Så er sommeren definitivt på hell … Jeg vet det, for i dag tok jeg på meg langbukse for første gang siden midten av mai. Jeg er «skjørtedame» sommerstid. Helst barbent. Sokker får vente enda litt. Jeg gruer meg til vinterstøvler. Sommeren ble overraskende god – alle restriksjoner til tross. Blogg-skrivingen min ble lagt bort for en tid. Jeg beklager, men jeg skriver bok og det gir meg et visst tunnelsyn. Joda, jeg har skrevet før, men dette er annerledes. Et større prosjekt som krever dypdykk i arkiver og menneskers sterke historier. Derfor måtte jeg gjøre noen valg i april – og rydde litt mental plass. Det er det det skal handle om nå, når jeg tror at jeg er tilbake med ukentlige refleksjoner …
Når høsten kommer sigende, betyr det et girskifte for de fleste av oss. Sommerens letthet og litt tilfeldige program byttes ut med aktivitetskalendere på kjøleskapsdøra og betydelig mer krevende logistikk. Selv vi som barnløst ektepar i voksen alder, merker det. Det bare aner meg hvordan det er for dere som har barn og ungdommer med diverse aktiviteter i huset. Ikke minst nå når de ikke bare skal sendes av sted med treningstøy og langpannekaker, men følges opp med formaninger om avstand og kohorter pluss en liten flaske antibac. Selv om vi begynner å vende oss til en del restriksjoner, ligger det an til at høsten kan bli litt mer krevende for de fleste av oss enn vi er vant med. Det er litt mer å huske på enn før. For egen del har jeg kommet fram til at det er i disse dager jeg må bevisstgjøre meg på hvordan jeg vil at min og vår høst skal være.
For alle del: Jeg vet at ikke alt styres av mine valg, men for min del er det viktig med gjennomtenkning av hvordan jeg – og i neste omgang vi – vil at denne høsten skal bli? Vi deler ett klart ønske med de fleste jeg kjenner: den skal ikke bli for travel. Både jeg selv og de fleste jeg kjenner vet allikevel: det skjer ganske fort. Dessuten er «travelt» et relativt begrep. Travelt for meg, er antagelig litt annerledes enn for deg. Jeg spør derfor meg selv: Hva var årsaken sist jeg stupte inn i juleferien og kjente at høsten hadde blitt for travel? Var det ytre omstendigheter jeg selv ikke var herre over som gjorde det, eller var det valg jeg selv gjorde som førte meg inn i kortpustheten? For min del handler det ofte om egne valg – og om manglende evne til å justere hverdagen når ting jeg ikke er herre over krevde mer enn det skulle. En hjelp på veien her i huset, er en skikkelig gjennomgang av kalenderen der vår ukentlig «date» og et ukentlig jobbfritt døgn – vi kaller det sabbat – legges inn tidlig. Og så må vi bare erkjenne at vi ikke kan få meg oss alt vi lyster. Jeg har jobbet med ungdom i mange år, og har funnet ut at noe av den viktige gammel-kone-visdommen jeg kan gi videre til dem, er at heller ikke de kan det. «Livet består også av ting du går glipp av, men det går fint», har jeg hørt meg selv si – mange ganger.
Travelhet er allikevel bare ett stikkord når det gjelder månedene som ligger foran oss. Egentlig er jeg ikke fan av målsetninger som begynner med ikke, selv om en viss ro over livet er viktig for meg. Jeg vil helst ha det positive fortegnet – båret av en viss nøkternhet. Den – ikke for lange listen – inneholder noen mennesker jeg vil prioritere, et par bøker jeg har lyst til å lese, et strekk-område, noen gode impulser. Kan det kalenderføres, skjer det på denne tiden. Erfaringen er at det er enklere å flytte noen aktiviteter enn å putte ting som jeg har ønsket å prioritere, innimellom senere.
Når det er gjort, er det bare å ønske høsten velkommen.