Tonje og Dags blogg

Nå hadde vi allerede på det tidspunkt pusset opp et par leiligheter og et hus, så tanken var ikke helt fremmed. Det var bare at de prosjektene med all tydelighet hadde avslørt meg som en svært utålmodig «håndverker» og gemalen som en tilsvarende tålmodig ektefelle. Grunning,  skjønte jeg for eksempel ikke helt vitsen med. Det endte med at gemalen grunnet og gjorde alt ferdig fram til det skulle farge på veggen. Da ropte han på meg. Så fikk jeg gjøre det som ifølge meg var morsomt. Denne arbeidsfordelingen var også begrunnet i at jeg synes pussing «ikke kunne være så nøye» … Hver gang jeg spurte Dag om det jeg hadde gjort var bra nok, var svaret at «du kan sikkert holde på litt til». Og det kom uten at han løftet øynene bort fra det han selv holdt på med. Irriterende …

Våre fellesprosjekter på oppussingsfronten hadde derfor egentlig endt med at han pusset opp – og jeg gjorde alt mulig annet. Men så følte jeg altså at tiden var inne for å jobbe sammen om noe. Gemalen var nølende, men godtok et enkelt prosjekt.

I fellesskap skulle vi montere skyvedørsgarderobe på soverommet vårt.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer, men nærmere en skilsmisse enn da vi holdt på med den skyvedørsgarderoben, har vi vel aldri vært.

Vi fant fort tilbake til vårt gamle mønster. Det var nok lurt, men likevel falt jeg ikke helt til ro med at det måtte ble sånn. Jeg tenkt stadig at det hadde vært hyggelig å gjøre noe lignende sammen. Kanskje er jeg naiv og lar meg lure. Tross mine gode intensjoner, har det meste av det som har blitt gjort på hytta av oppussing og nye konstruksjoner, vært Dags gebet. Hagen har vært min. Så har jeg løpt etter ei sag for ham og han har skuffet utover noen trillebårer med jord for meg. Nå er jeg ikke finslig og redd for å sjaue. Det er ikke det det gjelder. Jeg har lempa mye ved – og for noen år siden tilbragte jeg mange timer under glassverandaen på hytta der jeg ryddet etter forrige eier. Jeg har med andre tålmodighet, jeg også. På visse felt.  Motsatt har jeg merket at min kjære mangler tålmodighet når han står overfor kjedelige oppgaver som han har gjort altfor mange ganger før. Det verste er å beise hvitt på hvitt. Da går han i stå. Og så har han et dilemma: han elsker plattinger, men selve plankekjøringa kjeder han. Veldig.

Derfor meldte jeg meg som mulig drillpike … Jeg vet ikke om han syntes det var en god ide, egentlig, men han liker at vi gjør ting sammen. Det vil si:han liker at jeg pusler med noe på samme sted som han. Og han likte min løsning: Rollene måtte klart defineres, krevde jeg. - Du er lærer – og jeg er elev. Jeg mener ingen ting. Jeg understreket at jeg anså det som en viktig forskjell fra tidligere og erkjente at «dette har jeg ikke peiling på.» Så jeg lot meg kommandere, og jammen ble det moro. For oss begge. Vi lo sammen og ble litt ivrige begge to. Jeg lærte ting om verktøy og hvordan man bygger veranda som jeg ikke kunne før. I fjor høst rev vi en gammel og skjev garasje på hytta for å sette opp et slags kreativt verksted. Jeg skal vel ikke akkurat påstå at jeg har bidratt mye, men jeg har vært håndlanger. Og jeg vet stort sett hva gemalen etterlyser og når sitter på taket og håper at han skal slippe å løpe opp og ned for å hente ting han har glemt å ta med oss …

‍

Jeg regner meg ikke som noe «konsert-menneske», men her om dagen tok jeg meg i at jeg kjente en bitteliten sorg over at den faste rytmen med én julekonsert (vi setter grensen ved en) ser ut til å gå i vasken. For artistene er det krise – jeg vet det – men for meg er følelsen begrenset til en liten vekker om det bedriftslederen uttrykte om planlegging: Det er vrient. Vi går glipp av konserter, teateropplevelser (vi har vanligvis ikke flust av dem på programmet, heller), feiringer, ferieturer og andre hyggelige ting som normalt gir gode avbrekk i hverdagen. Programmet inneholder kort sagt færre ting å glede seg til …  

Å glede seg til noe, har egenverdi. Et av tegnene på depresjon er at man ikke gleder seg til ting lenger. Selv om programmet inneholder poster en har sett fram til med forventning tidligere. Når noen – eller mange – av de tingene en har gledet seg til i fortida, blir borte, er det altså viktig for oss å erstatte det med noe nytt. For vår mentale helses skyld. Kanskje dette er denne tiden da vi skal finne fram til de enkle gledene igjen – og vekke kreativiteten?

På min plan denne høsten er det, så langt, få vennetreff, ingen «syklubber», ingen konserter. Jeg konstaterer også at førjulsarrangementene vi pleier å være på, ikke blir noe av, og en tur vi skulle vært med på, er utsatt til vinteren. I går avlyste vi tredje forsøk på å starte opp en husgruppe hjemme hos oss. Denne gang fordi reglene i Oslo er strammet inn, og det blir plundrete å holde en-meteren hjemme hos oss. Ergerlig, men objektivt sett et lite offer i en merkelig og krevende tid. Vi klager ikke … Men jeg ser behovet av å bake inn i programmet noen små lysende gjerdestolper der vi skal vandre framover gjennom høsten. Invitere en familie på fårikål, lage en spillekveld eller et juleverksted for noen få, nyte en biltur i finværet og spaserturer på nye plasser. Ikke bare som tanker, men som konkrete stoppesteder i hverdagen.Merket av i kalenderen, slik at det blir «karameller» vi kan suge litt på i forkant.

Jeg er dessuten av den typen som liker lister. Jeg har jobblister og trivielle gjøremålslister. Jeg har stor arbeidsglede, men den sistnevnte listen er ikke alltid av glede-seg-til-typen. Den vindusvasken og sokkestoppingen som står der, blir jeg ikke nødvendigvis entusiastisk av. (Selv om jeg er fornøyd med utført arbeid etterpå.) Lister kan imidlertid også ha en glede-seg-til-funksjon. På min står en bok som har blitt «ofret» lenge til fordel for det sosiale liv. Jeg har også bestemt meg for å finne fram tegnesakene mine. De som har ligget på vent altfor lenge … Dette «nye livet»byr jo ikke bare på ulemper. Vi har kanskje mer planløs tid enn vi egentlig liker, men det gir også nye muligheter. Faren for en del er kanskje at livet fylles med altfor mange Netflix-serier og for mye «ingenting». Dagene blir på en måte borte, og i ettertid vil vi se oss tilbake og se tilbake på en høst med mye tomhet. Og bare det. Få av oss har vel egentlig lyst til å havne der?

‍

”Hva handler dette egentlig om?” er, slik vi ser det, et nyttig spørsmål når ting er litt sårbart, når vi har en vanskelig samtale eller en gryende konflikt, og en av oss går en smule i baklås. Baklåsen består vanligvis av en følelsesmessig reaksjon som ikke helt står i stil til tematikken. Det kan handle om en gråt som kommer overraskende på den andre (”den andre” er da helst gemalen), en irritert kommentar som bærer tydelig preg av at ”dette er IKKE et tema jeg har tenkt å snakke om” eller lignende.

Psykologien lærer oss at dersom en handling eller noe som sies utløser en reaksjon som virker ute av proporsjon, det vil si sterkere enn foranledningen skulle tilsi, og denne følelsen henger i over litt tid, handler det vanligvis lite om den aktuelle situasjonen. Det betyr heller at handlingen eller ordene minner om noe som har vært vondt og vanskelig tidligere i livet. Reptilhjernen vår – som er veldig kjapp til å reagere – har nemlig veldig god hukommelse. Problemer er at den er helt uten tidsbegrep. I tillegg får den med seg alt – og er ikke særlig åpen for å lære noe nytt. Reaksjonen blir deretter. Når vi som par – eller i andre relasjoner – støter borti noe som var sårt og vanskelig for lenge siden, er den raskt ute med å åpne ”minneboka” – samtidig som alt i oss reagerer som om det vanskelige skjer akkurat nå. Derfor hender det at mannen min møter en reaksjon hos meg som egentlig ikke er helt proposjonal med det han sa eller gjorde, men forsterkes av at det han sier eller gjør minner meg – ofte ubevisst– om noe som har såret meg dypt tidligere. Gjerne noe som ikke handler om han i det hele tatt. Og motsatt; Gemalen kan bli merkbart muggen og avvisende, og jeg skygger banen fordi han signaliserer tydelig – synes jeg – at noe jeg sa eller gjorde åpnet døra til et rom der det ikke hadde blitt skikkelig rydda før han forlot det.

Når sånt skjer, kan det oppleves ganske ubehagelig – for begge. Den som sa eller gjorde noe som utløste den sterke reaksjonen vil kanskje kjenne på skyld følelse og lure på hva han eller hun sa som var så fryktelig sårende akkurat da. Og så handler det altså mindre om ”akkurat da” og mer om fortid. Kanskje ting han eller hun har sagt eller gjort tidligere og som ikke har blitt bearbeidet, men enda mer sannsynlig noe andre har sagt eller gjort, gjerne mønstre som har blitt gjentatt i tiden før de to ble et par. På den annen side, kan den som får reaksjonen begynne å lure på om det er "noe fullstendig galt med en, siden jeg reagerer så sterkt?"

Inni mellom handler det kanskje bare om stress og lavt blodsukker.

Men ikke hver gang…

Vi går inn i alle relasjoner med bagasje. En del av den bagasjen handler om vanskelige erfaringer og sår som ikke har blitt helt ferdigbehandlet. Vi er – og vil alltid være – sårbare og litt kompliserte mennesker. ”Jern slipes ved jern og det ene mennesket ved å omgås det andre”, sa Salomo ( han med Ordspråkene; 27, 17). Det er sant, vi”sliper” hverandre. Derfor er ”hva handler dette egentlig om?”et godt spørsmål. Når jeg får det, hjelper det meg til å reflektere ( etter at jeg har pustet dypt tre ganger og ved det fått koblet inn fornuftigere deler av hjernen) over om reaksjonen min kanskje muligens var noe forsterket … Og om hvorfor det ble sånn? Hva var det mannen min pirket borti som jeg trenger å bearbeide? Noen ganger skjønner jeg hva det handlet om, mens andre ganger må jeg melde pass – samtidig som jeg kan erkjenne at ”noe må det jo være – og det handlet nok om mer enn deg…” Ikke sjelden har det vært utgangspunkt for gode samtaler som har ført til at vi har blitt litt bedre kjent med hverandre. Vi pleier å kalle det ”å gå på besøk i hverandres liv”. Selv om vi etter hvert har vært gift i tjuefem år og kjenner hverandre godt etter mange "besøk", er det stadig mer å bli kjent med i det landskapet som er han – og meg.

Slike”besøk” trenger selvsagt ikke starte med en forsterka negativ reaksjon, selv om spørsmålet vi innledet med altså er betimelig fra tid til annen. Noen besøk skjer bare fordi en bestemmer seg for det. Med utgangspunkt i helt andre spørsmål – knyttet til fortid, nåtid eller framtid. De trenger heller ikke begrenses til par relasjonen. Kanskje det kan være en ide for denne helga: Sette av tid sammen med partneren, en av ungene eller en god venn(inne) og invitere deg selv på besøk i vedkommendes liv ved å si noe sånt som at ”i dag har jeg lyst til bli bedre kjent med deg”… Og så kan du ta med f.eks et av disse spørsmålene: Hva opptar deg mest for tida? Hvilke tre leker likte du best å leke som barn? Hvordan ser du for deg at livet ditt er om fem år?

‍

Fordi jeg vet at jeg går inn i en utfordrende tid på året – og ikke er så virkelighetsfjern at jeg tenker at det blir annerledes denne gang, bruker jeg litt energi til å forberede meg. Det ville være feil å si at jeg har vinterdepresjon, men som så mange andre, blir jeg litt «tung».Kan jeg egentlig gjøre noe med det? Må jeg ikke bare «ta det som det kommer»?Som med så mye annet, tenker jeg at dette også har med bevissthet å gjøre, og jeg gjør noen valg som hjelper meg. Et av dem er at gjør som «Fredrik Mus» i en barnebok jeg har lest for mange små: Sommeren igjennom samler jeg solstråler til vinteren kommer. Er ute når anledningen byr seg fra tidlig vår til høsten blir guffen. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg er adskillig vanskeligere å få ut når det er vinter. Jeg er ikke glad i verken ski, vinterstøvler eller tykke klær.

Hva mer gjør jeg? Et helt konkret lite løft har jeg de siste årene fått gjennom en liten dose D-vitaminer hver morgen i ti av årets måneder. I tillegg gjør jeg noen små mentale øvelser: Når jeg rydder inn det vi ryddet fram i våres, forteller jeg meg selv at det ikke er så forferdelig lenge til det skal fram igjen. Der framme ligger en ny vår som en gulrot i min bevissthet. Jeg skal ikke inn i vinteren, jeg skal gjennom den.«Om helsa holder og Gud vil», som mormor pleide å si. Dessuten forteller meg selv at det er noe fint med alle de fire årstidene vi tross alt er velsigna med i dette landet. Alle har de sine begrensninger – og sine muligheter. Alle har de sine egne utfordringer – og sin egen ro. Høsten byr på rytme. Jobbmøter, fritidsaktiviteter og andre private avtaler sørger for at de fleste av oss går inn i en annen modus ved slutten av sommeren. Mens sommeren i hvert fall i mitt liv er litt flytende og med andre typer fellesskap, opplever jeg at det er mer hverdag over høsten. Og jeg liker jo hverdager …

Jeg tror faktisk ikke at jeg ville likt sommer hele året, heller, for å være helt ærlig. Det er nok kontrastene som gjør at jeg elsker våren og setter så stor pris på sommeren. Nå kan jeg glede meg til å samle noen folk rundt spisebordet hjemme – med tente stearinlys og god mat. Det er god kontrast til sommerens møtepunkter ved bakerovnen på hytta i de lyseste sommerkveldene. Variasjonen er viktig. Jeg vil verdsette begge deler. Vinterkveldene med bøker og tidlig kveld. Sommerkveldene da jeg rusler rundt og vanner blomster og grønnsaker og «aldri» får lagt meg fordi det er så lyst …

Da jeg vokste opp var det alltid mer pålegg i kjøleskapet i helgene. Det var brus på lørdag – og søndagsmiddag med stek. I vår tid har vi mistet noe av det. Har jeg lyst, tar jeg et glass vin en torsdagskveld og søndagsmiddagen midt i uka. Forskjellen på helg og hverdag er mindre, nesten visket ut for mange av oss. Og jeg tenker med meg selv at det er dumt. Vi trenger variasjon – og skal jeg glede meg over det lille ekstra, trenger jeg dager uten. Jeg trenger vinteren for å bli så begeistret som jeg faktisk er, når våren kommer. Og kanskje er det fordi det har vært sommer, at jeg kan finne de gode sidene ved høsten. «Det er en tid alt» skrev Forkynneren i Det gamle testamentet. «En tid for å plante og en tid for å rykke opp», fortsetter han. Det er noe godt med å følge denne rytmen, også. I disse dager høster vi de siste tomatene, agurkene og squashen på hytta. Sommerblomstene skal snart få si takk for seg, plenen klippes for siste gang før vinteren. Vi går inn i en nytid. Og jeg gjør alt jeg gjør med en tanke om at det er bra. Forteller meg selv at det skjer mye under jorda mens det tilsynelatende er ganske dødt oppå. Et tomt veksthus, planter som ser tilsynelatende døde ut. Jeg kan ta det som et slags håpløst punktum, eller fortelle meg selv igjen og igjen at det faktisk er en tid for alt. Den allerede nevnte Forkynneren sier det på sin måte: «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt.» Nyt høsten, gled dere over kontrastene, gjør gode forberedelser – og vit: Det blir vår.

‍

Gemalen forble i hovedstaden, men kom på besøk i helgene og kanskje en kveld i uka. Resten av tiden var jeg «all by myself». Noen hyttenaboer i stort sett samme ærend hadde jeg rundt meg, også, men vi tråkket ikke ned dørene hos hverandre.

Det var fint å få besøk av Dag, men etter noen uker kjente jeg at jeg var litt sulteforet på impulser. Det jeg visste, gikk opp for meg da det ikke var der lenger: Jeg trenger å sparre med flere enn han jeg deler hverdagen med. Joda, jeg kunne ringe noen, og jeg gjorde det. Men jeg er ikke et «telefon-menneske». Jeg liker samtalene face to face.

Det var ikke synd på meg, men jeg fikk en nærliggende påminnelse om noe viktig ved det å leve sammen …

Fra tid til annen treffer jeg mennesker som prøver å møte alle partnerens behov. Eller som forventer at han eller hun de lever sammen med, tar ansvar for å fylle det jeg kaller behovstanken deres. Det første er en umulig oppgave å påta seg, og det andre er et krav ingen kan leve opp til over tid. Man knekker av begge deler. Verst er det i de forholdene der begge disse forventingene finnes. Den ene krever og den andre gjør alt han eller hun makter for å leve opp til kravene.

– Hva gjorde at det skar seg? spurte mannen min en bekjent for noen år siden. På det tidspunkt hadde hun en god stund vært i et forhold som utenfra sett virket lovende. Så ble det plutselig slutt. -– Jo, jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra, svarte hun raskt, og la til i en ironisk tone: – Og det var han også. Forelskelsen hadde gjort henne blind for at mannen hun hadde funnet, ikke var den oppofrende typen hun oppfattet i starten. Etter hvert ble hun mer seende og valgte å gå ut av et forhold som det viste seg hadde ett sentrum: han.

I samlivet er vi både mottakere og givere. Ideelt sett. Jeg har ansvar for å ta vare på relasjonen ved å være oppmerksom på partners behov – og mine egne. Han har det samme ansvaret. Hva disse behovene er, finner vi ut ved å «gå på besøk i hverandres liv», som vi har skrevet om mange ganger.Vi er begge nysgjerrige på den andres hverdag. Gemalen kan ringe meg når han sitter i kø hjem fra jobb bare for å spørre hvordan dagen min har vært og hvordan jeg har det. Og han deler gjerne fra sine egne opplevelser.  Jeg setter stor pris på det initiativene. Vi leser nyhetssaker i avisen og spør hverandre hva vi tenker om det vi leser.Bruker tid på å lytte oss fram til sinnsstemninger, bekymringer og gleder hos den andre. Stiller spørsmål. Men vi vet begge: Ingen av oss kan tilfredsstille alle lengsler og behov hos den andre. Vi trenger begge andre impulser og et større nettverk. Å erkjenne det, er ikke et nederlag, men frigjørende.

Jeg merket det på forsommeren. Til tross for at min oppmerksomme mann var så definitivt på tilbudssiden, savnet jeg småpraten med venner, perspektivene når jeg rusler rundt i byen, ja til og med stemningen på T-banen. Siden han hadde bilen, var det han som handlet når han var innom –og jeg tok meg selv i å savne vurderingen av hvilken vare jeg skulle velge i butikken. Selv om jeg er godt vant med hjemmekontor, har jeg i alle år hatt lunsjpause sammen med andre noen dager i uken. Våren 2020 ble annerledes. Jeg ble underernært på vanlige hverdagsopplevelser. Og på tilfeldige og planlagte møtepunkt med venner og bekjente. Sånt er jo verdt å reflektere over…

Vi har i mange år vært opptatt av å oppmuntre hverandre til å få andre impulser enn de vi gir hverandre. Verdien av det ble tydeligere for meg våren 2020. Det fører meg tilbake til en av våre (andre) hjertesaker:Rytme. Det gjelder å finne en god rytme: Tid sammen for bare oss to. Tid alene.Og tid for andre impulser – enten det handler om mennesker eller aktiviteter.

For mange år siden leste jeg et sitat i en bok som jeg har tatt med meg siden: «Don’t look to people for what only God can give». Ikke se hen til mennesker for det som bare Gud kan gi deg. I et trosperspektiv er det et viktig råd. Men ikke bare der. Det handler om at mennesker generelt og partneren spesielt verken kan eller skal møte alle dine og mine behov. Vi må finne andre kilder. Hvis ikke det skjer, tørker vi fullstendig ut – og kravene til omgivelsene blir mer enn de skal leve med.  

‍

Så er sommeren definitivt på hell … Jeg vet det, for i dag tok jeg på meg langbukse for første gang siden midten av mai. Jeg er «skjørtedame» sommerstid. Helst barbent. Sokker får vente enda litt. Jeg gruer meg til vinterstøvler. Sommeren ble overraskende god – alle restriksjoner til tross. Blogg-skrivingen min ble lagt bort for en tid. Jeg beklager, men jeg skriver bok og det gir meg et visst tunnelsyn. Joda, jeg har skrevet før, men dette er annerledes. Et større prosjekt som krever dypdykk i arkiver og menneskers sterke historier. Derfor måtte jeg gjøre noen valg i april – og rydde litt mental plass. Det er det det skal handle om nå, når jeg tror at jeg er tilbake med ukentlige refleksjoner …

Når høsten kommer sigende, betyr det et girskifte for de fleste av oss. Sommerens letthet og litt tilfeldige program byttes ut med aktivitetskalendere på kjøleskapsdøra og betydelig mer krevende logistikk. Selv vi som barnløst ektepar i voksen alder, merker det. Det bare aner meg hvordan det er for dere som har barn og ungdommer med diverse aktiviteter i huset. Ikke minst nå når de ikke bare skal sendes av sted med treningstøy og langpannekaker, men følges opp med formaninger om avstand og kohorter pluss en liten flaske antibac. Selv om vi begynner å vende oss til en del restriksjoner, ligger det an til at høsten kan bli litt mer krevende for de fleste av oss enn vi er vant med. Det er litt mer å huske på enn før. For egen del har jeg kommet fram til at det er i disse dager jeg må bevisstgjøre meg på hvordan jeg vil at min og vår høst skal være.

For alle del: Jeg vet at ikke alt styres av mine valg, men for min del er det viktig med gjennomtenkning av hvordan jeg – og i neste omgang vi – vil at denne høsten skal bli? Vi deler ett klart ønske med de fleste jeg kjenner: den skal ikke bli for travel. Både jeg selv og de fleste jeg kjenner vet allikevel: det skjer ganske fort.  Dessuten er «travelt» et relativt begrep. Travelt for meg, er antagelig litt annerledes enn for deg. Jeg spør derfor meg selv: Hva var årsaken sist jeg stupte inn i juleferien og kjente at høsten hadde blitt for travel? Var det ytre omstendigheter jeg selv ikke var herre over som gjorde det, eller var det valg jeg selv gjorde som førte meg inn i kortpustheten? For min del handler det ofte om egne valg – og om manglende evne til å justere hverdagen når ting jeg ikke er herre over krevde mer enn det skulle. En hjelp på veien her i huset, er en skikkelig gjennomgang av kalenderen der vår ukentlig «date» og et ukentlig jobbfritt døgn – vi kaller det sabbat – legges inn tidlig. Og så må vi bare erkjenne at vi ikke kan få meg oss alt vi lyster. Jeg har jobbet med ungdom i mange år, og har funnet ut at noe av den viktige gammel-kone-visdommen jeg kan gi videre til dem, er at heller ikke de kan det. «Livet består også av ting du går glipp av, men det går fint», har jeg hørt meg selv si – mange ganger.

Travelhet er allikevel bare ett stikkord når det gjelder månedene som ligger foran oss. Egentlig er jeg ikke fan av målsetninger som begynner med ikke, selv om en viss ro over livet er viktig for meg. Jeg vil helst ha det positive fortegnet – båret av en viss nøkternhet. Den – ikke for lange listen – inneholder noen mennesker jeg vil prioritere, et par bøker jeg har lyst til å lese, et strekk-område, noen gode impulser. Kan det kalenderføres, skjer det på denne tiden. Erfaringen er at det er enklere å flytte noen aktiviteter enn å putte ting som jeg har ønsket å prioritere, innimellom senere.

Når det er gjort, er det bare å ønske høsten velkommen.    

‍

Jeg skjønner at tempoet er høyt for noen. Men. Uansett. På aktivitetsfronten og når det gjelder sosialt liv, har det vært stille en stund. Det leses, legges puslespill, bakes og ordnes mer i de tusen hjem enn det vi er vant med. Mye av det er bra, men det kan bli i overkant. Når gemalen finner fram pastamaskinen fordi han har tid til det, har det skjedd noe med hverdagsrytmen selv for oss som har tutet tilhøreres ører fulle med rytmeprat de siste årene.

Men nå går vi altså inn i den stille uken…

Noen har prøvd å si at påsken er avlyst, men det må ha vært en aprilspøk. Den kommer – egentlig som en lang og god tid fra og med første påskedag, om vel en uke. Etter den stille uken… Den uken som minner oss om at påsken i sitt egentlige vesen verken har med hyttetur eller krimbøker å gjøre. Påsken er kirkens høytid, og hadde den vært helt normal, hadde vi rammet inn gode tradisjoner mellom to viktige samlinger: Palmesøndag med Jesus som rir inn i Jerusalem for å møte sin skjebne, og første påskedag da jubelen stod i taket fordi den korsfestede mesteren har stått opp. Mellom der hadde vi kanskje samlet venner til kvelds, og muligens feiret nattverd rundt bordet, skjærtorsdag kveld. Langfredag hadde vi listet oss litt gjennom den dagen som på engelsk har fått det navnet som passer aller best: Good Friday.

Men sånn blir det ikke i år. Vi tar gudstjenestene fra sofakroken hjemme og inviterer ingen. Men vi har en ypperlig anledning til å kjenne enda mer på hva den lange dagen som heter god, egentlig handler om. På den dagen sørget Jesus for tilgang til en fred som er dypere og annerledes enn den freden vi kan kjenne på når livet er på stell…  Sånn som vi husker det fra noen uker tilbake. Da vi var relativt bekymringsfrie og trodde vi hadde jobber og inntekt og at påskeplanene var klare…  

I stedet sitter vi her, fredag før den stille uken, og merker hvor sårbare vi er. Som verden, nasjon og enkeltmennesker. Vi må innrømme at vi, tross alt, befinner oss i et av verdens mer priviligerte og trygge hjørner, samtidig som usikkerheten gnager.

Nettopp da er det veldig bra å vite at påsken ikke er avlyst. Og at den ikke ble avlyst den gangen Jesus ropte til Gud i Getsemane og ba inderlig om å få slippe å møte det som lå foran ham. Det var ikke til å unngå, det han skulle gjennom. Derfor gikk han hele veien…  Og han gikk den alene.

Vi må gå hele denne veien, vi, også. Alene – og sammen. Sannheten er at vi faktisk ikke visste mer om hva framtiden skulle bringe før dette skjedde enn vi gjør nå, selv om vi føler at vi hadde mer kontroll. Det betyr at når dette er over, er vi egentlig ikke mer herre over tilværelsen enn vi er i dag. Selv om skolene etter hvert åpnes igjen og det blir liv i mange arbeidsplasser. Selv om vi kan møtes og slippe å spise alene.

Nettopp derfor er det godt påsken ikke er avlyst.

Godt at Jesus tok kampen. Gjorde klart alt som skal til for at du og jeg kan puste ut og legge hver enkelt dag, hver kjip følelse, hver lille glede – og alle feila fra i går… i hans hender. Og bytte det med den freden som bare finnes i det møtepunktet.

Velsigna påske.

‍

Vi jobber – og jeg er stadig litt nazi på egen rytme i så måte. Klokka ringer sju. Det er litt seinere enn jeg egentlig våkner, men vi unner oss en litt roligere morgen enn vi er vant med. Det er det også grunn til å takke for.

Jeg har for anledningen plukket fram det gamle amerikanske utsagnet Count your blessings – tell dine velsignelser. Hva er jeg takknemlig for, og hva gleder jeg meg over, akkurat ved inngangen til denne helgen? To ting er allerede nevnt: Litt ekstra rolige morgener, er en. Middag med gemalen hver dag den andre. La meg dessuten legge til: Som han lager. Jeg føler meg faktisk litt bortskjemt.

Hva mer?
‍
- Våren er her. For fem år siden var det snøføyke på denne dagen. Nå spirer det jammen rundt oss.

- For ei som aldri har ringt noen uten å ha et spesielt ærend, er dessuten det å ringe bare for å prate - og leve greit med det - en blessing. Det er det også å ha venner jeg kan ringe til. Nytt for meg er at jeg har lært meg å sette pris på facetime.

- Fordypet vennskap. I en tid da vi skal omgås lite, har vi hatt mer kontakt med ett nabopar. Både på telefon og et par ganger i samme rom med god avstand. Det er veldig fint. Verdt å sette på lista over velsignelser.

- Tid. Ikke mer, men til annen bruk. Ingen av oss har fått et minutt mer tid de siste par ukene, til tross for at vi påstår det. Men vi har blitt tvunget til å bruke tiden vår annerledes. Det tror jeg i seg selv er en velsignelse. Måtte vi bare notere oss og huske hva det var vi verdsatte i denne tiden – og hva vi ikke savner.

- Helse. Foreløpig er vi, så langt vi vet, friske. Det er ingen selvfølge selv om vi har vært veldig forsiktige. Pilene peker oppover og vi føler med de som rammes.

- At det finnes en av-knapp på TV. Vi har gjort et valg om å følge nyhetene i avisen. De første par dagene fulgte jeg altfor godt med på TV og erkjente jeg at jeg kunne bli hekta på nyhetene der. Og skrudde av. Siden har vi holdt det sånn. Vi har funnet et par serier vi følger i stedet. Fyller feelgood-tanken uten å stenge verken verden eller realitetene ute. Det har vært et godt valg – som vi takker for.

Lista kan og skal gjøres lenger.

Hva vil du skrive på din når du teller dine velsignelser og fokuserer på hva du er takknemlig for?

God helg.  

‍

La meg si en ting fort. Jeg er dypt takknemlig for helsevesenet og den formidable innsats som gjøres. Jeg bøyer meg i støvet overfor de som må ta store og vanskelige beslutninger.Jeg har nesegrus beundring overfor de lærerne – tidligere kollegaer inkludert – som fikk bratt læringskurve på digitale plattformer og som utviser en kreativitet det er grunn til å ta av seg hatten for. Men de jeg kanskje føler aller mest med i disse dager, det er de småbarnsforeldrene som prøver å sjonglere eget hjemmekontor og barnas skoleforpliktelser og aktivitetsbehov. At det kan gå på tålmodigheten – og samlivet – løs, skjønner til og med sånne som oss.

Vi, som har rigget oss til med hjemmekontor i hvert vårt rom – og møtes til lunsj. For at det ikke skal gå helt i stå for oss. God rytme er i min verden svaret på det meste. Derfor ringer vekkeklokka til vanlig tid. Så går vi altså hver til vårt – i hovedsak innenfor husets vegger. Gemalen har hatt noen få oppgaver andre steder knyttet til jobb, mens jeg har holdt meg hjemme med unntak av en daglig spasertur. Mitt krav. Dag ser ikke helt behovet, men jeg insisterer. Påstår at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke får luftet meg. – Det kan vi jo ikke ha noe av, sier han – og blir med. Innrømmer til og med at våren er på vei.

Hvorfor dette litt rigide oppsettet? Fordi det er i de gode tidene at man lager systemer for de dårlige. Vi prøver å være i forkant. Ikke tære mer på hverandre enn nødvendig, men legge tilrette for at vi kan jobbe i fred. (Akkurat det der skjønner jeg er en drøm for dere som har barn hjemme…) Sette oss i en situasjon der vi fremdeles kan møte blikk i en pause og spørre hverandre hvordan arbeidsdagen har vært så langt. Vi kjenner oss selv godt nok til å vite at surrete rytme med uavklarte arbeidssteder og manglende timeplan – altså et liv langt fra den hverdagen vi vanligvis har – ville ødelegge mer enn den bygger. Joda, vi nyter ferier sammen når vi har det, og vi har ukentlig date som vi ofte omtaler som den viktigste investeringen i våre samliv. Men vi har så ofte erfart at erfaringer og opplevelser hver for oss tilfører forholdet vårt viktige ting. Individuelle opplevelser er mangelvare i disse dager, men tid hver for oss kan vi fremdeles gi hverandre. For så allikevel å ha mer tid sammen enn vi er vant til – og som vi er takknemlige for.

Hvis dere som har barn hjemme klarer å få til noe av det samme, tror vi samlivet kan tjene på det. At dere ikke prøver å gjøre alt samtidig – sammen; Ha hjemmekontor, organisere skoleoppgaver for barna, aktivisere minstemann. Er det gjennomførbart, tror vi det er en fordel å gi hverandre individuell alenetid i en så fast rytme som mulig. For eget og familiens beste. Det er ikke et mål at dere skal gå ut av disse ukene og være intenst lykkelige for at dere endelig har fått masse tid sammen som familie – og med ungene. Målet er at vi skal gjøre det beste vi kan ut av de dagene og det rammeverket vi faktisk har akkurat nå.

Vi tillater oss derfor tre tips før neste uke med nye utfordringer:

- Ikke la dagene flyte, men bli enige om en rytme – og ta helg.

- Ikke anta hva partneren/resten av familien trenger eller ønsker, men spør: Hva tenker du skal til/hva kan jeg bidra med for at dette kan bli en god dag for deg?

- Evaluer og finn eventuelt andre løsninger.

Spør: Hva har vært bra med denne dagen? Er det noe du tenker at vi kan/skal gjøre annerledes i morgen/til uka? Og legg gjerne til: Hva bekymrer deg/gjøre deg urolig/gjør deg glad/takknemlig for tida?

- Jeg må få gjort noe med den stolpen der, sa gemalen forleden og pekte på gjerdet rundt en av plattingene på hytta. - Å, må du det. Den ser da fin ut? Jeg så nok litt undrende på ham, for forklaringen kom fort: - Den er pill råtten. Du skjønner, jeg har juksa, sa han. - Jeg hadde ikke tid - eller gidd - til å få gjort noe med det i fjor, så jeg bare sparkla og malte over, så den så bra ut. Stikker du en kniv i’n, går’n rett igjennom. Vi kan jo ikke ha det sånn, for hvis noen setter seg på den, ramler de rett uti syrinhekken …

Fasaden så altså fin ut, men om noe la tyngden sin på den, ville den svikte helt …

Det er så lett å pusse på fasaden. Få livet til å se fint ut. Men hvordan er det når det trykker litt til? Har vi verdier og holdninger, ikke minst en etablert trygghet og akseptasjon av at livet faktisk ikke er friksjonsfritt, som gjør at vi tåler den tyngden motgang gir oss? Eller endringer av den typen vi står overfor i disse dager.

Jeg har på ingen måte behov for å snakke lettvint om den situasjonen vi som samfunn – som verden – befinner seg i nå. Noen har virkelig gode grunner til å være svært bekymret, mens andre trygt kan skjerpe seg. Vi må ta situasjonen på det største alvor og bruke hodet. De av oss som driver med den slags, bør i tillegg be. Helst uten å tro at Gud trenger informasjon om ståa. Han ser det nok – og er antagelig den minst overrasket av alle. Selv om jeg ikke på noen måte mistenker han for å ha satt dette i verk som en slags straff, som noe påstår. Nok om akkurat det …

Selv har vi søkt litt dekning på den allerede nevnte hytta og tar hjemmekontordager stort sett her – i hvert fall fram mot påske. Vi er takknemlige for myndighetenes strikte restriksjoner - som vi merker konsekvensene av i form av avlyste arrangementer og de inntektstap som følger av det. Spørsmålet for meg blir hva uroen knyttet til det, ramler ned på i mitt liv. Tar jeg det med ro og tenker at ja, livet er sårbart, og nå står vi ansikt til ansikt med akkurat det? Det var en underlig opplevelse i går kveld å komme inn i en dagligvarebutikk der en skulle tro det var to dager før jul. Vi skulle handle for helga (inkludert en pakke toalettpapir), og fikk for så vidt gjort det – selv om vi ikke fikk tak i brød. Det var mye frykt å spore. Noen av dem med de mest overfylte handlevognene er kanskje blant dem som har jugd seg til en test på legevakta, også. De som panikken virkelig har grepet tak i. Frykt kan ha mange årsaker. Noen ganger kan røttene til vår egen panikk være at vi har jobbet for mye med fasaden og for lite med fundamentet. Det har muligens blitt sparkla og malt mye på overflata i livet …

Kanskje dette kan bli en tid for den viktige refleksjonen over hva vi vil at livet vårt skal preges av – og bæres av. Slik at det holder tyngden av den virkeligheten Kolbein Falkeid beskriver så godt:

‍Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?