Tonje og Dags blogg

Forrige uke skrev vi om ja-menneskenes store utfordring. Ikke minst på denne tida av året da alle kabaler skal legges og behovet for innsats tydeliggjøres på nye etter sommer og ferietid. Grensesetting er en delikat kunst, og ordet nei vekker vanskelige følelser hos mange. Den eneste veien å gå for å for å dempe den dårlig samvittigheten når ordet nei bør benyttes, er å øve oss.

Vi tror evaluering av eget engasjement også er til god hjelp. Selv har vi tatt et slags prinsipielt valg om at vi vil påta oss noe frivillig ansvar utover lønnet arbeid hvert år. Ikke for mye, men noe. Tilpasset livsfase og krefter. Det er lett å utfordre alle til å gjøre det samme, for uten frivillighet er det mye av det vi faktisk nyter godt av, som stopper opp. Gjennom årene har vi lært oss til å si ja og nei slik at livet blir til å leve med. Stort sett. Innimellom skjønner vi at vi – eller en av oss – har gått på smellen. Da gjelder det å få padlet seg ut av det farvannet som snart som mulig og med minst mulig belastning for andre.

Hva gjør at vi havner der? Det er sikkert flere grunner til det, men en av dem er at vi erkjenner at ja-mennesker gjerne bretter opp ermene for at andre skal slippe - en slags avart av at de - vi - selv har vanskelig for å ta imot hjelp eller bidrag fra de rundt seg.. Ja-mennesker er ofte for flinke til å skåne andre…

Joda, de fleste av oss delegerer oppgaver. Omtrent som en energisk leder jeg hadde en gang, og som når noe skulle gjøres, bekjentgjorde det på denne måten: ”Jeg trenger fire frivillige, og det er deg og deg og deg og deg…” Før vi andre fikk trukket pusten, hadde han fordelt oppgaver og valgt seg ut de tydeligste arbeidsjernene i gruppen. Det er en måte å gjøre det på. Evnen vår til å delegere, funker ofte best når det gjelder oppgaver som vi selv bidrar til og som gjøres for andre eller for fellesskapet. Når noen skal gjøre noe for oss, sliter mange av oss. Det sitter langt inne å spørre om hjelp, og gjør noen noe for oss uten at vi har krøpet til korset og bedt om det, blir i hvert fall jeg klønete og lettere mistilpasset.

For en tid tilbake var vi borte fra hytta vår mens en venninne av oss koste seg der. Vi hadde overlatt ei grei, men ikke nyvasket hytte til henne, og syntes det var en god ide at hun kunne nyte dagene der - og sørge for vanning mens vi var borte. Men da vi kom tilbake og låste oss inn sent en kveld - etter at hun hadde dratt - var det første vi la merke til at hytta skinte! Hun hadde vasket og støvsugd, og til og med søppelbøttene var nyvaska. Det var jo utrolig deilig – men jeg fikk sporenstreks dårlig samvittighet; Tenk om hun hadde gjort det fordi hun trodde vi hadde latt henne låne hytta for å få gjort akkurat den jobben… Jeg klarte å legge den tanken til side og hentet fram den takknemligheten jeg kjente på. Allikevel, da jeg takket henne, måtte jeg samtidig forsikre meg om at hun ikke hadde følt at hun måtte gjøre det? At vi forventet det. Det hadde hun ikke, sa hun, og jeg valgte å tro henne på det. I ettertid har jeg reflektert litt over at dette slett ikke var en enkeltepisode, men at jeg faktisk på generell basis har problemer med at andre gjør noe for meg, eller oss…

”Du trenger ikke gjøre det,” har jeg hørt meg selv si mange ganger. De mest frimodige har da strammet seg opp og gitt beskjed om at ”nei, det gjør jeg sikkert ikke, men er det ok om jeg gjør det…?”

Min fristelse er å skulle gjøre noe tilbake hver gang noen gjør noe for meg. Selv om jeg selv ikke forventer det når jeg selv er den som tar i et tak. Og det gjør eg jo gjerne, selv om jeg etter hvert har sluttet fred med at jeg har noen begrensninger og må jevnlig si nei med utgangspunkt i dem. Det er jo ganske enkelt hyggelig å gjøre noe for andre, tenker jeg. Og sier ja, strekker meg, og – noen ganger – til og med "får det til", selv om jeg underveis erkjenner at nå ble det litt mye. Det er da jeg må huske at også andre liker å gjøre noe for andre. Være til hjelp. Kjenne at de er til nytte. Og jeg må tillate dem det. Unne dem følelsen av å ha bidratt i mitt liv.

Unnskyld, alle dere jeg har nektet gleden gjennom årene. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Jeg trenger ikke sette grenser rundt deg. Det skal du selv få gjøre. Og når du sier ja, vil jeg tro deg…

God helg.

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

[caption id="attachment_3529" align="alignnone" width="4032"

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.[/caption

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave. Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det. Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

Denne sommeren har vi vært i tre brylluper. En eller annen gang i løpet av sommeren fortalte jeg det med et tonefall tilhøreren min oppfattet som et hjertesukk. Jeg mente det ikke sånn, men jeg skjønte at det ble oppfattet på den måten da tilbakemeldinga kom fort: ”Jammen, det er jo hyggelig når folk gifter seg, da…” Jeg var rask til å korrigere inntrykket; ”Ja visst, dette er en stor glede!” Og det har det vært. Tre forskjellige par, men alle tre med samme overgivelsen til hverandre og til den framtida de skal dele.

Første par ut er unge og nyutdanna. De har leid leilighet og skaffet seg jobb. De er vakre, håpefulle og dedikerte. Av de tre vi har feiret sammen med, er det nok de som i minst grad vet hva de går til, men de er allikevel betydelig bedre skodd enn de som pakker kofferten og noen eiendeler og flytter inn hos kjæresten etter kort tids dating. Dette brudeparet har forberedt seg. Vært sammen, men bodd hver for seg i to år. Blitt kjent, gjennomlevd noen årstider både i direkte og overført betydning. Planlagt både bryllupsfest og ekteskap så godt de kan.

Det er nemlig forskjell på det…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt gemalen komme med følgende hjertesukk: ”Tenk om folk brukte like mye på å forberede ekteskapet sitt som du bruker på å forberede bryllupsfesten sin…” Vi har svake tradisjoner for den slags her i landet.

”Når skal jeg på kurs?” spurte han på sitt begrensede norsk, amerikaneren som hadde flyttet til sin norske kjæreste og planla å gifte seg med henne. Nå hadde han kommet innom på menighetskontoret der jeg også disponerte et kontor, med noen papirer knyttet til vielsen noen måneder seinere. ”Kurs?” kom det nølende fra den ansatte han hadde tatt kontakt med. ”Ja, eg skal jo gifta meg…” forklarte han.

I hans sammenheng var det selvsagt at skulle man inngå ekteskap, måtte man på ekteskapsforberedende kurs. For oss var det en helt ny tanke den gangen. Presten i menigheten hadde riktig nok nylig utvidet forberedelsene fra èn til to samtaler, men kurs? Det har gått en del år, og han jeg er gift med, som også fungerer som vigselsmann fra tid til annen, nekter å vie folk som ikke lover på tro og ære at de skal gå på samlivskurs innen ettårs bryllupsdag hvis de ikke gjorde det før de giftet seg. Det er jo et tankekors at vi må ha fiskekort for å fiske og førerkort for å kjøre bil her i landet, mens det er to store oppgaver man kan gå inn i uten en eneste liten sertifisering: Ekteskap og foreldreskap. Det er jo et eller annet som ikke stemmer?

De to andre parene vi fikk feire og heie på denne sommeren, har begge erfart at det krever sin mann – og sin kvinne – å få til samlivet. Det ene paret giftet seg med hverandre på sin egen bryllupsdag nå i juli. Seksten år etter at de ga løftene første gang og fire år etter at de gikk fra hverandre, fordi de ikke fikk til det de hadde lovt. De har gjort en imponerende reise, og få øyne var tørre da de, sammen med sine tre glade barn, danset ut av kirken etter å gitt hverandre nye løfter. Ikke like glatte i huden som den første gangen, men mye klokere og modnere – og med ei verktøykasse som er mye bedre utrustet enn den en gang var. Den veien de har gått og den jobben de har gjort, er imponerende. De er i seg selv vitnebyrd om håp – og om at kjærlighet ikke bare er følelser, men vilje og mot til å ta tak i eget liv og felles samliv.

Det tredje paret har også kjent på smerten i å mislykkes, måtte bryte opp og finne en vei videre. På den veien fant de hverandre, hun med to og han med ett barn som de begge elsker. Under vandringen har de styrket troen på det livslange samlivet og bestemt seg for at det ikke holder å bare bo sammen. Denne sommeren uttrykte de overgivelse mens de så hverandre dypt inn i øynene og delte sine personlige løfter til hverandre. Jeg tror på dem! Jeg tror på alle disse tre parene. Fordi de ved sine løfter og sin fest har fortalt oss andre det aller viktigste: Den jeg står her sammen med her i dag, er den viktigste i livet mitt.

Fra en side sett kunne det holdt om de sa det til hverandre. På en måte er det rett når mange som nøyer seg med å bo sammen uttrykker det slik:”Ingen andre har noe med vår kjærlighet. Dette er privat mellom oss…” På den annen side er det helt feil. Forskjellen ligger i at mange har hørt disse seks gi seg til hverandre. Samfunnet vet at de står først i hverandres liv fordi de med å inngå ekteskap også har ordnet det juridiske på en enkle og god måte. Ingen rundt dem trenger å lure på hvem som er deres nærmeste. Og sammen kan vi fungere som et nettverk som gjør det litt vanskeligere å bare pakke snippesken og gå den dagen det er fristende. Friheten til det, som mange ønsker, har de frivillig avstått fra. Og det er så dyrebart for dem at de har feiret det med heidundrende fester.

Og vi fikk være med. Sterkt.

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi som er skolen, deler nok en selvfølgelig tanke om at vi snart begynner på et nytt år. For meg betyr det kalenderarbeid og planlegging.

Gemalen og jeg sparer en del krefter og frustrasjoner på at vi har tilgang på hverandres kalendere. Ingen av oss har ni-til-fire-jobb, og ikke befinner vi oss på samme plassen hele tiden heller. Takket være google, slipper jeg å skulle huske når Dag har jobbavtaler på en annen kant av landet, og han trenger ikke huske om jeg tilbringer arbeidsdagen i Råde eller i Oslo. Vi har verken nytte av eller lyst til å ha tilgang til alle jobbdetaljer, men legger inn et rammeverk der tidspunkt for når arbeidsdagen starter og er/bør være over, er tilgjengelig. I tillegg har vi en del felles oppdrag som skal planlegges og forberedes. Det ligger der, og de siste dagene har jeg brukt tid på å legge inn tid som jeg skal bruke til forberedelser. For meg er det en god oppladning til en hektisk skolestart og høstens mange oppgaver. Vi er selvsagt ikke alene om takknemligheten over gode systemer av denne typen, men vi tillater oss nå etter ferien å dele våre erfaringer for kanskje å bidra til at noen flere kan minke frustrasjonsnivået gjennom høsten.

Ting vi har forplikta oss på eller ønsker å være med på på fritida, legges også inn i kalenderen så fort tidspunktene er klare. I den grad det er mulig unngår vi å planlegge slike ting fra gang til gang. Skal barn hentes i barnehage eller følges til fritidsaktiviteter – med de dugnader og andre forpliktelser som følger med - er det enda en god grunn til å bruke kalender. Også fordi den gir oss signaler om når livet er fullt nok og det må settes grenser. For oss – som bare er to voksne – er det en viktig del av ”kalender-regimet”; Vi fyller ikke på uhemmet.

Sist, men ikke minst: Vi legger tidlig inn den ukentlige daten med hverandre som vi kaller ”vår kveld” (men som noen ganger er en frokost eller lunsj), samt en god rytme med frihelger og det vi de siste årene har kalt ”sabbat”, og som er 24 ukentlige arbeidsfrie timer.

Ikke alle har behov for samme type kalenderarbeid som oss, men jeg nevner det fordi dette er en ganske enkel handling – som tar litt tid i forkant av semesteret og som oppdateres og vedlikeholdes med jevnlige gjennomganger året igjennom. På denne måten får vi tid til jobb, tid sammen, tid til hvile og god oversikt over den tida som er til en slags fri disposisjon. Noen mener det ”virker så slitsomt” å strukturere hverdagen såpass som vi velger å gjøre. Vi erfarer at det sparer krefter og gir oss stor frihet.

Hverdagen er travel for de fleste, og mange detaljer skal huskes om man ikke har skrevet det ned. Å skrive ned avtaler og gjøremål er en del av min huske-teknikk. Jeg husker fordi jeg har lister og notater – og felles kalender med Dag. For meg er det viktig selv om jeg har et hode som funker slik at jeg kan kalle fram et ganske detaljert kalenderbilde ved behov. Gemalen er annerledes der. Han må gå gjennom kalenderen hver kveld for å ”huske” hva han skal dagen etter. (Andre detaljer som har glidd ut av husken min for lengst, er han imidlertid en racer på). Kalendersystemet der begge får opp den andres kalender er ypperlig for oss begge selv om vi funker forskjellig og jeg dras naturlig mor å planlegge framover mens dag fortrekker stor grad av fleksibilitet. Jeg blir tryggere av at ting er planlagt og han opplever at de fleksible rommene er mer oversiktlige når vi setter andre ting på sine avmerkede plasser.

De første årene vi var gift, brukte jeg en del unødvendig energi på å anklage han for ikke å følge med når avtaler gikk i surr for ham. Han ble fort ganske ydmyk på området og stilte spørsmål av denne typen; ”Æh… jeg vet at vi sikkert har snakka om det, men hva skal vi egentlig denne helga her?” Noen ganger lo jeg fordi jo, vi hadde snakket inngående om det og kanskje til og med både invitert gjester og snakket gjennom hva som skulle serveres. Mens jeg husket det og nesten telte ned mot en slags deadline, glemte han det til dagen var der. I andre tilfeller ble jeg skikkelig frustrert og ga ettertrykkelig uttrykk for det. Som den gangen vi skulle møtes i Oslo - vi bodde i Sarpsborg - og reise videre til venner to timers kjøring derfra. Han stilte uten bagasje og lurte på hvor vi skulle hen da jeg påpekte at nei, vi skal ikke ”sitte i bilen en knapp time” som han antydet da jeg var redd avgangen ble litt sen. ”Vi skal kjøre i over to timer og det er vel en fordel å komme fram før svarte natta og folk har lagt seg?” buldret jeg til han som der og da skjønte at han antagelig var henvist til å tilbringe helgen i dress og skjorte.

Det motsatte av konflikt er ikke fred, men kontakt. Kalenderen hjelper oss å holde kontakt med hverandre og hverandres verden. Det er konfliktdempende i vår relasjon. ”Han sier at han har sagt ifra om hvor han er hen, men jeg kan jo ikke gå rundt å huske på alt sånt,” sa ei vi snakket med for ikke så lenge siden. Det har hun jo rett i. Vår erfaring er at mange par bruker mye energi – som etter vårt skjønn kunne vært spart – fordi de informerer hverandre altfor dårlig i hverdagen og om planer som berører partneren. Vi antar at den andre har hørt, forstått, sett signaler eller ”må huske” fordi aktiviteter skjer i en fast rytme. Sånn er det ikke i praksis. Han har for eksempel gledet seg til en rolig hjemmekveld og forstår i det han kommer hjem at den planen ryker fordi syklubben til kona er på vei inn døra. Eller hun lurer på hvorfor han ikke dukker opp til middag og ringer – økende bekymret til en avslått mobil – til en mann som sitter i et styremøte han er overbevist om at hun vet at han er i siden det skjer fast hver fjerde uke rett etter jobben. I de fleste tilfeller har avtalene kanskje vært nevnt, ofte i forbifarten, men uten at vi har dobbeltsjekket at den andre virkelig har fått med seg beskjeden. Hvis begge bruker kalenderen aktivt, sparer vi både energi og bekymring, og hvis avtalen er at den ene har styremøte, syklubb eller hva det nå enn måtte være, hjemme, har den andre mulighet til å gjøre andre avtaler.

Husk at "det er i de gode tidene en lager systemer for de dårlige tidene". Og i de rolige tidene en lager systemer for den travle hverdagen. God høst!

I bilen på vei hit ned hørte jeg på radio. Temaet var «hytteregler» og et par kjendiser ble bedt om å dele sine. Jeg så fram til å få noen nye innspill, men «nok øl i kjøleskapet» er liksom ikke det viktigste i vår verden… Men vi har altså våre. At man skriver i hytteboka er en. Vann-vett er en annen. Hos oss går alt gråvannet inne i en tank som må tømmes, og sånt utløser jo et rigid regelverk. Greit fulgt opp av regler for strømbruk. Ikke så mye fordi det koster, men fordi sikringene går i vilden sky om ikke noe skrus av når annet skrus på. Vi går jevnlig på smellen… Men så kommer vi til de virkelige reglene.

Og det er de som skal sørge for at alle ferierende har mest mulig ferie når det står ferie på programmet. De er viktige. Jeg har sett nok av hytteliv som favoriserer noen, mens andre –  vertskapet, helst hun – fungerer som alles tjenere. Mine foreldre hadde hytte i min oppvekst. Den var stort sett fylt til randen – dvs åtte køyer – av folk. Moderen stilte med hjemmelaget mat hver dag hele ferien. Faderen bar vann og ved – og fylte parafin. Han smurte dessuten alle ski - og serverte kaffe på sengen. Det siste for å få oss på til lang skitur. En plage, om jeg skal være ærlig, men mye infamt kan dekkes under parolen "snill". Mine foreldre var ikke særlig gode på å delegere, og vi andre syntes nok det var en behagelig arbeidsfordeling.

Jeg var godt voksen før jeg tenkte gjennom «systemet». Til mitt eget forsvar har jeg tenkt at de egentlig likte det litt, men siden jeg er annerledes skrudd sammen og ikke har samme husmorstolthet som min mor, har vi altså innført noen hytteregler som nye gjester – de som skal bli noen dager - informeres om i forkant og får repetert med jevne mellomrom.

Den viktigste er at vi ikke spiser frokost sammen på hytta. Med få unntak knyttet til weekendbesøkende og avreisedager. Men ferie hos oss betyr at man står opp når man vil og fikser sin egen frokost. For min del; relativt tidlig. For gemalens del; tilsvarende sent. De som ikke har spist frokost når han står opp, får forresten vanligvis tilbud om egg og bacon, og noen har i årenes løp funnet ut at det kan betale seg å sove lenge. Han er betydelig greiere enn meg. Jeg ordner ikke frokost til noen.

Den neste regelen er at hver enkelt rydder bort spill de har brukt og fjerner sitt eget rot ( = bøker, strikketøy, plagg man har tatt av seg når jeg har fyrt for kraftig, noe som skjer relativt ofte) etter bruk. Jeg bryr meg ikke om hvordan det ser ut der folk sover, men vår bitte lille stue og andre fellesområder skal innby til sjelefred…

Regel nummer tre er at alle er med og rydder av bordet, men at oppvaska i utgangspunktet er mi! Unntak er om regel nummer fire trer i kraft:
Dersom vi – dvs flere familieenheter - er her sammen over flere dager, fordeler vi middagene; innkjøp, tillagning og oppvask.

Dette er selvsagt nær beslektet med vårt stadige tilbakevendende tema: Forventningsavklaringen. Selv nå når gemalen og jeg rår grunnen alene (og bunkene med bøker i stua er adskillig høyere enn vi tillater når hytta er fullere sommerstid) tar vi den runden ved ankomst. Denne gangen ankom han to døgn før meg, men det første han sa – nesten før jeg hadde satt fra meg to medbragte handleposer på kjøkkenbenken – var dette: Nå kunne jeg tenker meg en liten gjennomgang av planer og ønsker for de neste døgnene her nede. Så da gjorde vi det…

Ytterligere to døgn seinere er vi begge fornøyd. Vi er på god vei gjennom planlagt meny og hver våre annonserte jobbebehov. Vi har «rusket»opp i hagen og klipt den hekken vi aldri fikk tatt i høst ( mitt behov, avtalt under Dags tillyste åpningsmøte). Noen har tatt igjen forsømt søvn, vi har lest, begynt på sesong 8 av Homeland og tatt flere medaljer i skiskyting. Jeg glemte forresten å si at jeg ville spille Rummy, men litt ekstra er det lov å komme på underveis.

God ferie, folkens. Husk at forventningsavklaring demmer opp mot skuffelser og misnøye, og at regler ikke trenger være kjipe. De kan faktisk gjøre livet godt – for alle.

‍

- Jeg må få gjort noe med den stolpen der, sa gemalen forleden og pekte på gjerdet rundt en av plattingene på hytta. - Å, må du det. Den ser da fin ut? Jeg så nok litt undrende på ham, for forklaringen kom fort: - Den er pill råtten. Du skjønner, jeg har juksa, sa han. - Jeg hadde ikke tid - eller gidd - til å få gjort noe med det i fjor, så jeg bare sparkla og malte over, så den så bra ut. Stikker du en kniv i’n, går’n rett igjennom. Vi kan jo ikke ha det sånn, for hvis noen setter seg på den, ramler de rett uti syrinhekken …

Fasaden så altså fin ut, men om noe la tyngden sin på den, ville den svikte helt …

Det er så lett å pusse på fasaden. Få livet til å se fint ut. Men hvordan er det når det trykker litt til? Har vi verdier og holdninger, ikke minst en etablert trygghet og akseptasjon av at livet faktisk ikke er friksjonsfritt, som gjør at vi tåler den tyngden motgang gir oss? Eller endringer av den typen vi står overfor i disse dager.

Jeg har på ingen måte behov for å snakke lettvint om den situasjonen vi som samfunn – som verden – befinner seg i nå. Noen har virkelig gode grunner til å være svært bekymret, mens andre trygt kan skjerpe seg. Vi må ta situasjonen på det største alvor og bruke hodet. De av oss som driver med den slags, bør i tillegg be. Helst uten å tro at Gud trenger informasjon om ståa. Han ser det nok – og er antagelig den minst overrasket av alle. Selv om jeg ikke på noen måte mistenker han for å ha satt dette i verk som en slags straff, som noe påstår. Nok om akkurat det …

Selv har vi søkt litt dekning på den allerede nevnte hytta og tar hjemmekontordager stort sett her – i hvert fall fram mot påske. Vi er takknemlige for myndighetenes strikte restriksjoner - som vi merker konsekvensene av i form av avlyste arrangementer og de inntektstap som følger av det. Spørsmålet for meg blir hva uroen knyttet til det, ramler ned på i mitt liv. Tar jeg det med ro og tenker at ja, livet er sårbart, og nå står vi ansikt til ansikt med akkurat det? Det var en underlig opplevelse i går kveld å komme inn i en dagligvarebutikk der en skulle tro det var to dager før jul. Vi skulle handle for helga (inkludert en pakke toalettpapir), og fikk for så vidt gjort det – selv om vi ikke fikk tak i brød. Det var mye frykt å spore. Noen av dem med de mest overfylte handlevognene er kanskje blant dem som har jugd seg til en test på legevakta, også. De som panikken virkelig har grepet tak i. Frykt kan ha mange årsaker. Noen ganger kan røttene til vår egen panikk være at vi har jobbet for mye med fasaden og for lite med fundamentet. Det har muligens blitt sparkla og malt mye på overflata i livet …

Kanskje dette kan bli en tid for den viktige refleksjonen over hva vi vil at livet vårt skal preges av – og bæres av. Slik at det holder tyngden av den virkeligheten Kolbein Falkeid beskriver så godt:

‍Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

La meg si en ting fort. Jeg er dypt takknemlig for helsevesenet og den formidable innsats som gjøres. Jeg bøyer meg i støvet overfor de som må ta store og vanskelige beslutninger.Jeg har nesegrus beundring overfor de lærerne – tidligere kollegaer inkludert – som fikk bratt læringskurve på digitale plattformer og som utviser en kreativitet det er grunn til å ta av seg hatten for. Men de jeg kanskje føler aller mest med i disse dager, det er de småbarnsforeldrene som prøver å sjonglere eget hjemmekontor og barnas skoleforpliktelser og aktivitetsbehov. At det kan gå på tålmodigheten – og samlivet – løs, skjønner til og med sånne som oss.

Vi, som har rigget oss til med hjemmekontor i hvert vårt rom – og møtes til lunsj. For at det ikke skal gå helt i stå for oss. God rytme er i min verden svaret på det meste. Derfor ringer vekkeklokka til vanlig tid. Så går vi altså hver til vårt – i hovedsak innenfor husets vegger. Gemalen har hatt noen få oppgaver andre steder knyttet til jobb, mens jeg har holdt meg hjemme med unntak av en daglig spasertur. Mitt krav. Dag ser ikke helt behovet, men jeg insisterer. Påstår at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke får luftet meg. – Det kan vi jo ikke ha noe av, sier han – og blir med. Innrømmer til og med at våren er på vei.

Hvorfor dette litt rigide oppsettet? Fordi det er i de gode tidene at man lager systemer for de dårlige. Vi prøver å være i forkant. Ikke tære mer på hverandre enn nødvendig, men legge tilrette for at vi kan jobbe i fred. (Akkurat det der skjønner jeg er en drøm for dere som har barn hjemme…) Sette oss i en situasjon der vi fremdeles kan møte blikk i en pause og spørre hverandre hvordan arbeidsdagen har vært så langt. Vi kjenner oss selv godt nok til å vite at surrete rytme med uavklarte arbeidssteder og manglende timeplan – altså et liv langt fra den hverdagen vi vanligvis har – ville ødelegge mer enn den bygger. Joda, vi nyter ferier sammen når vi har det, og vi har ukentlig date som vi ofte omtaler som den viktigste investeringen i våre samliv. Men vi har så ofte erfart at erfaringer og opplevelser hver for oss tilfører forholdet vårt viktige ting. Individuelle opplevelser er mangelvare i disse dager, men tid hver for oss kan vi fremdeles gi hverandre. For så allikevel å ha mer tid sammen enn vi er vant til – og som vi er takknemlige for.

Hvis dere som har barn hjemme klarer å få til noe av det samme, tror vi samlivet kan tjene på det. At dere ikke prøver å gjøre alt samtidig – sammen; Ha hjemmekontor, organisere skoleoppgaver for barna, aktivisere minstemann. Er det gjennomførbart, tror vi det er en fordel å gi hverandre individuell alenetid i en så fast rytme som mulig. For eget og familiens beste. Det er ikke et mål at dere skal gå ut av disse ukene og være intenst lykkelige for at dere endelig har fått masse tid sammen som familie – og med ungene. Målet er at vi skal gjøre det beste vi kan ut av de dagene og det rammeverket vi faktisk har akkurat nå.

Vi tillater oss derfor tre tips før neste uke med nye utfordringer:

- Ikke la dagene flyte, men bli enige om en rytme – og ta helg.

- Ikke anta hva partneren/resten av familien trenger eller ønsker, men spør: Hva tenker du skal til/hva kan jeg bidra med for at dette kan bli en god dag for deg?

- Evaluer og finn eventuelt andre løsninger.

Spør: Hva har vært bra med denne dagen? Er det noe du tenker at vi kan/skal gjøre annerledes i morgen/til uka? Og legg gjerne til: Hva bekymrer deg/gjøre deg urolig/gjør deg glad/takknemlig for tida?

Vi jobber – og jeg er stadig litt nazi på egen rytme i så måte. Klokka ringer sju. Det er litt seinere enn jeg egentlig våkner, men vi unner oss en litt roligere morgen enn vi er vant med. Det er det også grunn til å takke for.

Jeg har for anledningen plukket fram det gamle amerikanske utsagnet Count your blessings – tell dine velsignelser. Hva er jeg takknemlig for, og hva gleder jeg meg over, akkurat ved inngangen til denne helgen? To ting er allerede nevnt: Litt ekstra rolige morgener, er en. Middag med gemalen hver dag den andre. La meg dessuten legge til: Som han lager. Jeg føler meg faktisk litt bortskjemt.

Hva mer?
‍
- Våren er her. For fem år siden var det snøføyke på denne dagen. Nå spirer det jammen rundt oss.

- For ei som aldri har ringt noen uten å ha et spesielt ærend, er dessuten det å ringe bare for å prate - og leve greit med det - en blessing. Det er det også å ha venner jeg kan ringe til. Nytt for meg er at jeg har lært meg å sette pris på facetime.

- Fordypet vennskap. I en tid da vi skal omgås lite, har vi hatt mer kontakt med ett nabopar. Både på telefon og et par ganger i samme rom med god avstand. Det er veldig fint. Verdt å sette på lista over velsignelser.

- Tid. Ikke mer, men til annen bruk. Ingen av oss har fått et minutt mer tid de siste par ukene, til tross for at vi påstår det. Men vi har blitt tvunget til å bruke tiden vår annerledes. Det tror jeg i seg selv er en velsignelse. Måtte vi bare notere oss og huske hva det var vi verdsatte i denne tiden – og hva vi ikke savner.

- Helse. Foreløpig er vi, så langt vi vet, friske. Det er ingen selvfølge selv om vi har vært veldig forsiktige. Pilene peker oppover og vi føler med de som rammes.

- At det finnes en av-knapp på TV. Vi har gjort et valg om å følge nyhetene i avisen. De første par dagene fulgte jeg altfor godt med på TV og erkjente jeg at jeg kunne bli hekta på nyhetene der. Og skrudde av. Siden har vi holdt det sånn. Vi har funnet et par serier vi følger i stedet. Fyller feelgood-tanken uten å stenge verken verden eller realitetene ute. Det har vært et godt valg – som vi takker for.

Lista kan og skal gjøres lenger.

Hva vil du skrive på din når du teller dine velsignelser og fokuserer på hva du er takknemlig for?

God helg.  

‍

Jeg skjønner at tempoet er høyt for noen. Men. Uansett. På aktivitetsfronten og når det gjelder sosialt liv, har det vært stille en stund. Det leses, legges puslespill, bakes og ordnes mer i de tusen hjem enn det vi er vant med. Mye av det er bra, men det kan bli i overkant. Når gemalen finner fram pastamaskinen fordi han har tid til det, har det skjedd noe med hverdagsrytmen selv for oss som har tutet tilhøreres ører fulle med rytmeprat de siste årene.

Men nå går vi altså inn i den stille uken…

Noen har prøvd å si at påsken er avlyst, men det må ha vært en aprilspøk. Den kommer – egentlig som en lang og god tid fra og med første påskedag, om vel en uke. Etter den stille uken… Den uken som minner oss om at påsken i sitt egentlige vesen verken har med hyttetur eller krimbøker å gjøre. Påsken er kirkens høytid, og hadde den vært helt normal, hadde vi rammet inn gode tradisjoner mellom to viktige samlinger: Palmesøndag med Jesus som rir inn i Jerusalem for å møte sin skjebne, og første påskedag da jubelen stod i taket fordi den korsfestede mesteren har stått opp. Mellom der hadde vi kanskje samlet venner til kvelds, og muligens feiret nattverd rundt bordet, skjærtorsdag kveld. Langfredag hadde vi listet oss litt gjennom den dagen som på engelsk har fått det navnet som passer aller best: Good Friday.

Men sånn blir det ikke i år. Vi tar gudstjenestene fra sofakroken hjemme og inviterer ingen. Men vi har en ypperlig anledning til å kjenne enda mer på hva den lange dagen som heter god, egentlig handler om. På den dagen sørget Jesus for tilgang til en fred som er dypere og annerledes enn den freden vi kan kjenne på når livet er på stell…  Sånn som vi husker det fra noen uker tilbake. Da vi var relativt bekymringsfrie og trodde vi hadde jobber og inntekt og at påskeplanene var klare…  

I stedet sitter vi her, fredag før den stille uken, og merker hvor sårbare vi er. Som verden, nasjon og enkeltmennesker. Vi må innrømme at vi, tross alt, befinner oss i et av verdens mer priviligerte og trygge hjørner, samtidig som usikkerheten gnager.

Nettopp da er det veldig bra å vite at påsken ikke er avlyst. Og at den ikke ble avlyst den gangen Jesus ropte til Gud i Getsemane og ba inderlig om å få slippe å møte det som lå foran ham. Det var ikke til å unngå, det han skulle gjennom. Derfor gikk han hele veien…  Og han gikk den alene.

Vi må gå hele denne veien, vi, også. Alene – og sammen. Sannheten er at vi faktisk ikke visste mer om hva framtiden skulle bringe før dette skjedde enn vi gjør nå, selv om vi føler at vi hadde mer kontroll. Det betyr at når dette er over, er vi egentlig ikke mer herre over tilværelsen enn vi er i dag. Selv om skolene etter hvert åpnes igjen og det blir liv i mange arbeidsplasser. Selv om vi kan møtes og slippe å spise alene.

Nettopp derfor er det godt påsken ikke er avlyst.

Godt at Jesus tok kampen. Gjorde klart alt som skal til for at du og jeg kan puste ut og legge hver enkelt dag, hver kjip følelse, hver lille glede – og alle feila fra i går… i hans hender. Og bytte det med den freden som bare finnes i det møtepunktet.

Velsigna påske.

‍

Så er sommeren definitivt på hell … Jeg vet det, for i dag tok jeg på meg langbukse for første gang siden midten av mai. Jeg er «skjørtedame» sommerstid. Helst barbent. Sokker får vente enda litt. Jeg gruer meg til vinterstøvler. Sommeren ble overraskende god – alle restriksjoner til tross. Blogg-skrivingen min ble lagt bort for en tid. Jeg beklager, men jeg skriver bok og det gir meg et visst tunnelsyn. Joda, jeg har skrevet før, men dette er annerledes. Et større prosjekt som krever dypdykk i arkiver og menneskers sterke historier. Derfor måtte jeg gjøre noen valg i april – og rydde litt mental plass. Det er det det skal handle om nå, når jeg tror at jeg er tilbake med ukentlige refleksjoner …

Når høsten kommer sigende, betyr det et girskifte for de fleste av oss. Sommerens letthet og litt tilfeldige program byttes ut med aktivitetskalendere på kjøleskapsdøra og betydelig mer krevende logistikk. Selv vi som barnløst ektepar i voksen alder, merker det. Det bare aner meg hvordan det er for dere som har barn og ungdommer med diverse aktiviteter i huset. Ikke minst nå når de ikke bare skal sendes av sted med treningstøy og langpannekaker, men følges opp med formaninger om avstand og kohorter pluss en liten flaske antibac. Selv om vi begynner å vende oss til en del restriksjoner, ligger det an til at høsten kan bli litt mer krevende for de fleste av oss enn vi er vant med. Det er litt mer å huske på enn før. For egen del har jeg kommet fram til at det er i disse dager jeg må bevisstgjøre meg på hvordan jeg vil at min og vår høst skal være.

For alle del: Jeg vet at ikke alt styres av mine valg, men for min del er det viktig med gjennomtenkning av hvordan jeg – og i neste omgang vi – vil at denne høsten skal bli? Vi deler ett klart ønske med de fleste jeg kjenner: den skal ikke bli for travel. Både jeg selv og de fleste jeg kjenner vet allikevel: det skjer ganske fort.  Dessuten er «travelt» et relativt begrep. Travelt for meg, er antagelig litt annerledes enn for deg. Jeg spør derfor meg selv: Hva var årsaken sist jeg stupte inn i juleferien og kjente at høsten hadde blitt for travel? Var det ytre omstendigheter jeg selv ikke var herre over som gjorde det, eller var det valg jeg selv gjorde som førte meg inn i kortpustheten? For min del handler det ofte om egne valg – og om manglende evne til å justere hverdagen når ting jeg ikke er herre over krevde mer enn det skulle. En hjelp på veien her i huset, er en skikkelig gjennomgang av kalenderen der vår ukentlig «date» og et ukentlig jobbfritt døgn – vi kaller det sabbat – legges inn tidlig. Og så må vi bare erkjenne at vi ikke kan få meg oss alt vi lyster. Jeg har jobbet med ungdom i mange år, og har funnet ut at noe av den viktige gammel-kone-visdommen jeg kan gi videre til dem, er at heller ikke de kan det. «Livet består også av ting du går glipp av, men det går fint», har jeg hørt meg selv si – mange ganger.

Travelhet er allikevel bare ett stikkord når det gjelder månedene som ligger foran oss. Egentlig er jeg ikke fan av målsetninger som begynner med ikke, selv om en viss ro over livet er viktig for meg. Jeg vil helst ha det positive fortegnet – båret av en viss nøkternhet. Den – ikke for lange listen – inneholder noen mennesker jeg vil prioritere, et par bøker jeg har lyst til å lese, et strekk-område, noen gode impulser. Kan det kalenderføres, skjer det på denne tiden. Erfaringen er at det er enklere å flytte noen aktiviteter enn å putte ting som jeg har ønsket å prioritere, innimellom senere.

Når det er gjort, er det bare å ønske høsten velkommen.    

‍