Vi kjenner oss privilegerte som får reise land og strand rundt for å holde samlivskurs. Konseptet vårt, «Tid for to», blir tatt godt imot. Folk takker for at vi snakker gjenkjennelig om livet, og for at vi byr på oss selv.
Sist helg var vi i Namsos og hadde nitten par på kurs. Veldig spennende. Mange fikk noe å ta med seg videre gjennom høsten – og vi fikk repetert «pensum», som så mange ganger før. Det er en del av privilegiet. På mange måter fungerer kursene – og kunnskapen vi har tilegnet oss i de femten årene vi har jobbet med disse tingene – som et gjerde vi selv får holde i mens vi går, og lever, sammen. Vi tilbyr det vi kaller «sørvis på samlivet», og vi får samtidig gjentagende sørvis på vårt eget. Det er jo sånn sørvis funker: som den jevnlige gjennomgangen vi tar av bilen vår – enten det feiler den noe, eller ikke.
En av de tingene vi snakker om på kurs, er «limet» i forholdet. Det som må være litt annerledes enn det var i våre besteforeldres tid, da limet var gjensidig avhengighet. Den gang hun trengte han for å ha penger å leve for, og han trengte henne for å skape et hjem og oppdra barna. Mye har heldigvis skjedd siden den gang rollene ble tegnet med så bred penn. Vi er selvstendige, og både han og hun fyller de rollene som før var mye mer kjønnsbestemte. Betyr det at vi i vår tid ikke lenger trenger et «lim» som gjør at vi holder sammen? Ser vi rundt oss, er veien kort til et rungende ja. Kreftene som vil dra oss fra hverandre har på ingen måte mistet energien sin med årene. Ingrediensene i limet må bare være litt annerledes enn før. Den «oppskriften» er noe av det de som blir med på kurs får del i.
En av ingrediensene er vår egen vilje… De av oss som har giftet oss i kirken, har svart ja til å bruke denne viljen til å «bli fast hos» ektefellen vår. De som har blitt viet i andre sammenhenger, har ikke behøvd å besvare det samme spørsmålet, men bekreftet at de vil gifte seg. Samboere har gjort omtrent det samme. Løfte eller ikke, det kan være nyttig alle oss som befinner oss i et gjensidig forpliktende forhold å smake litt på ordene «jeg vil» med jevne mellomrom. For det dreier seg om mer enn en høytidelig frase i et vigselsritual. Det handler om hverdagen vår, og i de to ordene «jeg vil» ligger det – slik vi ser det – både en beskyttelse og en motivasjon. En beskyttelse mot å gi etter for en eventuell fristelse til å tenke at gresset er grønnere et annet sted. Motivasjonen ligger i at vi tar ansvar: jeg vil gjøre mitt beste for å investere i denne relasjonen, slik at vi kan ha et godt liv sammen. «Mitt beste» i denne sammenhengen, er et begrep du selv kan fylle med mye, men et hint fra oss, er at det handler om å flytte fokuset fra egne behov til å være opptatt av hva han eller hun du lever sammen med trenger. Det inviterer oss til å stille spørsmål om hva min partner har behov for av støtte og hva som skal til for at han eller hun virkelig kjenner seg elsket? God helg …