Vil Vekst Logo

Tonje og Dags blogg

Fordi vi har noe på hjertet

Dekke røtter ...

Jeg er egentlig sjelden distre. Det jeg ikke har i hodet, har jeg stor sett på lister. Så hva som egentlig skjedde i høst da jeg glemte å dekke til roser og andre hageblomster som jeg ville skulle overleve vinteren, vites ikke. Men det er nesten utilgivelig. I hvert fall spennende. Barfrosten før jul kan neppe ha økt sjansene for overlevelse. Ikke 15 minus heller. Så nå tusler jeg altså rundt i hyttehagen og lurer på om jeg har tabbet meg skikkelig ut …

I dag slo det meg at det er viktig å dekke egne «røtter»,også. Fordi livet selv har barfrost å by på … Innimellom til og med lange vintre. Ikke bare som en årstid vi vet vil komme og kreve yttertøy og støvler (jeg er ikke fan av støvler), men i form av korte eller lange nedturer.

«Sjelens mørke natt» kalte Johannes av Korset det – på 1500-tallet. Da med tanke på en åndelig krise som møter den som har begynt på en reise mot et dypere forhold til Gud. I den sammenhengen passer begrepet vinter, godt. Det er sånne perioder som tar tid – og der det er lett å tro at Gud er borte og dødskreftene overtar; veksten stopper opp, planter visner ned – frosten ser ut til å overta.

Og det tar tid …

Med eller uten Gud i livet (jeg anbefaler selvsagt det første), vil følelsen av vinter ramme oss fra tid til annen. Livet har også sine årstider. Det inkluderer dager og tider da ting er tungt. For noen, mer enn andre. Jeg har venner som sliter tungt med depresjoner og mørke dager. Det at jeg selv så langt har sluppet betydelig billigere unna enn dem, er en form for urettferdighet som jeg er spørrende til – selv om den har kommet meg til gode. (For å ta det med en gang: De tankene jeg deler nedenfor, har jeg ingen illusjoner om at er medisin god nok for de som virkelig har en krevende psyke å slite med.)

En venn la ut en viktig kommentar på Facebook forleden. Et apropos til koronatiden. «Det er ikke sant at vi er i samme båt, alle sammen», leste jeg. Fortsettelsen lød omtrent som så: «Men vi er i den samme stormen. Båtene våre, de er forskjellige …»

Det er helt riktig. Folk rundt meg vil nok hevde at båten min er en optimist-jolle. Det kan hende. Poenget er at vi både har og tar det forskjellig. For noen er livet - og denne tiden - en dyr lystbåt med plass for mange. Andre befinner seg på et krigsskip. I stadig beredskap - uansett vær. Noen nyter livet alene i en kajakk - uten å reflektere over at det de sitter i egentlig er ganske skjørt. Forhåpentligvis har de lært viktige taktikker før de satte doningen på vannet ... Slik kunne jeg fortsatt, men tilbake til bildet fra rosene mine:

Noe av det jeg dekker «røttene» mine med, er et valg om å fokusere på det som er bra. Inspirert av min mor, som i godt voksen alder henfalt til å se negativt på livet, bestemte jeg meg for å «gjette kryssord med kulepenn» for ikke å havne i det samme sporet. Det var et godt valg. Og viktig – ikke minst fordi jeg innser at jeg har lett for å bekymre meg.

Et annet «dekke» og valg, handler om takknemlighet. Jeg prøver å starte dagen med å tenke over hva jeg har å takke for. Noe av det er gjengangere: Livet. Mat på bordet. Seng å sove i. I dag takket jeg for fyr i ovnen som vi nettopp har kjøpt på Finn (og for at den gamle ble solgt i går), for kaffe i koppen, et arbeidsmål jeg nådde i går kveld, han som fremdeles lå i sengen og snorket og for et par navngitte venner jeg har hatt telefonkontakt med de siste dagene. Joda, nedoverkreftene truer: vi «driver for oss sjøl» i en bransje som har sine utfordringer for tida. Avtaler avlyses eller flyttes til en høst vi skjønner kan bli rimelig travel (og takk for det!), men jeg er takknemlig for at det ikke står enda dårligere til. Slik sett er jeg glad for at avisene forteller om hvordan vår beskyttelse rammer noen hardt. Dessuten realitetsorienteres jeg med jevne mellomrom gjennom vår kontakt med mennesker som lever under helt andre forhold enn vi gjør her i landet.  

Og la det være sagt: optimist-joller er også rimelig sårbare … Jeg synes vinteren er langdryg. Og mørk. Derfor spiser jeg D-vitaminer og har skaffet meg en vekkeklokke med lys som sørger for soloppgang på soverommet hver morgen. Praktiske tiltak for å dekke røttene mine …

Helt uavhengig av vinter og mørketid, deler jeg skjebne med alle andre som begynner å bli lei hjemmekontor og manglende sosialisering. For min del har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil gjøre vondt verre ved å klage på de som må ta de vanskeligste beslutningene i disse dager. Jeg vender stadig tilbake til to spissformuleringer som fungerer som kompass på min vandring: «choose your battles» og «count your blessings», «velg dine kamper» og «tell velsignelsene dine». I min verden er det viktige råd for å kanalisere energien mot det som er viktig. En liten plan for hvordan vi vil forvalte den energien vi faktisk har – i disse dager, da mange går inn i påskeferien som korona-slitne og med skuffelse over at kjære tradisjoner ryker for andre år på rad – er også en måte for å «dekke røttene våre».

Slik at den veksten som forberedes under dekket vernes om på en god måte. For tross alt: I disse dager lysner det. Vaksine-innkallingen er nærmere enn den var i går, for eksempel. Jeg sier dessuten litt spøkefullt til meg selv at «vi kom gjennom vinteren denne gangen også».

Om rosene mine har gjort det samme, gjenstår det altså å se. Selv om jeg øyner et håp.

Les innlegget

Aldri si aldri ...

I det siste har jeg tenkt en del på hva denne koronatiden byr på av gode ting – midt i alt som er traurig og utfordrende. For min del – og jeg vet at det definitivt ikke er slik for alle – har mer ro over aktivitetene vært et gode. Jobben min krever refleksjon, og rammene på livet har invitert til det. Blant annet fordi pulsen rundt meg har vært lavere. Mer stillhet … Mens noen har brukt den «ekstra» tiden til å pusse opp og rydde i skuffer og skap, har jeg iblant dukket ned i egne, tidligere skriverier. Der dukket det opp et avsnitt som både kalte fram smilet og satte i gang noen tanker. I mars 2013 delte jeg nemlig følgende på bloggen etter en dagstur til Oslo i påskeuken:

 «Jeg kommer neppe til å flytte tilbake til hovedstaden. Den erkjennelsen gjør meg litt vemodig der jeg betrakter stresset og noen unge studenter jeg antar har blitt i byen for å lese til eksamen, (---) Det er bare å innrømme det: Jeg har fremdeles et urbant jeg som suger inn inntrykkene i denne byen og gir Hamsun rett når han kalte den en ”forunderlig by som ingen forlater før han har fåt mærker av den.”

Det er åtte år siden den teksten ble til. De siste seks av dem har jeg bodd i Oslo. Ikke fordi det urbane suget vant, men fordi vi godt og vel ett år etter at dette ble skrevet, vurderte det ytre trykket såpass krevende at vi brøt opp etter atten år i Sarpsborg.

Det var ikke en del av den opprinnelige planen, men livet bød på noen tøffe utfordringer og behovet for en løsning for framtiden ble presserende. Alternativer ble diskutert og veiet. Konklusjonen trukket: vi solgte leiligheten vi elsket og gjerne skulle blitt gamle i, og flyttet tilbake til Oslo – som tross alt hadde vært «vår» by før vi gjorde sarpinger av oss. Vi flyttet. Vi rømte ikke. Hadde flyttelasset gått ett år tidligere, hadde nok det vært tilfellet. Det var viktig for oss at vi ikke gjorde det.

Noen forandringer i livet slår beina under oss – og de kan komme ut av det blå. I noen tilfeller får sånne endringer fatale resultater: livsbegrensende sykdom eller enda til død. Andre ganger går det ikke på den fysiske helsen løs, men kan utfordre den psykiske. Eller relasjoner rammes på en måte som gir pustebesvær. Bare de som har vært gjennom det, vet hvordan det føles. Og hvor lett det er å røre rundt i en grøt av mulige følger som alle føles litt halvveis. Vi var gjennom det. Alene, sammen – og sammen med gode veiledere. I sånne prosesser er det viktig å få flere muligheter på bordet. Dit havner de radikale alternativene vanligvis ikke med en gang.

De første forsøkene på å stable livet på beina igjen, handler etter min erfaring dessverre ikke om at man «putter noe nytt i bollen for å lage en annen kake», men mer om å tilsette ingrediensene i en annen rekkefølge i håp om at det vil gi et annet resultat. Det lykkes neppe ... Resultatet vi ønsker er et tilfredsstillende liv – det vi mistet i kampens hete.  Noen ganger skal det ikke så mye til for å få til det. Andre ganger må vi grave dypere og ta på alvor at det i beste fall er bortkastet tid å leve som vi gjorde før – og legge til de sårene vi fikk i kampens hete – og så håpe på at ting blir bedre, eller i det minste nullstilt. Å satse på det siste er antagelig naivt. Mange av oss finner i stedet ut at vi må avgrense oss i forhold til enkeltmennesker eller miljøer, kanskje skifte jobb, eller – som vi: flytte. Joda, vi vet at nissen har en tendens til å bli med på lasset? Det var derfor jeg poengterte forskjellen på å «rømme» og å «flytte». Sagt på en annen måte: Rømmer vi, etterlater vi oss en masse rot. Flytter vi, tar vi livet med oss. Nissen også. Forhåpentligvis i bearbeidet form.

Flyttingen trenger ikke alltid være så definitiv som vår, der vi sørget for en drøy times kjøring mellom gammelt og nytt bosted. For noen er løsningen å flytte til et annet nabolag – om det var nabolaget som ble triggeren. Eller man ser seg nødt til å «flytte ut av» en menighet, et idrettslag eller en annen form for klubbvirksomhet. Tøft nok, om medlemskapet har vært langvarig eller følelsen av tilhørighet er sterkt. Men det kan være verdt det, om det – på kort eller lang sikt – gjør livet bedre eller annen aktivitet mulig, sørger for at nattesøvnen vender tilbake – eller redder en relasjon som er viktigere enn de andre.

Den minst radikale, men kan hende ikke den enkleste, flyttingen, handler om å flytte fokus. Jeg tror det er mulig å forsøke å rømme fra tanker … Noen prøve å forlate kaoset ved å sette seg på lokket. Det vil antagelig smelle etter hvert. Vil vi foreta den typen flytting, må vi gjøre som om vi flytter fysisk: Rydde. Bestemme hva vi vil ha med videre og hva som skal kastes. Eller som vi gjør med konkrete gjenstander innimellom: Ser på dem, spør oss om nytteverdien, gjør oss en smule harde og sier at «du har vært en del av livet mitt fram til nå», men jeg trenger deg ikke i framtida. Og så lukker vi øynene og lar det gå i søpla …

Om vi trives i Oslo? Vi gjør det. Savner noe – og noen. Gleder oss over å få andre nærmere og over nye bekjentskaper og oppgaver. Favner de fordelene livet i hovedstaden gir oss – og tenker at all historie gir livet ny læring. På godt og vondt.

Les innlegget

Et to-netters-spørsmål ...

«Hvilke drømmer har du for livet ditt? Du får ikke en pott på 20 millioner, men du får en på 20 år …» Jeg husker fremdeles det spørsmålet som ble stilt på en strategikonferanse jeg var med på for mange år siden.

Knøttene ville nok betegnet det som et «to-netters-spørsmål». Verdt å bruke litt tid på. Jeg husker også en av dem som ble bedt om å svare – fra scenen under konferansen. En kar sånn cirka midt i livet – et sted i førtiårene. Han ba om litt betenkningstid før han spissformulerte seg: «Jeg drømmer om å mene mindre og elske mer …»  Med jevne mellomrom siden har svaret hans dukket opp i tankene mine. Lettere å si enn å etterleve. Et krevende prosjekt for meningssterke mennesker, men en frigjørende tanke. Det betyr ikke at vi ikke skal mene eller sette grenser. Vi trenger bare ikke mene noe om alt. Et godt råd er å velge sine kamper. Dessuten er det fint å ikke trekke så mange grenser at livsvandringen minner mer om en hinderløype enn den trygge rusleturen den kan være.

Helt fra jeg var ung har jeg hatt mange drømmer om det enkle livet.Ikke i betydningen lettvint. Men i den forstand at jeg fokuserer på det viktigste. På de virkelige verdiene. For meg har det handlet om å rydde plass og tid for mennesker. «Hvis vi tenker etter, er det nok sånn at de største drømmene våre ikke handler om noe en får kjøpt for penger», var det også en som sa på den nevnte konferansen. Nyere undersøkelser bekrefter akkurat det: Idealister er mer tilfreds med livet enn materialister. Forskjellen mellom de to typene kan beskrives blant annet på denne måten: En idealist er uansett lønnsnivå stort sett fornøyd med det han eller hun tjener, mens materialisten alltid synes lønnen er for lav. Mens den første er mest opptatt av å støtte andre, er den siste mest fokusert på å karre til seg. Jeg innser at dette kan knyttes til personlighet, men noe må da også handle om verdivalg … Om å bestemme seg for å elske mer enn jeg mener. Gi mer enn jeg meler min egen kake.

Jeg har hørt noen visjoner etter hvert; enkeltpersoners, menigheters og bedrifters. Noen liker jeg, andre blir jeg matt av. Noen husker jeg og minner meg selv på igjen og igjen. Den som i årenes løp har gjort dypest inntrykk, er denne: For mange år siden møtte jeg ei dame i en luguber forstad til Chicago. Hun og familien hennes hadde bosatt seg i et nabolag preget av brutte relasjoner, alenemødre, menn som sviktet, arbeidsledighet og kriminalitet. Mannen i familien ledet en organisasjon som arbeidet for forsoning mellom mennesker. Hun førte regnskapet fra hjemmekontoret. På frivillig basis drev hun en lekseklubb for barna i nabolaget, og da nabohuset brant, hadde hun og mannen kjøpt tomta. Der hadde de anlagt en basketballbane for ungdommer – med streng beskjed om at det var våpenfri sone. De hadde definitivt valgt et liv der de elsket mye og mente mindre. På forbilledlig vis forenklet de livet – som var langt fra ukomplisert. Resultatet var en krevende, men dypt meningsfull tilværelse som de ikke ville bytte bort. «Hva er visjonen din?» spurte jeg henne. Svaret overrasket meg, men det sa alt om hvilken bevissthet hun hadde for det livet de levde: «Jeg tenker at det er en menneskerett å spise hjemmebakte kaker,» svarte hun.

Les innlegget

Forsinket "morsdag" ...

«God omsorgsdag» sto det i meldinga jeg fikk for en knapp uke siden. Det var morsdag og Facebook var full av takknemlighet til mødrene. Levende og døde. Min hører til sistnevnte gruppe – og selv har jeg aldri blitt «mor» i ordets egentlige forstand. Jeg lever greit med begge deler, men feeden ga meg mange refleksjoner. At det i tillegg var Valentines dag, ga enda mer mat til tankene.

«Dette må være en krevende dag for enslige kvinner som lengter etter mann og barn», tenkte jeg. Og kjente at jeg ble veldig glad for «omsorgsdag»-meldinga. Samme ettermiddagen fikk jeg en til: «I dag tenker jeg på noen av dere som har satt gode spor i livet mitt,» skrev ei av «mine» jenter fra mange år tilbake –og som fremdeles holder kontakten. «Gratulerer med morsdagen!» fortsatte hun. Det varmet – og jeg håpet mange flere barnløse var like heldige som jeg den dagen. For det er mange av oss som har valgt å være «mødre» og støttespillere for barn og unge, og som har betydd mye for andres utvikling.

Selv begynte jeg å tenke på de som har vært mine reservemødre og -fedre, støttespillere og mentorer gjennom årene. Mennesker som har sett meg og mer eller mindre bevisst plantet gode verdier i meg. Den første av dem var min enslige tante – egentlig mammas litt yngre kusine – som var med oss på de fleste ferier da jeg var helt liten. Og som er i livet mitt fremdeles. En oppmuntrer som får meg til å kjenne meg verdifull hver gang vi møtes. Det er noe spesielt med dem som har vært der hele tiden …

En av naboene i gata der jeg vokste opp, har også vært der siden jeg var liten. Hun og mannen startet barneforening i hjemmet sitt, og jeg ble med. I tillegg til sine egne fire, hadde hun og mannen et stort hjerte for ungene rundt dem. De var del av den "landsbyen" som skal til for å gi barn en god oppvekst. Fordi hun var der da jeg var barn, ble tilliten til at jeg kunne betro meg til henne som tenåring, etablert. Å sitte ved kjøkkenbordet deres, dele liv og drikke kaffe mens hun pendlet mellom grytene og stolen på andre siden av bordet, er blant mine kjæreste minner fra tiden på videregående og ung student. Det livet hun og mannen levde, ga tyngde til ordene deres. De levde «ikke for å jobbe, men jobbet for å leve», husker jeg han sa en gang. Han hadde fått tilbud om en annen jobb som nok ville gi velkomne penger i kassen, men også kreve mer av både tid og krefter. Han takket nei, fordi han ville fortsette å bruke tid på mennesker. For meg har det perspektivet på livet blitt en viktig verdi – sammen med troen på at det betyr noe om også jeg har en åpen dør og tilgjengelige kaffekrus.

I voksen alder har jeg – og vi – også vært så heldige å få ha modne mennesker, eldre enn oss, som venner og mentorer. Da vi mistet de som stod oss nærmest for et par år siden, var sorgen stor. Hvem skulle utfordre og gi oss råd nå? Hvem skulle ta omsorg for oss? Det kjentes rart å være trygge voksne, som vi mener vi er, og samtidig kjenne oss så ribbet, tomhendte og fattige som vi gjorde da.

Samtidig ble det en viktig påminnelse; alle trenger noen, og vi gjør det hele livet. Jeg tenker på en britisk kristenleder som en gang så ut over en forsamling av pastorer og ledere og sa det på denne måten: «Dere ser ut som hyrder bakfra og sauer foran». Det er sånn det er. I hvert fall for meg. Jeg er en «sau» som trenger noen som viser retning, hinter om at jeg bør hvile, lærer meg nye sannheter og bistår med omsorg når jeg har tullet meg inn i et kratt jeg ikke var oppmerksom på. Fordi det er sånn, vil jeg også ta min egen «hyrderygg»på alvor. Prøve å leve slik at jeg kan formidle viktige verdier, ta omsorg for noen, bistå om de surrer seg inn i noe de sliter med å komme ut av, og stille gode spørsmål.

Jeg vet at jeg ikke alltid lykkes med det, men jeg vil bevisstgjøre meg den rollen også framover. Det har jeg lyst til å utfordre flere til: Hvem har vært dine «mødre» og «fedre» utover ditt biologiske opphav? Hvem har du vært – og er – ekstra omsorgsperson for? Det skal kanskje ikke så mye til: Erfaringen min er at vi kommer langt med en kaffekopp, noen gode spørsmål og litt mot til å dele det livet har lært oss …  

Les innlegget

Adventsplan ...

Da er den her: adventstida … Sjelden har den vært så etterlengtet. I hvert fall ikke av meg. November ble mørk. Og jeg tillater meg enda en gang å tenke at det hadde vært krise om vi ikke hadde hatt denne lange høytiden som inviterer til lys og kos, nå rett før sola snur.

De som har fulgt oss og bloggen vår noen år, vet at vi forsøker å planlegge adventstiden godt. Vi ønsker ikke en for full kalender som fort kan ende med at vi sitter utmattet tilbake etter mye stress og sosialt kjør i adventstiden og jula. I år har det ikke vært noe problem … Vi har gjennomført en hyggelig middag for seks – i god avstand, som seg hør og bør i disse tider. Men vi har også nettopp avlyst en kommende søndagsmiddag med en niese. Hun skulle komme med toget fra et litt ekstra belastet område. Det var en tøff avgjørelse å droppe det, men vi minner oss selv igjen og igjen på at vi er heldige. I dette landet – og her i stua vår. Tross alt. Vi satser på nye muligheter.

Min mor var ekstremt ekstrovert. Det måtte skje noe hele tiden. Derfor tok det litt tid for meg, som hennes introverte datter, å finne ut at jeg faktisk er det: Introvert. I ungdomstiden kjente jeg meg bare annerledes. Og konstaterte at mor var litt i overkant … ett eller annet. I tillegg var jeg enebarn. Min mor var hjemmeværende. Det følger forventinger med sånt. Jeg taklet det dårlig ... Mamma ladet sine batterier i fellesskap med andre – der jeg etter hvert skjønte at jeg tappet dem, sakte, men sikkert, selv om jeg tør påstå at jeg elsker mennesker. Da hun ble gammel og litt mer immobil, var allikevel innsatsen hennes imponerende for å få til en eller annen aktivitet der hun kunne treffe folk. Hver dag. Den gang skjønte jeg ikke hvorfor mamma ikke ville at vi skulle handle «i stort»når vi var på besøk. I min verden var det fryktelig ineffektivt å la være, men etter hvert gikk det opp for meg at vi med det hadde snytt henne for de daglige handleturene. Med rullator. Hun kunne kunsten å være en smule selvmedliden, også. En søndag jeg visste at hun skulle i selskap, ringte jeg henne på morgenen for å ønske henne en god dag og be henne hilse. «Ja, jeg er jo glad det skjer noe i min verden, også», svarte hun. Jeg tenkte raskt gjennom uken som hadde vært, og måtte bare kommentere: «Mamma! Nå var du på noe på mandag, tirsdag, onsdag,torsdag og fredag. Den eneste dagen denne uken det ikke har skjedd noe, var igår. Jeg tror neimen ikke jeg gidder å synes synd på deg…» Den lille realitetsorienteringen fikk hun tåle, tenkte jeg. Den gangen.

Her om dagen tenkte jeg på det igjen. Jeg hadde hatt enda en hjemmekontordag i rekken av mange. Det har blitt nesten like mange hjemmekvelder, men akkurat den kvelden skulle vi på en lynvisitt til en nyoperert venninne. Planen var å stå i gangen hennes med maske mens hun – også med maske – satt på en stol noen meter lenger inn. Visitten tok 33 minutter. På veien hjem hørte jeg meg selv si – til han i førersete som har cellekontor og skrifter rammer rundt livet litt hyppigere: «Jeg får si som mamma. Jeg er glad det skjer litt i min verden, også.» Så lo vi godt, for ingen av oss hadde trodd at jeg skulle komme dit at min sosiale tank kjentes nesten tom, og at et kort besøk «i døra» og en 15 minutters transportetappe skulle oppleves som en slags opptur.

Jeg erkjenner at vi som er introverte har en fordel i denne tiden. I tillegg har gemalen og jeg god trening i å forsøke å finne «godsidene» med det meste her i livet. «Godsida» nå er mer ro i en tid som fort kan bli travel. Men når ribba er i fryseren, medisterkakene er stekt, julebrevet er ferdig - på norsk og engelsk - alle gavene er i hus, og planen for julebaksten er lagt allerede 4.desember, er det noe som ikke helt stemmer. Kalendersidene framover er ikke helt tomme, men selv for oss, som har bremset etter én julekonsert og sørget for hjemmekvelder mellom slagene både i adventstida og jula i mange år, ser det glissent ut. Det betyr: Her gjelder det å bruke kreativiteten, nytte sjansen til å sørge for at stillheten brukes til god ettertanke, finne fram noen av de bøkene vi en gang tenkte vi skulle lese,  fylle de rammene vi faktisk har til rådighet så godt vi kan, bruke zoom til møtepunkter også påfritiden, og - for all del: ikke handle «i stort».

 

Les innlegget

"Lær å si nei" 2

Forrige gang skrev jeg om behovet for å kunne si nei. Jeg mener at det er viktig å lære seg det, fordi vi trenger å ta vare på seg selv. I dag vil jeg fortsette på samme tema og dele et spørsmål jeg har balet med de siste årene: Hvordan kan vi ta vare på oss selv uten å leve helt for oss selv? Sagt på en annen måte: Hvordan kan vi ta vare på oss selv – samtidig som vi gjør noe for andre?

Det er viktig å reflektere over det i den tiden vi lever i, for samtidig som høyt tempo ser ut til å ha en slags status, er det vanskeligere enn før å få folk til å bidra. Idrettslag, loppemarkedgeneraler, dugnadsansvarlige, menighetsansatte og you name it merker det. Når utfordringer blir gitt, flakker blikkene og noen ser i gulvet (fordi de ikke vet hvordan de kan si nei på en ok måte), mens andre rister resolutt på hodet. Noen dukker ikke opp i det hele tatt der det fare for utfordringer, og mange betaler gjerne for å slippe å bidra. De som sier ja, er gjerne de som har mer enn nok på programmet fra før. De som kanskje burde sagt nei innimellom …


Det finnes en slags 20/80-regel: I frivillige sammenhenger gjør 20 prosent av de som tilhører gruppen, 80 prosent av arbeidet. Noen av de 20 prosentene er ikke nødvendigvis så gode til å ta vare på seg selv, men jeg er dypt takknemlig for at de finnes. På den annen side, har de ofte mye glede i det. De kan gjerne klage litt innimellom på at det blir mye, men om man da forsøker å hjelpe dem til å bremse, hender det ikke sjelden at de føyser det bort og påpeker at «man må jo bidra». Statistikkene bekrefter gleden de ser ut til å ha: Vår lykkefølelse, eller la oss heller kalle det vår tilfredshet, er i stor grad knyttet til opplevelsen av å gjøre noe for andre, noen utenom egen nær familie. Det viser seg også at par som har felles prosjekter av den typen, er mer tilfredse i sine samliv enn de som ikke har det.

Hvis det er sant, hvorfor prøver vi da å slippe unna ansvarsoppgaver?  Noen ganger skyldes det helt sikkert at noen har jobbet med hverdagen sin og funnet ut at det holder med de bidragene de allerede har påtatt seg. Det er realt. Den slags oversikter det viktig å skaffe seg med jevne mellomrom, slik at man ikke møter veggen Jeg tenker at alle timeplaner normalt bør inneholde minst én aktivitet av den typen: en forpliktelse som bidrar til at verden blir et bedre sted å leve. For noen. Et styreverv, en trener oppgave, et ansvar som gruppeleder, voksen leder i et barne-eller ungdomsarbeid, eller noe annet praktisk; kaffekoking, pynting, instruksjon, organisering av loddsalg eller vaskelister osv. Mulighetene er så mange. Kanskje er din utfordring at du ikke har noen forpliktelser av den typen. Mitt spørsmål er da: Hva slags oppgave ville du likt? Skal vi gjøre en oppgave over tid, er det viktig at vi kjenner glede ved det vi gjør, og en viss mestringsfølelse (selv om det er normalt å være usikker i starten av det meste). Vi må ikke bare møte et behov, eller fylle et hull i noens program. Det tapper mer energi enn det gir.

Fordi det er sånn, er jeg opptatt av at de som forsøker å få andre til å ta medansvar, definerer oppgavene de faktisk utfordrer til, og at de tidsbegrenser dem og forsøker å antyde omfanget i tid. Og du som blir spurt, kan frimodig spørre om akkurat de tingene før du svarer ja eller nei. Dessuten er det sånn at om noen svarer nei til en oppgave, trenger ikke det å være et nei til alle oppgaver for all ettertid. Når noen sier nei, kan det hende det er fordi oppgaven ikke matcher vedkommende, eller fordi det ikke passer . Om du spør og noen svarer nei, kan du gjerne henge på et par spørsmål: For eksempel: Er det timingen eller selve oppgaven som gjør at du ikke vil være med?  Eller har du for mye annet som du er engasjert i?  Vi kan ikke forutsette at alle oppgaver passer for alle. Derfor skal de som spør, stille noen flere spørsmål enn det enkle man kan svare ja eller nei på. Og vi som spørres, skal tenke gjennom hva vi faktisk har lyst og kapasitet til å påta oss.

På den måten kan vi ta vare på oss selv samtidig som vi faktisk ikke lever bare for oss selv og vår innerste krets. Det er fristende for mange i vår tid å la livet bli en egotrip. De sier mye ja – til seg selv og til sine nærmeste. I den mer normale og korona frie hverdagen tar de imot for mange tilbud om uforpliktende møtepunkt og stiller opp for egen familie slik at de kan få ha sine egotripper. I det lange løp tror jeg faktisk det er usunt. Vi blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Derfor mener jeg det er viktig å lære seg å si nei. Inkludert nei til seg selv innimellom. Nei til å surre rundt i sin egen verden og la ting «bare bli sånn». Nei til å dyrke vårt eget ego – og ja til et liv der vi også innser at det er ved å gi, at man også får …  

Les innlegget

"Lær deg å si nei ..."

En fb-venn delte forleden et herlig sitat som fortjener ytterligere oppmerksomhet: «Lær deg å si nei. Det vil du ha mer nytte av enn å kunne lese latin.» Det er briten og baptistpredikanten Charles H Spurgeon ( død1852) som får æren for å ha sagt det.

Da jeg leste det, tenkte jeg: – Å si nei er nesten like vanskelig som å lære seg latin, også. Og så har jeg brukt dagene på å reflektere litt over viktigheten av denne formen for grensesetting. 

Jeg snakker ofte med mennesker om livet. Hverdagslivet.Utfordringene – og gledene. I tilfeldige møter og gjennom vel forberedte samtaler. Jeg har ofte hørt meg selv stille følgende spørsmål underveis i praten:– Hvorfor sa du ikke nei? Foranledningen er gjerne noe min samtalepartner sukker litt over. Det kan handle om en oppgave han ikke hadde lyst på, en jobb vedkommende ikke følte at hun mestret eller en invitasjon som kom oppå et allerede fullt program. Noen ganger gjelder det relasjoner som tapper for energi, men som den jeg snakker med, føler seg forpliktet på.

Svaret jeg får, er nesten alltid det samme: – Nei, det er så vanskelig … Vi vil ganske enkelt ikke skuffe eller – enda verre – såre andre. Mange føler seg presset og er redd for å tape velvilje. Eller aner en slags konflikt som de for all del ikke vil inn i. Jeg hører selv med til dem som ikke vil bli oppfattet som vanskelig, og da kan jeg komme til å svare ja når jeg vet jeg skulle sagt nei.  

Når noe er vanskelig, er det fristende – på alle livets områder – å velge minste motstands vei. Men ofte velger vi et alternativ: Vi øver oss. Trener for å mestre noe vi ikke klarte før. Første gang jeg satte meg på en sykkel, fikk jeg det ikke til. Men jeg øvde. En dag knekte jeg koden. Siden har jeg kunnet sykle. Det kan hende du mislyktes på kjøkkenet da du begynte å lage mat. Ingen er født mesterkokk, men øvelse gjør mester, har vi hørt. På samme måte må vi håndtere det faktum at det er krevende å sette grenser. At det er vanskelig å si nei, betyr ikke at vi må alltid gi etter for ja-mennesket i oss. Også på det området må vi øve. Skal vi lære oss å si nei, må vi trene oss på å si nei. Det kan vi for eksempel gjøre gjennom å forberede oss på noe av det vi aner at kommer.

I år er programmet for adventstiden unormalt glissent – for oss som de fleste andre. Men fordi det vanligvis trues av mulig stress, pleier vi å sette oss ned en kveld i november og se på planen for desember. Vi legger inn det vi vet at vi må få gjort før høytiden, og vi ser på det som allerede da ligger av avtaler og tradisjoner: Julegavebesøk, handling, en julekonsert (alltid bare en!), et par julemesser, juleavslutninger på jobben, en førjulskvelds hos venner på samme dato hvert år, noen sosiale sammenkomster hjemme hos oss selv som vi vil invitere til. I neste omgang legger vi inn pusterom. Planløse kvelder. Vi må ha et visst antall. Med det som utgangspunkt bestemmer vi hvor mange andre aktiviteter vi har plass til – hjemme eller borte.

På den bakgrunn hender det at vi høflig takker nei til en invitasjon – ofte med tungt hjerte fordi vi vet at vi går glipp av noe hyggelig. Responsen vi ofte får, setter seg i magen på meg: – Nei, dere er jo så travle.  Etter hvert har vi lært oss til å respondere på den: – Vi er nok ikke det, men fordi vi heller ikke vil bli det, ser vi oss nødt til å takke nei innimellom. Vi beklager, men akkurat nå er adventsprogrammet vårt fullt nok.  Eller det handler om juledagene. Det er mange år siden vi kuttet ned på antallet familie-og vennesammenkomster. Alle sammen var veldig hyggelige, men vi orket ikke henge med. Har vi skuffet noen gjennom årene? Helt sikkert. Vi lever med det …

Når vi iblant forklarer hvorfor vi takker høflig nei, er det ikke fordi vi skylder andre en begrunnelse. Selv tenker jeg at folk skal få slippe å forvare seg når de takker nei til noe jeg inviterer til eller spør dem om. Hvis de ikke vil det selv da. Det hender jo noen vil si det slik: – Dessverre passer det ikke i år, men spør gjerne igjen.  Når vi forklarer at våre nei er en brems for ikke å få det for travelt, er det to grunner til det: Først fordi påstanden om at gemalen og jeg har det så innmari travelt, sjelden stemmer. Dernest fordi vi har lyst til å opponere litt mot et slags opplest og vedtatt faktum: Livet skal være travelt. Vi innser for all del at det er det i perioder. Familielogistikken blir krevende når barna er små og forventingene fra barnehagen, skolen og fritidsaktivitetene presser på fra alle kanter i tillegg til det jobbpresset mange lever med. Men også i de fasene av livet går det an å si nei til det en faktisk har litt kontroll på. For å få pauser. Og pauser trenger vi.

Invitasjoner kan vi altså til en viss grad forberede oss på. Ved å se på kalenderen, eller ved å bestemme oss for hvilke mennesker vi vil prioritere. Prioritering er et viktig stikkord. Vi kan også forberede hvor mange forpliktelser vi ønsker å ha på fritida, og hva slags oppgaver som ikke tapper oss helt for energi. For så å bestemme oss for om vi vil si nei eller ja om spørsmålet kommer. De fleste av oss vil si at det er lettere om vi har tenkt igjennom tingene på forhånd. Og har vi øvd lenge nok, har vi også erfart at vi har overlevd og hatt et bedre liv enn i den tiden da vi sa ja til det meste. Vi har også erfart at vi har kommet over at en eller annen ble skuffet eller enda til fornærmet. Andres reaksjon får de selv ta ansvar for når det eneste jeg gjør, er å sette grenser for mitt liv og takke nei på en høflig måte.

Målet for alle oss ja-mennesker er ikke å bli nei-mennesker. For all del. Nei-mennesker er så triste å omgås. Vi skal bare ta litt mer vare på oss selv. For egen og andres del.

Les innlegget

For mye tid?

Denne helgen skal vi holde samlivskurs. Hjemmefra. På web. Det er en ny og spennende erfaring både for oss og for de parene som er med, men det ble løsningen da Oslo stengte ned sist uke og vi ikke kunne holde live-kurs som planlagt. Det er behov for å snakke om samliv i denne tiden, og vi er så frimodige at vi tror vi har noe å bidra med …

Enkel observasjon og egne erfaringer forteller oss at når presset er stort, slik det er nå, blir ofte luntene kortere.  Mange bruker mye energi på å passe på at de følger reglene, bekymringsnivået stiger og en del merker at de kommer i berøring med egen helseangst på en uvant måte. Andre er bekymret for økonomien – både den private og landets. I tillegg innser vi at planer og tradisjoner ikke lar seg gjennomføre, verken privat eller i jobb-sammenheng, og vi savner å kunne besøke mennesker vi setter stor pris på.

– Dere er heldige som tross alt er to, har jeg fått høre flere ganger den siste uken. Og det er sant. Jeg håper virkelig at alle single har gjort avtaler med noen rundt dem om å være nær. Vi trenger alle noen.

Det er godt å være to, men mange par erfarer også i denne tiden at verdien av individuelle opplevelser kan ha vært undervurdert. De som har vært på kurs med oss, vet at vi mener ukentlig tid sammen er grunnleggende viktig for en god parrelasjon. Mange par har ikke det. De setter av tid til venner og til barna. Jobb og fritidssysler får definitivt sitt, men tid sammen for de to som par, alene, uten barn, er liksom en luksus de ikke unner seg for ofte. Vi tror det er en farlig livsstil.

Men så kom korona … Fra en side sett har mange par fått for mye tid sammen. Vi dytter borti hverandre for å finne god plass for hjemmekontor og webmøter, og nå er vi i gang med andre runde med hjemme-kvelder i et antall vi nok hadde i våres, men som ellers er ukjent for de fleste. Noen har lengtet etter mer ro over livet og nyter det, men selv for dem kan de bli i meste laget. Det sliter på samlivet at vi har færre egne opplevelser å dele. Vi blir lei av å dele bekymringen om antallet smitta personer og savner delingen fra hva hverdagene som vi fylte på andre måter før. Savner gleden av å se den andre etter å ha være borte fra hverandre …

Hva gjør vi da?

Vi trenger å gi hverandre noe space selv om den fysiske avstanden er mer konstant nær enn den pleier å være.  Friheten til å gå en tur alene, se hver sin film, lese bøker… Finn fram en hobby du kanskje ikke har hatt samvittighet til å drive med på mange år. Gi deg selv og hverandre pusterom. Alenetid. Opplevelsen av ikke å være på samme kanal gjennom store deler av døgnet.

Dernest må vi merke oss  at å tilbringe mye tid i samme rom, ikke er det samme som tid sammen. Vi kan lett tro det, men tid sammen er den tiden da vi er vendt mot hverandre, som samlivsterapeuten John Gottman uttrykker det. Tiden da vi gir hverandre udelt oppmerksomhet.

Derfor er oppfordringen denne også i denne tiden:

·     Sett av noen timer hver uke til det vi gjerne kan kalle en date. Gå gjerne en tur sammen, hvis det er mulig. Lag litt mat dere liker, dekk et bord dere vanligvis ikke spiser ved, bytt deres faste plasser, eller gjør noe annet fysisk for å skape dere et annet rom rundt dere. Kom dere ut – om ikke lenger, så i hvert fall ut på verandaen. Kle dere godt, tenn noen lys, lag litt varm drikke. Det kan bidra til å gi nye perspektiver for samtalen. Gjør det hyggelig for dere selv.

·     Trenger dere hjelp til samtalen i en tid der impulsene er færre?  Her er et par forslag til bøker som kan være til hjelp for dere som vil bli bedre kjent med hverandre:

o  Vår samlivsbok «Tid for to» har en samtalekalender: Vi har skrevet fire korte lesestykker for hver måned året igjennom og knyttet samtalespørsmål til hver av dem. Forskjellige temaer – mange av dem sånne vi kanskje ikke tenker på å snakke om – berøres gjennom små hverdagsepisoder.

o  John Gottmanns bok «Hemmeligheten bak et lykkelig parforhold» har også oppgaver som passer om man vil bli bedre kjent med hverandre.

Les innlegget

Jeg vil!

Vi kjenner oss privilegerte som får reise land og strand rundt for å holde samlivskurs. Konseptet vårt, «Tid for to», blir tatt godt imot. Folk takker for at vi snakker gjenkjennelig om livet, og for at vi byr på oss selv.

Sist helg var vi i Namsos og hadde nitten par på kurs. Veldig spennende. Mange fikk noe å ta med seg videre gjennom høsten – og vi fikk repetert «pensum», som så mange ganger før. Det er en del av privilegiet. På mange måter fungerer kursene – og kunnskapen vi har tilegnet oss i de femten årene vi har jobbet med disse tingene – som et gjerde vi selv får holde i mens vi går, og lever, sammen. Vi tilbyr det vi kaller «sørvis på samlivet», og vi får samtidig gjentagende sørvis på vårt eget. Det er jo sånn sørvis funker: som den jevnlige gjennomgangen vi tar av bilen vår – enten det feiler den noe, eller ikke.  

 En av de tingene vi snakker om på kurs, er «limet» i forholdet. Det som må være litt annerledes enn det var i våre besteforeldres tid, da limet var gjensidig avhengighet. Den gang hun trengte han for å ha penger å leve for, og han trengte henne for å skape et hjem og oppdra barna. Mye har heldigvis skjedd siden den gang rollene ble tegnet med så bred penn. Vi er selvstendige, og både han og hun fyller de rollene som før var mye mer kjønnsbestemte. Betyr det at vi i vår tid ikke lenger trenger et «lim» som gjør at vi holder sammen?  Ser vi rundt oss, er veien kort til et rungende ja. Kreftene som vil dra oss fra hverandre har på ingen måte mistet energien sin med årene. Ingrediensene i limet må bare være litt annerledes enn før. Den «oppskriften» er noe av det de som blir med på kurs får del i.

En av ingrediensene er vår egen vilje… De av oss som har giftet oss i kirken, har svart ja til å bruke denne viljen til å «bli fast hos» ektefellen vår. De som har blitt viet i andre sammenhenger, har ikke behøvd å besvare det samme spørsmålet, men bekreftet at de vil gifte seg. Samboere har gjort omtrent det samme. Løfte eller ikke, det kan være nyttig alle oss som befinner oss i et gjensidig forpliktende forhold å smake litt på ordene «jeg vil» med jevne mellomrom. For det dreier seg om mer enn en høytidelig frase i et vigselsritual. Det handler om hverdagen vår, og i de to ordene «jeg vil» ligger det – slik vi ser det – både en beskyttelse og en motivasjon. En beskyttelse mot å gi etter for en eventuell fristelse til å tenke at gresset er grønnere et annet sted. Motivasjonen ligger i at vi tar ansvar: jeg vil gjøre mitt beste for å investere i denne relasjonen, slik at vi kan ha et godt liv sammen. «Mitt beste» i denne sammenhengen, er et begrep du selv kan fylle med mye, men et hint fra oss, er at det handler om å flytte fokuset fra egne behov til å være opptatt av hva han eller hun du lever sammen med trenger. Det inviterer oss til å stille spørsmål om hva min partner har behov for av støtte og hva som skal til for at han eller hun virkelig kjenner seg elsket?  God helg …  

Les innlegget

Et hakk dypere ...

Jeg har ei venninne av den litt ekstra kloke typen … Synes jeg. Ei jeg gjerne lytter til – og ler mye sammen med. Fordi hun lodder dypt –og er morsom. Kombinasjonen er befriende. For noen dager siden delte vi to store krus med kaffe. Midt på blanke formiddagen. En god fridag. Da snakket vi om åpenhet. Og om hva man ikke snakker om.

– Jeg har bestemt meg for å dryppe litt så ofte jeg kan om tre temaer, sa min venninne. Hun utdypet: Jeg vil dryppe litt om Gud, litt om overgangsalderen og litt om økonomi. Jeg smilte – fordi jeg vet at hun kan gjøre alt det der med humor og sjarme. På en måte som får meg til å tenke på det gamle uttrykket om å «kjøpe den beleilige tid».

Det kjernebegrepet jeg merket meg, er ordene «dryppe litt». Ikke starte en diskusjon eller samtale, men «dryppe litt» om temaer som kan være ganske så tabubelagte og følsomme. Å «dryppe litt» er en slags åpen invitasjon til å følge opp. Der og da eller siden. «Det er så fint at du har sagt ting om overgangsalderen,» hadde en av min venninnes yngre kollegaer sagt en dag. Litt utav det blå. Da de var på tomannshånd. Kanskje hadde hun lett etter en anledning til å følge opp. Hun hadde i hvert fall hørt nok til å tenke at her er ei dame jeg kan snakke litt med akkurat det om. En dag …

Det er nok av fasadefellesskap rundt omkring. Jeg overraskes når jeg forstår at «nære venner» sjelden eller aldri snakker om temaer som går litt under huden, men holder seg til «bare bra» om livet generelt og kan holde tråden en hel kveld med prat om oppussing og den siste ferien. Nå om dagen har vi jo korona …

For flere år siden var vi på ferietur og stoppet kort på hytta til et par mannen min kjenner fra jobbsammenheng. Vi var i området og ble invitert på en enkel lunsj. Fint. Da vi satte oss, ønsket hun velkommen til bords og oppmuntret oss alle fire til å si litt hver om hva som opptok oss mest for tiden. Hun sa det på en måte som gjorde at jeg raskt forstod at det var forventet at vi skulle dele litt mer enn akkurat det som lå på overflata; feriefølelsen og reiseruta vår. Mannen hennes startet og bekreftet fornemmelsen min. Jeg måtte tenke raskt: hva opptok egentlig meg? Det ble en fin runde – og en samtale i etterkant som hadde et litt annet preg enn den ville fått om vi hadde startet med den en raskest tyr til: Været, jobben og det faktum at vi er travle … overflata.

Vi har latt oss inspirere og forsøker med jevne mellomrom den samme metoden når vi samler folk rundt bordet hos oss. Og opplever igjen og igjen at praten blir annerledes. I tillegg har jeg nå latt meg utfordre av min venninne: hvilke temaer vil jeg forsøke å «dryppe litt» når jeg er sammen med mennesker? Hvilke temaer tenker jeg at er litt tabubelagte og vil utfordre både meg og omgivelsene? Ikke til absolutt åpenhet, men til å lette litt på sløret. Til å gå ett hakk dypere.    

Les innlegget