Vil Vekst Logo

Tonje og Dags blogg

Fordi vi har noe på hjertet

Hva skal jeg gi?

Jeg pustet litt lettet ut her om dagen da jeg oppdaget at dette året ikke blir det første da jeg (antagelig) ikke får pusset vinduene til jul. Det har noen fordeler å lese egne adventsrefleksjoner fra mange år tilbake... Og denne synes jeg til og med tåler en reprise:

Advent er en refleksjonens tid for meg. Og skal man få reflektert – og skal man få kjent litt etter og passe på at man når helt ned til bakken i eget liv, gjelder det å være bevisst. Ikke slitsomt bevisst, men litt bevisst. Det kan bety at kakeboksene blir litt færre eller de hjemmelagede julegavene en hadde tenkt at en skulle gjøre noe med, ikke blir en realitet dette året (heller). Kort sagt: Jeg stryker av lista noe av det en del mener bare gjøres før jul. Vinduspussen får for eksempel vente til varmere og roligere tider. De fleste kjøkkenskapene som av en eller annen grunn «burde» vaskes før jul, likeså. (Det er ingen som skal spise julemat inne i kjøkkenskapene mine allikevel). På den måten vinner vi litt tid til å puste – inn og ut – tenne et lys og tenke litt etter…

I

DSCF4245

disse dager har noen av julerefleksjonene mine spunnet rundt et enkelt vers i en enkel engelsk Christmas-carol som Ole Paus har oversatt til norsk og synger med sin hese røst på en måte som gjør at julesødmen erstattes av jordnær virkelighet og det jeg liker å kalle «nerve». Siden juleplata til Ole Paus og gutta i Skippergata kom i hus hos oss for noen år siden, har den vært en av de første jeg plukker fram hver første søndag i advent. Noen av sangene er kjente – og noen er kjente i ny språkdrakt. Som spor nummer seks dukker den opp, en stillferdig vise med et siste vers jeg aldri blir ferdig med: «Jeg er svak og fattig – hva kan jeg gi til ham. Hvis jeg var en gjeter, så gav jeg han et lam. Og var jeg vis og rik, vel, da fikk han velge fritt Men jeg er bare meg, jeg gir ham hjertet mitt»

Og det er altså dette jeg tenker på i disse dager mens jeg lurer på hva jeg skal gi – ikke til Jesus, men til venner og kjente.Det skal være hyggelig å få, merket av omtanke og ikke for dyrt. Mye er i hus og noe er til og med pakka inn og har fått til-fra-lappen på plass. En del gjenstår, men lista er klar og detaljert, så det skal gå greit. Når en holder hodet kaldt, er det egentlig helt overkommelig, dette såkalte «gavehysteriet». Jeg plundrer mye mer med responsen min overfor han som er den store giveren. Det høres jo unektelig både fromt og fint ut med konklusjonen i sangen til Ole Paus: «Jeg gir ham hjertet mitt».

Men ærlig talt: Hjertet mitt er ikke mye å tilby? Det rommer så mangt. Potensiale til dårlige valg og ukloke valg i uskjønn forening med gode gjerninger og ditto ord. Når jeg gir gaver til mine kjære, er jeg opptatt av at de skal være av god kvalitet. Da Gud startet hele gave-rushet, ga han det beste og mest verdifulle han hadde – sønnen Jesus, perfekt og uten en eneste skitten tanke… Da burde jeg jammen gi ham noe bedre tilbake enn mitt korrupte hjerte?

Det er da refleksjonen bringer meg en aldri så bitteliten åpenbaring: Jesusbarnet ble født i en stall. I en skitten, møkkete dyrebolig. Fordi tjukke slekta i Betlehem ikke ville ta imot det unge, fattige paret på reise fra Nasaret. Så fattige var de at de ikke hadde råd til det offeret tradisjonen krevde etter at deres barn var født. Kravet var et årsgammelt lam, B-løsningen for fattige var et par duer. Og det var det Maria og Josef hadde råd til.

Det var neimen ikke mye luksus over Jesu fødsel. Som om ikke den nevnte elendigheten var nok, ble han i tillegg flyktning som nyfødt barn. Lenger ned på rangstigen kunne man neppe komme. Men så langt ned ville han… Kanskje for at du og jeg skulle forstå at han faktisk ikke er så godt vant og gjerne tar til takke med våre hjerter – i all sin utilstrekkelighet?

Så langt denne adventstida er dette min viktigste erkjennelse…

Les innlegget

Greit med system...

Et av de flotteste ordene jeg hører noen si om andre mennesker, er at de er rause. Rause mennesker deler gjerne… De omgir seg med blikk som gjør at man opplever seg sett, og de tar gjerne med en kaffe til deg når de kjøper en selv. De gir av sin tid i frivillig arbeid – og de er ofte raske til å svare ja når det er en oppgave som skal gjøres. Raushet er en fantastisk egenskap – enten den er medfødt eller oppøvd. Vi setter gjerne ord på denne rausheten. Komplimentene sitte gjerne løst hos rause mennesker – og de omtales i raskt i positive ordelag selv, også.

IMG_0996

Den rausheten det er vanskeligere å snakke om for mange av oss, handler om økonomi. Joda, jeg skjønner at det koster noen kroner å kjøpe kaffe til noen og det er ikke gratis å stille med kake hver gang det trengs, så sånn sett er økonomien bakt inn i den mye av den rausheten vi snakker varmt om. I det siste deles det også ofte på Facebook at den og den har bidratt til en venns bursdagsønske. Raust av de begge, tenker vi kanskje – både den som i beste fall avstår fra alle personlige gaver fordi nære venner og familie heller gir til en veldedig sak, og den som støtter disse gaveønskene uten å være blant de nærmeste som vanligvis har stilt med en blomsterbukett eller ei god bok.

Jeg er for alle tiltak som hjelper folk å gi, men i dag har jeg lyst til å slå et slag for en måte å organisere den slags på som er mye enklere.

Mange har hørt begrepet «tiende». Det omtales ofte som noe sært som de som er med i litt rare kristne sammenhenger praktiserer – antagelig mot sin vilje. – De må altså gi ti prosent av inntekten sin til menigheten, hørte jeg en opprørt voksen dame si en gang. Jeg var i tyveårene den gangen – og hadde rimelig dårlig råd. Jeg husker jeg smilte. Så langt jeg visste, var det ikke helt sånn. Trykket på «må» var for tungt. Noen få år tidligere hadde jeg selv hørt om «tiende» for første gang – og hadde begynt å praktisere det, aldeles frivillig. Den gangen brukte vi hovedsakelig kontanter, og jeg la til side ti prosent av det jeg tjente hver gang lønna kom – og ga pengene videre. Noe til faste prosjekter, noe etter som det dukket opp behov der jeg tenkte jeg kunne bidra. Erfaringen min var at selv om jeg hadde det trangt, følte jeg sjelden at jeg avstod fra noe. Jeg sparte til ting jeg ønsket meg, og jeg måtte nok usette noen kjøp iblant, men jeg hadde mat på bordet, hus å bo i og klær både på kroppen og i skapet.

Siden har jeg – og etter hvert vi – fortsatt med det. Tidene har endret seg. Inntekten er høyere og summen de ti prosentene vi setter av for å gi bort hver måned, har økt i takt med inntekten. Nå står det på konto og vippses eller sendes ut derfra. Det meste til faste prosjekter, noe til behov som dukker opp underveis og som vi opplever at vi skal støtte. Vi gir sjelden til bursdagsønsker på Facebook og glemmer innimellom at det var TV-aksjon dagen før. Vi foretrekker rett og slett å ha en fast givertjeneste året gjennom – og det meste går automatisk ut av kontoen uten at vi tenker på det. Det blir en grei sum hvert år. Om vi merker det? Antagelig. Hadde vi hatt ti prosent mer å bruke hadde vi sikkert funnet noe å bruke dem på – eller sørget for at en sparekonto hadde vokst mer enn den gjør i dag. Vår holdning er imidlertid at dette ikke er våre penger. I tillegg til skatt og alt det andre som belastes lønn og bosted, er dette noe som tilhører samfunnet. Vi støtter prosjekter i inn- og utland som vi tror betyr noe for mennesker. Troen vår påvirket valgene vi gjør i så måte, men sånn er det jo med all form for givertjeneste; Vi gir til det vi har tro på.

Hvorfor skriver jeg om dette her? Av flere grunner:

Fordi det legges mye planer på denne tida av året og jeg har lyst til å oppmuntre til større bevissthet rundt denne formen for raushet i det året vi akkurat har gått inn i. Det er så greit å få system på givertjenesten! Ti prosent vil nok oppleves mye for mange dersom erfaringen så langt er knyttet til TV-aksjonen og spredte prosjekter – blant dem bursdagsønskene på Facebook. Men det går jo an å velge en lavere prosent – og så kanskje øke etter hvert? Prosent er fint – for da vokser givertjenesten med inntektene når de øker. Det er nok altfor mange som slik sett ga mer før om de har holdt seg til en hundrelapp eller to gjennom mange år…

Dernest fordi det er så greit å ha system på det å dele. Når faste prosjekter trekkes fast og resten overføres til en egen gavekonto, slik vi gjør, er det veldig enkelt. Da slipper vi både å fristes til å la være å gi «fordi vi trenger de pengene selv akkurat nå» og vi slipper å få dårlig samvittighet når vi kommer på at vi nok «burde gitt til noe», slik ei sa det en gang… For oss er dette en del av forenklingen av livet…

Til sist: Raushet kan øves opp. For oss er dette en del av øvelsen. Vi har fått noe å forvalte, alle sammen. Vi har tid, evner, materielle ting og penger. Det letteste hadde kanskje vært å verne om det slik at det bare kommer oss selv og våre nærmeste til gode. Vi tror det dypest sett er lite glede i det valget. Og kanskje er det det viktigste jeg ville si før denne helgen; Det gjør oss litt mer fornøyd å ha noen faste prosjekter som vi «eier» litt fordi vi støtter dem fast… Derfor er årets andre oppfordring denne: Snakk om givertjenesten deres. Finn en prosent som passer deg eller dere – og vurder om noen beløp de allerede gir, bør reguleres? Har du ikke ett eller flere prosjekter allerede, vil vi oppmuntre til å finne det. Det er veldig avslappende, faktisk…

Les innlegget

Når begeret renner over...

IMG_3282

Adventstida er fin! Jeg elsker den, men innser også at den fort blir en litt travel innspurt mot en ferie fylt til randen av både kos og forventninger. Vi er ganske gode på å dempe forventingene og prioritere kosen – i tillegg til at vi verken har syv slag i boksene eller er nevrotisk opptatt av julevasken. Allikevel; aktivitetsnivået øker og arbeidsoppgavene er flere på denne tiden er året. Da tenderer lunta mi til å bli i korteste laget…

Når det skjer, krangler vi. Det vil si jeg – husets apekatt – krangler mens gemalen – husets skilpadde – «skjønner ingen ting». Men han får forklaringer. Lange. Til dels høylytte. Det skjedde forleden ettermiddag. Og jeg tenderer til å mene at det handlet mer om den berømte «dråpen» enn at lunta ble antent.

«Når begeret renner over, handler det egentlig ikke om den siste dråpen, men om det som var i begeret fra før,» sa Karsten Isachsen for mange år siden. Det sitatet har jeg brukt ofte. Som veiledning i eget liv og i samtale med andre. Et viktig spørsmål i så måte, er dette: Hva kan jeg gjøre for å tømme begeret slik at det ikke bare tømmes til kanten hver gang det kommer en ekstra dråpe?

Da min enetale var over den nevnte ettermiddagen, måtte jeg dra på grunn av en avtale. På vei hjem et par timer seinere hadde jeg funnet min indre 11-åring og egentlig bestemt meg for at jeg skulle være sur til sånn cirka første juledag (hvilket egentlig er umulig for en apekatt). Men da hadde jammen skilpadda mi krøpet fram og rigget seg pent til i sofaen: «Unnskyld, jeg skjønner at jeg har presset deg. Kan vi snakket om det…?» sa han – og første juledag kom fort.

«Jeg tror vi er litt slitne etter denne høsten, begge to,» sa han. Jeg ga han rett. Fram til da var det bare han som hadde erkjent akkurat det – før sist helg. Den fulleste av dem alle. Den helga som allerede var vel planlagt med jobb og selskap, da vi presset inn en ekstra julekonsert og dro på gudstjeneste før familiemiddagen (som gjestene kom halvannen time for tidlig til). Alt sammen veldig koselig, men antagelig i meste laget. Jeg synes etter hvert vi har blitt flinke på grensesetting, men noen ganger ryker det – motivert av lyst og velvilje. Det er lett å se det – etterpå.

Vi dør ikke av en sånn smell. På ingen måte. Og det er det som er poenget: Vi er takknemlige for at vi har ei verktøykasse som hjelper oss å forstå slitenheten og korrigere dårlig kommunikasjon når vi havner i sånne situasjoner. På samlivskursene våre byr vi på oss selv og erkjenner velvillig at «innimellom glemmer også vi alt vi kan om dialog og å lytte til det den andre egentlig sier…» Forleden kveld var altså en sånn «innimellom»… Da det klødde så intenst i reptilhjernen at det tok tid før pannelappen kom på plass og muliggjorde den gode samtalen. Når skilpadden hadde våget seg ut av sitt skall og apekatten hadde roet seg, kom vi allikevel raskt i havn. Fordi «vi vet bedre enn dette», som vi sier til hverandre når vi skjønner at vi roter oss bort i misforståelser og antagelser.

Det er så lett å tenke at god kommunikasjon bør skje helt naturlig når kjærligheten finnes og samlivet er etablert, men sånn er det ikke. Vi må heller falle til ro med at det er med nære relasjoner som med alt annet vi vil mestre og få til: Vi må øve og lære oss noen triks, trene noen muskler og ta et skritt til siden når vi feiler. Derfor har vi jobbet med disse tingene i eget liv i tjuefem år – og kurset andre par i godt og vel femten.

På den måten har vi lært oss å «gå på besøk» i den andres liv. Lytte oss fram til hverandres frustrasjoner og forsøk på å si noe vi ikke fikk uttrykt. Søke forståelse, men også be om tilgivelse. Da lander vi det, hver gang. Solen hadde for lengst gått ned over det som denne gang var min vrede og gemalens oppvåkning da vi møtte hverandres blikk og var enige – enda en gang – om at vi faktisk er et godt team. Og at det blir jul…

Les innlegget

Takketid

Jeg hører med til dem som ikke er spesielt begeistret for at vi har innført de amerikanske tradisjonene "Halloween" og "Black Friday" her til lands. Hvorfor i alle dager tok vi ikke "Giving Thursday" eller selveste Thanksgiving i stedet? Man kan lure, og jeg er faktisk en smule misunnelig. Dette året samler vi riktig nok gode venner rundt bordet den dagen, vi også, men det skal innrømmes at invitasjonene var grundig unnagjort og gryteretten vel på plass i fryseren før jeg kom på at det vel egentlig skulle stått kalkun på menyen. Ikke for det, vi som skal spise sammen her, kommer også til å bli mette - og vi har mye å takke for...

Under overskriften "skattejakt", delte jeg noen tanker om nettopp Thanksgiving for en tid tilbake her på bloggen - og ble enig med meg selv om at det meste av den tåler en liten reprise:

... Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag. Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

0-2

«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut - eller inn - av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. "Jeg blir jo gladere" konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

"Count your blessings" - og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.

Les innlegget

Listebearbeiding...

Denne uka har jeg vært sjuk. Influensavaksinen beskytter med andre ord ikke mot alt. En trestjerners forkjølelse slo beina litt mer under meg enn jeg tenkte i første runde, og nå har jeg snart hatt ei arbeidsuke på sofaen. Utrolig irriterende – og skremmende lite effektivt. Bonusen var at det skjedde samtidig som sesong tre av «the Crown» ble lansert. Så den har jeg unnagjort…

I sånne tider, da jobben egentlig definitivt krever sitt og gjørelista privat begynner å fylles fordi adventstida er rett rundt hjørnet, stiller «burdene» seg i kø i hodet mitt. Jeg minner meg selv stadig om det mange har hørt meg si: «Burde er bare en liten strek unna byrde, og burdene våre blir lett til byrder – som vi ikke ikke trenger å bære».

Da må de i det minste tenkes gjennom.

Vi har skrevet mye om førjulstidens viktige planlegging og nødvendige forventningsavklaring gjennom årene. Det er ingen grunn til å la være å gjenta tematikken, for dette er en årlig påminnelse som ikke kommer helt av seg selv, men krever bevisstgjøring. Sånn er det i hvert fall for oss.

Så denne uka – med laber form og fribol’en på en kort armlengdes avstand - har jeg brukt tid på å revidere listene – de på mac’en og de i hodet. Spørsmålene jeg har tatt utgangspunkt i, er disse:

Hva trenger jeg IKKE å gjøre før første søndag i advent? Og

hva trenger jeg IKKE gjøre før jul?

Målet er at det skal bli hyggelig. Vi er ikke av den typen som «hopper over hele jula». I min verden er det dumt. Vi trenger annerledesdager, og det er mye styrke til mentalhygienen i å gjøre det koselig rundt oss. Dessuten er det lite som slår måltider med god tid...

Allikevel blir spørsmålet; Hva er behovet vårt denne senhøsten – og hvilket nivå legger vi oss på i møte med denne, vår mest tradisjonerike og lengste markering?

Det blir noen samlinger rundt langbordet både førog i jula. Det gleder vi oss til, men hvor legger vi lista? Barnevennlig middagsselskap neste søndag... Full julemiddag? Nei. Gryteretten er allerede på plass i fryseren. Den kommer til å smake for alle selv om den ikke er det spor «julete». Men vi skal tenne adventslys og synge, så det kan fort bli fint.

I vår familie har vi flyttet førstedagsmiddagen til andre søndag i advent. Veldig hyggelige sammenkomster. Men det er dagen etter høstens heftigste jobbedag – Åpen julegård – for meg. Så i år har jeg bedt alle ta med litt til en buffet. Det letter litt på trykket her og blir helt sikkert like hyggelig som det pleier. At vi blir mette, er jeg ikke i tvil om. Dere skjønner hvor jeg vil; Gi frihet til å bryte noen tradisjoner eller selvpålagte forventninger.

«Det viktigste er jo at vi er sammen», sier vi lett – og vanligvis juger vi så det renner av oss. For det viktigste blir lett at bordet skal bugne, alt skal være hjemmelaget – helst etter bestemødres og oldemødres oppskrifter, julelysene skal være tent og alt skal skinne. Det gjelder å finne en slags god balanse, tenker jeg. Fordi «å være sammen» og erfare god kvalitet på fellesskapet, er litt avhengig av rammeverket, også. Lysene skal være tent, maten skal smake, vi skal kunne lene oss tilbake å slappe av – og le sammen når konkurranseinstinktet kommer til overflata over et eller annet spill. Praten blir best der rammene er gode, er min erfaring. Derfor hopper vi ikke over jula. Vi bare tenker oss om og prioriterer. Det betyr at vi sier nei til noe for å si ja til noe annet.

Det høres rart ut når jeg sier at en av mine mest hjerteskjærende valg i så måte fant sted det året jeg bestemte meg for ikke å lage marvposteier. Jeg elsker de kakene, men jeg tåler lite sukker, så jeg holder meg helst unna dem. Allikevel fylte jeg en boks – år etter år. For meg var de litt tidkrevende kakene, bakt etter mine farmors oppskrift, et slags julesymbol. Det var først da gemalen kommenterte at han ikke likte dem (tenk det!), at jeg strøk dem av lista. Til tross for at de hadde høstet skryt gjennom årene; «Å, baker du de…? De er jo så gode, men det er litt omfattende, er det ikke…» Responsen fikk meg til å føle meg som en ordentlig husmor, det må innrømmes, men det har vært en god ting å nøye meg med minnet om farmor som med lett hånd la de på sitt småkakefat hver jul gjennom et langt voksenliv…

IMG_4902

Hva jeg har strøket av lista i år? Gemalen får ikke adventskalender. Det er noen julemarkeder jeg ikke kommer til å besøke. Det blir litt flere like gaver på flere, tror jeg – og har et par ideer. I tillegg kommer de allerede nevnte forenklingene. Det blir bra, og jeg er jeg fornøyd. Den lista er gjennomgått før. Jeg blir ikke stressa av å tenke på ukene som ligger foran, og det er et mål i seg selv. Nå gjenstår det bare å lage ferdig lista til han jeg lever sammen med – og kalenderfeste krumkakestekinga hans.

Det kan gå mot ei fin adventstid, selv om jeg har snytt meg selv for de sene kveldsstundene med «the Crown» som jeg så for meg for en stund siden… Det får så være.

 

 

 

Les innlegget

Det nærmer seg advent...

…. Og jeg tillater meg å dele en gammel "klassiker" fra 2012 på bloggen igjen. Sånn i tilfelle noen vil gjøre noe med denne ideen:

Så er den her… Adventstida. Jeg innrømmer gjerne at jeg venter på den gjennom hele, traurige november. Men jeg stålsetter meg og forskutterer i svært liten grad markeringen av lysets komme før vi runder desember. Stålsetter meg… og gleder meg.

Den første adventshelga blir som en høytidelig åpning; Da finner vi fram julemusikken og tenner lysene; Stjernene, juletreet på verandaen og den sjuarma lysestaken. Og puster ut i møte med det faktum at livet har blitt lysere og forventingene kan slippes løs…

[caption id="attachment_1720" align="alignleft" width="360"

Bilder fra gammel maskin fram til sept 05 011

Min far var en skikkelig "juleonge" hele livet og koste seg godt med alt som hørte advent og jula til...[/caption

Bare en forberedelse må tas i november. Det gjelder adventskalenderen. Vi har ikke barn, så styret rundt den er nok betydelig mer moderat hjemme hos oss enn hos andre. For å være ærlig: I år har vi ingen. Men forleden dag møtte jeg en forventingsfull niåring som med glitrende blikk fortalte at han hadde en legokalender som han skulle åpne den første luka på om få dager… Lykke! Da kom jeg på det mest vellykkede julekalenderstuntet jeg noen gang har begått:

Da mine foreldre begynte å dra godt på årene og min far var blitt nokså immobil på grunn av sykdom, fant jeg på å lage julekalender til dem for å gi dem litt ekstra kos i førjulstida. Det var en suksess! Vi bodde et stykke fra hverandre og gleden var stor da jeg dukket opp med et trau med datomerkede pakker – 24 stykker – rett før første desember. Den kostet meg noen hundre kroner – mer enn jeg synes man skal bruke på et barn – men den ble regnet som en del av julegaven til de to som hadde alt og nøyde seg med å ønske seg «snille barn» til jul.

Den første pakka inneholdt et adventslys av den typen man skal brenne litt på hver dag. Selv kan vi ikke ha den typen lys, for om det tennes under både frokost og middag, blir brennetiden for kort – og jula kommer før lyset har kommet til strek nummer åtte… Mine foreldre, derimot, hadde god tid… Hver morgen tente de lyset og lot frokosten vare til dagens brenning var unnagjort. De spiste, leste aviser, snakket sammen – og, med det min mor beskrev som barnlig forventing, åpnet de dagens pakke.

En dag fikk pappa sokker og mamma strømper, en annen dag inneholdt pakka litt smågodt til ettermiddagskaffen. De fikk pakkelapper og julepapir, kalender for året som kom og iblant en lapp med løfte om en kakeboks eller en visitt. Det siste var ikke en lapp av typen «I dag får dere besøk», for det turte vi ikke. Gamle mennesker er som barn når det gjelder forventinger, og vi var kloke av skade når det gjaldt å gi løfter av den typen. Det kunne jo skje noe som forhindret en tur til Drammen 14.desember når lappen var skrevet og pakket inn i slutten av november. Men den var plassert på en mandag med beskjed om et besøk i løpet av uken… Det kunne vi klare. Dessuten økte det jo bare spenningen. Et løfte om «ferdig pyntet juletre» lettet en byrde fra skuldrene til de gamle, en ny juleløper pyntet litt opp, vakre adventservietter ble en høydare på frokostbordet dag etter dag, god julekaffe var noe de sjelden kjøpte selv, og deodorant er jo noe man alltid trenger.

Det er få ideer jeg er så fornøyd med som denne. De siste få årene av mine foreldres liv minket vi stresset i førjulstiden for både dem og oss selv med denne enkle handlingen. Enkel – og dypt meningsfull.

Les innlegget

Arven ...

IMG_5113

I dag kommer snøen… Jeg synes nok det er tidligste laget, men erfaringen er at det blir føles litt lysere rundt oss når svarte flater dekkes med hvit snø. Joda, det er ingen hemmelighet at jeg synes denne tida på året er krevende og driver innbitt og svært bevisst egenterapi for å holde stilen.

”Nå er det fint med tente stearinlys, for nå er det så mørkt ute at du ser dem godt,” hørte jeg meg selv si – høyt – i kveldinga en dag da jeg tok runden i stua og sørget for gode og varme lyspunkter. Jeg ramser opp fordelene med november neste daglig og teller ned mot advent og jul mens jeg dytter tanken på januar unna – foreløpig.

En del av strategien min er altså å fokusere på det som er positivt. Jeg er for eksempel så heldig at jeg har bursdag i november. Det har jeg som voksen satt stor pris på, for da kan jeg gjøre litt utav en ellers mørk og lite innbydende måned.

Og så har jeg bestemt meg for å la allehelgensdag stå i takknemlighetens tegn.

Jeg er dårlig på ytre markeringer, men bra på indre fokus. Derfor har jeg brukt litt tid de siste par ukene på å minne meg selv på alt jeg er takknemlig for med de som var nære og er kjære for meg, og som ikke er iblant oss mer. Det har vært en god øvelse. Jeg har minnet meg selv på spesifikke verdier som mine foreldre modellerte som viktige, for eksempel. Gravd litt i min indre minnebok og forsøkt å komme på detaljer som er i ferd med å bli borte. Tenkt på besteforeldrene mine.

Denne høsten har jeg tenkt spesielt på bestefar som døde noen dager før min åtteårsdag. Jeg har gode minner fra min barndom med en underfundig og stille fyr som hadde mye varme og det jeg tror må ha være en unik rettferdighetssans. Men jeg kjente ham selvsagt ikke godt som syvåring. Nå har jeg har prøvd å bli litt bedre kjent med ham ved å sortere minner – og erkjent at jeg burde stilt flere spørsmål om han til mormor og mamma mens de fremdeles var i live.

Jeg prøver å ikke angre på så mye i livet. Det er stort sett bortkasta energi, for vi får jo ikke gjort noe med det. Jeg vil lære av mine erfaringer, men det er noe annet. Av dette kan jeg styrke troen på det jeg vet, nemlig at positiv nysgjerrighet på hvem andre mennesker er, er viktig for å bli kjent med dem. Vi må stille gode spørsmål! På samlivskursene våre bruker vi uttrykket ”å gå på besøk i hverandres liv” og sier at det å bli kjent med hverandre, på ingen måte er noe vi gjør oss ferdig med før vi blir kjærester. Nei, det er noe vi holder på med hele livet. Fordi vi endrer oss og livet går i faser. I samlivet er det at partneren prøver å henge med på de endringene som skjer, viktig for å oppleve seg sett og verdsatt. Når det gjelder forholdet til generasjonen over oss, er det viktig også fordi deres liv og verdier antagelig gjenspeiles i den jeg er i større grad enn jeg kanskje tror – på godt og vondt. Det finnes spor av mine besteforeldre og foreldre i mitt liv som det ville være lettere å tråkke ut av om jeg var klar over dem – og andre sider jeg ville sette større pris på om jeg forstod at det var en viktig del av arven fra de som gikk foran meg.

Det tenker jeg på. En novemberfredag mens høsten går over i vinter utenfor mitt vindu og snøen legger seg på en tid som aldri kommer tilbake…

Les innlegget

Teller tanken?

”Tanken teller ikke,” sier Dag innimellom; ”Den må gis lyd…”

Han har et viktig poeng.

For mange år siden hadde han en periode med hyppige migreneanfall som satte han ute av spill i lengre tid. Det preget livet mitt, også, fordi det ikke er lett å invitere folk hjem med en migrenesjuk mann i huset – og litt vanskelig å planlegge sosiale møtepunkt med andre av samme grunn. Innimellom var han så dårlig at jeg ikke likte å dra hjemmefra på kveldstid heller. Da denne tiden var på hell og han begynte å komme seg, kom jeg i prat med en dame som vanligvis hadde mye med ham å gjøre via jobb. Hun uttrykte glede over at han var på bedringens vei og ba meg hilse ham og si at ”jeg har tenkt mye på ham i denne tiden.” Akkurat da gikk det opp for meg hvor lite tanken teller. Jeg kunne forstå at det å ringe kunne oppleves litt krevende siden hun kunne vært usikker på om hun forstyrret, men hun kunne jo sendt en melding. Gitt lyd og sagt at hun tenkte på ham. Jeg visste at det ville betydd mye for han som var sykemeldt og trengte oppmuntring.

Det er ærlig talt lite oppmuntring å hente i at jeg – i etterkant – forteller noen at jeg har tenkt på dem. Eller legger litt ekstra på og erklærer at "jeg hadde tenkt å invitere deg på kaffe..." Spesielt om jeg vet at livet har lugget eller noen jeg kjenner har stått i en ekstra utfordring. Det må sies eller handles på. Jeg tok meg selv i det for en stund siden. Jeg hadde – på grunn av andre forpliktelser jeg hadde lovt meg bort til samme dag – gått glipp av en dugnad jeg gjerne hadde vært med på. I stedet for å spørre hvordan det hadde gått, hørte jeg meg selv si at ”jeg tenkte på dere på lørdag”. Som om det var til noen som helst hjelp. Mens andre hadde vaska og rydda, båret tungt og gjort en kjempeinnsats for fellesskapet, prøvde jeg meg på et skarve bidrag i form av ”jeg tenkte på dere…” I det tilfellet hadde det nok gjort mer inntrykk om jeg hadde kommentert hva jeg så at hadde blitt gjort – og takket. For tanken teller faktisk ikke…

Tidligere denne uken tenkte jeg med glede på noen mennesker som jeg setter pris på. Den ene hadde sagt noe bra på ei gruppe vi er med i. Tanker som jeg ble gående å tygge på i etterkant. Den andre skriver kloke ord på Facebook med jevne mellomrom og en konkret liten epistel ble til oppmuntring for meg. I tillegg kom plutselig et par vi treffer med svært ujevne mellomrom gjentatt opp i tankene mine sånn at det ble til bønn. Igjen tok jeg meg selv i at jeg holdt på å la det bli med tankene… Det tok meg kanskje ti minutter å skrive tre meldinger. Jeg tillater meg å tenke at det betydde noe. Både ut fra responsen og fordi på noen områder er de fleste av oss ganske like. At noen sier noe hyggelig, varmer. I hvert fall så lenge vi ikke opplever det som smiger som skal dekke over en vanskelig situasjon.

IMG_0857

Som med så mye annet, handler dette om bevissthet, tenker jeg. Å sette noen korte ord til en tanke i en melding, tar ikke mye tid. Å ringe kan fort oppleves som et litt mer tidkrevende og – for noen av oss som ikke trives med telefonsnakk - vrient skritt. Å invitere på ”en kaffe” sitter muligens lenger inne om det handler om ”en tanke”, men du verden så oppmuntrende det kan oppleves. Og selv om den tanken det handler om her, i hovedsak gjelder en oppmuntring, et heiarop eller et ønske om god helse, ligger samme prinsipp til grunn om tanken er mer mer alvorlig. Skal mottakeren få med seg budskapet ditt og eventuelt kunne endre noe, vokse på det eller rydde opp i en feil som ble gjort, hjelper det lite om du sitter hjemme i din stue og stilltiende mener noe – eller, som kan være fristende, diskuterer det med en tredje part. Nå tror jeg at formaningene og veiledning av denne typen skal tenkes nøyere gjennom både med tanke på innhold, timing og samtaleform før det deles, men det samme gjelder egentlig her; ”Tanken teller ikke. Det må gis lyd…”

Les innlegget

Den beste gaven...

«Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til sine barn», er det sagt. Og omvendt, vil jeg legge til. Det er mange grunner til at det er klokt å investere i samlivet sitt. Skaffe seg ei verktøykasse som hjelper både til godt vedlikehold, positiv utvikling og til å hanskes med utfordringene på en konstruktiv måte. Gjennomtenkt tid sammen og rom for gode samtaler er to av de mest nyttige verktøyene vi vet om. For ens egen skyld, men også for de barna og tenåringene som hører til i familien.

Fordi samlivsbrudd får så store konsekvenser. For alle involverte, noe som betyr at et som skjer rammer flere enn paret selv. I dag har jeg lyst til å tale barnas og tenåringenes sak. «De tar det så fint» sier en del og håper at det er sant. Slik jeg kjenner tenåringer flest er de veldig hensynsfulle. Har de problemer, vil de helst ikke at mor og far skal vite det. Og hvis mor og far er de som har det vondt, skal de i hvert fall ikke legge sten til byrden. Derfor skåner de foreldrene så godt de kan. Holder stilen hjemme, sier at det går bra – men sliter med konsentrasjonen og har kort lunte på skole og fritidsaktiviteter. Ikke så rart, når selve grunnen de står på, svikter under dem. Kanskje må de flytte… Trygge rutiner – alt fra fredagstacoen til den ferieformen alle i familien har elsket – endres. I tillegg går det mange ganger kort tid fra bruddet til minst en av de voksne er etablert i et nytt forhold. Med nye mennesker barna og tenåringene forventes å bli kjent med.

Hva det gjør med den gutten eller jenta som står midt i skredet av endringer, sier de selv altså ofte lite om. Joda, i noen tilfeller kan det oppleves lettende fordi de har befunnet seg lenge i ei slags krigssone. Men langt fra alle sloss seg ut av et samliv. Mange siger stille ut av relasjonen. Samlivsbruddet skyldes at de har mistet kontakten med hverandre…

For en tid tilbake var jeg på kurs om spiseforstyrrelser. Foreleser var en psykolog fra et av landet beste behandlingssteder på området. Litt tilfeldig slo hun og jeg følge til lunsj og jeg benyttet anledningen til å stille henne mitt viktigste spørsmål:

«Hva mener du er den viktigste triggeren for denne typen lidelse av den alvorlighetsgraden som dere jobber med?»

Svaret kom uten betenkning; «Samlivsbrudd!»

«Jeg har tenkt tanken,», kommenterte jeg, «men hvorfor er det skrevet og sagt så lite om det?»

«Fordi de sitter i glasshus alle sammen», var svaret jeg fikk.

Love

Jeg har tenkt mye på det siden. Selvsagt er det mange ungdommer og barn som kommer gjennom foreldrenes samlivsbrudd uten store problemer. Ikke minst der foreldrene klarer å samarbeide godt i etterkant og venter en stund før de går inn i ny forhold og enda lenger før de introduserer barna for nye partnere. Men det er altså mange gode grunner til å investere i egne samliv. For egen del – fordi mønstre gjentar seg og fordi det kan være bedre å jobbe med den relasjonen en faktisk er i enn å håper og tro at nisse ikke blir med på lasset om man «går videre» som det heter så fint. Og for barnas del. Vi kommer ikke utenom at skillmissestatistikken og ventelistene i barne-og ungdomspsykiatrien har gått nokså parallelt i mange år.

Det er krevende å leve. «Det er ikke lett å være mora til noen», sa ei venninne av meg for mange år siden. Ikke ektefellen, heller, tenker jeg. Det er krevende å være menneske og livsreisen må forholde seg til både motvind og medvind. Men det er håp. For den som startet med å si at «jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at ektefellen min og barna mine skal ha et godt liv». Og så må vi håpe at partneren sier det samme…

 

Les innlegget

Rydd hjerterom

For en stund siden tok en kjenning kontakt med meg og spurte hva han kunne gjøre for å støtte et par ungdommer han kjente som tydeligvis syntes ting var litt tøft for tida. Det hadde vært et litt dramatisk samlivsbrudd i vennekretsen og sønnene i familien strevde nok – antok han – i etterkant av at far hadde flyttet ut. De to familiene hadde hatt mye med hverandre å gjøre som omgangsvenner og naboer. Nå prøvde han og kona å støtte opp så godt de kunne, men han følte seg litt klønete som hjelper.

Min første tanke var nok denne; Så utrolig godt at du i det hele tatt tenker at du kan ha en rolle i disse guttas liv! Jeg sa det også, men han var rask til å understreke at han jo ikke var proff…

Nei, hvem av oss er vel det? Selv er jeg både glad for og frustrert over det profesjonelle hjelpeapparatet som finnes i landet vårt. Det trengs og gjør nytte for seg, men dessverre må man være ganske dårlig fungerende for å få hjelp. Derfor er jeg enda mer takknemlig for alle de alminnelige menneskene som lurer på hvordan vi kan være på banen for å støtte mennesker rundt oss. Min kjenning er en av dem – med et stort hjerte, mye varme og mye mer hverdagslig menneskekunnskap enn han egentlig tror selv.

Nå stod han i møte med en helt konkret sak og ville ha noen tips, men jeg vet at han allerede lenge har betydd mye for mange. I ganske vanlige hverdagssituasjoner der han har hengt med yngre mennesker og ikke tenkt en tanke om at det han egentlig har bedrevet, er å støtte noens vekst og utvikling. Mange er de som har fått en bedre dag ganske enkelt fordi han er oppmerksom og positivt nysgjerrig på omgivelsene, og fordi han har et lunt smil og en oppmuntrende kommentar på lur.

Akkurat nå er Dag på vei hjem fra begravelse. Han har fulgt ei av de viktige hverdagsmenneskene fra sin ungdomsskoletid til graven. Hun var moren til en klassekamerat, og hun åpnet døra for en forvirra tenåring som bodde så kinkig til i forhold til skolen at han ankom med buss lenge før skolestart. Hos den lille familien fikk han varme og lekseplass ved kjøkkenbordet. Ei seng for natta når han ville det, også. Jeg har aldri truffet henne, men jeg har hørt mye pent om ei dame som hadde mer enn nok eget å slite med, men som hadde ører og hjerterom for en som trengte det. ”Hun lærte meg å stappe pipe og rulle røyk da jeg var tretten,” sier Dag og smiler over den mora som ikke var som foreldre flest og av den grunn nok økte kompetansen hans på områder andre ikke ville være like ivrig på. Men det var allikevel noe med henne som ga trygghet og vekstrom for en som følte at det ble trangt hjemme.

IMG_0129

Hun er en av to mennesker fra sin tenåringstid som Dag snakker spesielt varmt om. Den andre var eggebonden og naboen til hjemgården – Kåre – som tok seg tid til å prate med en pjokk som hadde mange spørsmål og hodet fullt av tanker og analyser. Kåre har vært død i mange år nå, men jeg vet at selv i en alder av førtiåtte kan gemalen savne møtepunktene de hadde. Da Dag en gang skulle svare på hva han opplevde som tryggeste stedet da han vokste opp, svarte han at det var "eggrommet til Kåre".

Kåre var heller ikke ”proff”, men han ga tid til en guttunge som trengte akkurat det.

Det kan du og jeg, også. Gi tid. Og rom - og rydde plass. Spørre hvordan det går – når mor og far har skilt lag, når sykdom rammer, når skolen er kjedelig og de ikke kom med på A-laget. Og når livet smiler og de har fått kjæreste. Lån dem øra dine – og spander gjerne en kaffe eller en burger. Eller la dem hjelpe deg med noe de kan… God helg!

Les innlegget