Jeg har ei venninne av den litt ekstra kloke typen … Synes jeg. Ei jeg gjerne lytter til – og ler mye sammen med. Fordi hun lodder dypt –og er morsom. Kombinasjonen er befriende. For noen dager siden delte vi to store krus med kaffe. Midt på blanke formiddagen. En god fridag. Da snakket vi om åpenhet. Og om hva man ikke snakker om.
– Jeg har bestemt meg for å dryppe litt så ofte jeg kan om tre temaer, sa min venninne. Hun utdypet: Jeg vil dryppe litt om Gud, litt om overgangsalderen og litt om økonomi. Jeg smilte – fordi jeg vet at hun kan gjøre alt det der med humor og sjarme. På en måte som får meg til å tenke på det gamle uttrykket om å «kjøpe den beleilige tid».
Det kjernebegrepet jeg merket meg, er ordene «dryppe litt». Ikke starte en diskusjon eller samtale, men «dryppe litt» om temaer som kan være ganske så tabubelagte og følsomme. Å «dryppe litt» er en slags åpen invitasjon til å følge opp. Der og da eller siden. «Det er så fint at du har sagt ting om overgangsalderen,» hadde en av min venninnes yngre kollegaer sagt en dag. Litt utav det blå. Da de var på tomannshånd. Kanskje hadde hun lett etter en anledning til å følge opp. Hun hadde i hvert fall hørt nok til å tenke at her er ei dame jeg kan snakke litt med akkurat det om. En dag …
Det er nok av fasadefellesskap rundt omkring. Jeg overraskes når jeg forstår at «nære venner» sjelden eller aldri snakker om temaer som går litt under huden, men holder seg til «bare bra» om livet generelt og kan holde tråden en hel kveld med prat om oppussing og den siste ferien. Nå om dagen har vi jo korona …
For flere år siden var vi på ferietur og stoppet kort på hytta til et par mannen min kjenner fra jobbsammenheng. Vi var i området og ble invitert på en enkel lunsj. Fint. Da vi satte oss, ønsket hun velkommen til bords og oppmuntret oss alle fire til å si litt hver om hva som opptok oss mest for tiden. Hun sa det på en måte som gjorde at jeg raskt forstod at det var forventet at vi skulle dele litt mer enn akkurat det som lå på overflata; feriefølelsen og reiseruta vår. Mannen hennes startet og bekreftet fornemmelsen min. Jeg måtte tenke raskt: hva opptok egentlig meg? Det ble en fin runde – og en samtale i etterkant som hadde et litt annet preg enn den ville fått om vi hadde startet med den en raskest tyr til: Været, jobben og det faktum at vi er travle … overflata.
Vi har latt oss inspirere og forsøker med jevne mellomrom den samme metoden når vi samler folk rundt bordet hos oss. Og opplever igjen og igjen at praten blir annerledes. I tillegg har jeg nå latt meg utfordre av min venninne: hvilke temaer vil jeg forsøke å «dryppe litt» når jeg er sammen med mennesker? Hvilke temaer tenker jeg at er litt tabubelagte og vil utfordre både meg og omgivelsene? Ikke til absolutt åpenhet, men til å lette litt på sløret. Til å gå ett hakk dypere.