Vil Vekst Logo

Tonje og Dags blogg

Fordi vi har noe på hjertet

Enda en stille uke ...

I dag er det nesten litt morsomt å tenke på at vi er på vei inn i den stille uken… Noen av oss tenker vel at de tre foregående på sett og vis har vært stille nok. Ikke for det, jeg forstår at det går unna på hjemmekontorene og ikke minst i de hjemmene der man både skal undervise andre og være en slags rektor på hjemmeskolen. Takk også til alle dere som midt i alt holder landet gående som sykepleiere, leger, butikkansatte, håndverkere og you name it!

Jeg skjønner at tempoet er høyt for noen. Men. Uansett. På aktivitetsfronten og når det gjelder sosialt liv, har det vært stille en stund. Det leses, legges puslespill, bakes og ordnes mer i de tusen hjem enn det vi er vant med. Mye av det er bra, men det kan bli i overkant. Når gemalen finner fram pastamaskinen fordi han har tid til det, har det skjedd noe med hverdagsrytmen selv for oss som har tutet tilhøreres ører fulle med rytmeprat de siste årene.

Men nå går vi altså inn i den stille uken…

Noen har prøvd å si at påsken er avlyst, men det må ha vært en aprilspøk. Den kommer – egentlig som en lang og god tid fra og med første påskedag, om vel en uke. Etter den stille uken… Den uken som minner oss om at påsken i sitt egentlige vesen verken har med hyttetur eller krimbøker å gjøre. Påsken er kirkens høytid, og hadde den vært helt normal, hadde vi rammet inn gode tradisjoner mellom to viktige samlinger: Palmesøndag med Jesus som rir inn i Jerusalem for å møte sin skjebne, og første påskedag da jubelen stod i taket fordi den korsfestede mesteren har stått opp. Mellom der hadde vi kanskje samlet venner til kvelds, og muligens feiret nattverd rundt bordet, skjærtorsdag kveld. Langfredag hadde vi listet oss litt gjennom den dagen som på engelsk har fått det navnet som passer aller best: Good Friday.

Men sånn blir det ikke i år. Vi tar gudstjenestene fra sofakroken hjemme og inviterer ingen. Men vi har en ypperlig anledning til å kjenne enda mer på hva den lange dagen som heter god, egentlig handler om. På den dagen sørget Jesus for tilgang til en fred som er dypere og annerledes enn den freden vi kan kjenne på når livet er på stell…  Sånn som vi husker det fra noen uker tilbake. Da vi var relativt bekymringsfrie og trodde vi hadde jobber og inntekt og at påskeplanene var klare…  

I stedet sitter vi her, fredag før den stille uken, og merker hvor sårbare vi er. Som verden, nasjon og enkeltmennesker. Vi må innrømme at vi, tross alt, befinner oss i et av verdens mer priviligerte og trygge hjørner, samtidig som usikkerheten gnager.

Nettopp da er det veldig bra å vite at påsken ikke er avlyst. Og at den ikke ble avlyst den gangen Jesus ropte til Gud i Getsemane og ba inderlig om å få slippe å møte det som lå foran ham. Det var ikke til å unngå, det han skulle gjennom. Derfor gikk han hele veien…  Og han gikk den alene.

Vi må gå hele denne veien, vi, også. Alene – og sammen. Sannheten er at vi faktisk ikke visste mer om hva framtiden skulle bringe før dette skjedde enn vi gjør nå, selv om vi føler at vi hadde mer kontroll. Det betyr at når dette er over, er vi egentlig ikke mer herre over tilværelsen enn vi er i dag. Selv om skolene etter hvert åpnes igjen og det blir liv i mange arbeidsplasser. Selv om vi kan møtes og slippe å spise alene.

Nettopp derfor er det godt påsken ikke er avlyst.

Godt at Jesus tok kampen. Gjorde klart alt som skal til for at du og jeg kan puste ut og legge hver enkelt dag, hver kjip følelse, hver lille glede – og alle feila fra i går… i hans hender. Og bytte det med den freden som bare finnes i det møtepunktet.

Velsigna påske.

Les innlegget

Count your blessings ...

Middag sammen hjemme 16 dager i strekk… Jeg gjorde akkurat en opptelling og konstaterer: Det har ikke skjedd før i vårt ekteskap så langt. Det vil si tjuefem år. Joda, vi har hatt et par roadtrips som foreløpig innehar rekorden, men de må nok se seg slått før denne rytmen brytes. Jeg vet at for noen er middagsrekka vår helt normal, men med jobber vi reiser i og ikke helt A4-hverdager, er dette ganske eksepsjonelt i vår verden. Det er helt på pluss-sida. Vi er takknemlige. Gemalen er litt mer bekymret over at jeg har begynt å strikke, men glad for at jeg har bestilt Rummy på nettet. Den jeg kjøpte i Amsterdam på åttitallet befinner seg på hytta. Og der er vi jo ikke…

Vi jobber – og jeg er stadig litt nazi på egen rytme i så måte. Klokka ringer sju. Det er litt seinere enn jeg egentlig våkner, men vi unner oss en litt roligere morgen enn vi er vant med. Det er det også grunn til å takke for.

Jeg har for anledningen plukket fram det gamle amerikanske utsagnet Count your blessings – tell dine velsignelser. Hva er jeg takknemlig for, og hva gleder jeg meg over, akkurat ved inngangen til denne helgen? To ting er allerede nevnt: Litt ekstra rolige morgener, er en. Middag med gemalen hver dag den andre. La meg dessuten legge til: Som han lager. Jeg føler meg faktisk litt bortskjemt.

Hva mer?

- Våren er her. For fem år siden var det snøføyke på denne dagen. Nå spirer det jammen rundt oss.

- For ei som aldri har ringt noen uten å ha et spesielt ærend, er dessuten det å ringe bare for å prate - og leve greit med det - en blessing. Det er det også å ha venner jeg kan ringe til. Nytt for meg er at jeg har lært meg å sette pris på facetime.

- Fordypet vennskap. I en tid da vi skal omgås lite, har vi hatt mer kontakt med ett nabopar. Både på telefon og et par ganger i samme rom med god avstand. Det er veldig fint. Verdt å sette på lista over velsignelser.

- Tid. Ikke mer, men til annen bruk. Ingen av oss har fått et minutt mer tid de siste par ukene, til tross for at vi påstår det. Men vi har blitt tvunget til å bruke tiden vår annerledes. Det tror jeg i seg selv er en velsignelse. Måtte vi bare notere oss og huske hva det var vi verdsatte i denne tiden – og hva vi ikke savner.

- Helse. Foreløpig er vi, så langt vi vet, friske. Det er ingen selvfølge selv om vi har vært veldig forsiktige. Pilene peker oppover og vi føler med de som rammes.

- At det finnes en av-knapp på TV. Vi har gjort et valg om å følge nyhetene i avisen. De første par dagene fulgte jeg altfor godt med på TV og erkjente jeg at jeg kunne bli hekta på nyhetene der. Og skrudde av. Siden har vi holdt det sånn. Vi har funnet et par serier vi følger i stedet. Fyller feelgood-tanken uten å stenge verken verden eller realitetene ute. Det har vært et godt valg – som vi takker for.

Lista kan og skal gjøres lenger.

Hva vil du skrive på din når du teller dine velsignelser og fokuserer på hva du er takknemlig for?

God helg.  




Les innlegget

I disse tider 2

Noen mener at det blir flere skilsmisser når dette er over… Det kan hende. Det kan også hende vi til fulle ser verdien i relasjoner foran alt annet som fyller livet. I så fall kan mange relasjoner komme styrket ut av dette. Vi merker i hvert fall at vi er sosiale vesener. Selv vi som er introverte. Det siste er forresten en fordel i disse dager.

La meg si en ting fort. Jeg er dypt takknemlig for helsevesenet og den formidable innsats som gjøres. Jeg bøyer meg i støvet overfor de som må ta store og vanskelige beslutninger.Jeg har nesegrus beundring overfor de lærerne – tidligere kollegaer inkludert – som fikk bratt læringskurve på digitale plattformer og som utviser en kreativitet det er grunn til å ta av seg hatten for. Men de jeg kanskje føler aller mest med i disse dager, det er de småbarnsforeldrene som prøver å sjonglere eget hjemmekontor og barnas skoleforpliktelser og aktivitetsbehov. At det kan gå på tålmodigheten – og samlivet – løs, skjønner til og med sånne som oss.

Vi, som har rigget oss til med hjemmekontor i hvert vårt rom – og møtes til lunsj. For at det ikke skal gå helt i stå for oss. God rytme er i min verden svaret på det meste. Derfor ringer vekkeklokka til vanlig tid. Så går vi altså hver til vårt – i hovedsak innenfor husets vegger. Gemalen har hatt noen få oppgaver andre steder knyttet til jobb, mens jeg har holdt meg hjemme med unntak av en daglig spasertur. Mitt krav. Dag ser ikke helt behovet, men jeg insisterer. Påstår at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke får luftet meg. – Det kan vi jo ikke ha noe av, sier han – og blir med. Innrømmer til og med at våren er på vei.

Hvorfor dette litt rigide oppsettet? Fordi det er i de gode tidene at man lager systemer for de dårlige. Vi prøver å være i forkant. Ikke tære mer på hverandre enn nødvendig, men legge tilrette for at vi kan jobbe i fred. (Akkurat det der skjønner jeg er en drøm for dere som har barn hjemme…) Sette oss i en situasjon der vi fremdeles kan møte blikk i en pause og spørre hverandre hvordan arbeidsdagen har vært så langt. Vi kjenner oss selv godt nok til å vite at surrete rytme med uavklarte arbeidssteder og manglende timeplan – altså et liv langt fra den hverdagen vi vanligvis har – ville ødelegge mer enn den bygger. Joda, vi nyter ferier sammen når vi har det, og vi har ukentlig date som vi ofte omtaler som den viktigste investeringen i våre samliv. Men vi har så ofte erfart at erfaringer og opplevelser hver for oss tilfører forholdet vårt viktige ting. Individuelle opplevelser er mangelvare i disse dager, men tid hver for oss kan vi fremdeles gi hverandre. For så allikevel å ha mer tid sammen enn vi er vant til – og som vi er takknemlige for.

Hvis dere som har barn hjemme klarer å få til noe av det samme, tror vi samlivet kan tjene på det. At dere ikke prøver å gjøre alt samtidig – sammen; Ha hjemmekontor, organisere skoleoppgaver for barna, aktivisere minstemann. Er det gjennomførbart, tror vi det er en fordel å gi hverandre individuell alenetid i en så fast rytme som mulig. For eget og familiens beste. Det er ikke et mål at dere skal gå ut av disse ukene og være intenst lykkelige for at dere endelig har fått masse tid sammen som familie – og med ungene. Målet er at vi skal gjøre det beste vi kan ut av de dagene og det rammeverket vi faktisk har akkurat nå.

Vi tillater oss derfor tre tips før neste uke med nye utfordringer:

- Ikke la dagene flyte, men bli enige om en rytme – og ta helg.

- Ikke anta hva partneren/resten av familien trenger eller ønsker, men spør: Hva tenker du skal til/hva kan jeg bidra med for at dette kan bli en god dag for deg?

- Evaluer og finn eventuelt andre løsninger.

Spør: Hva har vært bra med denne dagen? Er det noe du tenker at vi kan/skal gjøre annerledes i morgen/til uka? Og legg gjerne til: Hva bekymrer deg/gjøre deg urolig/gjør deg glad/takknemlig for tida?

Les innlegget

I disse tider

- Jeg må få gjort noe med den stolpen der, sa gemalen forleden og pekte på gjerdet rundt en av plattingene på hytta. - Å, må du det. Den ser da fin ut? Jeg så nok litt undrende på ham, for forklaringen kom fort: - Den er pill råtten. Du skjønner, jeg har juksa, sa han. - Jeg hadde ikke tid - eller gidd - til å få gjort noe med det i fjor, så jeg bare sparkla og malte over, så den så bra ut. Stikker du en kniv i’n, går’n rett igjennom. Vi kan jo ikke ha det sånn, for hvis noen setter seg på den, ramler de rett uti syrinhekken …

Fasaden så altså fin ut, men om noe la tyngden sin på den, ville den svikte helt …

Det er så lett å pusse på fasaden. Få livet til å se fint ut. Men hvordan er det når det trykker litt til? Har vi verdier og holdninger, ikke minst en etablert trygghet og akseptasjon av at livet faktisk ikke er friksjonsfritt, som gjør at vi tåler den tyngden motgang gir oss? Eller endringer av den typen vi står overfor i disse dager.

Jeg har på ingen måte behov for å snakke lettvint om den situasjonen vi som samfunn – som verden – befinner seg i nå. Noen har virkelig gode grunner til å være svært bekymret, mens andre trygt kan skjerpe seg. Vi må ta situasjonen på det største alvor og bruke hodet. De av oss som driver med den slags, bør i tillegg be. Helst uten å tro at Gud trenger informasjon om ståa. Han ser det nok – og er antagelig den minst overrasket av alle. Selv om jeg ikke på noen måte mistenker han for å ha satt dette i verk som en slags straff, som noe påstår. Nok om akkurat det …

Selv har vi søkt litt dekning på den allerede nevnte hytta og tar hjemmekontordager stort sett her – i hvert fall fram mot påske. Vi er takknemlige for myndighetenes strikte restriksjoner - som vi merker konsekvensene av i form av avlyste arrangementer og de inntektstap som følger av det. Spørsmålet for meg blir hva uroen knyttet til det, ramler ned på i mitt liv. Tar jeg det med ro og tenker at ja, livet er sårbart, og nå står vi ansikt til ansikt med akkurat det? Det var en underlig opplevelse i går kveld å komme inn i en dagligvarebutikk der en skulle tro det var to dager før jul. Vi skulle handle for helga (inkludert en pakke toalettpapir), og fikk for så vidt gjort det – selv om vi ikke fikk tak i brød. Det var mye frykt å spore. Noen av dem med de mest overfylte handlevognene er kanskje blant dem som har jugd seg til en test på legevakta, også. De som panikken virkelig har grepet tak i. Frykt kan ha mange årsaker. Noen ganger kan røttene til vår egen panikk være at vi har jobbet for mye med fasaden og for lite med fundamentet. Det har muligens blitt sparkla og malt mye på overflata i livet …

Kanskje dette kan bli en tid for den viktige refleksjonen over hva vi vil at livet vårt skal preges av – og bæres av. Slik at det holder tyngden av den virkeligheten Kolbein Falkeid beskriver så godt:

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Les innlegget

Regler og sånn...

Denne uka tilbringer vi på hytta. Selv om vi ikke lenger styres av skolens ferietider, slik vi gjorde, er liksom uke 8 vinterferieuka vår. Vaner er vonde å vende. Og noen ganger unødvendig å snu på. Så vi har halvveis feriedager medbragt pc-er og litt løse timeplaner i vårt sommerparadis… Uten en snøklatt utenfor døra, men med peisfyr og enkelt hytteliv inne. I går tok vi forresten litt av vårsjauen utendørs. Det var en merkelig opplevelse tatt i betraktning at det fremdeles står februar på kalenderen.

I bilen på vei hit ned hørte jeg på radio. Temaet var «hytteregler» og et par kjendiser ble bedt om å dele sine. Jeg så fram til å få noen nye innspill, men «nok øl i kjøleskapet» er liksom ikke det viktigste i vår verden… Men vi har altså våre. At man skriver i hytteboka er en. Vann-vett er en annen. Hos oss går alt gråvannet inne i en tank som må tømmes, og sånt utløser jo et rigid regelverk. Greit fulgt opp av regler for strømbruk. Ikke så mye fordi det koster, men fordi sikringene går i vilden sky om ikke noe skrus av når annet skrus på. Vi går jevnlig på smellen… Men så kommer vi til de virkelige reglene.

Og det er de som skal sørge for at alle ferierende har mest mulig ferie når det står ferie på programmet. De er viktige. Jeg har sett nok av hytteliv som favoriserer noen, mens andre –  vertskapet, helst hun – fungerer som alles tjenere. Mine foreldre hadde hytte i min oppvekst. Den var stort sett fylt til randen – dvs åtte køyer – av folk. Moderen stilte med hjemmelaget mat hver dag hele ferien. Faderen bar vann og ved – og fylte parafin. Han smurte dessuten alle ski - og serverte kaffe på sengen. Det siste for å få oss på til lang skitur. En plage, om jeg skal være ærlig, men mye infamt kan dekkes under parolen "snill". Mine foreldre var ikke særlig gode på å delegere, og vi andre syntes nok det var en behagelig arbeidsfordeling.

Jeg var godt voksen før jeg tenkte gjennom «systemet». Til mitt eget forsvar har jeg tenkt at de egentlig likte det litt, men siden jeg er annerledes skrudd sammen og ikke har samme husmorstolthet som min mor, har vi altså innført noen hytteregler som nye gjester – de som skal bli noen dager - informeres om i forkant og får repetert med jevne mellomrom.

Den viktigste er at vi ikke spiser frokost sammen på hytta. Med få unntak knyttet til weekendbesøkende og avreisedager. Men ferie hos oss betyr at man står opp når man vil og fikser sin egen frokost. For min del; relativt tidlig. For gemalens del; tilsvarende sent. De som ikke har spist frokost når han står opp, får forresten vanligvis tilbud om egg og bacon, og noen har i årenes løp funnet ut at det kan betale seg å sove lenge. Han er betydelig greiere enn meg. Jeg ordner ikke frokost til noen.

Den neste regelen er at hver enkelt rydder bort spill de har brukt og fjerner sitt eget rot ( = bøker, strikketøy, plagg man har tatt av seg når jeg har fyrt for kraftig, noe som skjer relativt ofte) etter bruk. Jeg bryr meg ikke om hvordan det ser ut der folk sover, men vår bitte lille stue og andre fellesområder skal innby til sjelefred…

Regel nummer tre er at alle er med og rydder av bordet, men at oppvaska i utgangspunktet er mi! Unntak er om regel nummer fire trer i kraft:
Dersom vi – dvs flere familieenheter - er her sammen over flere dager, fordeler vi middagene; innkjøp, tillagning og oppvask.

Dette er selvsagt nær beslektet med vårt stadige tilbakevendende tema: Forventningsavklaringen. Selv nå når gemalen og jeg rår grunnen alene (og bunkene med bøker i stua er adskillig høyere enn vi tillater når hytta er fullere sommerstid) tar vi den runden ved ankomst. Denne gangen ankom han to døgn før meg, men det første han sa – nesten før jeg hadde satt fra meg to medbragte handleposer på kjøkkenbenken – var dette: Nå kunne jeg tenker meg en liten gjennomgang av planer og ønsker for de neste døgnene her nede. Så da gjorde vi det…

Ytterligere to døgn seinere er vi begge fornøyd. Vi er på god vei gjennom planlagt meny og hver våre annonserte jobbebehov. Vi har «rusket»opp i hagen og klipt den hekken vi aldri fikk tatt i høst ( mitt behov, avtalt under Dags tillyste åpningsmøte). Noen har tatt igjen forsømt søvn, vi har lest, begynt på sesong 8 av Homeland og tatt flere medaljer i skiskyting. Jeg glemte forresten å si at jeg ville spille Rummy, men litt ekstra er det lov å komme på underveis.

God ferie, folkens. Husk at forventningsavklaring demmer opp mot skuffelser og misnøye, og at regler ikke trenger være kjipe. De kan faktisk gjøre livet godt – for alle.

Les innlegget

Forståelse eller tilgivelse?

- Kan jeg få en prat med deg? spurte hun. Jeg ble litt overrasket. For hun hadde unngått meg i lengre tid og var - av grunner jeg ikke helt forstod – svært fornærmet, først og fremst på mannen min, men også på meg. Jeg visste at hun også hadde konfrontert noen felles bekjente med at dersom de brukte tid med oss, kunne de ikke regne med henne i sin omgangskrets. Ingen i umiddelbar nærhet av henne, trengte visst å være i tvil om hva hun mente om oss. Situasjonen var slitsom, men det var lite vi kunne gjøre med den, tenkte vi. Den som sloss med feieren, blir svart

Men nå stod hun altså der. Foran meg og ba om en prat. - Jo, selvsagt, sa jeg – og tenkte at det var en fin mulighet til å korrigere noen antagelser hun måtte ha. Det var sommer og sol og vi befant oss på samme sted. I telt og campingvogn. Det var godt. Vi kunne sitte ute. Med mye luft rundt oss. Det kommer godt med når det øvrige kjennes litt trangt. Og kleint. Og usikkert.

Jeg ventet på hennes utspill da vi hadde rigget oss til på avtalt sted til avtalt tid. Jeg tror kanskje hun hadde håpet at jeg, på tross av at vi satt der på hennes initiativ, skulle ta ordet. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe å si. Hun harket seg inn på banen etter hvert – og fortalte det jeg allerede visste; at hun hadde behandlet oss stygt. Jeg var glad og takknemlig for ærligheten hennes. Var klar til å ta imot hennes anmodning om unnskyldning, men det kom ikke noe i den retning. I stedet begynte hun å forklare. Hvor vanskelig det hadde vært for henne, at hun hadde misforstått noen ting og at hun hadde hatt det tøft på andre områder, også…   Det var lett å få medlidenhet med henne, men jeg ante først ikke hva jeg skulle gjøre, for nå bar det over skog og hei inn i et helt annet landskap enn jeg hadde sett for meg. Da jeg omsider fikk summet meg, stoppet jeg henne forsiktig med hånden og spurte om jeg kunne få stille henne et spørsmål? – Joda, det kunne jeg…

- Hva er du egentlig ber om fra meg nå, spurte jeg; - Min forståelse eller min tilgivelse?  Hun stoppet opp. - Egentlig begge deler, sa hun da hun fikk tenkt jeg om.

- Jeg tror jeg kan tilgi deg, sa jeg, selv om det kjentes litt tøft å si det. Jeg visste at jeg måtte legge til noe om tillit etterpå. Noe om at den hadde fått et skudd for baugen. Viktigere der og da, var det at jeg måtte si at hun ikke kunne få min forståelse. At det faktisk var svært vanskelig for meg å forstå at hun hadde snakket stygt om oss til omgivelsene og gitt felles venner et ultimatum i forhold til hvem de skulle vanke sammen med. Det ble stille mellom oss da jeg hadde sagt det. Jeg merket at hun var skuffet. Akkurat der og da tror jeg tilgivelsen min – det at jeg ikke ville bruke det hun hadde gjort mot henne – var mindre verdt enn den forståelsen hun hadde håpet på.

IMG_0767

Det har slått meg at det er litt sånn for meg innimellom, også. Jeg tenker at jeg  skal be om tilgivelse for noe jeg har gjort feil, men underveis mot en erkjennelse – eller kanskje helst i stedet for den – forsøker jeg å forklare hvorfor det ble som det ble, hva jeg tenkte, hvilke omstendigheter jeg kjempet mot osv… Jeg roper etter forståelse – og bønnen om tilgivelse står i fare for å blir meiet ned av behovet for å forsvare meg.

Noen ganger er det bare en ting som gjelder: - Jeg gjorde deg urett, kan du tilgi meg. Punktum. Det er så sjelden det får stå alene. Vi forklarer og kaller ting uheldig eller mener at vi kunne nok gjort dette på en bedre måte…  Er vi riktig flinke, kan det hende at hele «erkjennelsen» konkluderer med at det egentlig nok var den andres feil når alt kommer til alt. Han eller henne som jeg egentlig bør be om tilgivelse, blir den som – riktig nok uten å vite det – fikk meg til å gjøre det jeg gjorde. Det som var kritikkverdig eller skulle vært annerledes. Ordene blir rundere og føles lettere å bære når vi setter andre navn på det.

Jeg øver meg. Prøver å kalle en spade en spade og si min feil når det faktisk er det. Bruke ordene unnskyld og tilgi meg uten all verdens tillegg.

- Hilser du mannen din og sier at jeg er lei meg, spurte hun jeg snakket med da vi hadde rundet av for vår del den dagen i sommersola. Forsøket på å slippe lettere var så gjennomsiktig, og jeg tror jeg gjorde helt rett da jeg svarte nei; - Han er her, han også, og det ville bety mye om du tok tak i ham og ba ham om unnskyldning, svarte jeg.  Men det initiative kom aldri...

 

Les innlegget

Påminnelsessymbolet...

Vi har et ekteskapelig symbol hjemme hos oss. Det er ei antikk egghøne jeg en gang arvet etter min mormor, og som betyr mye for meg. Den står på kjøkkenøya vår og er til daglig full av te-lys. Uten at akkurat det har noen som helst symbolsk verdi. Men det har altså høna…

Historien er som følger:

Jeg er ganske pertentlig og nok egentlig flinkere enn gemalen til å ta vare på ting. Han er mye mer slumsete enn meg, selv om han er veldig praktisk. Det tok meg – ærlig talt – en del år å klare å le med ham av noen av hans overraskende uhell hjemme hos oss. Ikke alle.

Tidligere bodde vi i en enebolig med flere verandaer og hage. En sommer spanderte min kjære først ca halvannen liter rød maling på plenen vår og seinere omtrent det samme – denne gang hvit maling – på verandagulvet. Rødmalingen havnet på et ganske konsentrert område, og det var "jo bare å spa opp og så litt", så var det i orden. Mente han. Men la det være sagt: Den spainga tok tid… Verandagulvet hadde vi snakket om å bytte – så egentlig hjalp jo bare hvitmalingen oss å ta en endelig avgjørelse. Allikevel klarte jeg ikke å dy meg, men tjatret og bar meg en smule over hvor surrete Dag var – begge gangene. Jeg ga klar beskjed om hvor unødvendig det var å søle sånn og bla bla bla…

IMG_1014

Så – litt seinere samme sommeren, var det min tur. Det var selvsagt et hendelig uhell… Men jeg klarte altså å knuse mitt elskede arvestykke. Mormors egghøne, det vil si, toppen på den - med hønehode og stjert – gikk i dørken med et brak. Jeg grein – og Dag trøsta. Sa noen velmenende ord om at det bare var en ting – uten at det hjalp stort, selvfølgelig. Så satte han seg stille ned ved kjøkkenbordet, fant fram limet - og gjorde et møysommelig arbeid for å få den sammen igjen. Og klarte det.

Da han hadde sittet der en stund, kom det sakte og stille fra plassen hans: ”Jeg må innrømme at jeg er glad for at det var du selv og ikke meg som gjorde dette”.

Akkurat da gikk det opp for meg hvor såret han egentlig måtte ha vært over at jeg - når han helt klart har vært ergerlig på seg selv - hadde lagt stein til byrden igjen og igjen. Han hadde helt rett; Det var godt jeg knuste egghøna helt selv… Og det var definitivt tid for meg til å svelge stoltheten, innrømme min svakhet, ta ansvar for mine gjerninger og be ham om tilgivelse. Noen ganger er det sånn. Forhenget må dras til side. Vi har blindsoner og ser ikke klart, før noen speiler vår egen oppførsel. Dag hadde nok møtt gnålinga mi med irritasjon og noen kommentarer underveis, men før den dagen da egghøna knustes og han satte ord på hvordan det føltes for ham, hadde jeg ikke tatt det inn.

Og samtidig vet jeg: Jeg kan ikke gi noe løfte om at jeg ikke kommer til å gå i samme grøfta igjen. Jeg har faktisk allerede plumpet uti... Når Dag ikke finner kortmappa si, eller nøklene sine eller noe som ”går så bra” ikke gjør det…. Men det ringer nok noen flere bjeller når fristelsen er der. Og når skaden er skjedd. Sånn at jeg kan få tatt det opp med en gang.

Hadde han tillit til at jeg aldri mer skulle såre ham etter det? Sikkert ikke, og det er jo godt. Fordi jeg er den jeg er – og han den han er. Jeg vet at han kommer til å rote bort kort og nøkler, og et eller annet som han pleier gi løfte om at «går fint!», kommer ikke til å gjøre det. Det vil bli flere skrammer.

Han vet at jeg fort kan holde mitt foredrag om at «hvis du vender deg til å legge nøklene i skuffen i gangen», der jeg - omsorgfullt - har plassert en liten bolle som er godt egnet for sånt, vil han slippe å lete. Det er godt ment, men oppfattes som mas. Og hundre omsorgsfullt plasserte nøkkel-boller hadde neppe hjulpet.

Dette er småting, men summen av småting kan ødelegge mye. Skape sår og oppleves traurig i lengden. Når det kommer til større og virkelige smertefulle ting – som triggere fra barndommens traumer, utroskap eller lånet du ikke visste om – er det å gjenvinne tillit betydelig mer krevende og vi må gi hverandre mer – og god - tid. Og det er ikke du - eller jeg - som forvoldte skaden og såret som bestemmer når den prosessen er ferdig, men han eller hun som ble såret.

Kanskje du eller dere også har et sånt symbol hjemme. Noe som minner deg på noe viktig. Noe dere ikke må glemme. Noen synes sikkert egghøna vår - den sammenlimte som ikke er så fin som den en gang var - burde vært kasta. Aldri i livet. Den er egentlig finere enn noen sinne...

 

 

Les innlegget

Antar du nå..?

Det slår meg igjen og igjen at vi – og jeg inkluderer villig meg selv i dette – styres av antagelser. Derfor øver jeg meg på å stille meg selv følgende spørsmål ganske ofte:- Vet du at det er sånn, eller antar du nå? Det er veldig oppdragende. Samtidig øver jeg meg på å være oppmerksom på andres antagelser – de direkte eller indirekte. I den siste kategorien overhørte jeg følgende for ikke lenge siden; - Ja, når man får barn oppdager man at det viktigste i livet ikke er å ha det ryddig hele tiden.

Det ble sagt i spøkefull tone til en annen, så sånn sett var det egentlig ikke noe galt i det. Allikevel: Jeg var kjapp til å se et par antagelser i forlengelsen av det som ble sagt. For det første: Trodde hun som sa det at den hun myntet kommentaren på fram til hun fikk barn hadde ment at det viktigste i livet var å ha det ryddig? Mente hun som sa det at vi som har det ganske ryddig rundt oss – med eller uten barn – rydder fordi det er det viktigste i livet? Og til sist; tenkte hun selv at det viktigste i livet var å ha barn?

Joda, jeg innser at det finnes forsvar i tankegodset mitt. Jeg er tross alt relativt ryddig – og barnløs. Hadde vi hat barn, burde de – gitt min alder – nå være utflytta eller i det minst såpass voksne at jeg sikkert hadde hengt over dem med spesifikke ryddekrav, men allikevel. Og livet er meningsfylt også uten barn, la det være sagt.

IMG_4665

Når det stort sett er relativt ryddig der vi bor, er det ikke fordi det er det viktigste i livet. Det er fordi det hjelper meg å hvile. Jeg trives med å ha det ryddig rundt meg, men objektivt sett det er mye i livet som er viktigere enn akkurat det. Men nå er altså jeg skrudd sammen sånn at jeg må rydde først og kan kjenne på freden etterpå… Gemalen er noe mer fleksibel og klarer utmerket å slappe av midt i rotet, men han har lært seg å stille et spørsmål som jeg opplever som en stor kjærlighetserklæring: - Hvor mye må vi rydde nå før du kan slappe av? Og så «får vi det unna» som jeg pleier å si – f.eks når vi kommer hjem fra tur med bager, skittentøy og mat som skal inn i kjøleskapet.

Det handler ikke om fasade eller nedlatenhet i forhold til de som har det utmerket i rotete hus, skrever over turutstyret på vei til sofaen og lar både mat ( hmmm) og skittentøy fylle gangen til dagen etter. Noen mener de er frie når de har det rotete rundt seg – og at de skal ha «kommet over det at det betyr noe hva andre måtte mene». Jeg er vel selv såpass vant til å by på meg selv, at jeg ikke ville følt meg avslørt av et rotete hus. Og når jeg selv er på besøk der kaoset er påtagelig, tenker jeg at «trives de med å ha det sånn, er jo det fint». Jeg bryr meg ikke så mye, men jeg tenker heller ikke at disse menneskene har langt viktigere ting å bruke livet sitt på enn å rydde.

Min antagelse er altså at nivået på ryddighet i de tusen hjem, stort sett handler om at det bor folk i det huset som trives med det nivået de holder det på. Stort sett uavhengig av familiekonstellasjonene. Med noen unntak; De som rydder med utgangspunkt i en nevrose, eller som har det være mer rotete enn de egentlig foretrekker fordi de ikke er helt i form for tida. Eller fordi de ikke når over fordi det å ha fått barn tar mye fokus de første månedene. Jeg antar på den annen side ikke at ryddige mennesker er opptatt av uviktige ting her i livet. Heller ikke at de fleksible (mye penere ord enn uryddige), har det rotete fordi er opptatt av det viktigste. Og jeg vet at vi innimellom kommer utilsiktet skjevt ut når vi spissformulerer oss...

Jeg antar også at de fleste tror gemalen og jeg har det ryddigere enn vi egentlig har det… Klesskapet vårt skulle definitivt vært gjenstand for rydding med hard hånd. La det bare være sagt…

Kanskje dette kan være noe å reflektere over denne helga: I hvilken grad styres du av sånne hverdagsantagelser? Eller opplever du at omgivelsene har grepet tak i antagelser om deg som ikke stemmer? Vi unngår det aldri helt, men det er all right å være litt obs, tenker jeg. Sjekkspørsmålet er altså dette: Antar jeg – eller vet jeg?

Les innlegget

Å bla i fortida...

Jeg graver i spennende historie for tiden. I åtte år – for mange år siden – var jeg heltidsarbeider i bevegelsen Ungdom i Oppdrag, og nå skal jeg få skrive bevegelsens historie gjennom femti år. Det er en krevende, men ikke minst en hyggelig oppgave. Og enten jeg vil eller ikke, betyr det at jeg graver i min egen historie… Andres minner bringer mine egne opptil overflata, puslespillbiter som har vært spredd passer plutselig inn og glemt kunnskap og innsikt kryper nærmere.

I hele mitt voksne liv – fra jeg var 22 – har jeg skrevet dagbok, eller livslogg, som jeg ofte har kalt det. Dessverre har jeg en del hull i den historien. Perioder da jeg ikke var så ivrig – uten at jeg helt vet hvorfor. I andre perioder av livet har jeg vært overraskende detaljert, ser jeg når jeg blar tilbake. Og det gjør jeg med jevne mellomrom. Det jeg opplever nå, når jeg intervjuer folk som var med i bevegelsen jeg skriver om, helt i starten, eller leser nyhetsbrev og andre støvete trykksaker, blir også anledninger til å se tilbake på egen historie.

Jeg tror på å se framover og sette seg personlige mål. Nyttårsforsetter har jeg sagt mitt om; de er ofte bare positive ønsker eller håp. Når jeg hører meg selv formulere setninger som «det hadde vært fint om vi --- dette året» eller «jeg skal jammen prøve… dette året», må jeg være ærlig å si at det trolig ikke blir helt sånn som jeg i gode øyeblikk håper. – Hva mener du egentlig med at du vil prøve å få til å stå opp litt tidligere hver morgen? er en type spørsmål jeg innimellom stiller mennesker som søker veiledning hos meg. Jeg trenger jo ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at så fort det sniker seg inn et «prøve», har jeg åpnet en grei bakdør. Hvis jeg derimot sier at jeg «skal stå opp en halv time tidligere hver morgen» og fortsetter med en gjennomgang av hva som skal til for at det skal skje (og kanskje tenker igjennom hva som kan hindrer meg) er jeg på god vei mot å nå målet mitt…

Joda, små personlige mål, er bra. Ikke bare ved starten av året, men ved jevne mellomrom.

Jevnlige tilbakeblikk på egen historie er kanskje like viktige. Blant annet fordi det hjelper oss å forstå hva som har formet oss i ulike perioder av livet. På godt og vondt. Noe av det vonde har blitt til sår, som det kan være fruktbart å deale med – i hvert fall om vi ser at det preger livet vårt negativt der vi er i dag. Et ærlig blikk på fortida kan være dytten man trenger for å be om hjelp til å ta tak i ting det er rett å konstatere at «har fått nok av min tid, mine tanker og mine krefter fram til nå og skal ikke få framtida mi.» Når man kommer i min alder, kan det kjennes som det burde skjedd for lenge siden, kanskje, men gjelder det ting jeg ikke har sett så klart før, er det allikevel ikke for sent å sette punktum eller gå en annen vei.

Noe av det som opplevdes negativt bak i tid, har kanskje gjort oss sterke. Det kan det være fint å gi seg selv anledning til å konstatere. Dermed snur vi det som var negativt til noe positivt, og det kan man jo bli litt rettere i ryggen av. På den positive siden kan vi, ikke minst, ved å se på fortida, øke vår egen forståelse av hvor de viktige verdiene i livet har sine røtter, hva som satte i gang det som nå er gode vaner, osv. Mye av det kan vi huske om vi setter av tid til det, og enda mer kan komme fram i samtaler med venner og familie vi delte spesielle epoker av livet med.

IMG_1007

For en tid tilbake inviterte jeg ett av mine søskenbarn til en kveld med tilbakeblikk på vår felles familiehistorie. For å få hans perspektiver på episoder jeg mente jeg husket, og fordi jeg hadde noen spørsmål kanskje han hadde svar på. I tillegg var jeg forberedt på at han husket noen andre ting enn meg, og at vi slik sett kunne supplere våre familiefortellinger. Det ble fint for oss begge – selv om en del spørsmål forble ubesvarte. For min del førte det til mer refleksjon, og en noe dypere forståelse av gleder og smerte i den familien jeg er en del av.

Men mye av min historie er ikke familiehistorie. Som mange andre har levd tettere på venner gjennom store deler av mitt voksne liv. På helt andre arenaer enn de mine foreldre så for seg at jeg skulle utfolde meg på. Ungdom i Oppdrag er en av disse. Og nå dukker altså elementer av min egen historie opp for hvert spadetak jeg tar i fortellingen om den bevegelsen. Da er det fint å kunne gå tilbake og bla i egne, gamle notatbøker.

- Jeg er lei for at jeg ikke skrevet ned mer underveis, sa en eldre mann jeg snakket med i sakens anledning. Han var allikevel heldig, for kona hadde en hyllemeter med sirlige notater og sjekket opp detaljer som hukommelsen ikke helt klarte å fange inn. Det var vi alle tre takknemlige for. Derfor er altså helgens utfordring denne: Sett gjerne tydelige små mål for tida framover, men skal du ha en fortid på bla i om ti, femten og enda flere år, er det lurt å begynne å skrive ned. Vi husker dårligere enn vi tror. Det gjelder til og med de store begivenhetene, de virkelig skjellsettende opplevelsene og det vi underveis sier at vi «aldri vil glemme».

Les innlegget

To spor

Jeg blir alltid blir veldig tankefulle ved overgangen til et nytt år. Det kjennes som jeg forlater et rom jeg lukker døra til - og sniker meg forsiktig inn i et annet jeg der jeg aldri har vært. Når jeg så prøver å se meg rundt, er det mørkt. Ikke et depressivt mørke, men det mørket som fyller et rom før lyset blir slått på en vintermorgen. Mens litt lys siver inn gjennom vinduene, orienterer jeg meg sakte – og ser konturene av det jeg aner rommet er fylt av. Jeg vet at jeg kan ta feil der jeg står og myser… Det er spennende. Litt skummelt, men mest av alt vekker det nysgjerrigheten min. Jeg lurer på hvordan dette rommet som jeg skal være en del av det neste året, egentlig er?

Denne gang ble overgangen tydeligere enn på lenge. Rett før jul lukket jeg døren til det kontoret jeg har hatt de tolv siste årene. Det var en gjennomtenkt beslutning. Vemodig, fordi jeg forlater en jobb jeg har trivdes godt i og som jeg har lært så mye i, men samtidig godt. Det står noe i Bibelen om at det «er en tid for alt», og dette var tiden da jeg skulle skifte fokus og gå inn i nye oppgaver. Min erfaring er at livsendringer av denne typen går på to spor. Det ene sporet er tapsopplevelsen og det triste, mens det andre representerer pluss-sida: Gleden og det jeg vinner på det valget jeg har gjort.

Jeg måtte kjenne litt på det denne morgenen da jeg kom på at mine kollegaer – og min arvtager – samles til planleggingsdag og sitt første møte etter juleferien. Jeg vet at det klirrer i kaffekopper og klemmes rundt «vannposten», det lille tekjøkkenet ved inngangen til personalrommet. Skulle jeg vært der? Nei, livet er slett ikke verst i min gule ørelappstol her hjemme heller. Kaffekoppen alene har jeg alltid satt pris på. Dessuten slapp jeg en lang reisevei denne morgenen – og vekkeklokka ringte først klokka sju, da jeg vanligvis har vært i bilen. Og jo; jeg har tilhørt den gjengen i tolv år, så det er rart å tenke på at de går inn i et nytt semester uten meg.

Ikke bare livsendringene, men selve livet, går på to spor. Det byr på smerte, negative erfaringer, muligheter for å tråkke feil, ord vi ikke skulle sagt, valg vi gjerne skulle gjort om igjen… Lista kan fort bli lang. Og negativ. Men livet byr også på så mye godt. Gleder. Positive erfaringer. Mulighet for å følge en god sti, ord vi er takknemlige for at vi kom på å si. Valg vi gjorde som ble gode både for oss selv og omgivelsene. Det slår meg igjen og igjen at for de fleste av oss dras blikket lettest mot det som er negativt. Det kommer liksom av seg selv, mens det positive fokuset må velges.

Jeg er ingen tilhenger av nyttårsforsetter, men jeg liker å sette meg mål. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Da jeg begynte i den jobben jeg sluttet i ved overgangen til dette nye året, satte jeg meg et lite mål: Jeg vil takke noen eller gi et kompliment til noen hver dag i denne nye jobben. Da jeg gjorde opp status for min egen del den siste dagen, konkluderte jeg med at jeg har hatt med meg det målet som en daglig påminnelse hele tiden. Det har vært uhyre viktig både på de gode og enkle dagene – og når dagene har vært så krevende som de kan bli på en skole med stor bredde både i ansattegruppen og i elevflokken. Jeg tenker at mitt lille mål har vært av en viss betydning for de som fikk en takk eller et kompliment, men mest av alt har det gjort noe med meg at jeg har valgt det positive fokuset. Ikke som en dra-seg-selv-etter-håret-øvelse eller fornektelse i møte med det som er problematisk, men som en motvekt til det som lett kommer helt av seg selv.

IMG_0768

Jeg har fått lov til å være mentor og samtalepartner for mange gjennom årene. «Hva har skjedd denne uka som har vært bra?» er et spørsmål jeg stiller i den forbindelse. Eller «hva er du god på?» Selv om spørsmålene har et positivt fokus, starter svaret jeg får ofte med et «Nei, …» Jeg lurer på om det er dette naturlig negative fokuset som kommer til overflata? Og som gjør det så viktig å være seg bevisst livets gode sider og betydningen av indre og uttrykt takknemlighet. Mange av dem jeg har snakket med, har fått med seg denne lille oppgaven for ukene framover: Ta noen minutter hver kveld og skriv ned tre ting – de trenger ikke være store – som du er glad for, som du fikk til eller som de er takknemlig for fra dagen som har gått. Det kan også være noe av det samme som du var glad for dagen før. Noter det på telefonen din, i en pen skrivebok eller i et dokument på PCen din. Hvor er det samme, men du skal ikke bare prøve å huske det, du skal skrive det ned et sted sånn at du kan gå tilbake og se på det seinere.

Tilbakemeldingen fra de som har tatt utfordringen har vært omtrent som så: Det var litt vanskelig i starten, for jeg har lett for å se mest på det negative, men det gikk bedre etter hvert. Noen la også til at når det gikk greiere, følte de at de ikke trengte oppgaven lengre, så da droppa de den. «Men så skjønte jeg at jeg måtte fortsette allikevel, for da jeg stoppet, gikk det liksom tyngre for meg igjen» fortalte en tenåringsgutt meg i etterkant av at han hadde kuttet sin lille daglige «lekse», som han kalte det.

Så herved er utfordringen gitt ved starten av det nye året; Vær raus med takken, komplimentene og oppmuntringene. Du trenger ikke være så himla kreativ, bare litt fokusert. Og noter ned for egen del hva du er takknemlig for – gjerne daglig.

Les innlegget