Vil Vekst Logo

Tonje og Dags blogg

Fordi vi har noe på hjertet

Et to-netters-spørsmål ...

«Hvilke drømmer har du for livet ditt? Du får ikke en pott på 20 millioner, men du får en på 20 år …» Jeg husker fremdeles det spørsmålet som ble stilt på en strategikonferanse jeg var med på for mange år siden.

Knøttene ville nok betegnet det som et «to-netters-spørsmål». Verdt å bruke litt tid på. Jeg husker også en av dem som ble bedt om å svare – fra scenen under konferansen. En kar sånn cirka midt i livet – et sted i førtiårene. Han ba om litt betenkningstid før han spissformulerte seg: «Jeg drømmer om å mene mindre og elske mer …»  Med jevne mellomrom siden har svaret hans dukket opp i tankene mine. Lettere å si enn å etterleve. Et krevende prosjekt for meningssterke mennesker, men en frigjørende tanke. Det betyr ikke at vi ikke skal mene eller sette grenser. Vi trenger bare ikke mene noe om alt. Et godt råd er å velge sine kamper. Dessuten er det fint å ikke trekke så mange grenser at livsvandringen minner mer om en hinderløype enn den trygge rusleturen den kan være.

Helt fra jeg var ung har jeg hatt mange drømmer om det enkle livet.Ikke i betydningen lettvint. Men i den forstand at jeg fokuserer på det viktigste. På de virkelige verdiene. For meg har det handlet om å rydde plass og tid for mennesker. «Hvis vi tenker etter, er det nok sånn at de største drømmene våre ikke handler om noe en får kjøpt for penger», var det også en som sa på den nevnte konferansen. Nyere undersøkelser bekrefter akkurat det: Idealister er mer tilfreds med livet enn materialister. Forskjellen mellom de to typene kan beskrives blant annet på denne måten: En idealist er uansett lønnsnivå stort sett fornøyd med det han eller hun tjener, mens materialisten alltid synes lønnen er for lav. Mens den første er mest opptatt av å støtte andre, er den siste mest fokusert på å karre til seg. Jeg innser at dette kan knyttes til personlighet, men noe må da også handle om verdivalg … Om å bestemme seg for å elske mer enn jeg mener. Gi mer enn jeg meler min egen kake.

Jeg har hørt noen visjoner etter hvert; enkeltpersoners, menigheters og bedrifters. Noen liker jeg, andre blir jeg matt av. Noen husker jeg og minner meg selv på igjen og igjen. Den som i årenes løp har gjort dypest inntrykk, er denne: For mange år siden møtte jeg ei dame i en luguber forstad til Chicago. Hun og familien hennes hadde bosatt seg i et nabolag preget av brutte relasjoner, alenemødre, menn som sviktet, arbeidsledighet og kriminalitet. Mannen i familien ledet en organisasjon som arbeidet for forsoning mellom mennesker. Hun førte regnskapet fra hjemmekontoret. På frivillig basis drev hun en lekseklubb for barna i nabolaget, og da nabohuset brant, hadde hun og mannen kjøpt tomta. Der hadde de anlagt en basketballbane for ungdommer – med streng beskjed om at det var våpenfri sone. De hadde definitivt valgt et liv der de elsket mye og mente mindre. På forbilledlig vis forenklet de livet – som var langt fra ukomplisert. Resultatet var en krevende, men dypt meningsfull tilværelse som de ikke ville bytte bort. «Hva er visjonen din?» spurte jeg henne. Svaret overrasket meg, men det sa alt om hvilken bevissthet hun hadde for det livet de levde: «Jeg tenker at det er en menneskerett å spise hjemmebakte kaker,» svarte hun.

Les innlegget

Forsinket "morsdag" ...

«God omsorgsdag» sto det i meldinga jeg fikk for en knapp uke siden. Det var morsdag og Facebook var full av takknemlighet til mødrene. Levende og døde. Min hører til sistnevnte gruppe – og selv har jeg aldri blitt «mor» i ordets egentlige forstand. Jeg lever greit med begge deler, men feeden ga meg mange refleksjoner. At det i tillegg var Valentines dag, ga enda mer mat til tankene.

«Dette må være en krevende dag for enslige kvinner som lengter etter mann og barn», tenkte jeg. Og kjente at jeg ble veldig glad for «omsorgsdag»-meldinga. Samme ettermiddagen fikk jeg en til: «I dag tenker jeg på noen av dere som har satt gode spor i livet mitt,» skrev ei av «mine» jenter fra mange år tilbake –og som fremdeles holder kontakten. «Gratulerer med morsdagen!» fortsatte hun. Det varmet – og jeg håpet mange flere barnløse var like heldige som jeg den dagen. For det er mange av oss som har valgt å være «mødre» og støttespillere for barn og unge, og som har betydd mye for andres utvikling.

Selv begynte jeg å tenke på de som har vært mine reservemødre og -fedre, støttespillere og mentorer gjennom årene. Mennesker som har sett meg og mer eller mindre bevisst plantet gode verdier i meg. Den første av dem var min enslige tante – egentlig mammas litt yngre kusine – som var med oss på de fleste ferier da jeg var helt liten. Og som er i livet mitt fremdeles. En oppmuntrer som får meg til å kjenne meg verdifull hver gang vi møtes. Det er noe spesielt med dem som har vært der hele tiden …

En av naboene i gata der jeg vokste opp, har også vært der siden jeg var liten. Hun og mannen startet barneforening i hjemmet sitt, og jeg ble med. I tillegg til sine egne fire, hadde hun og mannen et stort hjerte for ungene rundt dem. De var del av den "landsbyen" som skal til for å gi barn en god oppvekst. Fordi hun var der da jeg var barn, ble tilliten til at jeg kunne betro meg til henne som tenåring, etablert. Å sitte ved kjøkkenbordet deres, dele liv og drikke kaffe mens hun pendlet mellom grytene og stolen på andre siden av bordet, er blant mine kjæreste minner fra tiden på videregående og ung student. Det livet hun og mannen levde, ga tyngde til ordene deres. De levde «ikke for å jobbe, men jobbet for å leve», husker jeg han sa en gang. Han hadde fått tilbud om en annen jobb som nok ville gi velkomne penger i kassen, men også kreve mer av både tid og krefter. Han takket nei, fordi han ville fortsette å bruke tid på mennesker. For meg har det perspektivet på livet blitt en viktig verdi – sammen med troen på at det betyr noe om også jeg har en åpen dør og tilgjengelige kaffekrus.

I voksen alder har jeg – og vi – også vært så heldige å få ha modne mennesker, eldre enn oss, som venner og mentorer. Da vi mistet de som stod oss nærmest for et par år siden, var sorgen stor. Hvem skulle utfordre og gi oss råd nå? Hvem skulle ta omsorg for oss? Det kjentes rart å være trygge voksne, som vi mener vi er, og samtidig kjenne oss så ribbet, tomhendte og fattige som vi gjorde da.

Samtidig ble det en viktig påminnelse; alle trenger noen, og vi gjør det hele livet. Jeg tenker på en britisk kristenleder som en gang så ut over en forsamling av pastorer og ledere og sa det på denne måten: «Dere ser ut som hyrder bakfra og sauer foran». Det er sånn det er. I hvert fall for meg. Jeg er en «sau» som trenger noen som viser retning, hinter om at jeg bør hvile, lærer meg nye sannheter og bistår med omsorg når jeg har tullet meg inn i et kratt jeg ikke var oppmerksom på. Fordi det er sånn, vil jeg også ta min egen «hyrderygg»på alvor. Prøve å leve slik at jeg kan formidle viktige verdier, ta omsorg for noen, bistå om de surrer seg inn i noe de sliter med å komme ut av, og stille gode spørsmål.

Jeg vet at jeg ikke alltid lykkes med det, men jeg vil bevisstgjøre meg den rollen også framover. Det har jeg lyst til å utfordre flere til: Hvem har vært dine «mødre» og «fedre» utover ditt biologiske opphav? Hvem har du vært – og er – ekstra omsorgsperson for? Det skal kanskje ikke så mye til: Erfaringen min er at vi kommer langt med en kaffekopp, noen gode spørsmål og litt mot til å dele det livet har lært oss …  

Les innlegget

Adventsplan ...

Da er den her: adventstida … Sjelden har den vært så etterlengtet. I hvert fall ikke av meg. November ble mørk. Og jeg tillater meg enda en gang å tenke at det hadde vært krise om vi ikke hadde hatt denne lange høytiden som inviterer til lys og kos, nå rett før sola snur.

De som har fulgt oss og bloggen vår noen år, vet at vi forsøker å planlegge adventstiden godt. Vi ønsker ikke en for full kalender som fort kan ende med at vi sitter utmattet tilbake etter mye stress og sosialt kjør i adventstiden og jula. I år har det ikke vært noe problem … Vi har gjennomført en hyggelig middag for seks – i god avstand, som seg hør og bør i disse tider. Men vi har også nettopp avlyst en kommende søndagsmiddag med en niese. Hun skulle komme med toget fra et litt ekstra belastet område. Det var en tøff avgjørelse å droppe det, men vi minner oss selv igjen og igjen på at vi er heldige. I dette landet – og her i stua vår. Tross alt. Vi satser på nye muligheter.

Min mor var ekstremt ekstrovert. Det måtte skje noe hele tiden. Derfor tok det litt tid for meg, som hennes introverte datter, å finne ut at jeg faktisk er det: Introvert. I ungdomstiden kjente jeg meg bare annerledes. Og konstaterte at mor var litt i overkant … ett eller annet. I tillegg var jeg enebarn. Min mor var hjemmeværende. Det følger forventinger med sånt. Jeg taklet det dårlig ... Mamma ladet sine batterier i fellesskap med andre – der jeg etter hvert skjønte at jeg tappet dem, sakte, men sikkert, selv om jeg tør påstå at jeg elsker mennesker. Da hun ble gammel og litt mer immobil, var allikevel innsatsen hennes imponerende for å få til en eller annen aktivitet der hun kunne treffe folk. Hver dag. Den gang skjønte jeg ikke hvorfor mamma ikke ville at vi skulle handle «i stort»når vi var på besøk. I min verden var det fryktelig ineffektivt å la være, men etter hvert gikk det opp for meg at vi med det hadde snytt henne for de daglige handleturene. Med rullator. Hun kunne kunsten å være en smule selvmedliden, også. En søndag jeg visste at hun skulle i selskap, ringte jeg henne på morgenen for å ønske henne en god dag og be henne hilse. «Ja, jeg er jo glad det skjer noe i min verden, også», svarte hun. Jeg tenkte raskt gjennom uken som hadde vært, og måtte bare kommentere: «Mamma! Nå var du på noe på mandag, tirsdag, onsdag,torsdag og fredag. Den eneste dagen denne uken det ikke har skjedd noe, var igår. Jeg tror neimen ikke jeg gidder å synes synd på deg…» Den lille realitetsorienteringen fikk hun tåle, tenkte jeg. Den gangen.

Her om dagen tenkte jeg på det igjen. Jeg hadde hatt enda en hjemmekontordag i rekken av mange. Det har blitt nesten like mange hjemmekvelder, men akkurat den kvelden skulle vi på en lynvisitt til en nyoperert venninne. Planen var å stå i gangen hennes med maske mens hun – også med maske – satt på en stol noen meter lenger inn. Visitten tok 33 minutter. På veien hjem hørte jeg meg selv si – til han i førersete som har cellekontor og skrifter rammer rundt livet litt hyppigere: «Jeg får si som mamma. Jeg er glad det skjer litt i min verden, også.» Så lo vi godt, for ingen av oss hadde trodd at jeg skulle komme dit at min sosiale tank kjentes nesten tom, og at et kort besøk «i døra» og en 15 minutters transportetappe skulle oppleves som en slags opptur.

Jeg erkjenner at vi som er introverte har en fordel i denne tiden. I tillegg har gemalen og jeg god trening i å forsøke å finne «godsidene» med det meste her i livet. «Godsida» nå er mer ro i en tid som fort kan bli travel. Men når ribba er i fryseren, medisterkakene er stekt, julebrevet er ferdig - på norsk og engelsk - alle gavene er i hus, og planen for julebaksten er lagt allerede 4.desember, er det noe som ikke helt stemmer. Kalendersidene framover er ikke helt tomme, men selv for oss, som har bremset etter én julekonsert og sørget for hjemmekvelder mellom slagene både i adventstida og jula i mange år, ser det glissent ut. Det betyr: Her gjelder det å bruke kreativiteten, nytte sjansen til å sørge for at stillheten brukes til god ettertanke, finne fram noen av de bøkene vi en gang tenkte vi skulle lese,  fylle de rammene vi faktisk har til rådighet så godt vi kan, bruke zoom til møtepunkter også påfritiden, og - for all del: ikke handle «i stort».

 

Les innlegget

"Lær å si nei" 2

Forrige gang skrev jeg om behovet for å kunne si nei. Jeg mener at det er viktig å lære seg det, fordi vi trenger å ta vare på seg selv. I dag vil jeg fortsette på samme tema og dele et spørsmål jeg har balet med de siste årene: Hvordan kan vi ta vare på oss selv uten å leve helt for oss selv? Sagt på en annen måte: Hvordan kan vi ta vare på oss selv – samtidig som vi gjør noe for andre?

Det er viktig å reflektere over det i den tiden vi lever i, for samtidig som høyt tempo ser ut til å ha en slags status, er det vanskeligere enn før å få folk til å bidra. Idrettslag, loppemarkedgeneraler, dugnadsansvarlige, menighetsansatte og you name it merker det. Når utfordringer blir gitt, flakker blikkene og noen ser i gulvet (fordi de ikke vet hvordan de kan si nei på en ok måte), mens andre rister resolutt på hodet. Noen dukker ikke opp i det hele tatt der det fare for utfordringer, og mange betaler gjerne for å slippe å bidra. De som sier ja, er gjerne de som har mer enn nok på programmet fra før. De som kanskje burde sagt nei innimellom …


Det finnes en slags 20/80-regel: I frivillige sammenhenger gjør 20 prosent av de som tilhører gruppen, 80 prosent av arbeidet. Noen av de 20 prosentene er ikke nødvendigvis så gode til å ta vare på seg selv, men jeg er dypt takknemlig for at de finnes. På den annen side, har de ofte mye glede i det. De kan gjerne klage litt innimellom på at det blir mye, men om man da forsøker å hjelpe dem til å bremse, hender det ikke sjelden at de føyser det bort og påpeker at «man må jo bidra». Statistikkene bekrefter gleden de ser ut til å ha: Vår lykkefølelse, eller la oss heller kalle det vår tilfredshet, er i stor grad knyttet til opplevelsen av å gjøre noe for andre, noen utenom egen nær familie. Det viser seg også at par som har felles prosjekter av den typen, er mer tilfredse i sine samliv enn de som ikke har det.

Hvis det er sant, hvorfor prøver vi da å slippe unna ansvarsoppgaver?  Noen ganger skyldes det helt sikkert at noen har jobbet med hverdagen sin og funnet ut at det holder med de bidragene de allerede har påtatt seg. Det er realt. Den slags oversikter det viktig å skaffe seg med jevne mellomrom, slik at man ikke møter veggen Jeg tenker at alle timeplaner normalt bør inneholde minst én aktivitet av den typen: en forpliktelse som bidrar til at verden blir et bedre sted å leve. For noen. Et styreverv, en trener oppgave, et ansvar som gruppeleder, voksen leder i et barne-eller ungdomsarbeid, eller noe annet praktisk; kaffekoking, pynting, instruksjon, organisering av loddsalg eller vaskelister osv. Mulighetene er så mange. Kanskje er din utfordring at du ikke har noen forpliktelser av den typen. Mitt spørsmål er da: Hva slags oppgave ville du likt? Skal vi gjøre en oppgave over tid, er det viktig at vi kjenner glede ved det vi gjør, og en viss mestringsfølelse (selv om det er normalt å være usikker i starten av det meste). Vi må ikke bare møte et behov, eller fylle et hull i noens program. Det tapper mer energi enn det gir.

Fordi det er sånn, er jeg opptatt av at de som forsøker å få andre til å ta medansvar, definerer oppgavene de faktisk utfordrer til, og at de tidsbegrenser dem og forsøker å antyde omfanget i tid. Og du som blir spurt, kan frimodig spørre om akkurat de tingene før du svarer ja eller nei. Dessuten er det sånn at om noen svarer nei til en oppgave, trenger ikke det å være et nei til alle oppgaver for all ettertid. Når noen sier nei, kan det hende det er fordi oppgaven ikke matcher vedkommende, eller fordi det ikke passer . Om du spør og noen svarer nei, kan du gjerne henge på et par spørsmål: For eksempel: Er det timingen eller selve oppgaven som gjør at du ikke vil være med?  Eller har du for mye annet som du er engasjert i?  Vi kan ikke forutsette at alle oppgaver passer for alle. Derfor skal de som spør, stille noen flere spørsmål enn det enkle man kan svare ja eller nei på. Og vi som spørres, skal tenke gjennom hva vi faktisk har lyst og kapasitet til å påta oss.

På den måten kan vi ta vare på oss selv samtidig som vi faktisk ikke lever bare for oss selv og vår innerste krets. Det er fristende for mange i vår tid å la livet bli en egotrip. De sier mye ja – til seg selv og til sine nærmeste. I den mer normale og korona frie hverdagen tar de imot for mange tilbud om uforpliktende møtepunkt og stiller opp for egen familie slik at de kan få ha sine egotripper. I det lange løp tror jeg faktisk det er usunt. Vi blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Derfor mener jeg det er viktig å lære seg å si nei. Inkludert nei til seg selv innimellom. Nei til å surre rundt i sin egen verden og la ting «bare bli sånn». Nei til å dyrke vårt eget ego – og ja til et liv der vi også innser at det er ved å gi, at man også får …  

Les innlegget

"Lær deg å si nei ..."

En fb-venn delte forleden et herlig sitat som fortjener ytterligere oppmerksomhet: «Lær deg å si nei. Det vil du ha mer nytte av enn å kunne lese latin.» Det er briten og baptistpredikanten Charles H Spurgeon ( død1852) som får æren for å ha sagt det.

Da jeg leste det, tenkte jeg: – Å si nei er nesten like vanskelig som å lære seg latin, også. Og så har jeg brukt dagene på å reflektere litt over viktigheten av denne formen for grensesetting. 

Jeg snakker ofte med mennesker om livet. Hverdagslivet.Utfordringene – og gledene. I tilfeldige møter og gjennom vel forberedte samtaler. Jeg har ofte hørt meg selv stille følgende spørsmål underveis i praten:– Hvorfor sa du ikke nei? Foranledningen er gjerne noe min samtalepartner sukker litt over. Det kan handle om en oppgave han ikke hadde lyst på, en jobb vedkommende ikke følte at hun mestret eller en invitasjon som kom oppå et allerede fullt program. Noen ganger gjelder det relasjoner som tapper for energi, men som den jeg snakker med, føler seg forpliktet på.

Svaret jeg får, er nesten alltid det samme: – Nei, det er så vanskelig … Vi vil ganske enkelt ikke skuffe eller – enda verre – såre andre. Mange føler seg presset og er redd for å tape velvilje. Eller aner en slags konflikt som de for all del ikke vil inn i. Jeg hører selv med til dem som ikke vil bli oppfattet som vanskelig, og da kan jeg komme til å svare ja når jeg vet jeg skulle sagt nei.  

Når noe er vanskelig, er det fristende – på alle livets områder – å velge minste motstands vei. Men ofte velger vi et alternativ: Vi øver oss. Trener for å mestre noe vi ikke klarte før. Første gang jeg satte meg på en sykkel, fikk jeg det ikke til. Men jeg øvde. En dag knekte jeg koden. Siden har jeg kunnet sykle. Det kan hende du mislyktes på kjøkkenet da du begynte å lage mat. Ingen er født mesterkokk, men øvelse gjør mester, har vi hørt. På samme måte må vi håndtere det faktum at det er krevende å sette grenser. At det er vanskelig å si nei, betyr ikke at vi må alltid gi etter for ja-mennesket i oss. Også på det området må vi øve. Skal vi lære oss å si nei, må vi trene oss på å si nei. Det kan vi for eksempel gjøre gjennom å forberede oss på noe av det vi aner at kommer.

I år er programmet for adventstiden unormalt glissent – for oss som de fleste andre. Men fordi det vanligvis trues av mulig stress, pleier vi å sette oss ned en kveld i november og se på planen for desember. Vi legger inn det vi vet at vi må få gjort før høytiden, og vi ser på det som allerede da ligger av avtaler og tradisjoner: Julegavebesøk, handling, en julekonsert (alltid bare en!), et par julemesser, juleavslutninger på jobben, en førjulskvelds hos venner på samme dato hvert år, noen sosiale sammenkomster hjemme hos oss selv som vi vil invitere til. I neste omgang legger vi inn pusterom. Planløse kvelder. Vi må ha et visst antall. Med det som utgangspunkt bestemmer vi hvor mange andre aktiviteter vi har plass til – hjemme eller borte.

På den bakgrunn hender det at vi høflig takker nei til en invitasjon – ofte med tungt hjerte fordi vi vet at vi går glipp av noe hyggelig. Responsen vi ofte får, setter seg i magen på meg: – Nei, dere er jo så travle.  Etter hvert har vi lært oss til å respondere på den: – Vi er nok ikke det, men fordi vi heller ikke vil bli det, ser vi oss nødt til å takke nei innimellom. Vi beklager, men akkurat nå er adventsprogrammet vårt fullt nok.  Eller det handler om juledagene. Det er mange år siden vi kuttet ned på antallet familie-og vennesammenkomster. Alle sammen var veldig hyggelige, men vi orket ikke henge med. Har vi skuffet noen gjennom årene? Helt sikkert. Vi lever med det …

Når vi iblant forklarer hvorfor vi takker høflig nei, er det ikke fordi vi skylder andre en begrunnelse. Selv tenker jeg at folk skal få slippe å forvare seg når de takker nei til noe jeg inviterer til eller spør dem om. Hvis de ikke vil det selv da. Det hender jo noen vil si det slik: – Dessverre passer det ikke i år, men spør gjerne igjen.  Når vi forklarer at våre nei er en brems for ikke å få det for travelt, er det to grunner til det: Først fordi påstanden om at gemalen og jeg har det så innmari travelt, sjelden stemmer. Dernest fordi vi har lyst til å opponere litt mot et slags opplest og vedtatt faktum: Livet skal være travelt. Vi innser for all del at det er det i perioder. Familielogistikken blir krevende når barna er små og forventingene fra barnehagen, skolen og fritidsaktivitetene presser på fra alle kanter i tillegg til det jobbpresset mange lever med. Men også i de fasene av livet går det an å si nei til det en faktisk har litt kontroll på. For å få pauser. Og pauser trenger vi.

Invitasjoner kan vi altså til en viss grad forberede oss på. Ved å se på kalenderen, eller ved å bestemme oss for hvilke mennesker vi vil prioritere. Prioritering er et viktig stikkord. Vi kan også forberede hvor mange forpliktelser vi ønsker å ha på fritida, og hva slags oppgaver som ikke tapper oss helt for energi. For så å bestemme oss for om vi vil si nei eller ja om spørsmålet kommer. De fleste av oss vil si at det er lettere om vi har tenkt igjennom tingene på forhånd. Og har vi øvd lenge nok, har vi også erfart at vi har overlevd og hatt et bedre liv enn i den tiden da vi sa ja til det meste. Vi har også erfart at vi har kommet over at en eller annen ble skuffet eller enda til fornærmet. Andres reaksjon får de selv ta ansvar for når det eneste jeg gjør, er å sette grenser for mitt liv og takke nei på en høflig måte.

Målet for alle oss ja-mennesker er ikke å bli nei-mennesker. For all del. Nei-mennesker er så triste å omgås. Vi skal bare ta litt mer vare på oss selv. For egen og andres del.

Les innlegget

For mye tid?

Denne helgen skal vi holde samlivskurs. Hjemmefra. På web. Det er en ny og spennende erfaring både for oss og for de parene som er med, men det ble løsningen da Oslo stengte ned sist uke og vi ikke kunne holde live-kurs som planlagt. Det er behov for å snakke om samliv i denne tiden, og vi er så frimodige at vi tror vi har noe å bidra med …

Enkel observasjon og egne erfaringer forteller oss at når presset er stort, slik det er nå, blir ofte luntene kortere.  Mange bruker mye energi på å passe på at de følger reglene, bekymringsnivået stiger og en del merker at de kommer i berøring med egen helseangst på en uvant måte. Andre er bekymret for økonomien – både den private og landets. I tillegg innser vi at planer og tradisjoner ikke lar seg gjennomføre, verken privat eller i jobb-sammenheng, og vi savner å kunne besøke mennesker vi setter stor pris på.

– Dere er heldige som tross alt er to, har jeg fått høre flere ganger den siste uken. Og det er sant. Jeg håper virkelig at alle single har gjort avtaler med noen rundt dem om å være nær. Vi trenger alle noen.

Det er godt å være to, men mange par erfarer også i denne tiden at verdien av individuelle opplevelser kan ha vært undervurdert. De som har vært på kurs med oss, vet at vi mener ukentlig tid sammen er grunnleggende viktig for en god parrelasjon. Mange par har ikke det. De setter av tid til venner og til barna. Jobb og fritidssysler får definitivt sitt, men tid sammen for de to som par, alene, uten barn, er liksom en luksus de ikke unner seg for ofte. Vi tror det er en farlig livsstil.

Men så kom korona … Fra en side sett har mange par fått for mye tid sammen. Vi dytter borti hverandre for å finne god plass for hjemmekontor og webmøter, og nå er vi i gang med andre runde med hjemme-kvelder i et antall vi nok hadde i våres, men som ellers er ukjent for de fleste. Noen har lengtet etter mer ro over livet og nyter det, men selv for dem kan de bli i meste laget. Det sliter på samlivet at vi har færre egne opplevelser å dele. Vi blir lei av å dele bekymringen om antallet smitta personer og savner delingen fra hva hverdagene som vi fylte på andre måter før. Savner gleden av å se den andre etter å ha være borte fra hverandre …

Hva gjør vi da?

Vi trenger å gi hverandre noe space selv om den fysiske avstanden er mer konstant nær enn den pleier å være.  Friheten til å gå en tur alene, se hver sin film, lese bøker… Finn fram en hobby du kanskje ikke har hatt samvittighet til å drive med på mange år. Gi deg selv og hverandre pusterom. Alenetid. Opplevelsen av ikke å være på samme kanal gjennom store deler av døgnet.

Dernest må vi merke oss  at å tilbringe mye tid i samme rom, ikke er det samme som tid sammen. Vi kan lett tro det, men tid sammen er den tiden da vi er vendt mot hverandre, som samlivsterapeuten John Gottman uttrykker det. Tiden da vi gir hverandre udelt oppmerksomhet.

Derfor er oppfordringen denne også i denne tiden:

·     Sett av noen timer hver uke til det vi gjerne kan kalle en date. Gå gjerne en tur sammen, hvis det er mulig. Lag litt mat dere liker, dekk et bord dere vanligvis ikke spiser ved, bytt deres faste plasser, eller gjør noe annet fysisk for å skape dere et annet rom rundt dere. Kom dere ut – om ikke lenger, så i hvert fall ut på verandaen. Kle dere godt, tenn noen lys, lag litt varm drikke. Det kan bidra til å gi nye perspektiver for samtalen. Gjør det hyggelig for dere selv.

·     Trenger dere hjelp til samtalen i en tid der impulsene er færre?  Her er et par forslag til bøker som kan være til hjelp for dere som vil bli bedre kjent med hverandre:

o  Vår samlivsbok «Tid for to» har en samtalekalender: Vi har skrevet fire korte lesestykker for hver måned året igjennom og knyttet samtalespørsmål til hver av dem. Forskjellige temaer – mange av dem sånne vi kanskje ikke tenker på å snakke om – berøres gjennom små hverdagsepisoder.

o  John Gottmanns bok «Hemmeligheten bak et lykkelig parforhold» har også oppgaver som passer om man vil bli bedre kjent med hverandre.

Les innlegget

Jeg vil!

Vi kjenner oss privilegerte som får reise land og strand rundt for å holde samlivskurs. Konseptet vårt, «Tid for to», blir tatt godt imot. Folk takker for at vi snakker gjenkjennelig om livet, og for at vi byr på oss selv.

Sist helg var vi i Namsos og hadde nitten par på kurs. Veldig spennende. Mange fikk noe å ta med seg videre gjennom høsten – og vi fikk repetert «pensum», som så mange ganger før. Det er en del av privilegiet. På mange måter fungerer kursene – og kunnskapen vi har tilegnet oss i de femten årene vi har jobbet med disse tingene – som et gjerde vi selv får holde i mens vi går, og lever, sammen. Vi tilbyr det vi kaller «sørvis på samlivet», og vi får samtidig gjentagende sørvis på vårt eget. Det er jo sånn sørvis funker: som den jevnlige gjennomgangen vi tar av bilen vår – enten det feiler den noe, eller ikke.  

 En av de tingene vi snakker om på kurs, er «limet» i forholdet. Det som må være litt annerledes enn det var i våre besteforeldres tid, da limet var gjensidig avhengighet. Den gang hun trengte han for å ha penger å leve for, og han trengte henne for å skape et hjem og oppdra barna. Mye har heldigvis skjedd siden den gang rollene ble tegnet med så bred penn. Vi er selvstendige, og både han og hun fyller de rollene som før var mye mer kjønnsbestemte. Betyr det at vi i vår tid ikke lenger trenger et «lim» som gjør at vi holder sammen?  Ser vi rundt oss, er veien kort til et rungende ja. Kreftene som vil dra oss fra hverandre har på ingen måte mistet energien sin med årene. Ingrediensene i limet må bare være litt annerledes enn før. Den «oppskriften» er noe av det de som blir med på kurs får del i.

En av ingrediensene er vår egen vilje… De av oss som har giftet oss i kirken, har svart ja til å bruke denne viljen til å «bli fast hos» ektefellen vår. De som har blitt viet i andre sammenhenger, har ikke behøvd å besvare det samme spørsmålet, men bekreftet at de vil gifte seg. Samboere har gjort omtrent det samme. Løfte eller ikke, det kan være nyttig alle oss som befinner oss i et gjensidig forpliktende forhold å smake litt på ordene «jeg vil» med jevne mellomrom. For det dreier seg om mer enn en høytidelig frase i et vigselsritual. Det handler om hverdagen vår, og i de to ordene «jeg vil» ligger det – slik vi ser det – både en beskyttelse og en motivasjon. En beskyttelse mot å gi etter for en eventuell fristelse til å tenke at gresset er grønnere et annet sted. Motivasjonen ligger i at vi tar ansvar: jeg vil gjøre mitt beste for å investere i denne relasjonen, slik at vi kan ha et godt liv sammen. «Mitt beste» i denne sammenhengen, er et begrep du selv kan fylle med mye, men et hint fra oss, er at det handler om å flytte fokuset fra egne behov til å være opptatt av hva han eller hun du lever sammen med trenger. Det inviterer oss til å stille spørsmål om hva min partner har behov for av støtte og hva som skal til for at han eller hun virkelig kjenner seg elsket?  God helg …  

Les innlegget

Et hakk dypere ...

Jeg har ei venninne av den litt ekstra kloke typen … Synes jeg. Ei jeg gjerne lytter til – og ler mye sammen med. Fordi hun lodder dypt –og er morsom. Kombinasjonen er befriende. For noen dager siden delte vi to store krus med kaffe. Midt på blanke formiddagen. En god fridag. Da snakket vi om åpenhet. Og om hva man ikke snakker om.

– Jeg har bestemt meg for å dryppe litt så ofte jeg kan om tre temaer, sa min venninne. Hun utdypet: Jeg vil dryppe litt om Gud, litt om overgangsalderen og litt om økonomi. Jeg smilte – fordi jeg vet at hun kan gjøre alt det der med humor og sjarme. På en måte som får meg til å tenke på det gamle uttrykket om å «kjøpe den beleilige tid».

Det kjernebegrepet jeg merket meg, er ordene «dryppe litt». Ikke starte en diskusjon eller samtale, men «dryppe litt» om temaer som kan være ganske så tabubelagte og følsomme. Å «dryppe litt» er en slags åpen invitasjon til å følge opp. Der og da eller siden. «Det er så fint at du har sagt ting om overgangsalderen,» hadde en av min venninnes yngre kollegaer sagt en dag. Litt utav det blå. Da de var på tomannshånd. Kanskje hadde hun lett etter en anledning til å følge opp. Hun hadde i hvert fall hørt nok til å tenke at her er ei dame jeg kan snakke litt med akkurat det om. En dag …

Det er nok av fasadefellesskap rundt omkring. Jeg overraskes når jeg forstår at «nære venner» sjelden eller aldri snakker om temaer som går litt under huden, men holder seg til «bare bra» om livet generelt og kan holde tråden en hel kveld med prat om oppussing og den siste ferien. Nå om dagen har vi jo korona …

For flere år siden var vi på ferietur og stoppet kort på hytta til et par mannen min kjenner fra jobbsammenheng. Vi var i området og ble invitert på en enkel lunsj. Fint. Da vi satte oss, ønsket hun velkommen til bords og oppmuntret oss alle fire til å si litt hver om hva som opptok oss mest for tiden. Hun sa det på en måte som gjorde at jeg raskt forstod at det var forventet at vi skulle dele litt mer enn akkurat det som lå på overflata; feriefølelsen og reiseruta vår. Mannen hennes startet og bekreftet fornemmelsen min. Jeg måtte tenke raskt: hva opptok egentlig meg? Det ble en fin runde – og en samtale i etterkant som hadde et litt annet preg enn den ville fått om vi hadde startet med den en raskest tyr til: Været, jobben og det faktum at vi er travle … overflata.

Vi har latt oss inspirere og forsøker med jevne mellomrom den samme metoden når vi samler folk rundt bordet hos oss. Og opplever igjen og igjen at praten blir annerledes. I tillegg har jeg nå latt meg utfordre av min venninne: hvilke temaer vil jeg forsøke å «dryppe litt» når jeg er sammen med mennesker? Hvilke temaer tenker jeg at er litt tabubelagte og vil utfordre både meg og omgivelsene? Ikke til absolutt åpenhet, men til å lette litt på sløret. Til å gå ett hakk dypere.    

Les innlegget

Rolleavklaring til hverdagsbruk

For mange år siden kom jeg over en ide om å lage en «kjærlighetskalender» i et av de ukebladene som foreslår slike ting. Siden gemalen og jeg allerede hadde hatt fast «vår kveld» en gang i uka siden vi var forlovet, tenkte jeg forslaget med månedlige aktiviteter som skulle styrke samlivet, kunne være et skritt videre. Et av forslagene var å lage seg et felles prosjekt, for eksempel å pusse opp et rom sammen.

Nå hadde vi allerede på det tidspunkt pusset opp et par leiligheter og et hus, så tanken var ikke helt fremmed. Det var bare at de prosjektene med all tydelighet hadde avslørt meg som en svært utålmodig «håndverker» og gemalen som en tilsvarende tålmodig ektefelle. Grunning,  skjønte jeg for eksempel ikke helt vitsen med. Det endte med at gemalen grunnet og gjorde alt ferdig fram til det skulle farge på veggen. Da ropte han på meg. Så fikk jeg gjøre det som ifølge meg var morsomt. Denne arbeidsfordelingen var også begrunnet i at jeg synes pussing «ikke kunne være så nøye» … Hver gang jeg spurte Dag om det jeg hadde gjort var bra nok, var svaret at «du kan sikkert holde på litt til». Og det kom uten at han løftet øynene bort fra det han selv holdt på med. Irriterende …

Våre fellesprosjekter på oppussingsfronten hadde derfor egentlig endt med at han pusset opp – og jeg gjorde alt mulig annet. Men så følte jeg altså at tiden var inne for å jobbe sammen om noe. Gemalen var nølende, men godtok et enkelt prosjekt.

I fellesskap skulle vi montere skyvedørsgarderobe på soverommet vårt.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer, men nærmere en skilsmisse enn da vi holdt på med den skyvedørsgarderoben, har vi vel aldri vært.

Vi fant fort tilbake til vårt gamle mønster. Det var nok lurt, men likevel falt jeg ikke helt til ro med at det måtte ble sånn. Jeg tenkt stadig at det hadde vært hyggelig å gjøre noe lignende sammen. Kanskje er jeg naiv og lar meg lure. Tross mine gode intensjoner, har det meste av det som har blitt gjort på hytta av oppussing og nye konstruksjoner, vært Dags gebet. Hagen har vært min. Så har jeg løpt etter ei sag for ham og han har skuffet utover noen trillebårer med jord for meg. Nå er jeg ikke finslig og redd for å sjaue. Det er ikke det det gjelder. Jeg har lempa mye ved – og for noen år siden tilbragte jeg mange timer under glassverandaen på hytta der jeg ryddet etter forrige eier. Jeg har med andre tålmodighet, jeg også. På visse felt.  Motsatt har jeg merket at min kjære mangler tålmodighet når han står overfor kjedelige oppgaver som han har gjort altfor mange ganger før. Det verste er å beise hvitt på hvitt. Da går han i stå. Og så har han et dilemma: han elsker plattinger, men selve plankekjøringa kjeder han. Veldig.

Derfor meldte jeg meg som mulig drillpike … Jeg vet ikke om han syntes det var en god ide, egentlig, men han liker at vi gjør ting sammen. Det vil si:han liker at jeg pusler med noe på samme sted som han. Og han likte min løsning: Rollene måtte klart defineres, krevde jeg. - Du er lærer – og jeg er elev. Jeg mener ingen ting. Jeg understreket at jeg anså det som en viktig forskjell fra tidligere og erkjente at «dette har jeg ikke peiling på.» Så jeg lot meg kommandere, og jammen ble det moro. For oss begge. Vi lo sammen og ble litt ivrige begge to. Jeg lærte ting om verktøy og hvordan man bygger veranda som jeg ikke kunne før. I fjor høst rev vi en gammel og skjev garasje på hytta for å sette opp et slags kreativt verksted. Jeg skal vel ikke akkurat påstå at jeg har bidratt mye, men jeg har vært håndlanger. Og jeg vet stort sett hva gemalen etterlyser og når sitter på taket og håper at han skal slippe å løpe opp og ned for å hente ting han har glemt å ta med oss …

Les innlegget

Mer å glede seg til?

«Det er jo ikke mulig å planlegge noen ting for tida», sukket ei jeg snakket med forleden. Med god grunn. Hun er leder i et firma som møter mange «vegger» i denne tida da reiseforbudene er absolutte. Mange av oss kjenner på det samme på vårt mikronivå: det er vanskelig å legge ferieplaner ,og vi savner mange av de hyggelige stoppestedene i hverdagen.

Jeg regner meg ikke som noe «konsert-menneske», men her om dagen tok jeg meg i at jeg kjente en bitteliten sorg over at den faste rytmen med én julekonsert (vi setter grensen ved en) ser ut til å gå i vasken. For artistene er det krise – jeg vet det – men for meg er følelsen begrenset til en liten vekker om det bedriftslederen uttrykte om planlegging: Det er vrient. Vi går glipp av konserter, teateropplevelser (vi har vanligvis ikke flust av dem på programmet, heller), feiringer, ferieturer og andre hyggelige ting som normalt gir gode avbrekk i hverdagen. Programmet inneholder kort sagt færre ting å glede seg til …  

Å glede seg til noe, har egenverdi. Et av tegnene på depresjon er at man ikke gleder seg til ting lenger. Selv om programmet inneholder poster en har sett fram til med forventning tidligere. Når noen – eller mange – av de tingene en har gledet seg til i fortida, blir borte, er det altså viktig for oss å erstatte det med noe nytt. For vår mentale helses skyld. Kanskje dette er denne tiden da vi skal finne fram til de enkle gledene igjen – og vekke kreativiteten?

På min plan denne høsten er det, så langt, få vennetreff, ingen «syklubber», ingen konserter. Jeg konstaterer også at førjulsarrangementene vi pleier å være på, ikke blir noe av, og en tur vi skulle vært med på, er utsatt til vinteren. I går avlyste vi tredje forsøk på å starte opp en husgruppe hjemme hos oss. Denne gang fordi reglene i Oslo er strammet inn, og det blir plundrete å holde en-meteren hjemme hos oss. Ergerlig, men objektivt sett et lite offer i en merkelig og krevende tid. Vi klager ikke … Men jeg ser behovet av å bake inn i programmet noen små lysende gjerdestolper der vi skal vandre framover gjennom høsten. Invitere en familie på fårikål, lage en spillekveld eller et juleverksted for noen få, nyte en biltur i finværet og spaserturer på nye plasser. Ikke bare som tanker, men som konkrete stoppesteder i hverdagen.Merket av i kalenderen, slik at det blir «karameller» vi kan suge litt på i forkant.

Jeg er dessuten av den typen som liker lister. Jeg har jobblister og trivielle gjøremålslister. Jeg har stor arbeidsglede, men den sistnevnte listen er ikke alltid av glede-seg-til-typen. Den vindusvasken og sokkestoppingen som står der, blir jeg ikke nødvendigvis entusiastisk av. (Selv om jeg er fornøyd med utført arbeid etterpå.) Lister kan imidlertid også ha en glede-seg-til-funksjon. På min står en bok som har blitt «ofret» lenge til fordel for det sosiale liv. Jeg har også bestemt meg for å finne fram tegnesakene mine. De som har ligget på vent altfor lenge … Dette «nye livet»byr jo ikke bare på ulemper. Vi har kanskje mer planløs tid enn vi egentlig liker, men det gir også nye muligheter. Faren for en del er kanskje at livet fylles med altfor mange Netflix-serier og for mye «ingenting». Dagene blir på en måte borte, og i ettertid vil vi se oss tilbake og se tilbake på en høst med mye tomhet. Og bare det. Få av oss har vel egentlig lyst til å havne der?


Les innlegget