot, men det er jammen verdt det... Å omgi seg med godhet.

8/3/2018
13/2/2020

Flere uformelle kaffekopper, takk...

Les innlegget

Sist uke skrev jeg om ansvar. Om ansvaret jeg og vi som har levd ei stund kan hende har for at yngre mennesker har høye krav til seg sin egen fasade – bredt tenkt. I fortsettelsen antydet jeg noe vi kunne bidra med for å dempe trykket. Jeg har tenkt å fortsette der i dag…

For et par dager siden satt ei ung mor i sofaen vår. I fanget hennes lå en liten gutt. Hun hadde invitert seg selv på te. Mellom forsiktige småslurker av den, fortalte hun om livet slik det er nå… At det opplevdes godt, bekreftet øynene hennes.

Det er etter sånne møtepunkt at jeg tar meg i å smile fra øre til øre i ren takknemlighet. Over henne – og den enkle historien jeg har hørt – og over alle de gangene jeg har fått sitte sammen med unge mennesker som har ønsket å tenke sammen med noen, kroe seg i en god stol sammen med et voksent menneske og trekke veksler på livserfaringen til noen som har levd lenger enn dem selv. Det har blitt noen te- og kaffekopper av det slaget gjennom årene – i og utenfor jobb.

Som deltids rådgiver i videregående jobber jeg med ungdom til daglig. Men det er ikke de samtalene jeg tenker på nå. Jeg tenker mest på alle de andre, der jeg ”bare” er en voksenperson uten skilt på døra og tittel på nettsida som har åpnet litt opp for at jobbsituasjoner kan etterfølges av en prat på tomannshånd og et privat møtepunkt har ført til en invitasjon av typen ”har du lyst på en kaffekopp en dag, kan vi gjerne snakke mer…”

Faren min var en fin fyr, men han ikke akkurat noen lyttende samtalepartner. Pappa hadde løsningene! Basta. Også etter at jeg hadde blitt voksen og absolutt var i stand til å ta selvstendige valg, likte jeg å dele tanker med ham og høre hva han mente om saker og ting, Det gikk fint. Han mente i bøtter og spann… Det var derfra og ut det var vanskelig. ”Hva synes du jeg skal gjøre, da, pappa?” spurte jeg. Og fikk svar.

Ikke av den diplomatiske undrende typen, men i tre punker – og med dobbelt strek under. Innimellom var rådene så gode at jeg valgte å følge dem. Andre ganger tenkte jeg i mitt stille sinn at ”fra ditt perspektiv er nok dette enkelt, pappa, men fra min vinkel ser det litt annerledes ut…”

Noen ganger hentet jeg innspill fra flere kilder. Så valgte jeg min egen løsning. Når det skjedde, visste jeg at pappa kom til å stille meg til veggs fordi jeg gikk på tvers av hans mening. ”Hvorfor spør du meg om råd når du ikke gjør som jeg sier?”, kommenterte han mer enn en gang. Og jeg svarte omtrent det samme hver gang; ”fordi jeg vil ha flere perspektiver på saken. At jeg spør om råd, pappa, forplikter jo ikke meg på å gjøre som du sier…? Jeg er et voksent menneske.” Jeg tror noe i ham visste at jeg hadde rett, men han likte det ikke. Hvis ikke jeg gjorde som han sa, anså han antagelig samtalen vår som bortkasta tid.

[caption id="attachment_3134" align="alignright" width="373"

IMG_0171

Den gode samtalen handler ofte om å se på bildet sammen - og finne ut hvordan det kan bli enda mer sånn som vi vil ha det...[/caption

Kanskje er det den erfaringen som har gjort at jeg tenker helt annerledes enn faren min. Samtaler på tomannshånd er sjelden bortkasta tid. De er meningsfylte for begge parter; For den som vil reflektere sammen med noen – og for den som får være med på det. Min erfaring er at ungdom søker voksenkontakt. Det gjelder både 16-åringer og 26-åringer. Det er tydeligvis en eller annen trygghet i å snakke med et voksent menneske som ikke er ens egen mor eller far. Til og med kanskje litt fremmed…

De ønsker noen som kan lytte, stille spørsmål, dele livserfaring – uten å forlange at den som ber om innspill skal gjøre som de sier, men stiller mottakeren helt fritt til å forvalte det som har blitt delt. Min erfaring er at yngre mennesker heller ikke forventer at du har alle svarene, men ønsker at du undrer deg sammen med dem. Noen ganger vil de vite hva livet har lært deg – på godt og på vondt. Eller de vil utfordres. Få noen ransakende spørsmål. På den annen side; høre at det fort kan gå bra selv om de akkurat nå føler at de ikke strekker til, ikke kan nok, ikke skjønner…har råd til… orker… eller vil…

Jeg setter meg noen mål for tre måneder av gangen. Sist gang jeg skrev ned noen punkter under overskriften ”tid med mennesker”, ble et av punktene noe jeg følte at jeg forsømte i forrige runde; ”Flere uformelle kaffekopper,” skrev jeg. Eller te-kopper. Med ei jeg har fulgt et stykke vei gjennom livet i noen år. Eller en student jeg vet om, som jeg har lyst til å spørre hvordan egentlig har det… Et yngre menneske som jeg tenker trenger å bli sett av ei litt eldre. Noen jeg treffer som jeg først og fremst vil lytte til for selv å lære noe, også. Det stopper jo aldri.

Og utfordringen gir jeg videre. Ta et initiativ av den typen du, også. Du har mer å gi enn du kanskje tror. God helg!

1/3/2018
13/2/2020

Forbilde - på godt og vondt

Les innlegget
IMG_0283

Da vi jobbet med samlivsboka vår, hadde vi noen gode medhjelpere som fikk uttale seg om det vi skrev opplevdes relevant for deres virkelighet. ”Vi savner en ting som vi skulle ønske dere kunne berøre,” skrev et par til oss etter å ha lest gjennom en del av petitene våre. Fasadekonkurransen, har vi i etterkant kalt det de etterlyste at vi tok opp, og som de både observerte rundt seg og opplevde som et press i sin egen hverdag.

Vi skjønte hva de mente. Ganske mange mennesker – ikke minst unge par – holder en upåklagelig stil både på selv og hjemmene sine. Det skal være pent, nytt, moteriktig – og gjerne dyrt. Dessuten skal mye være hjemmegjort – og det tar tid. Gjenbruk er in, men man tar ikke hva som helst. Stikkordet er bevissthet - og trendene er tydelige også på det området. Interiørblader selger godt – og vil du ha en blogg som leses, skal du satse på interiør, kropp eller mote. Det jobbes mye og lånes desto mer. Det koster å være kar – og Kari… i 2018. Hus er dyrt, men flere unge enn før eier husværet sitt (noe som kan være økonomisk lønnsomt, men som også begrenser friheten tidlig i livet). Har man bil, skal også den være ny. Det er et slit, tenker jeg.

Der vi sparte til ting vi ønsket oss, er det lettere å låne penger i våre tid. Dessuten graver mange foreldre dypt i lommene for at ungdommen skal ha det så bekvemt som mulig. Hvor lurt det er, er jeg villig til å diskutere. Veien til oppfylte ønsker er uansett relativt kort for mange. Drømmene gjelder hjemmebasen, ferieturene – som helst bød være en smule eksotiske – eller den fullkomne festen. Ikke minst bryllup eller barnedåp. Gjerne begge deler. Det er Valentines og babyshower - i dyre dommer. Utdrikkingslag i tusenkronersklassen. I tillegg skal vi se flotte ut - og ha god oversikt over de trendy restaurantene. Det trenes – spises – og kures. Ikke rart kredittkortene går varme.

Vi skrev noe om en litt annen vei i boka vår. Noe om å roe ned. Og om å gjøre egne valg som styrker og ikke sliter ut samliv. Akkurat det samme gjelder om en lever alene. Hva skal til for at jeg eller vi skal ha et godt liv? Hva trenger jeg egentlig? Og hva kan jeg klare meg uten? Hvor går mine grenser - og hvilke åpne dører ønsker jeg å gå gjennom? Det handler ikke nødvendigvis om ting, selv om en del hadde hatt god nytte av å senke kravene til hvordan fasaden – vidt tenkt – skal se ut. Nei, det trenger ikke være siste mote i verken krus eller gardiner for at livet skal være godt. Du trenger ikke dyrere grill enn naboen for at maten skal smake. Det er helt greit om du ikke har vin som hobby eller ikke har laget sausen fra bunnen av. Denne gangen heller. Og nei, livet kan være fint om ungene dine ikke er med på all fritidsaktivitetene, selv om det handler om at du ikke orker flere dugnader.

Senk skuldrene og trykk inn bremsen, dere som ufrivillig er påmeldt fasadekonkuransen eller kjenner at det løpet dere likte i starten, er i ferd med å bli for krevende.

Vi andre, vi som har levd en stund, har en annen utfordring å ta tak i, som jeg har tenkt mye på i det siste: Hvordan er vi egentlig som forbilder på disse områdene overfor de som kommer etter oss? Hva har vi gjort som har satt i gang dette racet mot store hus, prikkfrie hager, perfekte kropper, masterstudier og karrierekjør? Og hva kan være vårt bidrag for at livet kan betraktes fra andre synsvinkler?

Vi skal antagelig ikke ta hele skylda, men jeg tenker at jeg og han jeg deler hus med – som voksne mennesker – har et ansvar. De fleste på vår alder har en grei økonomi og gode muligheter til å reise, feire og skaffe oss det vi måtte lyste. Joda, vi låner penger vi også, men de fleste av oss har kommet over den verste kneika både økonomisk og når det gjelder tidsklemma. De som er yngre enn oss vil nok også komme dit etter hvert – men til hvilken pris og i hvilken tilstand?

Kanskje vi skal tenke oss litt mer om før vi velger å skaffe oss noe nytt – og være litt mer åpne om vår egen vei? Med det mener jeg at vi lett kan gi yngre mennesker det inntrykket at det er helt normalt å kjøre ny bil hvis vi ikke deler historiene om at vi kjørte gammel og brukt i mange år. Det er ikke bare tida som har forandret seg, men våre muligheter har blitt flere etter hvert som vi har levd lenger. Og det er normalt. Når vi hadde trang plass i leid leilighet som studenter eller nygifte, var det ikke sånn at ”alle” leide leilighet i den tida, men at det er normalt å legge sten på sten når en bygger både hjem og tilværelse. Og feriene trenger faktisk ikke koste skjorta for å bli minnerike. Ikke minst tenker jeg at historiene våre om gleden ved å spare til ting framfor å trekke kredittkortet, er mye verdt. Vi hadde ikke ”alt” og fikk det ikke fort, heller. Vi unner noen å gå den samme spennende og gode veien.

Dessuten kan vi med fordel dele noe om svakhetene våre, feilvalgene, omkjøringene, sorgene og krisene. De små og de store. De som formet oss og som vi kom oss gjennom. Fordi det er menneskelig å ikke få til alt. Livet er ikke som glansbildene i bloggene og magasinene. Bare de færreste lager alt fra bunnen av og yster sin egen ost! Selv ikke hjemme hos oss som med rette har rykte på oss for å være av den ryddige sorten, er det alltid prikkfritt. Innimellom har vi glemt alt vi kan om god dialog og har kranglet så fillene fyker. Selv de som ofte stiller med perfekt gjærbakst, har gjerne noen mislykka boller i fryseren til ”innvortes” bruk.

Det er greit å trykke inn pauseknappen. Greit å ta feil og gjøre feil. Men vi må si det; høyere og oftere. En av mine viktige lærdommen er av det såre slaget: Livet består av en hel haug med hyggelige ting en aldri får gjort, steder jeg ikke får besøkt, gensere jeg aldri kommer til å strikke, bøker jeg ikke ikke får lest, kule hus jeg aldri kommer til å pusse opp osv… Lista kunne vært lang. Nei, det er ikke mye optimisme i en sånne erkjennelse. Men den er viktig. Fordi så mange lever som om det er mulig å nå over alt, gjøre karriere, oppdra en ungeflokk, ha strøkent hus og nystrøken skjorte, være veltrent, få med seg alle lunsjer,konserter, gourmetkurs og weekender… Noen vifter med sannheten om at døgnet har 24 timer for oss alle, så rekker jeg det, men ikke du, handler det om at du ikke er disiplinert nok; ”Du kan hvis du vil!”

Ja, men vil man? ”Stopp verden, jeg vil av”, har blitt et ofte brukt uttrykk etter den gamle musikalen ved samme navn. Jeg vet ikke om vi kan stoppe verden, men vi kan stoppe hverandre. Jeg vil gjerne rope et varsko – og kan jeg hjelpe noen å sortere det viktige fra det mindre viktige, er jeg her…

22/2/2018
13/2/2020

Syden eller norsk vinter?

Les innlegget

”Reiser ikke dere til syden om vinteren mer? Dere gjorde det før?” spurte en av våre bekjente her om dagen. Gemalen er innimellom ganske kjapp i replikken og svarte før jeg fikk tenkt meg om; ”Joda, men Tonje begynte å ta D-vitaminer… Mye billigere”. Vi lo alle sammen, men det er absolutt noe sant i det han sa. Daglig inntak av D-vitaminer har gjort mye med mitt forhold til vinteren. Kulde og snø har jeg alltid takla. "Jeg bodde på Hedmark på åttitallet, så kulde kan jeg," pleier jeg å si. -"Det er mørket jeg ikke liker."

Og sånn er det fremdeles… Allikevel; da vi for noen år siden droppa en tur til Egypt fordi den politiske situasjonen der var risikofylt, og ved brøt en flerårig rytme med sydenturer, innså jeg at det egentlig ikke var strender og sol jeg ”måtte” ha vinterstid. Det jeg trengte en gang mellom jul og påske, var noen dagers ren ferie uten arbeidsoppgaver og forpliktelser. Det året åpnet vi for alvor sommerhytta for vinterbruk – med det det medførte av primitivt liv siden vi bare har sommervann – og elsket det. Denne uka unner jeg meg igjen litt vinterferie og har pakket ullgenser og bøker for noen ekstra dager med utsikt mot isfiskere og snømengder i Vestfold.

Fordi det kjennes så godt på denne tiden da dagene stadig blir lengre og lyset er så vakkert, er det litt underlig å lese kommentarer på facebook der mange - ikke alle, heldigvis - sydenfarere forutsetter at vi som er her hjemme misunner dem strandliv og paraplydrinker. ”Vi gnir det inn”, skrev noen – og la ut enda en solnedgang i statusfeltet. Javel… ?

At det gjør mange godt, er jeg ikke i tvil om. Jeg hadde helt sikkert nytt ei sånn uke fremdeles. I fjor hadde vi deilige romjulsdager i Marokko, og kanskje tar jeg ei sånn vinteruke neste år … eller året etter det. Hvem vet? Poenget er at jeg – for min del – fant ut at det jeg trengte mest, ikke var de rammene sydlige strøk kan by på, men fri til å gjøre ingenting. Og det kan jeg på hytta. Å våkne der, tusle inn i ei småkald stue, fyre på peisen i grålysningen, sette på kaffen og kroe meg med frokosten i lyset fra tente stearinlys er energibringende lykke for meg.

[caption id="attachment_3126" align="alignnone" width="10174"

IMG_4943

Vår strålende utsikt romjula 2016... Ingen grunn til å klage på den heller.[/caption

Vi er jo forskjellige. Vi kjenner ikke ”andre på seg selv”, slik ordtaket påstår. Det er ikke sant at "alle" vil til fjells eller nyte en primitiv tilværelse på ei hytta ved sjøen på "feil" årstid. Heller ikke at "alle" heller ville ligget på ei strand i syden enn å bale med snømengdene hjemme i gamlelandet. Gemalen er sjeleglad for at jeg ikke argumenterer for sydentur (lenger). Han trenger også hviledager innimellom, men henter nok mer krefter ved å patte på pipa si (kun for feriebruk) ved ei bålpanne enn under en parasoll på ei sandstrand. Poenget er altså – enda en gang - at vi må finne ut hva vi selv trenger. Og så forsøke å møte de behovene ved å prioritere ut i fra våre muligheter og forutsetninger.

Gemalen har forresten alltid problematisert generelle selvfølgeligheter; ”Hva mener du når du sier at dette er fint vær?” kverulerer han gjerne når jeg kvitrer på soverommet der han er i ferd med å våkne bak lystette gardiner mens sola skinner utenfor. Han strever med sin migrene og har aldri vært fan av direkte sollys og trykkende varme. ”Fint i min verden er grått og sytten grader,” sier han - og får sjelden medhold. Men han har et poeng; Det finnes neppe noe objektiv ”fint vær”. Min svigerfar lærte meg det for mange år siden da jeg kom med en kommentar om at det var dårlig vær en dag det regnet. Det hadde vært tørt og sol lenge, så det var egentlig ingen grunn til å klage, men jeg kommenterte altså at det var ”dårlig vær ute”. ”Bonden sier det er bra!”, sa han – med ettertrykk. Han hadde selvsagt helt rett. Det regnet var ”fint vær” for de som trengte regn akkurat da. Det var jeg som var korttenkt…

”En må jo ha en sydentur hvert år,” sa ei av mine venninner for mange år siden. Lenge før jeg hadde tenkt tanken og begynte å overtale min migrenerammede ektefelle til å bli med til syden vinterstid. ”Å, sier du det, det visste jeg ikke,” parerte ei av de andre tilstedeværende den gangen. Omtrent sånn er det vel. Noen kjenner at minst ei uke med sol og varme vinterstid er det eneste som får dem gjennom mørketida. Andre har andre løsninger på utfordringen eller plages ikke av korte dager i det hele tatt. Noen synes fint vær er sol hele tiden. Andre takker for de halvvarme dagene da sola holder seg unna. Vi er forskjellige. Så enkelt er det…

15/2/2018
13/2/2020

Faste og fokus

Les innlegget

De av oss som har litt sans for gamle tradisjoner, har registrert at vi fra fastelavnsbollene (og morsdagen!) sist søndag har beveget oss gjennom blåmandag, feitetirsdag og askeonsdag … uten at de fleste av oss har opplevd det så veldig annerledes enn vanlige mandager, tirsdager og onsdager.

Men nå er vi altså i fastetiden. Jeg har så langt lagt merke til at færre av mine facebookvenner har erklært at de logger av fram til påske denne gangen – og selv kan vi melde at det ikke blir faste på bloggen vår heller.

IMG_1894

Allikevel er det verdt å bruke noen minutter på denne forberedelsestiden vi nå befinner oss i. For noen er det ren humor at vi ”liksom skal faste”, mens andre har bestemt seg for at i år skal vi virkelig avstå fra noe; cola, godteri, kjøtt, Tv… og you name it. La oss bare bekjenne det med en gang; Vi er dårlige på den slags. Det betyr ikke at vi er uten refleksjon – og påsketiden, som de fleste ser ut til å anse utelukkende som noen ekstra fridager på den tiden da skiføret forhåpentligvis er på sitt beste og fjellet lokker, er verdt mange refleksjoner. For oss som tror henger jul og påske nøye sammen; Han som kom som menneske, ofret seg selv for at vi skulle få leve. Det går ikke upåaktet hen. Hele vår tro hviler på disse to høytidenes kristne opprinnelse.

I gamle dager – og fremdeles i en del kristne miljøer – var fastetidene (advent og ukene før påske) den tiden da en fokuserte for å forberede seg best mulig til å ta inn sannhetene disse høytidene hvilte på. Derfor avstod en fra fest, overdreven spising osv. I vår tid, da avsporingsmulighetene er flere, velger altså en del å avstå fra det de opplever får mye fokus i deres hverdag. Det står det respekt av. Når jeg ikke avstår fra facebook, TV, god mat osv. kan det jo være flere grunner til det: Jeg innser at jeg kan ha svak viljestyrke og være udisiplinert. Mer trolig handler det om at jeg ikke anser det som særlig sannsynlig at den tiden jeg bruker på facebook – kanskje ti minutter hver dag – neppe ville bli brukt på åndelig refleksjon i stedet. Jeg er dessuten helt klart for interessert i sport til å la TV-en hvile fullstendig i disse OL-tider. Colaen kunne jeg kanskje ofret, kaker og godteri spiser jeg uansett ikke… God mat? Nja…

Så; Alle dere som har bestemt dere for å avstå fra noe i adventstiden: Gjør for all del det. Jeg har stor respekt for sånne valg – og jeg tror det i seg selv er nyttig at vi kjenner på kroppen at vi klarer oss uten elementer vi trodde vi var hekta på. Det kan hende den erfaringen i seg selv er nok. Allikevel vil jeg minne på dette: Husk at faste egentlig handler om å avstå fra noe for å fokusere på noe annet – og viktigere. Finn en rytme på det forkuset som dere kan holde de kommende ukene.

Så til alle oss andre. Vi som bevisst ikke har avstått fra noe som helst så langt, men som allikevel har tanker om at vi ønsker å sikte inn på påsken som mer enn ekstra fridager på fjellet, ved sjøen eller i byen:

- Tenk en gang til på om det er noe du skal legge til side i ukene fram mot påske for heller å bruke tiden på stillhet og refleksjon. Å faste fra lyd som omgir en hele tiden kan for eksempel være en nyttig beslutning i så måte. Da er det lettere å få kontakt med egne tanker og eget indre.

- Hvis du deler min tro, vil jeg anbefale deg å bruke noe mer tid på å nære troen din – uavhengig om det skjer sammen med reell faste eller ikke. Jeg har ofte valgt en oppbyggelig bok med et tema jeg vil lære mer om som jeg leser på denne tiden av året. Eller kanskje du skal fokusere fasten i din bibellesning. Jeg bruker en app – YouVersion – på min telefon. Der finner jeg mange bibeloversettelser (for mitt vedkommende bruker jeg norske og engelske for å få språklige variasjoner) og leseplaner som kan lastes ned. Det finnes flere som setter fokus på faste og påske.

- Noen av oss liker å ha noen ”prosjekter” på gang. De praktiske er mest synlige. Oppussing, hagearbeid, sparetiltak, treningsopplegg osv. La meg foreslå et annerledes prosjekt for denne tiden: Prioritering og generell forenkling.

Ta for deg kalenderen din (gjerne samme med ham/henne du lever tettest på). Hva skjer denne våren, fram til juni? Gap gjerne lenger når det gjelder noen prioriteringer, men for noen blir det fort for stort og krevende om man ser altfor langt fram. Vi setter opp ”vår kveld” for hele året og flytter heller på det om det er mulig der det kan trenges. Det samme gjelder frihelger – fordi vi jobber en del helger. Ikke alle har det sånn, men for oss med helger som lett fylles av forpliktelser, er det nødvendig å markere på sikt.

Vanligvis liker vi delmål; 3-4 måneder av gangen kan holde.

Så til selve jobben: Hva ligger i kalenderes allerede? Bli kjent med hverandres planer eller stikkord i den kalenderen dere deler. Hva betyr disse planene for deres hverdag? Er det noen tider framover som er ekstra krevende på jobben? Om dere har barn; Hvilke forpliktelser er knyttet til deres aktiviteter, og hvordan kommer vi til rette med dem Hvilke fridager har dere markert? Hvilke timer eller kvelder har du satt av til ektefellen, kjæresten eller – om du er singel – en god venn du går litt dypt med? Hvordan ser helgeplanene ut? Hva skal strykes? For begge deler aner det meg at om kalenderne ser litt glisne ut nå, er det lett å tenke at ”det får vi til” eller ”frihelger er ikke noe problem” selv om erfaringen for mange er at det fylles opp, noen ganger svært tilfeldig, og en lett står der i etterkant og tenker at ”denne tida ble vel egentlig for hektisk”. Marker nå. Ukentlige dager og minst en månedlig helg merket ”fri” eller ”ingenting”.

Hvilke mennesker ønsker du/dere å prioritere å ha tid med? Husk at det er ”lov” å være litt urettferdig. Dere trenger jo ikke akkurat utbasunere det om dere prioriterer noen på bekostning av andre som dere ærlig talt ikke ser hensikten med å bruke mye tid med. Vi hørte oss selv ofte si at vi ”skulle ha invitert…” og så gikk ukene uten at vi fikk gjort noe med det – før en av oss igjen tok til ordet for at vi ”burde” eller at ”det hadde vært hyggelig om...” Nå ser vi litt framover, bestemmer oss og sender en melding der vi starter med en dato ( eller tre) for å høre om noe passer – og lysten til et møtepunkt også er der hos mottaker.

Vi innser at i en voksenverden med litt stort nettverk er det ikke alle vi får brukt så mye tid med som vi ønsker ( og motsatt). Noen ganger er geografien også en utfordring. Men vi har noen nære og kjære på vår venne- og familieliste som vi prioriterer høyt. Dessuten endrer livet seg, og vi kan lett tenke at flytting og jobbskifter må gå på vennskapet løs. Jeg tror ikke det, men jeg ser utfordringen. En av mine nærmeste venninner og jeg hadde en gang kontor ved siden av hverandre og gikk i samme menighet. Møtepunktene var mange, hyppige og kjærkomne. Nå er livet annerledes. Vi jobber på hvert vårt sted og går i hver vår menighet. Men vi planlegger en månedlig middag der dealen er at snakker åpent om livet. Dyrebare timer for oss begge. Og vel planlagte.

Hva så med den generelle forenklinga? Å unne seg å prioritere noen venner og planlegge møtepunkter med dem, kan være en god forenkling. Det kan handle om ”burder” som bør fjernes fra tankene – eller tas tak i og gjøres om til konkrete planer. Andre eksempler på lignende ryddearbeid, kan f.eks være tanken på at jeg ”burde” gå tur litt oftere. Den udefinerte ideen i hodet sliter meg mer enn et konkret mål om to gode spaserturer i uka. Det siste kan jeg planlegge i mer detalj, gjennomføre og så glede meg over hver gang jeg har gjennomført det. Jeg kan til og med plusse på med tur nummer tre og fire på helt fritt grunnlag og bli enda mer fornøyd. At gemalen ”burde” lappa de jeansene som har ligget i en bærepose på toppen av symaskinen hans (!) i over et år, kan faktisk erstattes av handling: Enten setter han av de to timene jobben kommer til å ta, eller så hiver han bukseposen og tenker at buksene faktisk var utslitte selv om de var usigelig bekvemme. Forenkling kan også handle om å fjerne planer fra kalenderen (for eksempel fordi de blir for tidkrevende eller for dyre), kvitte seg med eiendeler som krever for mye vedlikehold (vi flyttet i leilighet da vi kjøpte hytta vår for å klare oss med en hage, og vi har erstattet en bil med medlemskap i et bilkollektiv) eller bestemme seg for andre tiltak som hjelper oss å senke skuldrene og puste ut.

Å puste ut bør være en av målene i fastetiden. Basert på at en først har pustet inn.

8/2/2018
13/2/2020

Hvem setter dagsorden?

Les innlegget

”Hva gikk feil?” spurte vi en voksen venninne som hadde vært kjæreste med en vi betegnet som ”en ok fyr”. Nå var forholdet over, og vi var – ærlig talt – litt overrasket. Det hadde virket som de hadde det så bra. Vi vet vel at fasaden kan se strålende ut selv om sannheten kanskje er en annen, og så var tilfellet her. Svaret hennes har vi båret med oss i årene etterpå; ”Jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra…” begynte hun – før hun tok en liten, men merkbar pause; ”Og det var han også.”

Jeg tror hun berører en av samlivets store utfordringer; Å være opptatt av partnerens behov og preferanser. Det er en lek som bare funker dersom begge leker den. Hvis jeg er opptatt av - og ikke minst nysgjerrig på å utforske – hva min partner opplever at han trenger, og han har den samme nysgjerrigheten på og viljen til å være med på å møte mine behov, ligger mye til rette for at vi skal ha det godt sammen. Hvis en av oss ”melder oss ut” av den måten å leve på og setter fokus i hovedsak på at han eller hun selv skal bli tilfredstilt og sette dagsorden, da sliter vi.

Fra tid til annen glipper det – i alle samliv. Vi er naturlig egoistiske. Det er en arv vi bærer med oss og som utfordrer oss gjennom hele livet. Vi kan ikke hindre at det innimellom forstyrrer fokuset vårt. Det må være lov å ha dårlige dager. Men hvis vi er bevisste på hvor byggende og godt det er for alle parter om jeg etterspør min partners ønsker og behov, blir gjennomgangstonen betydelig mer positiv – og vi får mer energi enn vi taper gjennom en travel hverdag.

Det kreves en viss modenhet å løfte blikket fra sin egen navle. Derfor er mange kjæresteforhold unge mennesker imellom preget av mye fokus på egen tilfredstillelse og hva den andre kan gjøre for en. Hvis en sånn holdning ikke blir utfordret, kan den henge ved langt opp i voksenlivet. Da blir det som våre venninne uttrykte det; den ene i et forhold som får mest fokus. Av ulike grunner. Ofte fordi den andre i forelskelsens rus helt og fullt ignorerer egne behov. Gjerne i kombinasjon med at den andre har blitt vant til at hans eller hennes vilje etterspørres og gis autoritet. Det er jo ikke til å komme forbi at noen er ettertrykkelig bortskjemte.

”Han er jo veldig forståelsesfull”, svarte ei jeg snakket med for en tid tilbake da jeg spurte om hva som gjorde at hun ikke gjorde det slutt med kjæresten sin. I forkant hadde hun beskrevet et forhold der det meste skjedde på hans premisser. Når de tendensene er sterke, forholdet er uetablert og partneren kanskje har en klar formening om at det ikke er noen grunn til at han eller hun skal endre seg, tenker jeg at det er om å gjøre å skygge banen så raskt som mulig. Men hva så om man ”våkner” langt inne i et vel etablert forhold og finner ut at jeg har egentlig tålt mye altfor lenge?

[caption id="attachment_3114" align="alignright" width="313"

IMG_0907

Ved roret på tur - og fornøyd med det - men ikke hver dag hele året og på alle arenaer...[/caption

Nå må det sies at de fleste av oss tenderer til å føle at det er vi som har strukket oss lengst på områder der vi har ulike preferanser eller behov. Jeg kan for eksempel mene at jeg har tålt mer rot i huset etter at jeg giftet meg enn Dag har tålt mas om rydding. Fordi vi har snakket om det ( lurt!), vet jeg at han oppfatter det motsatt. Han tenker at han har trosset egne preferanser og ryddet betydelig mer enn han gjorde som ung ungkar etter at han flyttet sammen med meg. Han har nok rett. På et vis. Og det har jeg også… Vi har begge strukket oss – og det er umulig å måle hvem som har strukket seg lengst. Vi har hver vår subjektive opplevelse av virkeligheten. Noen objektiv sannhet er det umulig for oss å få tak i på området rotete/ryddig. Det lever vi veldig godt med, og vi er begge stort sett fornøyde. Om jeg hadde kjørt en rigid rydde-linje gjennom alle år og Dag hele tiden hadde måtte danse etter min pipe, hadde det jo blitt helt feil. Allikevel er det slik i ganske mange samliv. Han – eller hun – bestemmer det meste. Og hun – eller han – tier stille for husfredens skyld.

Eksemplene kunne vært mange. Ei ønsket seg ”noe tid uten folk i huset” i et hjem der den ekstroverte ektemannen hadde åpen dør for et digert nettverk av folk som kom og gikk til alle døgnets tider. For han var det helt selvfølgelig, og når hun hadde uttrykt at det var litt slitsomt, hadde han bare blåst av henne fordi ”det er jo så trivelig med folk.” En annen hadde ikke spist fisk til middag siden han giftet seg selv om det egentlig var det beste han visste. Det hadde blitt sånn fordi kona ikke likte fisk, men han hadde heller ikke sagt i fra at han ønsket det annerledes selv om han ofte var den som laget middag. Ei fikk ikke lov (!) til å trene ballspill med en gjeng som gjorde det fordi han syntes det var mye bedre med styrketrening og mente de skulle gjøre det sammen i stedet. Da hun hadde sagt hva hun hadde lyst til, hadde han regelrett nektet henne det fordi det var ”bare dumt og bortkasta tid”. Felles for alle disse eksemplene er at den dårlige balansen i forholdet var gjennomgående. Når de tre tenkte etter, var det ikke bare nivået av sosialt liv, menyen eller treningsmåter som ble bestemt av partneren. Det gjaldt de fleste områder – og selv hadde de stor sett vært ettergivende og stilltiende.

På våre samlivskurs snakker vi om å ”gå på besøk i hverandres liv” og bruke tid til å bli kjent med hverandre. Ikke bare i starten av et forhold, men som en livslang prosess. Den inkluderer at vi snakker sammen om behov og preferanser, både på generell basis og slik de uttrykker seg ”for tida”. Det siste er viktig, for ting endrer seg - og vi forandrer oss. Har man lenge akseptert at spillet stort sett har skjedd på den andres banehalvdel, skal det litt mot til å si noe om hva en selv faktisk ønsker seg. Da er det så befriende om den andre spør; Hva trenger du? Og som så lytter – uten å argumentere for at det en selv er opptatt av er best, viktigst eller mest fornuftig. Om det ikke skjer, kan man kanskje våge å forrykke balansen noe ved å spørre om partneren har lyst til å høre hva en kunne foretrekke, liker eller trenger. ”Vil du høre hva jeg har mest lyst til i ferien?” ”Vil du vite hvordan jeg har det for tida?” ”Kunne du tenke deg å bli med på noe jeg har lyst til å gjøre denne helga…?”

1/2/2018
13/2/2020

Endringslengsel og ditto vegring...

Les innlegget

”Ser du, eller skal jeg sku på lyset?” spurte jeg gemalen her en kveld. Jeg hadde lagt meg først og oppdaget at jeg litt for raskt hadde slukket alt lys. Det var bekmørkt da han kom ut fra badet. ”Neida ”svarte han muntert; ”Jeg finner fram. Jeg vet jo hvor ting er. Her trenger jeg ikke være redd for å bli blind, for siden jeg er gift med deg, blir jo ikke et eneste møbel flytta på og alt har sin faste plass…”

Der fikk jeg den. Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg synes stort sett ikke vi trenger å forandre noe som helst rundt oss. Jeg er ikke negativ til utvikling og endringsprosesser i jobbsammenheng. Nå er jeg nok ikke den som flagger så mange ideer om nye ting, men jeg henger ganske raskt med og jobber trofast også med det som byr på forandring. Jeg vil gjerne lære nye ting, selv om jeg aldri trodde jeg kom til å bruke verken sms eller e-post. (Det er lov å le...). I alle år har jeg dessuten søkt å utvikle meg, så denslags endringsprosesser er jeg vidåpen for. Der jeg bor, synes jeg imidlertid ikke vi trenger flytte rundt på møbler og ting. Jeg liker det planlagte - og at vi heller bruker tid på å finne ut i forkant hvordan ting skal være enn å endre underveis. Gemalen tuller gjerne med at den største endring vi har gjort på de tre årene vi har bodd der vi bor nå, er å skråstille spisebordet. Uten at taklampa måtte flyttes, selvfølgelig. Det er ingen grunn til lage nye hull i verken tak eller vegger. Det siste er forresten mitt kronargument hver gang han forslår ommøblering. Og det har han gjort relativt ofte gjennom årene – uten å oppnå det helt store. Inntil han altså nå så fordelen med å ha det som det er. I tilfelle han skulle bli blind…

Det kommer godt med i et ekteskap å kunne le av seg selv. Og hverandre. Vi gjør det. Erter hverandre litt med det vi opplever som den andres noe markante sider – helst de som er forskjellige fra våre egne. Dag kunne selvsagt brukt mye tid på å ergre seg over at jeg er så lite endringsvillig på hjemmefronten. Trumfet gjennom at ting skulle flyttes på og overbevist meg ved selvsyn om at ”hull i veggen kan tettes og bli ganske usynlige”. Men han gjør ikke det. Han velger sine kamper – og på dette område tar han ikke fighten.

Jeg tror han tenker at hjemmebasen er min trygge uforanderlige sone, og hvis jeg får ha den sånn noenlunde i fred, er det tryggere for meg å akseptere endring og spontanitet på andre arenaer. Jeg lever f.eks med en mann som sjonglerer jobbprosjekter og arbeidsoppgaver på en måte som i utgangspunktet oppleves ekstremt utrygt i min verden. Jeg har stort sett byttet jobb hvert tiende år gjennom hele min karriere og trives der jeg er. Endringsmulighetene har gjerne kommet til meg uten at jeg har oppsøkt dem aktivt. Jeg synes det er greit sånn.

Da jeg i sin tid ble frilanser og spurte Dag hva han tenkte om jeg ikke kom til å ha helt fast inntekt i tida som kom, ble han svært overrasket; ”Hvis du tror du takler det, skal nok jeg gjøre det,” svarte han og lo. Han trodde antagelig ikke sine egne ører. Men sånn ble det. De ti neste årene frilanset jeg hundre prosent. Heldigvis uten at det noen gang ble skummelt økonomisk. Når jeg ser tilbake på den tida, undrer jeg meg litt over mitt eget mot. I vårt samliv er det jo Dag som må ha forandring og jobbe prosjektbasert. Da han ble frilanser for noen år siden, var det kjempeskummelt, spør du meg. Men det må jeg jo takle. Han ”dør” av samme - eller repeterende - oppgave i lengre tid.

[caption id="attachment_3110" align="alignleft" width="395"

IMG_0237.jpg
Det er ikke jeg som er primus motor på endrings- og byggeprosjektene i vårt liv, men ofte er jeg glad for at de skjer...

 

[/caption

”Nå trenger ikke jeg sette opp flere kjøkken,” erklærte han sist vi hadde pusset opp. –”Nå har jeg gjort det nok ganger, så det kan jeg,” var forklaringen hans på det. Jeg ville tenkt helt motsatt; Nå kan jeg montere kjøkken, så da vil jeg gjøre det flere ganger. Trygt og godt.

Samliv handler om å gi og ta imot. Mange føler at de stadig er på giver-sida uten å tenke på hva den andre faktisk gir dem. Dag gir meg trygghet – og jeg tar imot det. Det er ingen selvfølge for meg at ommøblering hører med til sjeldenhetene hjemme hos oss. Jeg vet han ville likt det, men han ofrer det for min skyld. Han vet at jeg helst hadde sett at han hadde hatt en eller annen traust jobb, men at jeg lever – til og med ganske godt - med at det antagelig aldri blir sånn. Det er min gave til ham. Og vi er et godt team.

 

25/1/2018
13/2/2020

Plikt eller gave?

Les innlegget

For mange år siden var jeg på studietur til Israel. I Jerusalem bodde vi på et skikkelig fint hotell, og jeg var kjempefornøyd med rommet i femte etasje med god utsikt over byen. Men en morgen på vei til frokost, var det noe feil med heisen. Den stoppet i hver enste etasje på vei ned – selv om ingen hadde trykt på knappen. Riktig irriterende. Som den hjelpsomme person jeg er – med sterk hang til å få ordnet opp i ting som ikke virker som det skal – gikk jeg rett til resepsjonen da vi endelig var nede. ”Det er noe galt med heisen deres,” fortalte jeg vennlig; ”Den stoppet i hver etasje på vei ned.” ”Neida,” smilte han som jeg snakket til; ”Det er sabbatsinnstilling. Å trykke på heisknappen, anses som arbeid, og på denne dagen arbeider vi ikke…”

Det var mitt første møte med jødisk sabbat i praksis. Her hjemme hadde jeg hørt venner som var vokst opp i kristne hjem fortelle om merkelige ”søndagsregler”, men det gjaldt stort sett klipping, strikking og gårdsarbeid. At det var forbudt å trykke på heisknapper, var nytt for meg.

Kanskje ikke så rart etter den opplevelsen at ”sabbatsfeiring” og spesielle regler for hvordan søndagen skulle organiseres, i mange år var langt utenfor radaren min? I tillegg giftet jeg meg med en som hadde sterke barndomsminner om søndagen som en utrolig kjedelig dag da det meste av det han synes var verdt å bruke tid på, ikke kunne gjøres. Allikevel ble det altså han som tok tråden opp igjen for noen år siden. Da hadde vi begge lest mange ganger i våre bibler at ”sabbaten ble til for mennesket og ikke mennesket for sabbaten” (Markus 2,27) uten at vi helt hadde tatt inn hva det faktisk kunne bety. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen ( Rytme trumfer balanse ) - om da vi måtte refokusere og i sterkere grad ta tilbake den hviledagen vi egentlig så på som viktig, men hadde neglisjert i ren glede over å være produktive. Etter hvert har vi begynt å kalle denne pausen – hviledagen vår – for sabbat. Noen har spurt om hva det egentlig betyr, og hvorfor vi bruker det fremmede, rare og kanskje litt negativt belasta ordet?

Av flere grunner. En av dem er å minne oss selv på at det ikke er en fiks ide vi tar oss til fordi vi ikke er sterke nok eller fokuserte nok til å være nyttige hele tiden. Selv om vi både strikker (ja, det skjer…) og trykker på heisknapper, vil vi minne oss selv på at mennesket faktisk er skapt til å leve med en rytme der vi hviler sånn omtrent hver syvende dag. Det er ikke et svakhetstegn å parkere seg selv og fokusere på noe annet enn arbeidsoppgaver – bredt tenkt. Det er godt for oss – og ikke noe vi tar oss til uten egentlig å ha lov, slik en lett kan føle i vårt aktivitets- og arbeidsfokuserte samfunn. Å planlegge hvile er å ha respekt for menneskelige grenser. Dessuten minner det å bruke ordet ”sabbat” oss på å innholdsfylle dagen med elementer som hjelper oss å ha fokus både på Gud og oss selv – og å være litt strenge med å avstå fra arbeid, som vi begge altså lett fristes til å prioritere høyt.

IMG_1462

Det betyr at vi holder oss unna mailboksen og klesvasken i tillegg til mer åpenbare arbeidsoppgaver som jobbmøter og timer med planlegging og skriverier. Så fremt vi har anledning til det, plasseres vår sabbat fra lørdag ettermiddag til søndag ettermiddag. 24 timer med tid til ro, gode bøker og filmer, måltider med venner eller for bare oss to, turer, spontanitet, utstillinger osv. Kort sagt: Aktiviteter vi slapper av med – og som bygger oss som mennesker. Ikke nødvendigvis alenetid eller partid, men tid som gir energi og ikke tapper.

Det kjennes godt. Vi synes vi holder lenger og er mindre slitne. Det gir mer enn det krever. Ikke synes vi at vi totalt sett arbeider mindre, heller. Kanskje handler det om enda mer arbeidsglede? Eller er det sånn at en bevissthet om hvile ikke gjør at vi faktisk bruker flere timer på ikke-arbeid, men at vi er mer fokusert på at den ledige tiden fylles på en måte som gir mer krefter enn ubevisst dødtid?

For meg ser det ut til at tradisjonell norsk søndagsfeiring mistet et viktig fokus, slik at det som var tenkt som et gode, ble et sett med regler der det var lett å tenke motsatt av det Jesus faktisk sa. Hviledagen ble ingen gave, men en tung forpliktelse. Inntrykket mitt er at jødisk sabbatsmarkering gikk den samme veien, men jeg vet ikke nok om hvordan troende jøder faktisk opplever sabbaten til at jeg skal uttale meg skråsikkert om det. Sabbatsinnstillingen på heisen har jeg imidlertid aldri glemt, og den står for meg den dag i dag som et komisk uttrykk for hvile. Tradisjonen med å samle nære og kjære rundt et godt måltid, vil jeg imidlertid gjerne la meg inspirere av…

18/1/2018
13/2/2020

Januarstress...

Les innlegget

Januar har en tendens til å bli travel her i huset. Det er bare sånn det er. I jobbene våre er det et visst trykk ved starten av året. I tillegg er det for oss som for de fleste andre, oppstart på de aktivitetene vi festet oss ut av i desember. For noe år siden trodde jeg vi var veldig dårlige til å planlegge livet vårt siden januar ble så hektisk, og jeg ble en smule motløs av akkurat det. Etter hvert har jeg skjønt at en travel oppstart faktisk ikke er noe vi for vår del skal ta skylda for. Det er sånn det er i livet og jobbene våre… Utfordringen vår er altså ikke å planlegge bedre, men å innstille oss på at det går litt hurramegrundt gjennom årets første måned med eller uten våre eventuelle forsøk på planlegging – og så kan vi heller fokusere på hvordan vi skal legge opp livet for å takle det tempoet som faktisk er, best mulig.

Travelhetens utfordringer er et stort tema med mange sider. Det er mye de fleste av oss kan gjøre for å senke tempoet og roe ned livet. Selv har vi satt på bremsen og gått løs på egne prioriteringer med hard hånd mange ganger. Det har vært nødvendig – og vi anbefaler alle med jevne mellomrom å tenke gjennom livets prioriteringer og stille seg selv ransakende spørsmål mens en tar for seg familiens kalendere og aktivitetsplaner. På den annen side er det altså ikke sånn at alle travle perioder er selvforskyldte og kunne vært annerledes.

Januar er travel for oss. Og da er det ingen vits i sette seg ned og bestemme seg for at det skal bli annerledes neste år. Det gjelder å gjøre det beste utav det. Og det beste er å finne pausene innimellom.

IMG_1397

Alle som har fulgt med på bloggen eller vært på samlivskurs med oss, vet at tid sammen – det vi kaller ”vår kveld” – er en prioritering vi ikke firer på. Nettopp i en tid som denne, merker vi hvor viktige de kveldene er. Men vi vet også at på denne tiden av året trenger vi ikke legge opp til at ”vår kveld” skal by på så mye ekstra. Det er ikke i januar vi utfordrer hverandre til å overraske den andre med å ha planlagt noe spennende. Nei, vi trenger bare tid sammen. Tid til å sitte litt ekstra lenge ved bordet over et godt måltid ( som det ikke har tatt all verdens tid å forberede) og snakke uforstyrret over hva som rører seg i hver av oss og på våre arenaer. Vi trenger hverandres ører og støtte. Er man alene, er det også viktig å sette av ekstra tid til pusterom når forpliktelsene krever mer enn de gjør i andre perioder. Lukke døra til egen heim og roe ned med bok og tekopp, eller hva en nå måtte foretrekke, mellom slagene - om en er av den typen som henter mest krefter i eget selskap. Er en motsatt skrudd sammen, gjelder det å sette av tid med venner som gir energi.

De siste årene har vi i tillegg hatt stor glede av å sette av 24 timers arbeidsfri med gjennomtenkt innhold – vi kaller det ”sabbat” – hver uke, fortrinnsvis i helgen, enten fra fredag til lørdag eller fra lørdag til søndag. Så langt det går. Med planlegging fungerer det stor sett veldig bra, selv om vi jobber i helgene innimellom og en sjelden gang i blant ikke har den tiden samtidig - og heller ikke får tatt den i løpet av weekenden. Vi vet veldig godt at hvis vi bare ønsker å få til denne formen for pause, kommer den til å bli salderingspost veldig fort. For vi fyller planene med så mye annet - og "holder på" som vi pleier å kalle det. Derfor setter vi "sabbaten" inn i kalenderen når vi langtidsplanlegger, slik vi gjør med ”vår kveld” – og så flytter vi heller på den om det blir absolutt nødvendig. Det skjer i januar. 24 timer blir til 12 ved en anledning, og vi skiller lag i gjennomføringen ved en annen. Men vi stryker den ikke, og dermed beholder vi den gode effekten som en god livsrytme har i livet vårt.

Gemalen er mye på farta denne måneden. Jeg har tettere dager enn i andre perioder i løpet av året. I skrivende stund (torsdag kveld) er vi på hver vår kant etter at Dag tuslet ut av døra i sekstida i morges for å plukke opp en leiebil til sin reise i otta. Det blir oftere lange dager på oss begge i denne tiden. Det er helt greit. Alt sammen. Bak oss ligger en juleferie vi ikke slet oss ut på. Vi takket riktig nok høflig nei til noen invitasjoner, men på den måten fikk vi lagt opp løpet også med tanke på livet etter jul. Vi bygde oss en liten konto vi tærer på nå.

Hvor vil jeg hen denne fredagen? Jo, først og fremst vil jeg si til dere som også har en travel tid akkurat nå, at det ikke er sikkert at du skal bruke så mye energi på å anklage deg selv for at livet er akkurat sånn. Dernest vil jeg oppmuntre til å senke skuldrene på enkelt vis uten for mye fuss mellom slagene – enten dere er par eller du lever alene.

God helg!

11/1/2018
13/2/2020

Gode spørsmål...

Les innlegget

”Hva handler dette egentlig om?” Det er ikke ofte en av oss stiller den andre det spørsmålet hjemme hos oss. Men det er viktig når det stilles… Viktig for å forstå hverandre – og for å ha det godt sammen…

”Hva handler dette egentlig om?” er, slik vi ser det, et nyttig spørsmål når ting er litt sårbart, når vi har en vanskelig samtale eller en gryende konflikt, og en av oss går en smule i baklås. Baklåsen består vanligvis av en følelsesmessig reaksjon som ikke helt står i stil til tematikken. Det kan handle om en gråt som kommer overraskende på den andre (”den andre” er da helst gemalen), en irritert kommentar som bærer tydelig preg av at ”dette er IKKE et tema jeg har tenkt å snakke om” eller lignende.

Psykologien lærer oss at dersom en handling eller noe som sies utløser en reaksjon som virker ute av proporsjon, det vil si sterkere enn foranledningen skulle tilsi, og denne følelsen henger i over litt tid, handler det vanligvis lite om den aktuelle situasjonen - og mye om at handlingen eller ordene minner om noe som har vært vondt og vanskelig tidligere i livet. Reptilhjernen vår – som er veldig kjapp til å reagere - har nemlig veldig god hukommelse, men den er helt uten tidsbegrep. I tillegg får den med seg alt – og er ikke særlig åpen for å lære noe nytt. Reaksjonen blir deretter. Når vi som par – eller i andre relasjoner – støter borti noe som var sårt og vanskelig for lenge siden, er den raskt ute med å åpne ”minneboka” – samtidig som alt i oss reagerer som om det vanskelige skjer akkurat nå. Derfor hender det at mannen min møter en reaksjon hos meg som egentlig ikke er helt proposjonal med det han sa eller gjorde, men forsterkes av at det han sier eller gjør minner meg – ofte ubevisst – om noe som har såret meg dypt tidligere. Og gjerne noe som ikke handler om han i det hele tatt. Og motsatt; Gemalen kan bli merkbart muggen og avvisende, og jeg skygger banen fordi han signaliserer tydelig – synes jeg – at noe jeg sa eller gjorde åpnet døra til et rom der det ikke hadde blitt skikkelig rydda før han forlot det.

Når sånt skjer, kan det oppleves ganske ubehagelig – for begge. Den som sa eller gjorde noe som utløste den sterke reaksjonen vil kanskje kjenne på skyldfølelse og lure på hva han eller hun sa som var så fryktelig sårende akkurat da? Og så handler det altså mindre om ”akkurat da” og mer om fortid. Kanskje ting han eller hun har sagt eller gjort tidligere og som ikke har blitt bearbeidet, men enda mer sannsynlig noe andre har sagt eller gjort, gjerne mønstre som har blitt gjentatt i tiden før de to ble et par. På den annen side, kan den som får reaksjonen begynne å lure på om det er noe fullstendig galt med en, siden han eller hun reagerer så sterkt. Hva er det med meg?

IMG_0282

Innimellom handler det kanskje bare om stress og lavt blodsukker.

Men ikke hver gang…

Vi går inn i alle relasjoner med bagasje. En del av den bagasjen handler om vanskelige erfaringer og sår som ikke har blitt helt ferdigbehandlet. Vi er – og vil alltid være – sårbare og litt kompliserte mennesker. ”Jern slipes ved jern og det ene mennesket ved å omgås det andre”, sa Salomo ( han med Ordspråkene; 27, 17). Det er sant, vi ”sliper” hverandre. Derfor er ”hva handler dette egentlig om?” et godt spørsmål. Når jeg får det, hjelper det meg til å reflektere ( etter at jeg har pustet dypt tre ganger og ved det fått koblet inn fornuftigere deler av hjernen) over om reaksjonen min kanskje muligens var noe forsterket… Og om hvorfor det ble sånn? Hva var det mannen min pirket borti som jeg trenger å bearbeide? Noen ganger skjønner jeg hva det handlet om, mens andre ganger må jeg melde pass – samtidig som jeg kan erkjenne at ”noe må det jo være – og det handlet nok om mer enn deg…” Ikke sjelden har det vært utgangspunkt for gode samtaler som har ført til at vi har blitt litt bedre kjent med hverandre. Vi pleier å kalle det ”å gå på besøk i hverandres liv”. Selv om vi etter hvert har vært gift ganske lenge og kjenner hverandre godt etter mange besøk, er det stadig mer å bli kjent med i det landskapet som er han – og meg.

Slike ”besøk” trenger selvsagt ikke starte med en forsterka negativ reaksjon, selv om spørsmålet vi innledet med altså er betimelig fra tid til annen. Noen besøk skjer bare fordi en bestemmer seg for det. Med utgangspunkt i helt andre spørsmål – knyttet til fortid, nåtid eller framtid. De trenger heller ikke begrenses til parrelasjonen. Kanskje det kan være en ide for denne helga: Sette av tid sammen med partneren, en av ungene eller en god venn(inne) og inviter deg selv på besøk i vedkommendes liv ved å si noe sånt som at ”i dag har jeg lyst til bli bedre kjent med deg”… Og så kan du ta med f.eks et av disse spørsmålene: Hva opptar deg mest nå ved starten av dette året? Hvilke tre leker likte du best å leke som barn? Hvordan ser du for deg at livet ditt er om fem år?

4/1/2018
13/2/2020

Vårtegn?

Les innlegget
IMG_1474

Jeg vil nok ikke betegne meg selv som en «evig optimist», men når det kommer til denne tida av året, fokuserer jeg beinhardt på det faktum at «sola har snudd»…

Faktisk. Selv om det ikke virker sånn verken når jeg drar til jobb i mørket om morgenen, eller når jeg tusler ut til bilen ved arbeidsdagens slutt og konstaterer at det er i ferd med å mørkne.

Allikevel er noe annerledes.

I adventstida, da dagene fremdeles ble stadig mørkere, truet tungsinnet med å krype nærmere hver gang jeg erkjente at dagene skulle bli enda kortere før det snudde. Nå – i etterjulstida – er det håpet som rår.

Håpet om vår.

Det håpet holder jeg ved like gjennom ny snøfall og umiskjennelige tegn på vinter fra nå av og framover.

I dag stoppet jeg på vei hjem fra jobb og kjøpte både primula og tulipaner til helga. Og dermed var vi i gang. Nesten før jeg var innafor døra begynte jeg å rydde bort julepynten for å gi plass for vårtegnene jeg hadde med meg. I morgen er det 13.dag jul, så jeg kjenner meg helt i rute…

Selvfølgelig er jeg fullstendig klar over at det går noen uker fremdeles før vi kommer til å merke at det har blitt lysere. Det går helt greit. Akkurat nå er det nemlig ikke lyset som er viktigst, men håpet.

Noen ganger er det sånn på andre områder, også:

Vi har vært ved et veiskille – la meg være litt raus og kalle 21.des da sola såkalt snur for det – og begynt å gå på en ny vei. Gjort et valg om en holdningsendring, for eksempel.

I begynnelsen ser vi ikke store forskjellen, men et stykke lenger fram vet vi at valget vi har gjort vil få gode konsekvenser. Det håpet – eller den vissheten, bør vi kanskje heller si – gjør noe med viljen, humøret, utholdenheten og alt det andre vi trenger gjennom den første tida da alt ser helt uforandret ut.

Kort sagt; Det som kommer til å skje der framme, gjør dagen i dag bedre. Og vi trenger gode dager i en krevende verden…

Så enkelt. Derfor: Glem at det er få tegn på vårsol og varme, folkens. Kjøp tulipaner og ha ei god helg!

28/12/2017
13/2/2020

Noen å prate med?

Les innlegget

Om godt og vel ei uke har jeg en avtale med ei av mine gode venninner. Det gleder jeg meg til! Vi har månedlige (ca) møtepunkt av den typen jeg ser fram til nå: Middag etter jobb – stort sett på samme spisested hver gang. Et sted der det er grei plass mellom bordene slik at det går an å få til en privat samtale. Mat, småprat om løst og fast – og så vår faste post: Vi stiller hverandre noen ransakende spørsmål om livet og snakker om suksesser og tap, utfordringer og gleder i hverdagen knyttet til privatliv, jobb og de relasjonene vi står i. De samme spørsmålene hver gang. Skrevet ned på et kort vi går med i veska. Vi har rett og slett bestemt oss for at vi må åpne oss og stå til ansvar for noen som vi har tillit til. Som tåler oss som vi er, som ikke går av hengslene om ikke alt er på stell. Som vi begge tåler å bli utfordret av…

Disse møtepunktene er en ressurs i mitt liv. En fast, månedlig mulighet til å si det som det er. Lette på sløret, kall det hva du vil. Jeg vet at min venninne har det på samme måten. Vi hjelper hverandre å vokse, ta livet og – i vårt tilfelle – troen på alvor. Enkelt – og fint. Det krever kun to ting: Gjensidig forståelse og enighet om hva denne middagsavtalen skal inneholde – og ca to og en halv time avsatt i kalenderen hver måned.

Vi befinner oss på den tiden da ordet nyttårsforsetter dukker opp både her og der. Jeg har ikke veldig sansen for de fleste av dem. Det jeg imidlertid tror på, er å gjøre opp status med jevne mellomrom. Evaluere eget liv og sette seg noen mål en mener er nødvendige. Overgangen til et nytt år er antagelig et godt tidspunkt for å bruke litt tid på en slik prosess. Hvis du ikke hører til dem som har faste avtaler av typen ovenfor, anbefaler jeg sterkt å ta initiativ til noe lignende sammen med noen du definerer som nær. Jeg tror det er best å gjøre en slik avtale med en venn av samme kjønn som en selv – og med en eller ei som har noenlunde samme kjerneverdier og visjon for livet som deg. Det første gjør det vanligvis enklere å unngå ”skurr på linja”, og det andre sikrer forståelsen og gjør samtalen mer effektiv.

Jeg trenger disse møtepunktene, og jeg er inderlig takknemlig for jeg forstod behovet for denne typen samtaler allerede da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Den gangen begynte jeg på bibelskole. Jeg var entusiastisk og lærevillig. Og helt uforberedt på at det å få en egen ”veileder” var en del av pakka. En gang i uka skulle jeg samtale på tomannshånd med min veileder som var bare bittelitt eldre enn meg – og en gang i uka skulle jeg møte i gruppe med de andre 3-4 jentene som hadde samme veileder som meg. Jeg så ikke vitsen. Tre måneder seinere konkluderte jeg med at så langt i livet var dette antageligvis det viktigste som hadde skjedd meg. Siden har jeg sørget for at jeg alltid har hatt det jeg kaller en mentor. For tiden har jeg ikke det på fast basis, men forsøker å hente ut det jeg kan gjennom noen ikke helt tilfeldige kaffekopper med erfarne mennesker. Og så møter jeg altså min peer-mentor månedlig.

I tida før jul møtte jeg flere voksne som på ulik måte ga uttrykk for at ”jeg skulle nok hatt noen å snakke med.” Problemet var ikke i noen av tilfellene ensomhet. De jeg henviser til manglet ikke sosiale møtepunkter eller arenaer verken for smalltalk eller debatter. Det jeg forstod at de la i kommentaren, var å forholde seg til et menneske som kunne lytte til deres livserfaringer og gi noen innspill for tankemessig opprydning. Et menneske de ønsket å gi tillatelse til å utfordre dem samtidig som de med sikkerhet ville kunne vite at det som deles forblir mellom de to.

IMG_1042

Kanskje kan det å se nærmere på dette behovet i eget liv, være et klokt nyttårsforsett på vei inn i 2018? Det kan handle om en gjensidig avtale som den jeg nevner ovenfor. Ikke nødvendigvis over et måltid mat, slik det passer oss. Kanskje er en samtale helt uten noen "forstyrrende" elementer best - eller det er en ide å kombinere med en markatur og ta praten ved et bål. Rammeverket får en tilpasse situasjon og behov. Det jeg er opptatt av, er at det skjer.

Jeg tror på det å definere dybden i noen nære vennskap og avtale graden av åpenhet. Det er ikke alltid det bare ”blir sånn”. Noen ganger kan det dessuten være både klokt og godt å spørre en god venn om dere over en periode kan ha noen definerte samtaler som handler om ditt liv – uten at det skal være gjensidig. Min erfaring er allikevel at det er mer nyttig å gjøre avtale med noen som ikke er blant de nærmeste vennene når behovet er å få være i fokus uten samtidig å måtte forholde seg til den andres liv og hverdag. Mulighetene er mange for å få til det. Det kan hende det vil koste noen kroner, men det kan det være verdt. Ved et par anledninger de seinere årene har jeg investert i det jeg i eget hode definerte som ”en sydentur” for å sortere i tanker og opplevelser. Begge rundene var utvilsomt til mer hjelp enn en uke på stranda med bok i varmere strøk hadde vært.

 

 

21/12/2017
13/2/2020

En julerefleksjon...

Les innlegget
IMG_4894

Når vi tar fram ei eventyrbok for å lese,

begynner vi alltid med disse ordene: "Det var en gang…".

Og så sies det ikke mer om når den gangen var.

Når vi åpner Bibelen for å lese det vi kaller juleevangeliet hos Lukas,

begynner det med disse ordene:

«Det skjedde i de dager…»

Og så plasseres fortellingen i historien:

Det var mens Augustus var keiser.

Kvirinius var landshøvding i Syria.

Og Herodes var Konge …

Det var med andre ord en hel del å gå ut i fra når de i middelalderen ville plassere denne begivenheten i sentrum av historien og kalle tidspunktet da Jesus ble født for år 0. Allikevel vet vi at de bomma med noen år.

Og når fødselstidspunktet skulle plasseres på kalenderen,

gjorde man også et valg som ikke stemte helt.

Poenget står tross dette fast: Den fortellingen vi forholder oss til i jula,

er ikke er et eventyr, men en reell hendelse plassert i historien.

Hadde vi lest juleevangeliet på latin, hadde vi registrert at det starter slik: Factum est…

Det skjedde virkelig.

Det ble altså født et barn i en stall…

Eller forresten: Det med stallen sier Bibelen ikke noe om.

Bare at han ble svøpt og lagt i en krybbe… I matfatet til dyra.

Da er det selvsagt nærliggende å tenke at det må ha skjedd et sted der dyra holdt til.

En stall, eller et fjøs.

Men hvordan havnet de der… ?

La oss ta ett skritt tilbake.

Gud valgte seg altså en tid i historien for å bli menneske.

Og han valgte et sted. Et okkupert land i Midt-Østen

– hos et folk han hadde forberedt lenge. Eller i hvert fall forsøkt å forberede…

Han valgte en familie. Ikke en veletablert familie med udiskutabel tillit i nabolaget.

Han valgte et ungt par.

Maria. Fjorten år, kanskje et par år eldre.

Ei hengiven, vàr og åpen jente ble vist tilliten å bli mor.

Ikke bare skulle hun føde Guds sønn, men hun var den som skulle ta omsorg for dette lille barnet som etter eget valg kom naken, kunnskapsløs og uinformert inn i vår verden. Det var hun som skulle lære ham opp. Hun skulle være hans mor livet ut…

Hvilken tillit Gud ga henne. Hva var det med Maria?

Og med Josef? Maria var lovet bort til ham, skiver Lukas.

Det var litt mer enn «gøy med gull», slik forlovelse lett kan fortone seg i vårt samfunn. Kontrakten var skrevet, men foreløpig var det ingen sex på de to. De var ikke helt gift. Fullbyrdelsen av ekteskapet lå fremdeles i framtida…

Og så forstår Josef at Maria er gravid.

Matteus skiver om ham (Mt 1,19) at «Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville skille seg fra henne i all stillhet…»

Hva var rettskaffent med det?

I min verden er rettskaffen omtrent det samme som "hel ved".

Bibelen sier at Josef var hel ved. I så fall reiser dette verset mange spørsmål.

Svaret ligger kanskje i et annet spørsmål: Hva var Josefs alternativ?

Hva krevde samfunnet at rettskafne menn gjorde i slike situasjoner?

Hva var rett i samfunnets øyne?

"Slike kvinner skal steines", ble det sagt av de skriftlærde en gang seinere (Joh 8,5).

Derfor vurderte Josef å bryte forholdet med Maria. Han ville beskytte henne,

og et initiativ til brudd kunne spare både hennes og barnets liv.

Men så taler Gud til Josef i en drøm for første gang.

Og han tror…

Han er også utvalgt; sammen skal disse to ta hånd om Gud når han skriver seg inn i vår historie…

Jeg tror ikke noe av det som skjedde rundt dette dramaet er tilfeldig.

Heller ikke at Keiser Augustus akkurat på denne tiden ville finne ut hvor mange mennesker han egentlig hadde makt over. I en tid uten forhåndsstemming måtte Josef ta med seg sin familie

– den høygravide Maria og det ufødte barnet - og dra dit han egentlig kom fra.

Dårlig timing, vil mange si.

Guds timing, tror jeg – for på enda en måte å skaffe seg menneskelig erfaring. Helt på dypet. Jeg tror det er det dette handler om:

Da Gud ble menneske ...

Da himmelen kom til jorden – kunne han valgt å bli født inn i en helt annen virkelighet. Men Gud valgte en arena som skulle kunne oppleves relevant for alle mennesker til alle tider. Han valgte en smertelig vei fra dag en til han døde på korset ca tredve år seinere.

Derfor kom ikke Gud som en voksen superhelt.

Han kom heller ikke som barn inn i en veletablert familie der det var tillit nok å tære på. Og han kom ikke til et fredfullt land – for de finnes det så få av.

Derfor tror jeg heller ikke det var tilfeldig at det ikke fantes rom for dem da de omsider ankom Betlehem. Hvem var det som stengte døra for dem der? Det var tjukke slekta… Josefs familie avviste dem – og dermed er vi tilbake der vi startet – med at dette lille hjelpeløse barnet, Gud selv, som gjorde seg fullstendig avhengig av menneskelig omsorg og at de han kom til fant gode løsninger for hans oppvekst, ble svøpt og fikk dyras matfat som sin første seng.

«Himmel på jord – en nåde så stor», synger vi i en av de nyere julesangene. Og videre at alle skal vite at "vi er ikke alene der vi bor". Eller der vi befinner oss i livet.

Gud selv har kjent på avvisning, fattigdom, utrygghet, redsel, levd med kjempende foreldre og med den usikkerheten som folkesnakk skaper.

For liksom å toppe det hele, måtte den lille familien rømme i hast fra Herodes grusomheter. Dermed identifiserer Jesus seg også med de 60 millioner menneskene som i følge FN akkurat nå er flyktninger på grunn av krig eller forfølgelse.

Evangeliet er fortellingen om en Gud som brøt opp fra tilbedelse og fred og skrev seg selv inn i sitt skaperverks historie og menneskenes dypeste og mest smertefulle erfaringer. Intet mindre . Det er altså ingen søt historie om et glatt og babyluktende Jesusbarn som vi ofte får presentert i disse dager. På denne mørke bakgrunnen bryter allikevel himmelen ut i jubel og engene roper ut at i dag – factum est – er det født dere en frelser. En redningsmann. Et håp – en som tilgir og forstår, som bærer alt det vi kaller våre liv og som kjenner oss til bunns.

Jeg aner ikke hvordan du har det på innsida. Rimelig vellykket utenpå, vil jeg tro?

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at livet er sammensatt for de fleste av oss. Det går på to spor. Vi har våre ting – og vi kjenner vel på både hjelpeløshet og avvisning fra tid til annen? Vi føler oss misforstått – og vi merker at våre ikke alltid like smarte valg får konsekvenser.

Men himmelen har altså kommet til jorden for å være en del av ditt og mitt liv.

Det er en nåde så stor.

Og ingen av oss trenger egentlig være alene med det livet vi har…

Factum est…

14/12/2017
13/2/2020

Å velge stillheten

Les innlegget

I mitt barndomshjem stod radioen på bestandig. På kjøkkenet. Via den kom værmeldingen inn med samme rytme som tidebønner for munkene, og mamma fikk med seg hver eneste en. Hun sang med på de fleste sangene, fulgte rundetidene på skøyteløp, gikk aldri glipp av verken Nitimen eller Norgesglasset (om det het det den gangen) - og hun var oppdatert på alle nyheter. Da John F Kennedy hadde blitt myrdet, satt hun på en kjøkkenstol en meter fra radioen og gråt da jeg kom inn. Jeg kan se det for meg. Året var 1963 og jeg hadde akkurat fylt 6 år.

Etter videregående brøt jeg opp hjemmefra – og bort fra mammas radio. Med på flyttelasset fulgte en kombinert radio og kassettspiller som jeg hadde spart til, men vanen med å ha den på til alle døgnets tider, tok jeg ikke med meg. Joda, jeg bruker radioen, jeg også – innimellom. CD-samlingen vår er også ganske velbrukt. Til og med jeg kobler opp Spotify fra tid til annen, men jeg og vi er ikke blant dem som ikke må ha lyd rundt seg til enhver tid.

Mamma måtte tydeligvis det. Som hjemmeværende og ekstrovert antar jeg at radiolyden møtte et behov for selskap. Jeg skal ikke trekke det lenger, men i voksen alder har jeg reflektert mer over hvorfor den radioen måtte stå og gnåle på kjøkkenet hele tiden?

De fleste av oss har svært god tilgang på lyd. Jeg hører med til dem som velger den bort hvis jeg kan. Stillhet er en ressurs i livet mitt. Og jeg har egentlig tenkt at de fleste opplever det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid forstått at uvilje mot stillhet er mer vanlig enn jeg trodde. Jeg har egentlig tenkt at folk sliter med å få ro nok, og ikke helt fått med meg at mange kjemper imot det lille som måtte finnes av stillhet rundt dem.

”Jeg setter på radioen eller TV-en med en gang jeg kommer inn døra. Vet ikke helt hvorfor,” sa ei. Et sted jeg var på besøk, slet jeg med å lytte ordentlig fordi det som skjedde på radioen tok så stor plass. ”Kan vi dempe den slik at vi får prata sammen?”spurte jeg da. Det kunne vi, men ”vi må ha den på litt, for jeg klarer meg ikke uten lyd,” sa vertinnen min. Det er rart med vaner, tenker jeg og har ikke problem med å forstå at noen omgir seg med lyd hele tiden fordi det har blitt en vel etablert sådan. Jeg går helt sikkert glipp av en hel del som ikke har den samme tilgangen på musikk, kulturprogrammer og nyheter hver eneste time. Litt imponert er jeg også av den multitaskingen som finner sted der noen hører på radio eller ser TV samtidig som man holder en samtale i gang eller leser en bok. Men innimellom lurer jeg litt på om de som aldri har det stille rundt seg, forstår hva de går glipp av?

For noen er stillhet truende. Det er trist. Det å være alene med seg selv blir overveldende for ganske mange. Ensomheten kryper kanskje nærmere - og lyd hjelper til med å holde den unna? Depressive tanker som lurer under overflata får boltre seg friere om det blir stille? Tematikk en skulle unt seg å tenke grundig igjennom, oppleves som negativ og krevende og bør heller ikke få stor plass? Jo, jeg vet noe om det å oppleve seg sårbar når ikke lyder utenfra demper følelsen.

På den annen side erfarer jeg at mange refleksjoner går så stille i dørene at de ikke merkes om ikke de tilbys plass i stillhet. Det er akkurat som de våger seg innafor først når annen lyd har stilnet. Før det skjer, står disse beskjedne tankene bare i døra og titter inn – eller gjemmer seg. Og når alt kommer til alt er det kanskje nettopp disse refleksjonene vil vi minst av alt vil gå glipp av?

IMG_3479

I et samfunn som vårt – og med et liv som det de fleste av oss lever – må lydløse minutter legges til rette for og planlegges. Stillheten må rett og slett velges inn – fordi det vanligvis helt ubemerket velges bort. Også i disse dager, da hurtighet og stress benytter enhver åpen dør til å fylle det som måtte være av tilgjengelig plass.

Hvordan i alle dager skal jeg få til det, tenker du kanskje? Et råd er å la være å skru på radioen så fort du kommer i bilen, droppe øreklokker og musikk når du er ute og går, eller la være å sette på TV-en så fort du er i nærheten av den. Velg tider for radio, musikk og TV og bryt vanen med å ha lyd på øret ustanselig, Kanskje du må legge til rette for aleneminutter, også. Ikke alle får de gratis - og enda færre legger merke til at de faktisk er der innimellom. Jeg nyter mine alene i bil best. Eller går en halvtimes tur alene. På jobben lukker jeg kontordøra mi noen få minutter et par ganger om dagen - ikke minst på de mest travle dagene. Eller jeg velger den lengste køen på butikken og lager meg en liten usynlig boble selv om det er folk og plingelyder fra kassa rundt meg. Butikk-køer er forresten ganske ofte temmelig lydfrie soner, men det må man fokusere på for å legge merke til...

Mange er opptatt av å trene. Mer enn meg, som nøyer meg med gåturer og frisk luft. Jeg tillater meg å tenke at stillhet er like viktig for et godt liv som joggeturer og Birken-forberedelser. Det gir mindre status og resultatet er kanskje ikke så synlig i første omgang, men jeg er ikke i tvil om at tydeligere valg om stille soner og tider, ville øke livskvaliteten til mange. Kanskje julefreden, også...

8/12/2017
13/2/2020

Den rette julestemningen?

Les innlegget

Julestemningen siger innpå oss. I dag kjørte jeg mot jobb og gledet meg over hvert eneste lyssatt hus langt veien. Jeg har mer enn en gang tenkt at det var utrolig godt for oss her nord at man valgte denne tiden av året da jula i sin tid skulle plasseres på kalenderen. Lysfesten hører hjemme i mørketida , og jeg tillater meg å tenke at behovet for psykiatrisk assistanse hadde vært mye sterkere om vi ikke hadde denne anledningen til å fylle på med lys og unnskyldningen for å kose oss litt ekstra. Midt i stresset - som mange i disse dager taler for å dempe.

IMG_1403

Ære være alle krefter som ber oss roe ned, finne hvilepulsen og ikke ta helt av i juleforberedelsene. At jul egentlig handler om å være sammen og kose seg med de man er glad i, er gjennomgangstonen i mye jeg har lest de siste dagene.

Det er helt sant – og allikevel helt feil. Det er fint å være sammen – og enda bedre om vi klarer å bryte litt med familiemønsteret og inkludere noen som ikke har noen å markere julehøytiden sammen med. Allikevel: Jul er mer enn familiekos, hygge og alt dette andre vi har mulighet til å legge opp til fordi vi faktisk markere noe som er mye større. Jul handler om at Gud ble menneske. Jeg holdt på å si: punktum!

En av de som bedre enn de fleste har illustrert dette de seinere årene, er den amerikanske redaktøren og forfatteren Philip Yancey. I en av sine bøker beskriver han Guds fortvila forsøk på å fortelle verden at han er en god og omsorgsfull skaper og far, og bruker et bilde som har fungert godt for meg. Gud er som en gullfiskbolleeier, sier Yancey. Første gang jeg leste det, skjønte jeg instinktivt hva han mente.

Jeg var nemlig selv en gullfiskbolleeier på den tiden. Jeg matet mine to gullfisker trofast, og med anbefalte mellomrom skiftet jeg omsorgsfullt vann for dem. Akkurat den seansen var litt krevende: Fiskene skulle opp i en plastpose sammen med litt av det vannet som skulle byttes ut, og mens jeg skiftet resten og gjorde rent i bollen, ble de henvist til noe trangere kår før jeg helte dem og vannskvetten tilbake i bollen.

Fram til Yancey gjorde meg oppmerksom på det, hadde tanken slått meg om at gullfiskene kanskje ikke oppfattet handlingene mine som gode, men mer anså meg som et monster på utsiden av bollen. Vi er som gullfisk, påpekte Yancey. Vi svømmer rundt i vår lille verden og skjønner ikke at Gud vil vårt beste. I neste omgang stiller han et retorisk spørsmål; Hva vil være den beste løsningen for å få oss til å forstå at han faktisk er god? Han gir svaret selv: Gud må krype opp i bollen og bli gullfisk…

Det er det jula handler om. I sin godhet brøt Gud opp fra sin himmel og ble menneske. En av oss. Kjøtt og blod. Inn i en familie som vi uten tvil ville kalt dysfunksjonell: Ei ung forlova jente som ingen trodde snakket sant og en fattig – men helstøpt – mann som må ha vært klippen i Marias liv, ble foreldre til en liten gutt. Gud selv, født på reise. I et okkupert land, styrt av en gal mann som gjorde familien til flyktning-par med et nyfødt barn. Ikke bare ble han menneske; han sørget for å plassere seg selv nederst på rangstigen. Kanskje for at vi skulle vite at han forstår seg på våre liv – uansett hvor sårbare og håpløse vi oppfatter dem?

Det er dette jula dypest sett handler om. Under behovet for kos og alle gode råd om å fokusere mer på relasjoner enn på ting og mat, hviler tilbudet fra en Gud som ble menneske om å reflektere over vår egen relasjon til ham.

30/11/2017
13/2/2020

Sirkeltrening i førjulstiden

Les innlegget

Det er ingen tid på året jeg har så mange baller i lufta som nå. Og jeg er slett ikke den eneste. Vi sikter målretta inn på jula, de fleste av oss – og behovet for god logistikk er påtrengende. For mange år siden snubla jeg over en sirkel-modell jeg har dratt med meg siden; i jobben, i samlivet – og i tider som denne. I sentrum av sirkelen skriver jeg en visjon, et mål, noe jeg ønsker å oppnå. Målet nå er enkelt: Ei hyggelig og ikke for slitsom jul.

unnamed

Jeg kunne for så vidt utvidet det til advent. Hos oss kommer nemlig adventstida først – og så, tett oppi julaften, starter jula. Den varer til over nyttår. Forventningstida med fire lys som tennes ett og ett mens vi veksler mellom arbeid og hjemlige forberedelser, stress og hvile - og det ligger ei adventsbok til daglig lesning på kjøkkenøya - er viktig her i huset. I denne omgang – når sirkelen skal fylles med mer enn det grunnleggende ønsket, kommer adventstida inn seinere.

Rundt målet i midten har nemlig sirkelen min tre eller fire ringer: I den første – den nærmest målet i sentrum – står det ”MÅ” med store bokstaver. I de følgende utenfor den står det ”KAN”, ”SKAL IKKE” og eventuelt ”MÅ IKKE” i den ytterste . Poenget er altså: Hva vi gjøre for at jula skal bli ”hyggelig og ikke for slitsom”? Og hva kan vi gjøre? Kan står her i kontrast til . Det er noen ting som til, mens andre ting kan være fint, hyggelig, nyttig osv, men det er allikevel ikke sånt vi faktisk , om tida blir knapp eller det dukker opp noe som vi heller vil ha med oss. Det er lurt å skille mellom kan og . Når ideene dukker opp, forventningsnivået innenfra og utenfra stiger, tradisjonene hjemmefra trykker på bakfra og arrangementene står i kø, er det greit å ha gjort en liten jobb på å skille mellom og kan. Vår erfaring er at den lille forskjellen byr på stor frihet.

”Èn julekonsert” stod på må-lista mi i mange år – mens ”flere julekonserter” havnet på ”skal ikke” eller ”må ikke”. Etter et par år der jeg lot meg overtale til flere eventer "du ikke bør gå glipp av", erkjente jeg at det både ble for stressende – og noen ganger, ærlig talt - litt kjedelig repeterende, med flere julekonserter. For meg. Og definitivt for gemalen; Han er ingen juleromantiker på det musikalske plan, men blir gjerne med hvis jeg insisterer. Han vil jo ikke være vanskelig, som han sier. De siste årene har altså ”julekonsert-punktet” flyttet seg fra til kan. Derfor var lett å velge bort den vi ( er lik altså jeg) siktet inn på dette året til fordel for en førjulskvelds hos gode venner. Den har havnet på må-lista (vi forstår det har blitt en tradisjon). Meningsfulle samtaler rundt bordet der dybdene berører og latteren sitter løst, er virkelig med på å gjøre julefeiringen hyggelig for oss.

Videre kan jeg for eksempel lage adventskalender til gemalen. Det har ofte blitt gjort, og han synes det er hyggelig. I år har han imidletid fått beskjed om at det ikke blir noen kalender, noe han lever godt med. Jeg ble litt stressa ved tanken, og da var det godt å kontatere at det er en ting som lett kan strykes; ”Kalender til Dag” står nemlig i kan-feltet. Der blir det stående; Et annet år har jeg kanskje inspirasjon til å gjøre det igjen, og da bør den ikke befinne seg i skal-ikke-feltet sammen med ”lage rull” og ”bake marvposteier”. Rullen har stått for meg som en familieforventning jeg måtte kvitte meg med, og kakene var en tradisjon fra farmor som jeg holdt på med i mange år. Spør du meg, er marvposteier de beste småkakene til jul. Jeg elsker dem, og de gir meg gode minner om farmor, men jeg tåler dem ikke. Han jeg er gift med, fikk omsider mot til å si at han ikke likte dem, så da havnet de nådeløst i skal-ikke-feltet. Det tar altfor lang tid til å bake dem om de ikke blir spist…

Hva står så i må-feltet vårt? Vi pynte til advent og jul, for eksempel. Den uka vi nå forlater skjønte jeg omkring forrige helg at ville bli mer hektisk enn vi hadde lagt opp til. Dermed ble det nødvendig å tyvstarte litt med adventspyntinga. Den er ikke voldsom hos oss, men den er hvit og lilla, med mye lys og uten et snev av rødt. Når det er på plass, senker freden seg over både meg og gjøre-listene.

Det forresten bakes. Vi har noen må-sorter på lista, og et par kan... Deler av bakinga vi gjøre sammen. Det synes vi er veldig koselig. I år gleder vi oss også til en planlagt bakekveld med en voksen niese. Bonus med stjerne!

Vi kjøpe julegaver - og de fleste være i hus i løpet av november. Vi er ekstremt dårlige på shopping – begge to - og det ekstreme førjulsrushet gjør vi det vi kan for å unngå. Dessuten vi få opp juletreet. Noen ting er datofestet. Juletreet ”skjer” 23. desember, kanskje 22. Ikke før. Og vi ha et hus som ser pent ut – uten at det skal tas gammeldags ”julerent”. Noen små ikke-ukentlige vaskeprosjekter har havnet i må-feltet dette året - til tross for at jeg tenker det like gjerne kunne legges til januar. Siden jeg er realistisk nok til å vite at januar kan bli tøff når julelysene er rydda bort og det fremdeles er en måned til det merkes ordentlig at sola har snudd, kan vi like gjerne ta det nå. Mens vi er i farta, mener jeg. Det går bra.

Din sirkel vil helt sikkert se annerledes ut enn min og vår. Kanskje helt fra utgangspunktet? Du har andre ønsker for jula enn oss. Og selv om du deler vår lille julevisjon, vil punktene i feltene utenfor sentrum blir preget av hvem du er og hva som er viktig for deg og dine. Vi anbefaler allikevel å ta tid til å tegne en sånn sirkel og reflektere litt over den - gjerne sammen med han eller hun du lever tettest på.

Det viktigste med denne prosessen er at den gir oss oversikt, senker tempoet og hjelper oss å ikke opprettholde alle julevaner bare fordi vi har gjort sånn i alle år. Jeg er vanligvis glad i tradisjoner og bare moderat endringsvillig, men jula er ei sårbar tid på mange områder og det er kort vei mellom trivsel og mistrivsel. Derfor må vi gjøre noen valg og sikre oss at det ikke bare "ble sånn...". Minst av alt har vi lyst til å vagge ut av juleferien fullstendig matleie og sosialt overstimulert. Vi har heller ikke behov for å ”droppe alt” som andre ender opp med. Vi skal kose oss – og vi skal ha tid for de vi deler juledagene med. For spill og bøker, den gode samtalen, fellesskapet rundt matlagingen og bordpyntingen, spaserturene og fyr på peisen. Vi skal sove så lenge vi kan - og tusle rundt en hel dag i joggebukse. Akkurat det står faktisk på målista…

23/11/2017
13/2/2020

Juleavklaring

Les innlegget

”Det er ikke så mye som er viktig for meg når det gjelder jul,” pleier Dag å si, før han legger til at ”jeg liker ikke juletre, da, men den debatten har jeg tapt for mange år siden…” Og det har han. Lenge før vi ble et par, hadde han rikelig anledning til å få med seg at jeg elsker både juletrær og tradisjonene knyttet til advent og juletida. Han hadde enda til båret et svært tre fra Majorstua til min leilighet ved Holbergs plass i Oslo – en drøy spasertur, i hvert fall bærende på ei nesten to meter høy, tett gran – den gangen vi bare var venner.

IMG_2385

Første jula vi var gift prøvde han seg altså allikevel med med det totalt, fullstendig urimelige forslaget om at vi ikke skulle ha juletre...

Dette var lenge før vi lærte noe om viktigheten av god dialog i samlivet, og han ble regelrett klubba ned i første forsøk: ”HVA? IKKE JULETRE! GLEM DET!” Jeg er litt sånn ”opp som ei løve og ned som en fell”, men den gangen holdt jeg meg oppe relativt lenge. I hvert fall lenge nok til at Dag fikk med seg at juletre skulle vi ha – det året og alle andre år. De siste årene har det vært kunstig. Det har spart oss for alle de diskusjonene Dag med jevne mellomrom opp gjennom årene forsiktig har nevnt at vi hadde sluppet om vi hadde droppa hele den ”teite ideen med å dra et tre i hus og henge på det all verdens dingeldangel”. For treet skulle selvsagt være ”ei høy, smal, tett edelgran”. - ”De finnes ikke,” argumenterte han – gående et par meter bak meg hos den ene juletreselgeren etter den andre på fånyttes jakt etter akkurat et sånt tre…

Det er få ting som kan sette i gang flere følelser hos folk enn forholdet til juletradisjonene. Både gledene, forventingene og skuffelsene tegnes med tykkere streker i den tida enn resten av året.

Når jeg ser tilbake på hvordan det var i den familien der jeg vokste opp, konstaterer jeg at min egen far antagelig ofret det han måtte ha av personlige ønsker for jula da han trådde inn i ekteskapet med min mor og kom under hennes og min mormors juleregime. For fredens skyld - i møte med vel etablerte familietradisjoner, tenker jeg. Kanskje kostet det ham ikke all verden, men bildet jeg så var merkbart nok til at jeg bestemte meg ganske tidlig for at om jeg en gang giftet meg, skulle jeg prøve å skape en ”vår jul” sammen med han som skulle bli min mann. Det var riktig nok noen år før Dag foreslo at vi ikke skulle ha juletre…

Allikevel: På de fleste andre felt tror jeg vi ganske raskt arbeidet oss fram til ei jul som kjennes som vår felles.

Poenget er ikke juletre eller ikke juletre. Poenget er forventningsavklaring. Den mener vi det er lurt å ta nå; før det baller på seg med planer og kaker og invitasjoner. Uansett kort eller lang fartstid i samlivet:

Bruk tid til å snakke sammen om hvilke ønsker og forventinger dere har til denne advents- og juletida. Hva gleder dere dere til – og hva gruer dere for? Hva slags forventninger har dere til hverandre – og hvordan kan dere lande dem? Hva gjør dere med andres (antatte og reelle) forventinger til dere? Hvilke forberedelser tenker dere er nødvendige i år? Og unødvendige? Hva skal bakes og lages – av hvem og for hvem? Skal noe strykes av lista eller det tradisjonelle familieprogrammet – eller legges til? Hvor tett med folk og aktiviteter ønsker dere at juledagene skal bli? Hvilke invitasjoner skal det takkes ja – og nei – til? Skal dere invitere? I så fall hvem – på hva? Er det noen gjentatte mønstre dere misliker og vil bryte? Noen tradisjoner dere vil holde fast på eller ta opp igjen? Lista med spørsmål kan gjøres lengre. Hvilke er viktige for dere?

Selv tar vi denne praten hvert år, og vi er ikke i tvil om at den - sammen med vårt kunstige juletre - er konflikthemmende. Vi tar den alltid før førjulsstresset virkelig kommer sigende – og det er et av våre gode råd til alle andre par:

Skap noen gode rammer rundt den praten,

sko dere med penn og papir for å lage viktige lister med gjøremål og julegaveforslag

– og gjør det nå!

 

16/11/2017
13/2/2020

Kunsten å si nei...

Les innlegget

Forrige uke prøvde jeg meg på en svært enkel analyse knyttet til slitenhet. Denne gang vil jeg følge opp med det som kanskje kan oppleves som et enda enklere løsningsforslag:

Mye koker ned til å lære seg kunsten å si nei.

Enklere sagt enn gjort. Jeg vet det. Som med så mye annet er dette blant det som funker godt for meg i lange perioder – og så mister jeg plutselig fokus og påtar meg for mye eller setter meg for store mål. Det skjer imidlertid stadig sjeldnere. Jeg har slutta fred med det faktum at jeg er begrenset – og forsøker å leve livet i pakt med den erkjennelsen.

[caption id="attachment_3054" align="alignleft" width="352"

IMG_4496

Mange av pausene våre tilbringes på hytta. Gemalen har gitt stedet våre navnet "Krikhølen" - Hobbitenes hvilestad i følge Ringenes Herre.[/caption

For mer enn tretti år siden jeg satt under talerstolen til en seksbarnsmor - med et krevende yrke. Hun satte meg på sporet av en praksis jeg har prøvd å leve etter siden: ”Det er JEG som bestemmer når agendaen min er full”, sa hun. Den gangen hadde vi kalendere i bokform, og jeg forstod godt hva hun mente da hun la til at hun aldri lot noen lese kalenderen over skulderen sin.

Når avtaler skulle gjøres hadde hun ofte nok erfart at folk stakk hodet fram, tittet på avtaleboka hennes og pekte på ledig tid; ”Der kan du jo!” Jeg hadde opplevd det samme mange ganger. Følt meg pressa til å si ja til ting som ville gi meg travlere uker enn jeg ønsket, ganske enkelt fordi jeg ikke opplevde det ærlig å si at jeg ikke ville på et tidspunkt da det ikke stod noe annet i kalenderen. I vår tid er det enklere å hindre noen i å titte.

Jeg har allikevel lagt meg til noen vaner i den forbindelse som hjelper meg til å sette nødvendige grenser når det gjelder utfordringer som kan ta litt tid og koste krefter. Her får du mine hete tips for ikke å ende opp med en kalender som er altfor full:

  • Jeg ber om betekningstid hvis en forespørsel kommer per telefon og unner meg noen runder i tenkeboksen dersom den kommer på mail. Jeg vet at jeg lett begeistres og fort får lyst til ting jeg i neste omgang burde sagt nei til, så jeg har behov for å sette på bremsen i eget liv.

  • Hvis folk krever svar der og da fordi de ”trenger å få tatt en kjapp avgjørelse” svarer jeg at dersom de må ha svar med en gang, må svaret mitt bli nei. Hvis de derimot har litt tid, vil jeg gjerne vurdere det. Da viser det seg ofte at de har tid til å vente.

  • Jeg sørger for at kalenderoppsettet jeg gjør vurderinger ut i fra, viser mer enn den aktuelle dagen eller uka. Jeg vil gjerne se hvor tett hele uka eller måneden blir før jeg tar en på meg ny utfordring, og en åpen dag eller kveld kan lure meg til å si ja til noe jeg seinere vil angre på.

  • Jeg har bestemt meg for noen ting som jeg sier nei til uansett .

  • Jeg markerer tidlig hvert semester en kveld i uka med gemalen, en ukentlig fridag ( helst 24 timer) uten arbeid, vi kaller det rett og slett sabbat, og en absolutt arbeidsfri helg hver måned. Ikke noe av dette strykes, men avtalene kan flyttes dersom vi begge kan - til samme uke /måned.
9/11/2017
13/2/2020

Sliten?

Les innlegget

”Jeg tror ikke det finnes så mange late mennesker, men jeg tror det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Omtrent sånn husker jeg at Gunnar Elstad – terapeuten og alles venn, han som gikk så altfor tidlig bort - en gang kommenterte arbeidskapasitet. Jeg har tenkt på det ofte siden. Fordi jeg ganske ofte møter mennesker som ikke får kreftene til å strekke til. Hva er det så som stjeler energien, eter opp arbeidskapasiteten og gjør oss så innmari slitne?

Noen vet veldig raskt hva det handler om for deres vedkommende. Regnestykket går ganske enkelt ikke opp. De har for lite ”på konto” – og forpliktelsene knyttet til jobb og organisering av en hverdag for både seg selv og de en deler hjem med, sørger for at de mentale og fysiske utgiftene langt overskrider det de får inn gjennom søvn, hvile, trening og gode opplevelser. For de som helt reelt ikke forvalter tiden på egenhånd hjelper det liksom ikke at vi andre minner dem kjærlig på at alle har ”akkurat like mange timer i døgnet”. Eller er det sånn at også denne gruppen i blant kan spørres – forsiktig, riktig nok – om det er noe med kravene til standard som kan fires litt på, eller om prioriteringene kanskje burde tenkes gjennom en gang til…? Jeg har ingen rett til å dømme andre, men jeg tror noen travle småbarnsforeldre og stressede studenter innimellom kunne tjent på å dempe forventingene til hva livet skal inneholde.

Uansett: Hva så med alle oss andre? Vi som står litt friere når det gjelder hva vi velger å bruke tid på? Hva er det som gjør at vi føler oss tomme og tappa? Hver får svare for seg, og svarene er mange flere enn de jeg kommer innpå her, men jeg synes i hvert fall å registrere at det koster krefter å holde fasaden… Både den materielle og den mentale.

Jeg tilhører en generasjon som sparte til ting. Vi ønsker oss noe, bestemte oss eventuelt for at vi skulle skaffe oss det, budsjetterte og sparte, gledet oss – og så etter en tid var sofaen, Tven , den nye (helst brukte) bilen eller hva det nå kunne dreie seg om, på plass, og vi kunne kjenne på dyp takknemlighet. I dag går ting mye fortere; man trekker kortet – og vips så har man bytta ut det man var litt lei av. Eller som man leste i et interiørmagasin at var trendy.

”Fasadekonkurransen” kalte ei vi kjenner det – men klar adresse til kjøret om å henge med på trendene, enten det handlet om klær, treningsopplegg, matmote eller forventingen om å ha strøkent hus og hage. Ikke rart folk blir slitne? Det gjelder å holde hjula i gang. Å gjøre karriere handler ikke bare om å realiserer seg selv i form av mer kompetanse å forvalte. Det gjelder å sikre en inntekt som gjør at korthuset ( og –hytta?) ikke raser sammen. Det koster å være kar…

Den andre fasaden som sliter på oss, er tendensen til å late som om vi har det supert hele tiden. Selv om alle vet at det ikke er sånn. Livet går på minst to spor for oss alle sammen. Det er gleder og opptur på den ene sida – og alt som drar oss nedover på det andre. Jeg tror en del av den slitenheten som preger tida vi lever i, skyldes at for mange bærer for mye alene. Jeg tror det er helt greit at vi ikke snakker med alle om alt som leer seg på innsida. Men noen må inviteres inn – innenfor og utenfor husets vegger.

Dag i helgekoya

I samlivsarbeidet snakker vi mye om å gå på besøk i den andres liv. Det handler om å dele drømmer og bekymringer, gleder og sorger, smått og stort med partneren. I tillegg tror jeg det er uvurderlig å invitere andre inn i livet; for eksempel en fast samtalepartner som kan lytte og utfordre, støtte og hjelpe til slik at en finner små skritt for å komme videre og får mer mot på livet.

Som 22-åring ble jeg som bibelskoleelev ”tvunget” til ukentlige samtaler med min første mentor. Jeg synes det var svært ubehagelig. Det tok meg tre måneder å forstå at det var det beste som hadde hendt meg. Siden har jeg sørget for å ha mentorer i livet mitt, mennesker som støtter, speiler, stiller til dels krevende spørsmål og hjelper meg videre. Og jeg er ikke i tvil om at det å få dele sorger og gleder på den måten, bidrar til å minke slitenheten og gi energi.

2/11/2017
13/2/2020

På'n igjen!

Les innlegget

”Etter at vi leste boka deres, har vi begynt med tid for bare oss som par. Igjen. Vi gjorde noe sånt for flere år siden, også, men det sklei liksom ut”. Den kommentaren – i litt forskjellige varianter - har vi fått noen ganger etter at boka vår kom ut for to år siden. Senest sist uke.

Det er to ting å si om det: Det ene er at vi blir veldig glad hver gang vi hører at folk setter av minst to timer sammen ukentlig for å gjøre felles opplevelser, ha fokus på hverandre og "være på besøk i hverandres liv," som vi pleier å si. Nylig hørte vi at etablerte par i snitt snakker sammen 35 minutter i uka. Ikke rart vi mister kontakten med hverandre når kommunikasjonen stort sett foregår på sms, og det meste handler om å organisere familielivet rundt jobb, skole, barnehage og alles fritidsaktiviteter.

Etter vårt første samlivskurs i 2004 kom et av deltakerparene til oss og ville fortelle hva kurset hadde betydd for dem; ”I løpet av de første kveldene på kurs gikk det opp for oss at i de ni årene fra vi fikk vårt første barn, har vi bare vært foreldre og ikke kjærester," fortalte de - før de la til at de hadde begynt å sette av tid for hverandre igjen. Vi kunne se på dem at det hadde gjort dem godt. Siden den gang har vi sitert dem mange ganger – helt overbevist om at de ikke er de eneste som har det sånn. Barn trenger foreldre som også er kjærester, tenker vi. Tenåringer trenger foreldre som viser at de er glad i hverandre – og for den saks skyld; tar den vanskelige praten på en måte som modellerer for ungdommene at det går an å være uenige og glad i hverandre samtidig og uten at det blir helt krise. Vi som ikke har barn i huset (lenger), må holde vårt vennskap og kompaniskap ved like og utvikle det slik at vi ikke ender opp med å begrunne et samlivsbrudd med at vi ”gled fra hverandre og hadde ingen ting felles lenger…” Skal vi lykkes med dette, trenger vi å prioritere tid sammen. Hver uke, som en del av den bevisste livsrytmen vår.

IMG_3531

Det andre gjelder erkjennelsen av at innimellom ”sklir det ut”. Vi tas igjen av travelhet og usmarte valg. Vi prioriterer feil og mister kanskje litt motet fordi vi hadde noen dater som i ærlighetens navn ikke var spesielt hyggelige. Sånt skjer. Livet går i bølger. Da er det viktig å ikke gi opp. Det går an å velge om igjen. Sette seg nye mål. Gå små skritt i det vi vet er rett retning.

Hvor mange av oss har ikke mislykkes på andre arenaer – og så tatt fatt en gang til? Treningsvanene som begynte så fint, men endte i ingenting – før du bestemte deg for at ”nok er nok, nå prøver jeg på nytt", for eksempel? Syklinga til jobben du hadde så gode intensjoner om, men som stoppet helt opp etter et par sure regnværsdager og ble til en lang vår i bil til jobb. Og så tok du tak… Avgjørelsen om at barna bare skulle få søtsaker i helgen – og så kom halloween, og det tok helt av. Til dere sa stopp, ryddet bort godteposene og fant fram den gamle regelen…

Vi tillater oss selv å starte på nytt på så mange hverdagslige områder. Tid sammen trenger ikke bli et unntak. Om gode intensjoner ble borte et sted på veien, er det fullt mulig å ta en prat om det, finne fram kalenderen og enda en gang sett dere et mål dere kan leve med. Minst to timer i uka, har mange hørt oss si. Gjerne mer, men ikke mindre. Og ikke sjeldnere. Rytme er viktig og trumfer kjærlighetsweekender og halvårige tiltak. Skjærer det seg om en stund, slik det hender for noen, er det fullt mulig å ta tak – enda en gang. Trenger dere en puff for tematikk å snakke om, kan det hende boka vår kan være nyttig. Den kan bestilles her: http://www.lundeforlag.no/

27/10/2017
13/2/2020

Fjellet...

Les innlegget

I min barndom fantes det et ”fjell” i mine foreldres hage. Det innbød til stor kreativitet og mye lekelyst. Ikke minst var det egnet til en av mine store gleder; legobygging. Fjellet ble fort til en by med hus og veier, små biler som kjørte rundt - og fantastisk utfoldelse. Mange historier ble til på det fjellet og mange dramaer utspilte seg. Det hadde en sentral plass i min barndoms lek.

I ungdomstida la jeg knapt merke til at det var der, på siden av inngangspartiet til huset der jeg bodde. Jeg var likegyldig til både hagen og fjellet. Jeg lekte ikke der lenger; jeg var enten alene inne med mine bøker og tegnesaker eller ute blant venner på diverse aktiviteter. Jeg skulle bli nesten voksen før det gikk opp for meg at ”fjellet” var en flat, liten del av en knaus som stakk opp av mine foreldres plen og knapt hadde plass til et par campingsstoler. Jeg hadde kommet i den alderen at ville nyte kaffen og boka min utendørs, og mislyktes i å rigge meg til ”på fjellet”; vi omtalte fremdeles den delen av hagen slik.

IMG_0713

Det meste kommer an på øynene som ser. Min barndoms øyne så et fjell. I ungdommen så jeg ingenting. Som voksen så jeg ei lita steinhelle og husket at den alltid vanskeliggjorde plenklippen for min far. Hvilket bilde er sant? Som voksen vil jeg selvsagt si at det bildet jeg har nå, er det sanne bildet av det som befant seg i mine foreldres hage. Som om jeg som voksen har monopol på å definere sannhet – eller størrelsen på fjell?

I noen faser av livet har jeg opplevd utfordringer jeg har sett på som store og fryktinngytende. I den neste fasen har jeg sett tilbake på problemet og nesten blitt flau over styrken i min egen frykt, dramatikken jeg tilla episoden eller det jeg definerte som størrelsen på utfordringen. Det verste er at jeg innimellom bruker den samme metoden når jeg definerer det andre sliter med. Jeg sitter der og vagler på min campingstol og mener å vite at det ikke er noe å ta så på vei for. Ikke det at andre er barn som overdimensjonerer problemene. De har bare et annet perspektiv, ser ting fra en annen vinkel, opplever det annerledes enn jeg ville gjort fordi de er annerledes skrudd sammen.

Hvor vil jeg hen? Bare mane til litt forsiktighet når vi møter hverandre. Huske på at den kjenner best hvordan skoen trykker som har det på. Være litt mer lyttende og litt mindre løsningsorientert når andre vil dele en utfordring eller si noe om hvorfor livet ikke oppleves helt smidig for tida…

19/10/2017
13/2/2020

Bare et valg?

Les innlegget

Vi har ikke egne unger, men har alltid kost oss med å låne og glede oss over andres. Det gjelder oss begge, men det er ingen tvil om at Dag er den som har størst tålmodighet. Derfor nøyde jeg med å være tilskuer da han spilte scoop med en av våre små venner for mange år siden. De holdt på lenge, og hun, som var omtrent fire år den gangen, bommet hver gang. Han lyktes; fanget ballen i scoopen og sendte den tilbake.

”Nesten”, ropte hun begeistret hver gang ballen unngikk scoopen hennes og hun løp for å hente den. ”Du klarte det, du”, kom det like begeistret fra fireåringen hver gang han traff. Jeg stod rørt på sidelinja og tenkte at den holdningen håper jeg hun bevarer hele livet; Selv om hun bommet, mistet hun ikke motet – og hver gang han fanget ballen, gledet hun seg utilslørt over at han fikk det til.

Vi feiret også noen bursdager med denne jenta; hennes og andres. Gleden over det hun selv fikk, var helt innafor normalen for et barn på hennes alder. Det jeg aldri glemmer, er at hun viste den samme begeistringen når andre fikk gaver; ”Å så fint, så heldig du er…” lød det hver gang bursdagsbarnet pakket opp en presang. Vi snakket om det flere ganger etterpå; ”Skulle tro det var hun som hadde fødselsdag…”

Mest sannsynlig var hun født sånn – med sin spesielle evne til å glede seg med andre, og med et slags teflonbelegg som gjorde at egne nederlag ikke festet seg så lett. Noen er det; mer positive og optimistiske enn andre.

Det kan være lett å falle til ro med at ”sånn er hun – og jeg er annerledes”, og så fortsette å bli litt sur når vi bommer på ballen og tie stille når andre lykkes. Jeg tror vi taper mye på å slå oss til ro med den tanken. Jeg tror faktisk vi kan lære oss å se det halvfulle glasset i stedet for det halvtomme. At vi kan bestemme oss for å heie på dem som treffer blink og være først i køen av gratulanter når andre har ting å glede seg over. Også om de lykkes på områder der jeg selv ikke får det til. En krevende øvelse…

Selv er jeg nok ikke født spesielt negativ, men jeg roper ikke ”nesten” med glede om jeg går på et nederlag. Jeg har imidlertid øvd meg på å spørre meg selv ganske raskt hvordan jeg faktisk ønsker å møte den motvinden jeg kjenner river tak i meg; Hvor alvorlig er nederlaget dette nederlaget, hvor tungt trenger du egentlig ta det, og hvilke fordeler kan det at ting ikke gikk din vei akkurat nå, bringe med seg? Og ikke minst: Hvordan går jeg videre nå – på en best mulig måte? Når andre ser ut til å ha et smidigere liv enn meg eller vant på et område der jeg tapte, er spørsmålet

IMG_3810

omtrent som så; Hvordan kan jeg glede meg med vedkommende? Ikke dermed sagt at jeg håndterer alle motbakker med stil og alltid er fornøyd med egen takling i etterkant. Men jeg prøver å være bevisst mine egne reaksjoner.

Som i møte med så mye annet er stikkordene bevissthet og fokus. Bevissthet handler i denne sammenheng om å være til stede i situasjonen – enten det går min vei eller ikke. Det handler om å kjenne på, og ikke fornekte, verken gleden eller ergrelsen, for så å fokusere på veien videre. Jeg trenger ikke føle godt etter et nederlag for å komme meg videre. Det holder å slippe taket i selvmedlidenheten og finne et slags positiv anker en kan velge å gripe fatt i. Jeg trenger heller ikke føle glede for å uttrykke noe positivt til han eller henne som har mye å glede seg over, men jeg kan gi et kompliment. Det er faktisk bare et valg…

12/10/2017
13/2/2020

Snarveier og andre veier

Les innlegget

Denne høsten har jeg tenkt en del på snarveier. Sikkert fordi jeg runder år om ikke lenge og har benyttet anledningen til å se tilbake på livet mitt. Det begynner etter hvert å bli relativt langt. Jeg har tilbakelagt et godt stykke livsvei. Noen ganger kunne jeg tatt noen snarveier, ser jeg. Og det aner meg at jeg kunne unngått en del smerte om jeg hadde valgt dem…

Jeg har erfart det samme på noen spaserturer den siste tiden. På noen reiser - i og utenfor jobben - har jeg rusla rundt på ukjente steder. Det er alltid spennende. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å konstatere at ”om jeg hadde gått der, hadde jeg altså kommet ut her…en snarvei.” Eller jeg har tenkt at ”om jeg går her, vil jeg antagelig på en eller annen måte komme gjennom. Jeg tror ikke at de som bor nedi der, har gidda å gå hit opp for å komme over dit… Det må finnes en snarvei.” Og så har jeg tatt en sjanse.

Ofte har jeg hatt rett. Noen ganger har spaserturen blitt ekstra lang fordi jeg måtte snu. Har jeg spurt noen om veien, registrerer jeg at folk er raske til å vise til snarveiene. Det er hyggelig gjort. Vi forutsetter fort at målet er å komme raskt fram. Når jeg går tur, er det ikke nødvendigvis sånn. Målet er turen, å få gått, ikke å nå et mål så kjapt som mulig. Hadde målet vært å nå noe, ville snarveiene være kjærkomne…

IMG_1055

I livet er heller ikke målet å nå raskest mulig fram. Jeg holdt på å si; tvert i mot. Jeg er nok en målretta person på mange vis, men jeg vil ikke gå glipp av det som skjer underveis. Utsikten skal nytes, jeg vil kjenne grusen eller graset under beina mens jeg går, få med meg luktene og detaljene. Selve livet.

Da er ikke snarveiene å fortrekke. Mange ganger er forresten snarveiene litt mindre komfortable enn den egentlige veien. Joda, noen ganger byr de på positive overraskelser. Og som sagt, jeg innser at om jeg hadde valgt flere snarveier i livet – framfor det jeg kanskje i ettertid til og med ser var en omvei – hadde jeg vært noen smertefulle erfaringer fattigere.

Det kan være greit å vite når jeg ser framover; Det er viktig å ta den ekstrajobben det er å finne den beste veien – kort eller lang – og gå den. Når jeg ser tilbake, kan jeg bare fastslå to ting: Jeg kan ikke få gått veien om igjen. Gått er gått. Dernest har smerten den lange veien bød på, tilført livskompetanse jeg innser at jeg ikke ville vært foruten - når jeg tenker meg om. Dessuten har jeg plukket velsignelser underveis som jeg er dypt takknemlig for.

 

5/10/2017
13/2/2020

Tid til?

Les innlegget

De siste dagene har jeg vært så heldig at jeg har vært på retreat…

Ikke en sånn programmert retreat der man følger et ledet opplegg fra dag til dag, men noen helt egenproduserte retreatdager med meg og Gud, bøker, skrivesaker og gode sko…

Stanton House 3

Gjennom noen år har jeg lagt opp til noen sånne dager for meg selv – alene – omtrent på denne tida av året. Vanligvis på hytta, som er det stedet der pulsen går ned for oss. I år gjorde jeg det litt annerledes. Tok turen over til England. Takket være internett og gode venner, fant jeg fram til Stanton House utenfor Oxford. Her har jeg pustet, sovet, spist, lest, gått, reflektert og bedt gjennom fire og et halvt døgn. Pratet minimalt – omtrent bare under dagens to felles måltider med de andre som er her av samme grunn som meg; De har trengt å komme litt avsides.

”Det har jeg ikke tid til,” vil noen kanskje si om å gjøre noe tilsvarende. Jeg skjønner hva de mener, men får behov for å forklare: Jeg gjør ikke dette fordi det var noen tomme dager i min kalender som jeg trengte å fylle. Tidlig i våres bestemte jeg meg for å sette av disse kalenderdagene til akkurat dette – uavhengig av hva som måtte dukke opp av mulige oppgaver. Jeg plasserte en ferieuke her – og droppet andre ferieplaner eller jobb (med eget firma kunne jeg jo fort valgt å gjøre noe inntektsbringende denne uka) for å prioritere noen stillere, mer beskytta dager. I fjor gjorde jeg noe av det samme; tre dager alene i stillheten på hytta. Uten TV, med flymodus på telefonen det meste av tida og med "timeplanen" strukturert sånn som jeg trengte det.

For meg og oss er noen alenedager en del av årsrytmen. Dager vi fort kan si til oss selv at vi ikke har tid til, men som kanskje når alt kommer til alt, gjør at vi rekker mer enn vi hadde gjort uten. Det handler på sett og vis om en praksis knyttet til det jeg skrev om sist uke: Fordi vi er begrensede mennesker, trenger vi å stoppe opp for å finne ut hvordan vi skal forvalte vårt begrensede liv.

Da jeg var tjue – og kanskje tretti – hadde jeg en slags opplevelse av at jeg hadde tid og krefter til alt. Etter som livet går, tror jeg mange med meg har opplevd at det blir mer og mer viktig hva vi bruker krefter og tid på. Det handler ikke bare om at kreftene er færre, selv om jeg innser at det kan spille inn. Selv opplever jeg fremdeles å ha stor arbeidskapasitet og –glede. Allikevel oppleves det stadig viktigere å være bevisst mine valg når det gjelder tidsbruk og oppgaver.

Jeg vil helst bare bruke tid og krefter på det som oppleves som best bruk av mine ressurser. Det er stor forskjell på å jobbe mye med ting som gir energi framfor å bruke tida på det som tapper en for energi. Litt poetisk sagt; Jeg vil blomstre med oppgavene og kjenne at dagene er meningsfulle. Ikke bare nyttige, men også gledesfylte. Hva det er som gir den opplevelsen, er imidlertid ikke umiddelbart soleklart for meg. Derfor trenger jeg tid til refleksjon. Det tror jeg alle mennesker - uavhengig av livssyn og hvordan man egentlig har lagt opp livet sitt, har godt av. Fordi troen er en viktig del av mitt liv, handler disse dagene også om at jeg har tid med Gud.

Han er ikke bare en del av mitt liv, men han er den jeg i dypet av mitt hjerte tror vet best hva som er godt for meg. Han er utvilsomt med på mine travle dager, og jeg vet at jeg hver dag kan involvere ham i små og store hverdagsopplevelser. Allikevel har jeg lært meg til å forstå at han går såpass stille i dørene at jeg fort kan gå glipp av hans refleksjoner – og at jeg selv på den annen side omgir meg med så mange forstyrrende elementer at jeg ikke helt fanger opp hva han ser. Jeg vil ta tak i hans tanker om mitt liv – og jeg være sammen med ham, bare fordi han er min skaper, min far, men venn og min redningsmann. Også derfor trenger jeg dager som dette – i tillegg til daglige små møtepunkter med ham. Med en kaffekopp i handa sittende i den gule stolen hjemme, i bilen på vei til jobb med avslått radio, over en åpen bibel.

Mange i vår tid mener at vi må gå inn i oss selv og kjenne bare på egne behov for å få et tilfredsstillende liv. Jeg tror ikke det holder. Jeg tror det er godt, klokt og et gudgitt ønske å kjenne oss selv, våre behov, våre utfordringer, hva som gleder og og hva som begrenser oss. Men jeg tror ikke alle svarene for å finne livets dypeste mening ligger inne i oss. De finner vi når vi gir Gud tid til å dele sine perspektiver og sitt liv med oss. I så måte er noen tilbaketrukne dager en fantastisk ressurs…

28/9/2017
13/2/2020

Back in business...

Les innlegget
IMG_4420

Ved nyttårstid skrev vi om gode valg for livet og samlivet – og så ble det stille fra oss fram til en gang på sensommeren. Da var temaet langsomtliv – og langsomt har det gått, ikke minst med skriveriene våre. Noen har lurt på om vi har lagt ned hele bloggen? Neida. Vi har levd – og tenkt. Og kanskje lidd under en smule skrivesperre… Uansett: Nå er vi tilbake – med nye valg og nye mål. Med ny nettside, lansert i våres, og livsendringer mot mer frilandsvirksomhet og større tilgjengelighet for de som vil bruke oss som foredragsholdere og samtalepartnere, tenker vi at bloggen framover skal fokusere mer på gode livsvalg og samliv framover. Målet vårt er å komme med et nytt innlegg hver fredag/lørdag – og håper det kan bli til glede og inspirasjon for noen av dere som følger oss.

28/9/2017
13/2/2020

Skuffelser

Les innlegget

Det er mangfoldige år siden jeg slutta fred med det som mange siden har har hørt meg si når samtalen har dreid seg om valg og prioriteringer: ”Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen”. Trist, men sant. Vi kan ha de beste intensjoner, men noen vil oppleve seg såra basert på valg du og jeg tar. Eller bli skuffa; den litt mildere varianten av følelsen. Det har skjedd før – og det kommer til å skje igjen.

Jeg husker godt at jeg landa i den erkjennelsen – og at det der og da opplevdes som et stort nederlag. Med skam (ja, jeg tror det er det rette ordet for det jeg følte) erkjente jeg at jeg ikke holdt mål – i en annens øyne.

Jeg minnes (heldigvis) ikke lenger hvem eller hva det gjaldt, men jeg kan altså fremdeles gjenkalle følelsen; Uroen i brystet da jeg visste at valget jeg gjorde, ikke opplevdes godt for den andre. Mest sannsynlig framkalt av at det strider mot mine grunnleggende verdier å bli opplevd som en som svikter, ikke lever opp til forventingene og ikke ser. Jeg vil jo være et menneske som ser andre, som tar hensyn og strekker meg langt.

Jeg husker også den lettelsen jeg følte etterpå. Da jeg innså at slike opplevelser ikke er til å unngå. I etterkant har jeg beskrevet det for meg selv som å gå gjennom en port og ut i et åpent landskap. Der jeg kan strekke armene ut og by på sannheten om hvem jeg er: Et menneske med klare begrensninger. Jeg når ikke over alt og alle, jeg møter ikke alle behov og jeg stiller ikke opp til alle tider og på steder der noen måtte tenke at jeg burde. Jeg er heller ikke alltid like vis, god og gjennomtenkt. Jeg er langt fra perfekt!

Jeg tror ønsket om å slippe å skuffe noen, sitter dypt i de fleste av oss. Vi skulle ønske vi slapp det. Ikke vil vi såre noen heller. Tross det, har vi erfart at selv om vi ikke ville det, har vi kommet i situasjoner der så skjedde. Noen ganger fordi vi ikke var så fintfølende som vi skulle ha vært, ikke tok de smarteste valgene underveis, ikke innså i tide at kommunikasjonen sporet av eller ikke fullførte et oppdrag vi hadde påtatt oss. Da er det eneste rette å ta ansvar og be om unnskyldning. Men mange ganger opplever folk seg såra uten at vi egentlig er skyld i noe som helst – annet enn å prioritere på tvers av deres forventinger. Da skal vi ikke unnskylde oss. Kan hende må vi forsøke å uttrykke at det er leit at vedkommende blir skuffet, men at vi faktisk må prioritere annerledes enn han eller hun ønsket. Hvis vi i det hele tatt trenger å si noe som helst…

[caption id="attachment_2929" align="alignright" width="426"

IMG_0706

Innimellom står "min" stol tom, fordi jeg har prioritert annerledes. Sånn får det heller være...[/caption

For meg er det godt - med jevne mellomrom - å reflektere over det faktum at jeg er begrenset. For å minne meg selv på det. Jeg innser nemlig at jeg innimellom fristes til å prøve å leve som om jeg ikke var det. Så følger jeg opp refleksjonen med å gjøre noen valg om hva jeg ikke skal gjøre, hvem jeg ikke skal bruke tid på, og hva jeg skal si nei til. Jeg sier til meg selv sånn at jeg hører det en gang til: ”Dette kan nok bety at noen vil oppleve seg avvist eller at noen ting ikke blir gjort…” Den må jeg smake litt på, men så bestemmer jeg meg for to ting: 1) Det skal jeg klare å leve med, og 2) Jeg vil gjøre mitt beste for å avvise mennesker der det er behov for det, på en så hyggelig måte som mulig.

God helg.

2/8/2017
13/2/2020

Langsomtliv...

Les innlegget

Alle som har fulgt med på bloggen vår en stund (og forhåpentligvis savnet oss et halvt års tid), er vel kjent med at langsomhet, tid til refleksjon, klokkeløse dager, god rytme og alt det som er så vanskelig for mange å prioritere i en relativt hektisk hverdag, er gjengangere i våre skriverier. Og la det være sagt med en gang; Vi lykkes ikke alltid, vi heller. Noen tider blir i overkant hektiske, også for oss. Det finnes dager da det blir betydelig mer utpust enn innpust og uker som blir for fulle fordi vi ikke klarer å sette grenser og optimismen tar fullstendig overhånd. Men vi øver oss stadig – og heier på oss selv når vi gjør det vi tror er gode valg for hverdag og fritid.

IMG_0760.jpg

Gjennom mange år har vi for eksempel hatt ei uke i telt om sommeren for å gi oss selv anledning til å forenkle og ta dagene i eie i sakte fart. Som de to foregående somrene, ble årets telt-tilværelse tilbragt på camp i de svenske skoger – sammen med en god gjeng små og store som vi deler tro med. De fleste av våre bekjente tilbringer den uka i campingvogn, men vi kommer altså fremdeles drassende med vårt telt. Helt som min barndoms teltferier er det dog ikke: Vi har strøm, god størrelse på kjøleboksen og gummimadrass av prinsessen-på-erten- type. Det er bare utenfor det ser primitivt ut når vi starter dagen med å koke kaffevannet på ved (kellykettle er tingen) og avslutter den med å gjøre om den lille kulegrillen til bålpanne. Mens mørket siger på, kommer kjente og ukjente ruslende og samtaler stille ( eller slår en høylytt vits) rundt flammene våre. Saktetilværelsen rundt ildstedet morgen og kveld hjelper oss til enkelhet og langsomhet. Vi trenger den hjelpa...

Denne sommeren var det for øvrig dagene etter ”teltuka” vår som virkelig ga oss en smak på langsomheten…

IMG_0834.jpg

Sammen med et vennepar tuslet vi (eller hva det nå enn heter når man forserer en sjø-strekning i sakte fart?) gjennom halve Sverige på Gøta kanal i en leid 27 fot stor (eller liten?) kanalbåt. Strekningen fra Sjötorp ved Vänern til Söderköping kan gjøres unna på mindre enn tre timer med bil – om man ikke stopper for å nyte en eneste liten idyllisk plass. Vi nøt de fleste… Kanalen er nitten mil lang og går gjennom 58 sluser, hvorav vi forserte 51 før vi ankret opp et par mil fra Østersjøen. Om de 16 000 store trærne som ble plantet langs den da byggverket var ferdig i 1832 kunne fortelle historie, hadde vi fått høre mye.

Vår reise tok seks fulle dager i en fart som hele tiden holdt seg under sju knop. Det imponerer selvsagt ingen som er glad i fartsfylt båtliv, men det gir god tid til å observere, favne inntrykk, reflektere, være stille og samtale. Leve langsomt. Tenke tankene til endes, lytte og undres. Prøve ut uferdige tanker på noen som ikke skal noe sted. Dele noen av livets sårere sider – og krangle bittelitt når armer og bein og tau og båt må koordineres uten at man dæljer borti verken slusekanten eller farkosten på babord side.

IMG_0875.jpg

”Er det ikke kjedelig?” kommenterte ei av mine venninner under et bilde jeg la ut på facebook. På ingen måte. Tanken hadde ikke slått noen av oss. Til det var inntrykkene for mange, variasjonen i landskapet for stor og freden for merkbar. Vi gledet oss over alt sammen, alle fire, og gjentok ofte for hverandre hvor heldige vi følte oss som var akkurat der vi var de dagene. At vi klarte oss med ti minutter regn på hele turen og forserte Vättern i kveldingen en dag det nesten ikke var krusning på sjøen forsterket selvsagt den opplevelsen.

Dette er langt fra noen reiseblogg, men la meg allikevel si det; Gøta kanal i leid båt anbefales. Ikke minst for de som vi gi seg selv den gaven noen langsomme dager faktisk er. Som ser verdien – i nuet og på sikt – i å bli frivillig tvunget til å roe helt ned mens man flyter sakte mot neste lille idylliske utfordring.

31/12/2016
13/2/2020

Gode valg ved årets begynnelse

Les innlegget

Det ble annerledes romjul på oss dette året. Svært bevisst valgt. Allerede tidlig i høst bestilte vi flybilletter og bestemte oss for å ta romjuledagene sammen med Dags søster og hennes mann i deres andre hjemland, Marokko.

Vi har vært der før – i den lille byen Thagazout en snau time nord for flyplassen i Agadir. Surfernes paradis med kilometerlange sandstrender og synlige spor av hippitiden. Et sted der det svært hørbart kalles til bønn fra moskeen fem ganger om dagen og veien er kort til å finne det autentisk marokkanske. Der man helst bør kunne en smule fransk – eller utstyre seg med en svoger som er berber.

Vi visste hva vi kom til; at juletrærne ville glimre med sitt fravær og at vi fort ville gå i surr med hvilken juledag det egentlig var. Og sånn ble det. Vi har sovet mye, gått tur, kjent på badetemperaturen og lekt i bølgene, lest bøker, sløvet på fortausrestauranter og spist god mat på steder vi kanskje ikke hadde hadde våget gå innom hvis ikke vår lokale guide hadde garantert for smaken. Marokko er ikke Kreta-sjarmerende. Det er … Marokko-sjarmerende. Det er litt annerledes. Og veldig hyggelig.

Akkurat dette året var det i tillegg rett sted for oss – ikke minst for gemalen – som trengte noe annet enn en kø av juleselskaper hjemme og borte etter en høst med mye jobbing og travelt liv. Det blir altså ikke en ny tradisjon med ”syden-jul” for vårt vedkommende. Dertil er jeg for glad i norsk julefeiring. Men akkurat i år var dette et godt valg for vårt liv – og samliv.

fullsizerender

Vi har skrevet en del om akkurat det i det siste; om å unne seg – eller kanskje heller; våge – å ta gode valg for seg selv og sin familie. Det siste fordi en ved å bestemme seg for å leve mer bevisst på dette området, innimellom kan bli den som svikter i forhold til omgivelsenes forventninger. Hva nå enn de måtte være…

Gode valg – ikke først og fremst egoistiske. Noen blander det der. Snakker varmt om å ta vare på seg selv, men ender opp med å bare leve for seg selv. Det første trenger ikke føre til det siste. Ikke er det det er spesielt lurt, heller. Eller rett. Som samfunnsborgere har vi ansvar for fellesskapet. Andre mennesker angår oss. Slik vi heldigvis angår andre. Noen støtter oss når vi har behov for det; vi kan regne med dem. Slik andre skal få regne med oss. I nærmiljøet, menigheten eller et annet fellesskap der vi treffer kjente og ukjente medvandrere.

Et egoistisk liv der det aller meste bare handler om meg og mitt, min komfort og min nærmeste familie, er faktisk ikke en rettighet vi har. Fra vår side sett er det trist når vi konstaterer at mange velger en slik tilnærming til livet. Dessuten er det et tapsprosjekt når alt kommer til alt. Skal vi tro statistikkene, er de menneskene som lever for mer enn seg selv, blant de lykkeligste. Dessuten viser det seg styrkende for parrelasjonen om paret har felles prosjekter de legger energi i. Men bare om man i tillegg legger inn tid for å hente seg inn. Et selvutslettende liv gir verken lykke eller styrke; da sliter man seg bare ut - sakte, men sikkert. Det er her det vi mener med gode valg for liv, samliv og familieliv kommer inn. Det som skiller seg fra både den fristende egotrippen der alt handler om egen tilfredstillelse, og fra et liv der fokuset ene og alene er på andres velbefinnende og livet utelukkende leves gjennom å bety noe for andre.

Vi tillater oss derfor å utfordre til en smule refleksjon ved starten av dette nye året:

- Hva vil du/dere fortsette med/begynne med dette året for at andre – utenom din egen nærmeste familie - skal få et bedre liv? Hvilke ressurser har du som du kan bruke (på din fritid) i møte med andre mennesker? Behovene er mange blant barn, unge og voksne. I eget nærmiljø, via menighets- eller foreningsliv, eller i møte med det som ble fjorårets forsterkede utfordring i landet vårt; flyktningenes behov for støtte i dette kalde landet de kom til. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

- Hva vil du slutte med/ begynne med/fortsette med dette året for å vare på deg selv, det samliv og/eller den familien du er en del av på en god/bedre måte?

Godt nytt år 2017!