Vil Vekst Logo

Tonje og Dags blogg

Fordi vi har noe på hjertet

"Lær å si nei" 2

Forrige gang skrev jeg om behovet for å kunne si nei. Jeg mener at det er viktig å lære seg det, fordi vi trenger å ta vare på seg selv. I dag vil jeg fortsette på samme tema og dele et spørsmål jeg har balet med de siste årene: Hvordan kan vi ta vare på oss selv uten å leve helt for oss selv? Sagt på en annen måte: Hvordan kan vi ta vare på oss selv – samtidig som vi gjør noe for andre?

Det er viktig å reflektere over det i den tiden vi lever i, for samtidig som høyt tempo ser ut til å ha en slags status, er det vanskeligere enn før å få folk til å bidra. Idrettslag, loppemarkedgeneraler, dugnadsansvarlige, menighetsansatte og you name it merker det. Når utfordringer blir gitt, flakker blikkene og noen ser i gulvet (fordi de ikke vet hvordan de kan si nei på en ok måte), mens andre rister resolutt på hodet. Noen dukker ikke opp i det hele tatt der det fare for utfordringer, og mange betaler gjerne for å slippe å bidra. De som sier ja, er gjerne de som har mer enn nok på programmet fra før. De som kanskje burde sagt nei innimellom …


Det finnes en slags 20/80-regel: I frivillige sammenhenger gjør 20 prosent av de som tilhører gruppen, 80 prosent av arbeidet. Noen av de 20 prosentene er ikke nødvendigvis så gode til å ta vare på seg selv, men jeg er dypt takknemlig for at de finnes. På den annen side, har de ofte mye glede i det. De kan gjerne klage litt innimellom på at det blir mye, men om man da forsøker å hjelpe dem til å bremse, hender det ikke sjelden at de føyser det bort og påpeker at «man må jo bidra». Statistikkene bekrefter gleden de ser ut til å ha: Vår lykkefølelse, eller la oss heller kalle det vår tilfredshet, er i stor grad knyttet til opplevelsen av å gjøre noe for andre, noen utenom egen nær familie. Det viser seg også at par som har felles prosjekter av den typen, er mer tilfredse i sine samliv enn de som ikke har det.

Hvis det er sant, hvorfor prøver vi da å slippe unna ansvarsoppgaver?  Noen ganger skyldes det helt sikkert at noen har jobbet med hverdagen sin og funnet ut at det holder med de bidragene de allerede har påtatt seg. Det er realt. Den slags oversikter det viktig å skaffe seg med jevne mellomrom, slik at man ikke møter veggen Jeg tenker at alle timeplaner normalt bør inneholde minst én aktivitet av den typen: en forpliktelse som bidrar til at verden blir et bedre sted å leve. For noen. Et styreverv, en trener oppgave, et ansvar som gruppeleder, voksen leder i et barne-eller ungdomsarbeid, eller noe annet praktisk; kaffekoking, pynting, instruksjon, organisering av loddsalg eller vaskelister osv. Mulighetene er så mange. Kanskje er din utfordring at du ikke har noen forpliktelser av den typen. Mitt spørsmål er da: Hva slags oppgave ville du likt? Skal vi gjøre en oppgave over tid, er det viktig at vi kjenner glede ved det vi gjør, og en viss mestringsfølelse (selv om det er normalt å være usikker i starten av det meste). Vi må ikke bare møte et behov, eller fylle et hull i noens program. Det tapper mer energi enn det gir.

Fordi det er sånn, er jeg opptatt av at de som forsøker å få andre til å ta medansvar, definerer oppgavene de faktisk utfordrer til, og at de tidsbegrenser dem og forsøker å antyde omfanget i tid. Og du som blir spurt, kan frimodig spørre om akkurat de tingene før du svarer ja eller nei. Dessuten er det sånn at om noen svarer nei til en oppgave, trenger ikke det å være et nei til alle oppgaver for all ettertid. Når noen sier nei, kan det hende det er fordi oppgaven ikke matcher vedkommende, eller fordi det ikke passer . Om du spør og noen svarer nei, kan du gjerne henge på et par spørsmål: For eksempel: Er det timingen eller selve oppgaven som gjør at du ikke vil være med?  Eller har du for mye annet som du er engasjert i?  Vi kan ikke forutsette at alle oppgaver passer for alle. Derfor skal de som spør, stille noen flere spørsmål enn det enkle man kan svare ja eller nei på. Og vi som spørres, skal tenke gjennom hva vi faktisk har lyst og kapasitet til å påta oss.

På den måten kan vi ta vare på oss selv samtidig som vi faktisk ikke lever bare for oss selv og vår innerste krets. Det er fristende for mange i vår tid å la livet bli en egotrip. De sier mye ja – til seg selv og til sine nærmeste. I den mer normale og korona frie hverdagen tar de imot for mange tilbud om uforpliktende møtepunkt og stiller opp for egen familie slik at de kan få ha sine egotripper. I det lange løp tror jeg faktisk det er usunt. Vi blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Derfor mener jeg det er viktig å lære seg å si nei. Inkludert nei til seg selv innimellom. Nei til å surre rundt i sin egen verden og la ting «bare bli sånn». Nei til å dyrke vårt eget ego – og ja til et liv der vi også innser at det er ved å gi, at man også får …  

Les innlegget

"Lær deg å si nei ..."

En fb-venn delte forleden et herlig sitat som fortjener ytterligere oppmerksomhet: «Lær deg å si nei. Det vil du ha mer nytte av enn å kunne lese latin.» Det er briten og baptistpredikanten Charles H Spurgeon ( død1852) som får æren for å ha sagt det.

Da jeg leste det, tenkte jeg: – Å si nei er nesten like vanskelig som å lære seg latin, også. Og så har jeg brukt dagene på å reflektere litt over viktigheten av denne formen for grensesetting. 

Jeg snakker ofte med mennesker om livet. Hverdagslivet.Utfordringene – og gledene. I tilfeldige møter og gjennom vel forberedte samtaler. Jeg har ofte hørt meg selv stille følgende spørsmål underveis i praten:– Hvorfor sa du ikke nei? Foranledningen er gjerne noe min samtalepartner sukker litt over. Det kan handle om en oppgave han ikke hadde lyst på, en jobb vedkommende ikke følte at hun mestret eller en invitasjon som kom oppå et allerede fullt program. Noen ganger gjelder det relasjoner som tapper for energi, men som den jeg snakker med, føler seg forpliktet på.

Svaret jeg får, er nesten alltid det samme: – Nei, det er så vanskelig … Vi vil ganske enkelt ikke skuffe eller – enda verre – såre andre. Mange føler seg presset og er redd for å tape velvilje. Eller aner en slags konflikt som de for all del ikke vil inn i. Jeg hører selv med til dem som ikke vil bli oppfattet som vanskelig, og da kan jeg komme til å svare ja når jeg vet jeg skulle sagt nei.  

Når noe er vanskelig, er det fristende – på alle livets områder – å velge minste motstands vei. Men ofte velger vi et alternativ: Vi øver oss. Trener for å mestre noe vi ikke klarte før. Første gang jeg satte meg på en sykkel, fikk jeg det ikke til. Men jeg øvde. En dag knekte jeg koden. Siden har jeg kunnet sykle. Det kan hende du mislyktes på kjøkkenet da du begynte å lage mat. Ingen er født mesterkokk, men øvelse gjør mester, har vi hørt. På samme måte må vi håndtere det faktum at det er krevende å sette grenser. At det er vanskelig å si nei, betyr ikke at vi må alltid gi etter for ja-mennesket i oss. Også på det området må vi øve. Skal vi lære oss å si nei, må vi trene oss på å si nei. Det kan vi for eksempel gjøre gjennom å forberede oss på noe av det vi aner at kommer.

I år er programmet for adventstiden unormalt glissent – for oss som de fleste andre. Men fordi det vanligvis trues av mulig stress, pleier vi å sette oss ned en kveld i november og se på planen for desember. Vi legger inn det vi vet at vi må få gjort før høytiden, og vi ser på det som allerede da ligger av avtaler og tradisjoner: Julegavebesøk, handling, en julekonsert (alltid bare en!), et par julemesser, juleavslutninger på jobben, en førjulskvelds hos venner på samme dato hvert år, noen sosiale sammenkomster hjemme hos oss selv som vi vil invitere til. I neste omgang legger vi inn pusterom. Planløse kvelder. Vi må ha et visst antall. Med det som utgangspunkt bestemmer vi hvor mange andre aktiviteter vi har plass til – hjemme eller borte.

På den bakgrunn hender det at vi høflig takker nei til en invitasjon – ofte med tungt hjerte fordi vi vet at vi går glipp av noe hyggelig. Responsen vi ofte får, setter seg i magen på meg: – Nei, dere er jo så travle.  Etter hvert har vi lært oss til å respondere på den: – Vi er nok ikke det, men fordi vi heller ikke vil bli det, ser vi oss nødt til å takke nei innimellom. Vi beklager, men akkurat nå er adventsprogrammet vårt fullt nok.  Eller det handler om juledagene. Det er mange år siden vi kuttet ned på antallet familie-og vennesammenkomster. Alle sammen var veldig hyggelige, men vi orket ikke henge med. Har vi skuffet noen gjennom årene? Helt sikkert. Vi lever med det …

Når vi iblant forklarer hvorfor vi takker høflig nei, er det ikke fordi vi skylder andre en begrunnelse. Selv tenker jeg at folk skal få slippe å forvare seg når de takker nei til noe jeg inviterer til eller spør dem om. Hvis de ikke vil det selv da. Det hender jo noen vil si det slik: – Dessverre passer det ikke i år, men spør gjerne igjen.  Når vi forklarer at våre nei er en brems for ikke å få det for travelt, er det to grunner til det: Først fordi påstanden om at gemalen og jeg har det så innmari travelt, sjelden stemmer. Dernest fordi vi har lyst til å opponere litt mot et slags opplest og vedtatt faktum: Livet skal være travelt. Vi innser for all del at det er det i perioder. Familielogistikken blir krevende når barna er små og forventingene fra barnehagen, skolen og fritidsaktivitetene presser på fra alle kanter i tillegg til det jobbpresset mange lever med. Men også i de fasene av livet går det an å si nei til det en faktisk har litt kontroll på. For å få pauser. Og pauser trenger vi.

Invitasjoner kan vi altså til en viss grad forberede oss på. Ved å se på kalenderen, eller ved å bestemme oss for hvilke mennesker vi vil prioritere. Prioritering er et viktig stikkord. Vi kan også forberede hvor mange forpliktelser vi ønsker å ha på fritida, og hva slags oppgaver som ikke tapper oss helt for energi. For så å bestemme oss for om vi vil si nei eller ja om spørsmålet kommer. De fleste av oss vil si at det er lettere om vi har tenkt igjennom tingene på forhånd. Og har vi øvd lenge nok, har vi også erfart at vi har overlevd og hatt et bedre liv enn i den tiden da vi sa ja til det meste. Vi har også erfart at vi har kommet over at en eller annen ble skuffet eller enda til fornærmet. Andres reaksjon får de selv ta ansvar for når det eneste jeg gjør, er å sette grenser for mitt liv og takke nei på en høflig måte.

Målet for alle oss ja-mennesker er ikke å bli nei-mennesker. For all del. Nei-mennesker er så triste å omgås. Vi skal bare ta litt mer vare på oss selv. For egen og andres del.

Les innlegget

For mye tid?

Denne helgen skal vi holde samlivskurs. Hjemmefra. På web. Det er en ny og spennende erfaring både for oss og for de parene som er med, men det ble løsningen da Oslo stengte ned sist uke og vi ikke kunne holde live-kurs som planlagt. Det er behov for å snakke om samliv i denne tiden, og vi er så frimodige at vi tror vi har noe å bidra med …

Enkel observasjon og egne erfaringer forteller oss at når presset er stort, slik det er nå, blir ofte luntene kortere.  Mange bruker mye energi på å passe på at de følger reglene, bekymringsnivået stiger og en del merker at de kommer i berøring med egen helseangst på en uvant måte. Andre er bekymret for økonomien – både den private og landets. I tillegg innser vi at planer og tradisjoner ikke lar seg gjennomføre, verken privat eller i jobb-sammenheng, og vi savner å kunne besøke mennesker vi setter stor pris på.

– Dere er heldige som tross alt er to, har jeg fått høre flere ganger den siste uken. Og det er sant. Jeg håper virkelig at alle single har gjort avtaler med noen rundt dem om å være nær. Vi trenger alle noen.

Det er godt å være to, men mange par erfarer også i denne tiden at verdien av individuelle opplevelser kan ha vært undervurdert. De som har vært på kurs med oss, vet at vi mener ukentlig tid sammen er grunnleggende viktig for en god parrelasjon. Mange par har ikke det. De setter av tid til venner og til barna. Jobb og fritidssysler får definitivt sitt, men tid sammen for de to som par, alene, uten barn, er liksom en luksus de ikke unner seg for ofte. Vi tror det er en farlig livsstil.

Men så kom korona … Fra en side sett har mange par fått for mye tid sammen. Vi dytter borti hverandre for å finne god plass for hjemmekontor og webmøter, og nå er vi i gang med andre runde med hjemme-kvelder i et antall vi nok hadde i våres, men som ellers er ukjent for de fleste. Noen har lengtet etter mer ro over livet og nyter det, men selv for dem kan de bli i meste laget. Det sliter på samlivet at vi har færre egne opplevelser å dele. Vi blir lei av å dele bekymringen om antallet smitta personer og savner delingen fra hva hverdagene som vi fylte på andre måter før. Savner gleden av å se den andre etter å ha være borte fra hverandre …

Hva gjør vi da?

Vi trenger å gi hverandre noe space selv om den fysiske avstanden er mer konstant nær enn den pleier å være.  Friheten til å gå en tur alene, se hver sin film, lese bøker… Finn fram en hobby du kanskje ikke har hatt samvittighet til å drive med på mange år. Gi deg selv og hverandre pusterom. Alenetid. Opplevelsen av ikke å være på samme kanal gjennom store deler av døgnet.

Dernest må vi merke oss  at å tilbringe mye tid i samme rom, ikke er det samme som tid sammen. Vi kan lett tro det, men tid sammen er den tiden da vi er vendt mot hverandre, som samlivsterapeuten John Gottman uttrykker det. Tiden da vi gir hverandre udelt oppmerksomhet.

Derfor er oppfordringen denne også i denne tiden:

·     Sett av noen timer hver uke til det vi gjerne kan kalle en date. Gå gjerne en tur sammen, hvis det er mulig. Lag litt mat dere liker, dekk et bord dere vanligvis ikke spiser ved, bytt deres faste plasser, eller gjør noe annet fysisk for å skape dere et annet rom rundt dere. Kom dere ut – om ikke lenger, så i hvert fall ut på verandaen. Kle dere godt, tenn noen lys, lag litt varm drikke. Det kan bidra til å gi nye perspektiver for samtalen. Gjør det hyggelig for dere selv.

·     Trenger dere hjelp til samtalen i en tid der impulsene er færre?  Her er et par forslag til bøker som kan være til hjelp for dere som vil bli bedre kjent med hverandre:

o  Vår samlivsbok «Tid for to» har en samtalekalender: Vi har skrevet fire korte lesestykker for hver måned året igjennom og knyttet samtalespørsmål til hver av dem. Forskjellige temaer – mange av dem sånne vi kanskje ikke tenker på å snakke om – berøres gjennom små hverdagsepisoder.

o  John Gottmanns bok «Hemmeligheten bak et lykkelig parforhold» har også oppgaver som passer om man vil bli bedre kjent med hverandre.

Les innlegget

Jeg vil!

Vi kjenner oss privilegerte som får reise land og strand rundt for å holde samlivskurs. Konseptet vårt, «Tid for to», blir tatt godt imot. Folk takker for at vi snakker gjenkjennelig om livet, og for at vi byr på oss selv.

Sist helg var vi i Namsos og hadde nitten par på kurs. Veldig spennende. Mange fikk noe å ta med seg videre gjennom høsten – og vi fikk repetert «pensum», som så mange ganger før. Det er en del av privilegiet. På mange måter fungerer kursene – og kunnskapen vi har tilegnet oss i de femten årene vi har jobbet med disse tingene – som et gjerde vi selv får holde i mens vi går, og lever, sammen. Vi tilbyr det vi kaller «sørvis på samlivet», og vi får samtidig gjentagende sørvis på vårt eget. Det er jo sånn sørvis funker: som den jevnlige gjennomgangen vi tar av bilen vår – enten det feiler den noe, eller ikke.  

 En av de tingene vi snakker om på kurs, er «limet» i forholdet. Det som må være litt annerledes enn det var i våre besteforeldres tid, da limet var gjensidig avhengighet. Den gang hun trengte han for å ha penger å leve for, og han trengte henne for å skape et hjem og oppdra barna. Mye har heldigvis skjedd siden den gang rollene ble tegnet med så bred penn. Vi er selvstendige, og både han og hun fyller de rollene som før var mye mer kjønnsbestemte. Betyr det at vi i vår tid ikke lenger trenger et «lim» som gjør at vi holder sammen?  Ser vi rundt oss, er veien kort til et rungende ja. Kreftene som vil dra oss fra hverandre har på ingen måte mistet energien sin med årene. Ingrediensene i limet må bare være litt annerledes enn før. Den «oppskriften» er noe av det de som blir med på kurs får del i.

En av ingrediensene er vår egen vilje… De av oss som har giftet oss i kirken, har svart ja til å bruke denne viljen til å «bli fast hos» ektefellen vår. De som har blitt viet i andre sammenhenger, har ikke behøvd å besvare det samme spørsmålet, men bekreftet at de vil gifte seg. Samboere har gjort omtrent det samme. Løfte eller ikke, det kan være nyttig alle oss som befinner oss i et gjensidig forpliktende forhold å smake litt på ordene «jeg vil» med jevne mellomrom. For det dreier seg om mer enn en høytidelig frase i et vigselsritual. Det handler om hverdagen vår, og i de to ordene «jeg vil» ligger det – slik vi ser det – både en beskyttelse og en motivasjon. En beskyttelse mot å gi etter for en eventuell fristelse til å tenke at gresset er grønnere et annet sted. Motivasjonen ligger i at vi tar ansvar: jeg vil gjøre mitt beste for å investere i denne relasjonen, slik at vi kan ha et godt liv sammen. «Mitt beste» i denne sammenhengen, er et begrep du selv kan fylle med mye, men et hint fra oss, er at det handler om å flytte fokuset fra egne behov til å være opptatt av hva han eller hun du lever sammen med trenger. Det inviterer oss til å stille spørsmål om hva min partner har behov for av støtte og hva som skal til for at han eller hun virkelig kjenner seg elsket?  God helg …  

Les innlegget

Et hakk dypere ...

Jeg har ei venninne av den litt ekstra kloke typen … Synes jeg. Ei jeg gjerne lytter til – og ler mye sammen med. Fordi hun lodder dypt –og er morsom. Kombinasjonen er befriende. For noen dager siden delte vi to store krus med kaffe. Midt på blanke formiddagen. En god fridag. Da snakket vi om åpenhet. Og om hva man ikke snakker om.

– Jeg har bestemt meg for å dryppe litt så ofte jeg kan om tre temaer, sa min venninne. Hun utdypet: Jeg vil dryppe litt om Gud, litt om overgangsalderen og litt om økonomi. Jeg smilte – fordi jeg vet at hun kan gjøre alt det der med humor og sjarme. På en måte som får meg til å tenke på det gamle uttrykket om å «kjøpe den beleilige tid».

Det kjernebegrepet jeg merket meg, er ordene «dryppe litt». Ikke starte en diskusjon eller samtale, men «dryppe litt» om temaer som kan være ganske så tabubelagte og følsomme. Å «dryppe litt» er en slags åpen invitasjon til å følge opp. Der og da eller siden. «Det er så fint at du har sagt ting om overgangsalderen,» hadde en av min venninnes yngre kollegaer sagt en dag. Litt utav det blå. Da de var på tomannshånd. Kanskje hadde hun lett etter en anledning til å følge opp. Hun hadde i hvert fall hørt nok til å tenke at her er ei dame jeg kan snakke litt med akkurat det om. En dag …

Det er nok av fasadefellesskap rundt omkring. Jeg overraskes når jeg forstår at «nære venner» sjelden eller aldri snakker om temaer som går litt under huden, men holder seg til «bare bra» om livet generelt og kan holde tråden en hel kveld med prat om oppussing og den siste ferien. Nå om dagen har vi jo korona …

For flere år siden var vi på ferietur og stoppet kort på hytta til et par mannen min kjenner fra jobbsammenheng. Vi var i området og ble invitert på en enkel lunsj. Fint. Da vi satte oss, ønsket hun velkommen til bords og oppmuntret oss alle fire til å si litt hver om hva som opptok oss mest for tiden. Hun sa det på en måte som gjorde at jeg raskt forstod at det var forventet at vi skulle dele litt mer enn akkurat det som lå på overflata; feriefølelsen og reiseruta vår. Mannen hennes startet og bekreftet fornemmelsen min. Jeg måtte tenke raskt: hva opptok egentlig meg? Det ble en fin runde – og en samtale i etterkant som hadde et litt annet preg enn den ville fått om vi hadde startet med den en raskest tyr til: Været, jobben og det faktum at vi er travle … overflata.

Vi har latt oss inspirere og forsøker med jevne mellomrom den samme metoden når vi samler folk rundt bordet hos oss. Og opplever igjen og igjen at praten blir annerledes. I tillegg har jeg nå latt meg utfordre av min venninne: hvilke temaer vil jeg forsøke å «dryppe litt» når jeg er sammen med mennesker? Hvilke temaer tenker jeg at er litt tabubelagte og vil utfordre både meg og omgivelsene? Ikke til absolutt åpenhet, men til å lette litt på sløret. Til å gå ett hakk dypere.    

Les innlegget

Rolleavklaring til hverdagsbruk

For mange år siden kom jeg over en ide om å lage en «kjærlighetskalender» i et av de ukebladene som foreslår slike ting. Siden gemalen og jeg allerede hadde hatt fast «vår kveld» en gang i uka siden vi var forlovet, tenkte jeg forslaget med månedlige aktiviteter som skulle styrke samlivet, kunne være et skritt videre. Et av forslagene var å lage seg et felles prosjekt, for eksempel å pusse opp et rom sammen.

Nå hadde vi allerede på det tidspunkt pusset opp et par leiligheter og et hus, så tanken var ikke helt fremmed. Det var bare at de prosjektene med all tydelighet hadde avslørt meg som en svært utålmodig «håndverker» og gemalen som en tilsvarende tålmodig ektefelle. Grunning,  skjønte jeg for eksempel ikke helt vitsen med. Det endte med at gemalen grunnet og gjorde alt ferdig fram til det skulle farge på veggen. Da ropte han på meg. Så fikk jeg gjøre det som ifølge meg var morsomt. Denne arbeidsfordelingen var også begrunnet i at jeg synes pussing «ikke kunne være så nøye» … Hver gang jeg spurte Dag om det jeg hadde gjort var bra nok, var svaret at «du kan sikkert holde på litt til». Og det kom uten at han løftet øynene bort fra det han selv holdt på med. Irriterende …

Våre fellesprosjekter på oppussingsfronten hadde derfor egentlig endt med at han pusset opp – og jeg gjorde alt mulig annet. Men så følte jeg altså at tiden var inne for å jobbe sammen om noe. Gemalen var nølende, men godtok et enkelt prosjekt.

I fellesskap skulle vi montere skyvedørsgarderobe på soverommet vårt.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer, men nærmere en skilsmisse enn da vi holdt på med den skyvedørsgarderoben, har vi vel aldri vært.

Vi fant fort tilbake til vårt gamle mønster. Det var nok lurt, men likevel falt jeg ikke helt til ro med at det måtte ble sånn. Jeg tenkt stadig at det hadde vært hyggelig å gjøre noe lignende sammen. Kanskje er jeg naiv og lar meg lure. Tross mine gode intensjoner, har det meste av det som har blitt gjort på hytta av oppussing og nye konstruksjoner, vært Dags gebet. Hagen har vært min. Så har jeg løpt etter ei sag for ham og han har skuffet utover noen trillebårer med jord for meg. Nå er jeg ikke finslig og redd for å sjaue. Det er ikke det det gjelder. Jeg har lempa mye ved – og for noen år siden tilbragte jeg mange timer under glassverandaen på hytta der jeg ryddet etter forrige eier. Jeg har med andre tålmodighet, jeg også. På visse felt.  Motsatt har jeg merket at min kjære mangler tålmodighet når han står overfor kjedelige oppgaver som han har gjort altfor mange ganger før. Det verste er å beise hvitt på hvitt. Da går han i stå. Og så har han et dilemma: han elsker plattinger, men selve plankekjøringa kjeder han. Veldig.

Derfor meldte jeg meg som mulig drillpike … Jeg vet ikke om han syntes det var en god ide, egentlig, men han liker at vi gjør ting sammen. Det vil si:han liker at jeg pusler med noe på samme sted som han. Og han likte min løsning: Rollene måtte klart defineres, krevde jeg. - Du er lærer – og jeg er elev. Jeg mener ingen ting. Jeg understreket at jeg anså det som en viktig forskjell fra tidligere og erkjente at «dette har jeg ikke peiling på.» Så jeg lot meg kommandere, og jammen ble det moro. For oss begge. Vi lo sammen og ble litt ivrige begge to. Jeg lærte ting om verktøy og hvordan man bygger veranda som jeg ikke kunne før. I fjor høst rev vi en gammel og skjev garasje på hytta for å sette opp et slags kreativt verksted. Jeg skal vel ikke akkurat påstå at jeg har bidratt mye, men jeg har vært håndlanger. Og jeg vet stort sett hva gemalen etterlyser og når sitter på taket og håper at han skal slippe å løpe opp og ned for å hente ting han har glemt å ta med oss …

Les innlegget

Mer å glede seg til?

«Det er jo ikke mulig å planlegge noen ting for tida», sukket ei jeg snakket med forleden. Med god grunn. Hun er leder i et firma som møter mange «vegger» i denne tida da reiseforbudene er absolutte. Mange av oss kjenner på det samme på vårt mikronivå: det er vanskelig å legge ferieplaner ,og vi savner mange av de hyggelige stoppestedene i hverdagen.

Jeg regner meg ikke som noe «konsert-menneske», men her om dagen tok jeg meg i at jeg kjente en bitteliten sorg over at den faste rytmen med én julekonsert (vi setter grensen ved en) ser ut til å gå i vasken. For artistene er det krise – jeg vet det – men for meg er følelsen begrenset til en liten vekker om det bedriftslederen uttrykte om planlegging: Det er vrient. Vi går glipp av konserter, teateropplevelser (vi har vanligvis ikke flust av dem på programmet, heller), feiringer, ferieturer og andre hyggelige ting som normalt gir gode avbrekk i hverdagen. Programmet inneholder kort sagt færre ting å glede seg til …  

Å glede seg til noe, har egenverdi. Et av tegnene på depresjon er at man ikke gleder seg til ting lenger. Selv om programmet inneholder poster en har sett fram til med forventning tidligere. Når noen – eller mange – av de tingene en har gledet seg til i fortida, blir borte, er det altså viktig for oss å erstatte det med noe nytt. For vår mentale helses skyld. Kanskje dette er denne tiden da vi skal finne fram til de enkle gledene igjen – og vekke kreativiteten?

På min plan denne høsten er det, så langt, få vennetreff, ingen «syklubber», ingen konserter. Jeg konstaterer også at førjulsarrangementene vi pleier å være på, ikke blir noe av, og en tur vi skulle vært med på, er utsatt til vinteren. I går avlyste vi tredje forsøk på å starte opp en husgruppe hjemme hos oss. Denne gang fordi reglene i Oslo er strammet inn, og det blir plundrete å holde en-meteren hjemme hos oss. Ergerlig, men objektivt sett et lite offer i en merkelig og krevende tid. Vi klager ikke … Men jeg ser behovet av å bake inn i programmet noen små lysende gjerdestolper der vi skal vandre framover gjennom høsten. Invitere en familie på fårikål, lage en spillekveld eller et juleverksted for noen få, nyte en biltur i finværet og spaserturer på nye plasser. Ikke bare som tanker, men som konkrete stoppesteder i hverdagen.Merket av i kalenderen, slik at det blir «karameller» vi kan suge litt på i forkant.

Jeg er dessuten av den typen som liker lister. Jeg har jobblister og trivielle gjøremålslister. Jeg har stor arbeidsglede, men den sistnevnte listen er ikke alltid av glede-seg-til-typen. Den vindusvasken og sokkestoppingen som står der, blir jeg ikke nødvendigvis entusiastisk av. (Selv om jeg er fornøyd med utført arbeid etterpå.) Lister kan imidlertid også ha en glede-seg-til-funksjon. På min står en bok som har blitt «ofret» lenge til fordel for det sosiale liv. Jeg har også bestemt meg for å finne fram tegnesakene mine. De som har ligget på vent altfor lenge … Dette «nye livet»byr jo ikke bare på ulemper. Vi har kanskje mer planløs tid enn vi egentlig liker, men det gir også nye muligheter. Faren for en del er kanskje at livet fylles med altfor mange Netflix-serier og for mye «ingenting». Dagene blir på en måte borte, og i ettertid vil vi se oss tilbake og se tilbake på en høst med mye tomhet. Og bare det. Få av oss har vel egentlig lyst til å havne der?


Les innlegget

Besøk hverandre!

”Hva handler dette egentlig om?” Det er ikke ofte en av oss stiller den andre det spørsmålet hjemme hos oss. Men det er viktig når det skjer … Viktig for å forstå hverandre – og for å ha det godt sammen…

”Hva handler dette egentlig om?” er, slik vi ser det, et nyttig spørsmål når ting er litt sårbart, når vi har en vanskelig samtale eller en gryende konflikt, og en av oss går en smule i baklås. Baklåsen består vanligvis av en følelsesmessig reaksjon som ikke helt står i stil til tematikken. Det kan handle om en gråt som kommer overraskende på den andre (”den andre” er da helst gemalen), en irritert kommentar som bærer tydelig preg av at ”dette er IKKE et tema jeg har tenkt å snakke om” eller lignende.

Psykologien lærer oss at dersom en handling eller noe som sies utløser en reaksjon som virker ute av proporsjon, det vil si sterkere enn foranledningen skulle tilsi, og denne følelsen henger i over litt tid, handler det vanligvis lite om den aktuelle situasjonen. Det betyr heller at handlingen eller ordene minner om noe som har vært vondt og vanskelig tidligere i livet. Reptilhjernen vår – som er veldig kjapp til å reagere – har nemlig veldig god hukommelse. Problemer er at den er helt uten tidsbegrep. I tillegg får den med seg alt – og er ikke særlig åpen for å lære noe nytt. Reaksjonen blir deretter. Når vi som par – eller i andre relasjoner – støter borti noe som var sårt og vanskelig for lenge siden, er den raskt ute med å åpne ”minneboka” – samtidig som alt i oss reagerer som om det vanskelige skjer akkurat nå. Derfor hender det at mannen min møter en reaksjon hos meg som egentlig ikke er helt proposjonal med det han sa eller gjorde, men forsterkes av at det han sier eller gjør minner meg – ofte ubevisst– om noe som har såret meg dypt tidligere. Gjerne noe som ikke handler om han i det hele tatt. Og motsatt; Gemalen kan bli merkbart muggen og avvisende, og jeg skygger banen fordi han signaliserer tydelig – synes jeg – at noe jeg sa eller gjorde åpnet døra til et rom der det ikke hadde blitt skikkelig rydda før han forlot det.

Når sånt skjer, kan det oppleves ganske ubehagelig – for begge. Den som sa eller gjorde noe som utløste den sterke reaksjonen vil kanskje kjenne på skyld følelse og lure på hva han eller hun sa som var så fryktelig sårende akkurat da. Og så handler det altså mindre om ”akkurat da” og mer om fortid. Kanskje ting han eller hun har sagt eller gjort tidligere og som ikke har blitt bearbeidet, men enda mer sannsynlig noe andre har sagt eller gjort, gjerne mønstre som har blitt gjentatt i tiden før de to ble et par. På den annen side, kan den som får reaksjonen begynne å lure på om det er "noe fullstendig galt med en, siden jeg reagerer så sterkt?"

Inni mellom handler det kanskje bare om stress og lavt blodsukker.

Men ikke hver gang…

Vi går inn i alle relasjoner med bagasje. En del av den bagasjen handler om vanskelige erfaringer og sår som ikke har blitt helt ferdigbehandlet. Vi er – og vil alltid være – sårbare og litt kompliserte mennesker. ”Jern slipes ved jern og det ene mennesket ved å omgås det andre”, sa Salomo ( han med Ordspråkene; 27, 17). Det er sant, vi”sliper” hverandre. Derfor er ”hva handler dette egentlig om?”et godt spørsmål. Når jeg får det, hjelper det meg til å reflektere ( etter at jeg har pustet dypt tre ganger og ved det fått koblet inn fornuftigere deler av hjernen) over om reaksjonen min kanskje muligens var noe forsterket … Og om hvorfor det ble sånn? Hva var det mannen min pirket borti som jeg trenger å bearbeide? Noen ganger skjønner jeg hva det handlet om, mens andre ganger må jeg melde pass – samtidig som jeg kan erkjenne at ”noe må det jo være – og det handlet nok om mer enn deg…” Ikke sjelden har det vært utgangspunkt for gode samtaler som har ført til at vi har blitt litt bedre kjent med hverandre. Vi pleier å kalle det ”å gå på besøk i hverandres liv”. Selv om vi etter hvert har vært gift i tjuefem år og kjenner hverandre godt etter mange "besøk", er det stadig mer å bli kjent med i det landskapet som er han – og meg.

Slike”besøk” trenger selvsagt ikke starte med en forsterka negativ reaksjon, selv om spørsmålet vi innledet med altså er betimelig fra tid til annen. Noen besøk skjer bare fordi en bestemmer seg for det. Med utgangspunkt i helt andre spørsmål – knyttet til fortid, nåtid eller framtid. De trenger heller ikke begrenses til par relasjonen. Kanskje det kan være en ide for denne helga: Sette av tid sammen med partneren, en av ungene eller en god venn(inne) og invitere deg selv på besøk i vedkommendes liv ved å si noe sånt som at ”i dag har jeg lyst til bli bedre kjent med deg”… Og så kan du ta med f.eks et av disse spørsmålene: Hva opptar deg mest for tida? Hvilke tre leker likte du best å leke som barn? Hvordan ser du for deg at livet ditt er om fem år?

 

Les innlegget

Høst

Det er bare å erkjenne det: høsten er her. De som kjenner meg, vet at jeg ikke er superfan av verken den – når den virkelig slår til – eller vinteren. I hvert fall ikke den med tåke og sørpe. Kulde og snø tåler jeg godt. Jeg bodde tross alt på Hedmark på 1980-tallet …

Fordi jeg vet at jeg går inn i en utfordrende tid på året – og ikke er så virkelighetsfjern at jeg tenker at det blir annerledes denne gang, bruker jeg litt energi til å forberede meg. Det ville være feil å si at jeg har vinterdepresjon, men som så mange andre, blir jeg litt «tung».Kan jeg egentlig gjøre noe med det? Må jeg ikke bare «ta det som det kommer»?Som med så mye annet, tenker jeg at dette også har med bevissthet å gjøre, og jeg gjør noen valg som hjelper meg. Et av dem er at gjør som «Fredrik Mus» i en barnebok jeg har lest for mange små: Sommeren igjennom samler jeg solstråler til vinteren kommer. Er ute når anledningen byr seg fra tidlig vår til høsten blir guffen. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg er adskillig vanskeligere å få ut når det er vinter. Jeg er ikke glad i verken ski, vinterstøvler eller tykke klær.

Hva mer gjør jeg? Et helt konkret lite løft har jeg de siste årene fått gjennom en liten dose D-vitaminer hver morgen i ti av årets måneder. I tillegg gjør jeg noen små mentale øvelser: Når jeg rydder inn det vi ryddet fram i våres, forteller jeg meg selv at det ikke er så forferdelig lenge til det skal fram igjen. Der framme ligger en ny vår som en gulrot i min bevissthet. Jeg skal ikke inn i vinteren, jeg skal gjennom den.«Om helsa holder og Gud vil», som mormor pleide å si. Dessuten forteller meg selv at det er noe fint med alle de fire årstidene vi tross alt er velsigna med i dette landet. Alle har de sine begrensninger – og sine muligheter. Alle har de sine egne utfordringer – og sin egen ro. Høsten byr på rytme. Jobbmøter, fritidsaktiviteter og andre private avtaler sørger for at de fleste av oss går inn i en annen modus ved slutten av sommeren. Mens sommeren i hvert fall i mitt liv er litt flytende og med andre typer fellesskap, opplever jeg at det er mer hverdag over høsten. Og jeg liker jo hverdager …

Jeg tror faktisk ikke at jeg ville likt sommer hele året, heller, for å være helt ærlig. Det er nok kontrastene som gjør at jeg elsker våren og setter så stor pris på sommeren. Nå kan jeg glede meg til å samle noen folk rundt spisebordet hjemme – med tente stearinlys og god mat. Det er god kontrast til sommerens møtepunkter ved bakerovnen på hytta i de lyseste sommerkveldene. Variasjonen er viktig. Jeg vil verdsette begge deler. Vinterkveldene med bøker og tidlig kveld. Sommerkveldene da jeg rusler rundt og vanner blomster og grønnsaker og «aldri» får lagt meg fordi det er så lyst …

Da jeg vokste opp var det alltid mer pålegg i kjøleskapet i helgene. Det var brus på lørdag – og søndagsmiddag med stek. I vår tid har vi mistet noe av det. Har jeg lyst, tar jeg et glass vin en torsdagskveld og søndagsmiddagen midt i uka. Forskjellen på helg og hverdag er mindre, nesten visket ut for mange av oss. Og jeg tenker med meg selv at det er dumt. Vi trenger variasjon – og skal jeg glede meg over det lille ekstra, trenger jeg dager uten. Jeg trenger vinteren for å bli så begeistret som jeg faktisk er, når våren kommer. Og kanskje er det fordi det har vært sommer, at jeg kan finne de gode sidene ved høsten. «Det er en tid alt» skrev Forkynneren i Det gamle testamentet. «En tid for å plante og en tid for å rykke opp», fortsetter han. Det er noe godt med å følge denne rytmen, også. I disse dager høster vi de siste tomatene, agurkene og squashen på hytta. Sommerblomstene skal snart få si takk for seg, plenen klippes for siste gang før vinteren. Vi går inn i en nytid. Og jeg gjør alt jeg gjør med en tanke om at det er bra. Forteller meg selv at det skjer mye under jorda mens det tilsynelatende er ganske dødt oppå. Et tomt veksthus, planter som ser tilsynelatende døde ut. Jeg kan ta det som et slags håpløst punktum, eller fortelle meg selv igjen og igjen at det faktisk er en tid for alt. Den allerede nevnte Forkynneren sier det på sin måte: «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt.» Nyt høsten, gled dere over kontrastene, gjør gode forberedelser – og vit: Det blir vår.

Les innlegget

Impulsmangel

Jeg er introvert, og det har kommet godt med de siste månedene. Da det ble lov å bruke hytta i slutten av april, pakket jeg PC og alt jeg trengte for jobben min og dro dit. Ved spisebordet hvilte jeg blikket på sjøen mens jeg tenkte, og etter arbeidsdagens slutt kunne jeg kjenne grønt gress under beina og pusle med litt hagearbeid. Alene. Uten TV og med begrenset nett-tilgang.

Gemalen forble i hovedstaden, men kom på besøk i helgene og kanskje en kveld i uka. Resten av tiden var jeg «all by myself». Noen hyttenaboer i stort sett samme ærend hadde jeg rundt meg, også, men vi tråkket ikke ned dørene hos hverandre.

Det var fint å få besøk av Dag, men etter noen uker kjente jeg at jeg var litt sulteforet på impulser. Det jeg visste, gikk opp for meg da det ikke var der lenger: Jeg trenger å sparre med flere enn han jeg deler hverdagen med. Joda, jeg kunne ringe noen, og jeg gjorde det. Men jeg er ikke et «telefon-menneske». Jeg liker samtalene face to face.

Det var ikke synd på meg, men jeg fikk en nærliggende påminnelse om noe viktig ved det å leve sammen …

Fra tid til annen treffer jeg mennesker som prøver å møte alle partnerens behov. Eller som forventer at han eller hun de lever sammen med, tar ansvar for å fylle det jeg kaller behovstanken deres. Det første er en umulig oppgave å påta seg, og det andre er et krav ingen kan leve opp til over tid. Man knekker av begge deler. Verst er det i de forholdene der begge disse forventingene finnes. Den ene krever og den andre gjør alt han eller hun makter for å leve opp til kravene.

– Hva gjorde at det skar seg? spurte mannen min en bekjent for noen år siden. På det tidspunkt hadde hun en god stund vært i et forhold som utenfra sett virket lovende. Så ble det plutselig slutt. -– Jo, jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra, svarte hun raskt, og la til i en ironisk tone: – Og det var han også. Forelskelsen hadde gjort henne blind for at mannen hun hadde funnet, ikke var den oppofrende typen hun oppfattet i starten. Etter hvert ble hun mer seende og valgte å gå ut av et forhold som det viste seg hadde ett sentrum: han.

I samlivet er vi både mottakere og givere. Ideelt sett. Jeg har ansvar for å ta vare på relasjonen ved å være oppmerksom på partners behov – og mine egne. Han har det samme ansvaret. Hva disse behovene er, finner vi ut ved å «gå på besøk i hverandres liv», som vi har skrevet om mange ganger.Vi er begge nysgjerrige på den andres hverdag. Gemalen kan ringe meg når han sitter i kø hjem fra jobb bare for å spørre hvordan dagen min har vært og hvordan jeg har det. Og han deler gjerne fra sine egne opplevelser.  Jeg setter stor pris på det initiativene. Vi leser nyhetssaker i avisen og spør hverandre hva vi tenker om det vi leser.Bruker tid på å lytte oss fram til sinnsstemninger, bekymringer og gleder hos den andre. Stiller spørsmål. Men vi vet begge: Ingen av oss kan tilfredsstille alle lengsler og behov hos den andre. Vi trenger begge andre impulser og et større nettverk. Å erkjenne det, er ikke et nederlag, men frigjørende.

Jeg merket det på forsommeren. Til tross for at min oppmerksomme mann var så definitivt på tilbudssiden, savnet jeg småpraten med venner, perspektivene når jeg rusler rundt i byen, ja til og med stemningen på T-banen. Siden han hadde bilen, var det han som handlet når han var innom –og jeg tok meg selv i å savne vurderingen av hvilken vare jeg skulle velge i butikken. Selv om jeg er godt vant med hjemmekontor, har jeg i alle år hatt lunsjpause sammen med andre noen dager i uken. Våren 2020 ble annerledes. Jeg ble underernært på vanlige hverdagsopplevelser. Og på tilfeldige og planlagte møtepunkt med venner og bekjente. Sånt er jo verdt å reflektere over…

Vi har i mange år vært opptatt av å oppmuntre hverandre til å få andre impulser enn de vi gir hverandre. Verdien av det ble tydeligere for meg våren 2020. Det fører meg tilbake til en av våre (andre) hjertesaker:Rytme. Det gjelder å finne en god rytme: Tid sammen for bare oss to. Tid alene.Og tid for andre impulser – enten det handler om mennesker eller aktiviteter.

For mange år siden leste jeg et sitat i en bok som jeg har tatt med meg siden: «Don’t look to people for what only God can give». Ikke se hen til mennesker for det som bare Gud kan gi deg. I et trosperspektiv er det et viktig råd. Men ikke bare der. Det handler om at mennesker generelt og partneren spesielt verken kan eller skal møte alle dine og mine behov. Vi må finne andre kilder. Hvis ikke det skjer, tørker vi fullstendig ut – og kravene til omgivelsene blir mer enn de skal leve med.  

 

 

Les innlegget