Så langt denne høsten har vi kjent på og levd etter de begrensningene livet faktisk gir. Det førte i slutten av august til to blogginnlegg om grensesetting og bruken av det vanskelige ordet ”nei”. De to siste ukene har det vært stille fra vår side – også det et resultat av begrensninger. Oppstart er travelt uansett hvor mye en prøver å gjøre det smidig. Og når noe øker i volum og krever ekstra krefter, slik i hvert fall jobben min gjør på denne tiden, må annet vike. Det kalles prioritering. Denne gang ble skriveriene nedprioritert. Litt skambelagt når vi har lovt nye blogginnlegg hver fredag, men ikke verre enn at egenterapien raskt rydder skammen unna.
I ukene uten skriverier har jeg imidlertid gjort meg flere refleksjoner rundt ”nei”-begrepet. Om hva ordet nei, eller rettere sagt setninger av typen ”nei takk, det får vi ikke til”, utløser av respons. Det har gått opp for meg at tilbakemeldingene når jeg har takket nei til invitasjoner eller jeg har måtte blad litt for å få plassert noe i kalenderen, ofte har vært at ” nei, dere har det jo så travelt…”.
Som oftest glir den kommentaren forbi uten at jeg fristes til å forsøke å forklare meg. (Jeg har nemlig bestemt meg for at ingen har krav på begrunnelse i slike situasjoner). Noen ganger blir jeg taus fordi jeg må bedrive litt selvransakelse; Har vi det virkelig så travelt? Eller har vi det mye mer travelt enn andre?
I det siste har jeg imidlertid klart å spissformulerer i min egen tanke hva det egentlig handler om: Når jeg svarer nei, er det ikke nødvendigvis fordi vi har det travelt, men nettopp fordi vi ikke vil være mer travle enn vi er. Det aner meg nemlig at de fleste antar at når jeg sier nei til noe, er det fordi det står noe annet i kalenderen på akkurat det samme tidspunktet. Hvis jeg ikke kan takke ja til en invitasjon eller en oppgave for eksempel tirsdag kveld, er det fordi jeg er opptatt på annet hold akkurat tirsdag kveld. Men det er ikke sånn. Det er ikke sikkert det står noe som helst på programmet akkurat den tirsdagskvelden. Men hvis det står syklubb hos en venninne på mandag og et kurs – som jeg har ansvar for – på torsdag, samtidig som den kommende helgen er en arbeidshelg ( eller den forrige var det), sier jeg trolig nei til noe både tirsdag og onsdag. Fordi jeg ikke vil fylle hele uka med avtaler og aktiviteter. Kanskje har jeg tenkt at jeg vil bake litt en av de kveldene, og dessuten gå en tur. Eller se en film. Lese bok. Tusle litt hjemme. Være uplanlagt. I tøfler og joggebukse...
Det er mange år siden jeg hørte en kvinnelig forkynner og seksbarnsmor uttale følgende; ”La aldri noen lese almanakken din over skulderen din, og husk at det er DU som bestemmer når den er full.” I vår tid er det vel digitale kalendere som gjelder, men prinsippet er det samme: Det er jeg som bestemmer når min kalender er full nok og livet blir for travelt.
Det krever litt disiplin å leve på denne måten. Jeg innser det. For jeg går glipp av hyggelige ting. Jeg mener det når jeg beklager at jeg ikke kan og sier ”dessverre”. Allikevel må livet leves med utgangspunkt i begrensinger og det tidsbudsjettet vi faktisk rår over.
I møte med helga har jeg derfor lyst til å minne om tre ting: