Vil Vekst Logo

Tonje og Dags blogg

Fordi vi har noe på hjertet

Impulsmangel

Jeg er introvert, og det har kommet godt med de siste månedene. Da det ble lov å bruke hytta i slutten av april, pakket jeg PC og alt jeg trengte for jobben min og dro dit. Ved spisebordet hvilte jeg blikket på sjøen mens jeg tenkte, og etter arbeidsdagens slutt kunne jeg kjenne grønt gress under beina og pusle med litt hagearbeid. Alene. Uten TV og med begrenset nett-tilgang.

Gemalen forble i hovedstaden, men kom på besøk i helgene og kanskje en kveld i uka. Resten av tiden var jeg «all by myself». Noen hyttenaboer i stort sett samme ærend hadde jeg rundt meg, også, men vi tråkket ikke ned dørene hos hverandre.

Det var fint å få besøk av Dag, men etter noen uker kjente jeg at jeg var litt sulteforet på impulser. Det jeg visste, gikk opp for meg da det ikke var der lenger: Jeg trenger å sparre med flere enn han jeg deler hverdagen med. Joda, jeg kunne ringe noen, og jeg gjorde det. Men jeg er ikke et «telefon-menneske». Jeg liker samtalene face to face.

Det var ikke synd på meg, men jeg fikk en nærliggende påminnelse om noe viktig ved det å leve sammen …

Fra tid til annen treffer jeg mennesker som prøver å møte alle partnerens behov. Eller som forventer at han eller hun de lever sammen med, tar ansvar for å fylle det jeg kaller behovstanken deres. Det første er en umulig oppgave å påta seg, og det andre er et krav ingen kan leve opp til over tid. Man knekker av begge deler. Verst er det i de forholdene der begge disse forventingene finnes. Den ene krever og den andre gjør alt han eller hun makter for å leve opp til kravene.

– Hva gjorde at det skar seg? spurte mannen min en bekjent for noen år siden. På det tidspunkt hadde hun en god stund vært i et forhold som utenfra sett virket lovende. Så ble det plutselig slutt. -– Jo, jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra, svarte hun raskt, og la til i en ironisk tone: – Og det var han også. Forelskelsen hadde gjort henne blind for at mannen hun hadde funnet, ikke var den oppofrende typen hun oppfattet i starten. Etter hvert ble hun mer seende og valgte å gå ut av et forhold som det viste seg hadde ett sentrum: han.

I samlivet er vi både mottakere og givere. Ideelt sett. Jeg har ansvar for å ta vare på relasjonen ved å være oppmerksom på partners behov – og mine egne. Han har det samme ansvaret. Hva disse behovene er, finner vi ut ved å «gå på besøk i hverandres liv», som vi har skrevet om mange ganger.Vi er begge nysgjerrige på den andres hverdag. Gemalen kan ringe meg når han sitter i kø hjem fra jobb bare for å spørre hvordan dagen min har vært og hvordan jeg har det. Og han deler gjerne fra sine egne opplevelser.  Jeg setter stor pris på det initiativene. Vi leser nyhetssaker i avisen og spør hverandre hva vi tenker om det vi leser.Bruker tid på å lytte oss fram til sinnsstemninger, bekymringer og gleder hos den andre. Stiller spørsmål. Men vi vet begge: Ingen av oss kan tilfredsstille alle lengsler og behov hos den andre. Vi trenger begge andre impulser og et større nettverk. Å erkjenne det, er ikke et nederlag, men frigjørende.

Jeg merket det på forsommeren. Til tross for at min oppmerksomme mann var så definitivt på tilbudssiden, savnet jeg småpraten med venner, perspektivene når jeg rusler rundt i byen, ja til og med stemningen på T-banen. Siden han hadde bilen, var det han som handlet når han var innom –og jeg tok meg selv i å savne vurderingen av hvilken vare jeg skulle velge i butikken. Selv om jeg er godt vant med hjemmekontor, har jeg i alle år hatt lunsjpause sammen med andre noen dager i uken. Våren 2020 ble annerledes. Jeg ble underernært på vanlige hverdagsopplevelser. Og på tilfeldige og planlagte møtepunkt med venner og bekjente. Sånt er jo verdt å reflektere over…

Vi har i mange år vært opptatt av å oppmuntre hverandre til å få andre impulser enn de vi gir hverandre. Verdien av det ble tydeligere for meg våren 2020. Det fører meg tilbake til en av våre (andre) hjertesaker:Rytme. Det gjelder å finne en god rytme: Tid sammen for bare oss to. Tid alene.Og tid for andre impulser – enten det handler om mennesker eller aktiviteter.

For mange år siden leste jeg et sitat i en bok som jeg har tatt med meg siden: «Don’t look to people for what only God can give». Ikke se hen til mennesker for det som bare Gud kan gi deg. I et trosperspektiv er det et viktig råd. Men ikke bare der. Det handler om at mennesker generelt og partneren spesielt verken kan eller skal møte alle dine og mine behov. Vi må finne andre kilder. Hvis ikke det skjer, tørker vi fullstendig ut – og kravene til omgivelsene blir mer enn de skal leve med.  

 

 

Les innlegget

Planer for høsten?

Så er sommeren definitivt på hell … Jeg vet det, for i dag tok jeg på meg langbukse for første gang siden midten av mai. Jeg er «skjørtedame» sommerstid. Helst barbent. Sokker får vente enda litt. Jeg gruer meg til vinterstøvler. Sommeren ble overraskende god – alle restriksjoner til tross. Blogg-skrivingen min ble lagt bort for en tid. Jeg beklager, men jeg skriver bok og det gir meg et visst tunnelsyn. Joda, jeg har skrevet før, men dette er annerledes. Et større prosjekt som krever dypdykk i arkiver og menneskers sterke historier. Derfor måtte jeg gjøre noen valg i april – og rydde litt mental plass. Det er det det skal handle om nå, når jeg tror at jeg er tilbake med ukentlige refleksjoner …

Når høsten kommer sigende, betyr det et girskifte for de fleste av oss. Sommerens letthet og litt tilfeldige program byttes ut med aktivitetskalendere på kjøleskapsdøra og betydelig mer krevende logistikk. Selv vi som barnløst ektepar i voksen alder, merker det. Det bare aner meg hvordan det er for dere som har barn og ungdommer med diverse aktiviteter i huset. Ikke minst nå når de ikke bare skal sendes av sted med treningstøy og langpannekaker, men følges opp med formaninger om avstand og kohorter pluss en liten flaske antibac. Selv om vi begynner å vende oss til en del restriksjoner, ligger det an til at høsten kan bli litt mer krevende for de fleste av oss enn vi er vant med. Det er litt mer å huske på enn før. For egen del har jeg kommet fram til at det er i disse dager jeg må bevisstgjøre meg på hvordan jeg vil at min og vår høst skal være.

For alle del: Jeg vet at ikke alt styres av mine valg, men for min del er det viktig med gjennomtenkning av hvordan jeg – og i neste omgang vi – vil at denne høsten skal bli? Vi deler ett klart ønske med de fleste jeg kjenner: den skal ikke bli for travel. Både jeg selv og de fleste jeg kjenner vet allikevel: det skjer ganske fort.  Dessuten er «travelt» et relativt begrep. Travelt for meg, er antagelig litt annerledes enn for deg. Jeg spør derfor meg selv: Hva var årsaken sist jeg stupte inn i juleferien og kjente at høsten hadde blitt for travel? Var det ytre omstendigheter jeg selv ikke var herre over som gjorde det, eller var det valg jeg selv gjorde som førte meg inn i kortpustheten? For min del handler det ofte om egne valg – og om manglende evne til å justere hverdagen når ting jeg ikke er herre over krevde mer enn det skulle. En hjelp på veien her i huset, er en skikkelig gjennomgang av kalenderen der vår ukentlig «date» og et ukentlig jobbfritt døgn – vi kaller det sabbat – legges inn tidlig. Og så må vi bare erkjenne at vi ikke kan få meg oss alt vi lyster. Jeg har jobbet med ungdom i mange år, og har funnet ut at noe av den viktige gammel-kone-visdommen jeg kan gi videre til dem, er at heller ikke de kan det. «Livet består også av ting du går glipp av, men det går fint», har jeg hørt meg selv si – mange ganger.

Travelhet er allikevel bare ett stikkord når det gjelder månedene som ligger foran oss. Egentlig er jeg ikke fan av målsetninger som begynner med ikke, selv om en viss ro over livet er viktig for meg. Jeg vil helst ha det positive fortegnet – båret av en viss nøkternhet. Den – ikke for lange listen – inneholder noen mennesker jeg vil prioritere, et par bøker jeg har lyst til å lese, et strekk-område, noen gode impulser. Kan det kalenderføres, skjer det på denne tiden. Erfaringen er at det er enklere å flytte noen aktiviteter enn å putte ting som jeg har ønsket å prioritere, innimellom senere.

Når det er gjort, er det bare å ønske høsten velkommen.    





Les innlegget

Enda en stille uke ...

I dag er det nesten litt morsomt å tenke på at vi er på vei inn i den stille uken… Noen av oss tenker vel at de tre foregående på sett og vis har vært stille nok. Ikke for det, jeg forstår at det går unna på hjemmekontorene og ikke minst i de hjemmene der man både skal undervise andre og være en slags rektor på hjemmeskolen. Takk også til alle dere som midt i alt holder landet gående som sykepleiere, leger, butikkansatte, håndverkere og you name it!

Jeg skjønner at tempoet er høyt for noen. Men. Uansett. På aktivitetsfronten og når det gjelder sosialt liv, har det vært stille en stund. Det leses, legges puslespill, bakes og ordnes mer i de tusen hjem enn det vi er vant med. Mye av det er bra, men det kan bli i overkant. Når gemalen finner fram pastamaskinen fordi han har tid til det, har det skjedd noe med hverdagsrytmen selv for oss som har tutet tilhøreres ører fulle med rytmeprat de siste årene.

Men nå går vi altså inn i den stille uken…

Noen har prøvd å si at påsken er avlyst, men det må ha vært en aprilspøk. Den kommer – egentlig som en lang og god tid fra og med første påskedag, om vel en uke. Etter den stille uken… Den uken som minner oss om at påsken i sitt egentlige vesen verken har med hyttetur eller krimbøker å gjøre. Påsken er kirkens høytid, og hadde den vært helt normal, hadde vi rammet inn gode tradisjoner mellom to viktige samlinger: Palmesøndag med Jesus som rir inn i Jerusalem for å møte sin skjebne, og første påskedag da jubelen stod i taket fordi den korsfestede mesteren har stått opp. Mellom der hadde vi kanskje samlet venner til kvelds, og muligens feiret nattverd rundt bordet, skjærtorsdag kveld. Langfredag hadde vi listet oss litt gjennom den dagen som på engelsk har fått det navnet som passer aller best: Good Friday.

Men sånn blir det ikke i år. Vi tar gudstjenestene fra sofakroken hjemme og inviterer ingen. Men vi har en ypperlig anledning til å kjenne enda mer på hva den lange dagen som heter god, egentlig handler om. På den dagen sørget Jesus for tilgang til en fred som er dypere og annerledes enn den freden vi kan kjenne på når livet er på stell…  Sånn som vi husker det fra noen uker tilbake. Da vi var relativt bekymringsfrie og trodde vi hadde jobber og inntekt og at påskeplanene var klare…  

I stedet sitter vi her, fredag før den stille uken, og merker hvor sårbare vi er. Som verden, nasjon og enkeltmennesker. Vi må innrømme at vi, tross alt, befinner oss i et av verdens mer priviligerte og trygge hjørner, samtidig som usikkerheten gnager.

Nettopp da er det veldig bra å vite at påsken ikke er avlyst. Og at den ikke ble avlyst den gangen Jesus ropte til Gud i Getsemane og ba inderlig om å få slippe å møte det som lå foran ham. Det var ikke til å unngå, det han skulle gjennom. Derfor gikk han hele veien…  Og han gikk den alene.

Vi må gå hele denne veien, vi, også. Alene – og sammen. Sannheten er at vi faktisk ikke visste mer om hva framtiden skulle bringe før dette skjedde enn vi gjør nå, selv om vi føler at vi hadde mer kontroll. Det betyr at når dette er over, er vi egentlig ikke mer herre over tilværelsen enn vi er i dag. Selv om skolene etter hvert åpnes igjen og det blir liv i mange arbeidsplasser. Selv om vi kan møtes og slippe å spise alene.

Nettopp derfor er det godt påsken ikke er avlyst.

Godt at Jesus tok kampen. Gjorde klart alt som skal til for at du og jeg kan puste ut og legge hver enkelt dag, hver kjip følelse, hver lille glede – og alle feila fra i går… i hans hender. Og bytte det med den freden som bare finnes i det møtepunktet.

Velsigna påske.

Les innlegget

Count your blessings ...

Middag sammen hjemme 16 dager i strekk… Jeg gjorde akkurat en opptelling og konstaterer: Det har ikke skjedd før i vårt ekteskap så langt. Det vil si tjuefem år. Joda, vi har hatt et par roadtrips som foreløpig innehar rekorden, men de må nok se seg slått før denne rytmen brytes. Jeg vet at for noen er middagsrekka vår helt normal, men med jobber vi reiser i og ikke helt A4-hverdager, er dette ganske eksepsjonelt i vår verden. Det er helt på pluss-sida. Vi er takknemlige. Gemalen er litt mer bekymret over at jeg har begynt å strikke, men glad for at jeg har bestilt Rummy på nettet. Den jeg kjøpte i Amsterdam på åttitallet befinner seg på hytta. Og der er vi jo ikke…

Vi jobber – og jeg er stadig litt nazi på egen rytme i så måte. Klokka ringer sju. Det er litt seinere enn jeg egentlig våkner, men vi unner oss en litt roligere morgen enn vi er vant med. Det er det også grunn til å takke for.

Jeg har for anledningen plukket fram det gamle amerikanske utsagnet Count your blessings – tell dine velsignelser. Hva er jeg takknemlig for, og hva gleder jeg meg over, akkurat ved inngangen til denne helgen? To ting er allerede nevnt: Litt ekstra rolige morgener, er en. Middag med gemalen hver dag den andre. La meg dessuten legge til: Som han lager. Jeg føler meg faktisk litt bortskjemt.

Hva mer?

- Våren er her. For fem år siden var det snøføyke på denne dagen. Nå spirer det jammen rundt oss.

- For ei som aldri har ringt noen uten å ha et spesielt ærend, er dessuten det å ringe bare for å prate - og leve greit med det - en blessing. Det er det også å ha venner jeg kan ringe til. Nytt for meg er at jeg har lært meg å sette pris på facetime.

- Fordypet vennskap. I en tid da vi skal omgås lite, har vi hatt mer kontakt med ett nabopar. Både på telefon og et par ganger i samme rom med god avstand. Det er veldig fint. Verdt å sette på lista over velsignelser.

- Tid. Ikke mer, men til annen bruk. Ingen av oss har fått et minutt mer tid de siste par ukene, til tross for at vi påstår det. Men vi har blitt tvunget til å bruke tiden vår annerledes. Det tror jeg i seg selv er en velsignelse. Måtte vi bare notere oss og huske hva det var vi verdsatte i denne tiden – og hva vi ikke savner.

- Helse. Foreløpig er vi, så langt vi vet, friske. Det er ingen selvfølge selv om vi har vært veldig forsiktige. Pilene peker oppover og vi føler med de som rammes.

- At det finnes en av-knapp på TV. Vi har gjort et valg om å følge nyhetene i avisen. De første par dagene fulgte jeg altfor godt med på TV og erkjente jeg at jeg kunne bli hekta på nyhetene der. Og skrudde av. Siden har vi holdt det sånn. Vi har funnet et par serier vi følger i stedet. Fyller feelgood-tanken uten å stenge verken verden eller realitetene ute. Det har vært et godt valg – som vi takker for.

Lista kan og skal gjøres lenger.

Hva vil du skrive på din når du teller dine velsignelser og fokuserer på hva du er takknemlig for?

God helg.  




Les innlegget

I disse tider 2

Noen mener at det blir flere skilsmisser når dette er over… Det kan hende. Det kan også hende vi til fulle ser verdien i relasjoner foran alt annet som fyller livet. I så fall kan mange relasjoner komme styrket ut av dette. Vi merker i hvert fall at vi er sosiale vesener. Selv vi som er introverte. Det siste er forresten en fordel i disse dager.

La meg si en ting fort. Jeg er dypt takknemlig for helsevesenet og den formidable innsats som gjøres. Jeg bøyer meg i støvet overfor de som må ta store og vanskelige beslutninger.Jeg har nesegrus beundring overfor de lærerne – tidligere kollegaer inkludert – som fikk bratt læringskurve på digitale plattformer og som utviser en kreativitet det er grunn til å ta av seg hatten for. Men de jeg kanskje føler aller mest med i disse dager, det er de småbarnsforeldrene som prøver å sjonglere eget hjemmekontor og barnas skoleforpliktelser og aktivitetsbehov. At det kan gå på tålmodigheten – og samlivet – løs, skjønner til og med sånne som oss.

Vi, som har rigget oss til med hjemmekontor i hvert vårt rom – og møtes til lunsj. For at det ikke skal gå helt i stå for oss. God rytme er i min verden svaret på det meste. Derfor ringer vekkeklokka til vanlig tid. Så går vi altså hver til vårt – i hovedsak innenfor husets vegger. Gemalen har hatt noen få oppgaver andre steder knyttet til jobb, mens jeg har holdt meg hjemme med unntak av en daglig spasertur. Mitt krav. Dag ser ikke helt behovet, men jeg insisterer. Påstår at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke får luftet meg. – Det kan vi jo ikke ha noe av, sier han – og blir med. Innrømmer til og med at våren er på vei.

Hvorfor dette litt rigide oppsettet? Fordi det er i de gode tidene at man lager systemer for de dårlige. Vi prøver å være i forkant. Ikke tære mer på hverandre enn nødvendig, men legge tilrette for at vi kan jobbe i fred. (Akkurat det der skjønner jeg er en drøm for dere som har barn hjemme…) Sette oss i en situasjon der vi fremdeles kan møte blikk i en pause og spørre hverandre hvordan arbeidsdagen har vært så langt. Vi kjenner oss selv godt nok til å vite at surrete rytme med uavklarte arbeidssteder og manglende timeplan – altså et liv langt fra den hverdagen vi vanligvis har – ville ødelegge mer enn den bygger. Joda, vi nyter ferier sammen når vi har det, og vi har ukentlig date som vi ofte omtaler som den viktigste investeringen i våre samliv. Men vi har så ofte erfart at erfaringer og opplevelser hver for oss tilfører forholdet vårt viktige ting. Individuelle opplevelser er mangelvare i disse dager, men tid hver for oss kan vi fremdeles gi hverandre. For så allikevel å ha mer tid sammen enn vi er vant til – og som vi er takknemlige for.

Hvis dere som har barn hjemme klarer å få til noe av det samme, tror vi samlivet kan tjene på det. At dere ikke prøver å gjøre alt samtidig – sammen; Ha hjemmekontor, organisere skoleoppgaver for barna, aktivisere minstemann. Er det gjennomførbart, tror vi det er en fordel å gi hverandre individuell alenetid i en så fast rytme som mulig. For eget og familiens beste. Det er ikke et mål at dere skal gå ut av disse ukene og være intenst lykkelige for at dere endelig har fått masse tid sammen som familie – og med ungene. Målet er at vi skal gjøre det beste vi kan ut av de dagene og det rammeverket vi faktisk har akkurat nå.

Vi tillater oss derfor tre tips før neste uke med nye utfordringer:

- Ikke la dagene flyte, men bli enige om en rytme – og ta helg.

- Ikke anta hva partneren/resten av familien trenger eller ønsker, men spør: Hva tenker du skal til/hva kan jeg bidra med for at dette kan bli en god dag for deg?

- Evaluer og finn eventuelt andre løsninger.

Spør: Hva har vært bra med denne dagen? Er det noe du tenker at vi kan/skal gjøre annerledes i morgen/til uka? Og legg gjerne til: Hva bekymrer deg/gjøre deg urolig/gjør deg glad/takknemlig for tida?

Les innlegget

I disse tider

- Jeg må få gjort noe med den stolpen der, sa gemalen forleden og pekte på gjerdet rundt en av plattingene på hytta. - Å, må du det. Den ser da fin ut? Jeg så nok litt undrende på ham, for forklaringen kom fort: - Den er pill råtten. Du skjønner, jeg har juksa, sa han. - Jeg hadde ikke tid - eller gidd - til å få gjort noe med det i fjor, så jeg bare sparkla og malte over, så den så bra ut. Stikker du en kniv i’n, går’n rett igjennom. Vi kan jo ikke ha det sånn, for hvis noen setter seg på den, ramler de rett uti syrinhekken …

Fasaden så altså fin ut, men om noe la tyngden sin på den, ville den svikte helt …

Det er så lett å pusse på fasaden. Få livet til å se fint ut. Men hvordan er det når det trykker litt til? Har vi verdier og holdninger, ikke minst en etablert trygghet og akseptasjon av at livet faktisk ikke er friksjonsfritt, som gjør at vi tåler den tyngden motgang gir oss? Eller endringer av den typen vi står overfor i disse dager.

Jeg har på ingen måte behov for å snakke lettvint om den situasjonen vi som samfunn – som verden – befinner seg i nå. Noen har virkelig gode grunner til å være svært bekymret, mens andre trygt kan skjerpe seg. Vi må ta situasjonen på det største alvor og bruke hodet. De av oss som driver med den slags, bør i tillegg be. Helst uten å tro at Gud trenger informasjon om ståa. Han ser det nok – og er antagelig den minst overrasket av alle. Selv om jeg ikke på noen måte mistenker han for å ha satt dette i verk som en slags straff, som noe påstår. Nok om akkurat det …

Selv har vi søkt litt dekning på den allerede nevnte hytta og tar hjemmekontordager stort sett her – i hvert fall fram mot påske. Vi er takknemlige for myndighetenes strikte restriksjoner - som vi merker konsekvensene av i form av avlyste arrangementer og de inntektstap som følger av det. Spørsmålet for meg blir hva uroen knyttet til det, ramler ned på i mitt liv. Tar jeg det med ro og tenker at ja, livet er sårbart, og nå står vi ansikt til ansikt med akkurat det? Det var en underlig opplevelse i går kveld å komme inn i en dagligvarebutikk der en skulle tro det var to dager før jul. Vi skulle handle for helga (inkludert en pakke toalettpapir), og fikk for så vidt gjort det – selv om vi ikke fikk tak i brød. Det var mye frykt å spore. Noen av dem med de mest overfylte handlevognene er kanskje blant dem som har jugd seg til en test på legevakta, også. De som panikken virkelig har grepet tak i. Frykt kan ha mange årsaker. Noen ganger kan røttene til vår egen panikk være at vi har jobbet for mye med fasaden og for lite med fundamentet. Det har muligens blitt sparkla og malt mye på overflata i livet …

Kanskje dette kan bli en tid for den viktige refleksjonen over hva vi vil at livet vårt skal preges av – og bæres av. Slik at det holder tyngden av den virkeligheten Kolbein Falkeid beskriver så godt:

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Les innlegget

Regler og sånn...

Denne uka tilbringer vi på hytta. Selv om vi ikke lenger styres av skolens ferietider, slik vi gjorde, er liksom uke 8 vinterferieuka vår. Vaner er vonde å vende. Og noen ganger unødvendig å snu på. Så vi har halvveis feriedager medbragt pc-er og litt løse timeplaner i vårt sommerparadis… Uten en snøklatt utenfor døra, men med peisfyr og enkelt hytteliv inne. I går tok vi forresten litt av vårsjauen utendørs. Det var en merkelig opplevelse tatt i betraktning at det fremdeles står februar på kalenderen.

I bilen på vei hit ned hørte jeg på radio. Temaet var «hytteregler» og et par kjendiser ble bedt om å dele sine. Jeg så fram til å få noen nye innspill, men «nok øl i kjøleskapet» er liksom ikke det viktigste i vår verden… Men vi har altså våre. At man skriver i hytteboka er en. Vann-vett er en annen. Hos oss går alt gråvannet inne i en tank som må tømmes, og sånt utløser jo et rigid regelverk. Greit fulgt opp av regler for strømbruk. Ikke så mye fordi det koster, men fordi sikringene går i vilden sky om ikke noe skrus av når annet skrus på. Vi går jevnlig på smellen… Men så kommer vi til de virkelige reglene.

Og det er de som skal sørge for at alle ferierende har mest mulig ferie når det står ferie på programmet. De er viktige. Jeg har sett nok av hytteliv som favoriserer noen, mens andre –  vertskapet, helst hun – fungerer som alles tjenere. Mine foreldre hadde hytte i min oppvekst. Den var stort sett fylt til randen – dvs åtte køyer – av folk. Moderen stilte med hjemmelaget mat hver dag hele ferien. Faderen bar vann og ved – og fylte parafin. Han smurte dessuten alle ski - og serverte kaffe på sengen. Det siste for å få oss på til lang skitur. En plage, om jeg skal være ærlig, men mye infamt kan dekkes under parolen "snill". Mine foreldre var ikke særlig gode på å delegere, og vi andre syntes nok det var en behagelig arbeidsfordeling.

Jeg var godt voksen før jeg tenkte gjennom «systemet». Til mitt eget forsvar har jeg tenkt at de egentlig likte det litt, men siden jeg er annerledes skrudd sammen og ikke har samme husmorstolthet som min mor, har vi altså innført noen hytteregler som nye gjester – de som skal bli noen dager - informeres om i forkant og får repetert med jevne mellomrom.

Den viktigste er at vi ikke spiser frokost sammen på hytta. Med få unntak knyttet til weekendbesøkende og avreisedager. Men ferie hos oss betyr at man står opp når man vil og fikser sin egen frokost. For min del; relativt tidlig. For gemalens del; tilsvarende sent. De som ikke har spist frokost når han står opp, får forresten vanligvis tilbud om egg og bacon, og noen har i årenes løp funnet ut at det kan betale seg å sove lenge. Han er betydelig greiere enn meg. Jeg ordner ikke frokost til noen.

Den neste regelen er at hver enkelt rydder bort spill de har brukt og fjerner sitt eget rot ( = bøker, strikketøy, plagg man har tatt av seg når jeg har fyrt for kraftig, noe som skjer relativt ofte) etter bruk. Jeg bryr meg ikke om hvordan det ser ut der folk sover, men vår bitte lille stue og andre fellesområder skal innby til sjelefred…

Regel nummer tre er at alle er med og rydder av bordet, men at oppvaska i utgangspunktet er mi! Unntak er om regel nummer fire trer i kraft:
Dersom vi – dvs flere familieenheter - er her sammen over flere dager, fordeler vi middagene; innkjøp, tillagning og oppvask.

Dette er selvsagt nær beslektet med vårt stadige tilbakevendende tema: Forventningsavklaringen. Selv nå når gemalen og jeg rår grunnen alene (og bunkene med bøker i stua er adskillig høyere enn vi tillater når hytta er fullere sommerstid) tar vi den runden ved ankomst. Denne gangen ankom han to døgn før meg, men det første han sa – nesten før jeg hadde satt fra meg to medbragte handleposer på kjøkkenbenken – var dette: Nå kunne jeg tenker meg en liten gjennomgang av planer og ønsker for de neste døgnene her nede. Så da gjorde vi det…

Ytterligere to døgn seinere er vi begge fornøyd. Vi er på god vei gjennom planlagt meny og hver våre annonserte jobbebehov. Vi har «rusket»opp i hagen og klipt den hekken vi aldri fikk tatt i høst ( mitt behov, avtalt under Dags tillyste åpningsmøte). Noen har tatt igjen forsømt søvn, vi har lest, begynt på sesong 8 av Homeland og tatt flere medaljer i skiskyting. Jeg glemte forresten å si at jeg ville spille Rummy, men litt ekstra er det lov å komme på underveis.

God ferie, folkens. Husk at forventningsavklaring demmer opp mot skuffelser og misnøye, og at regler ikke trenger være kjipe. De kan faktisk gjøre livet godt – for alle.

Les innlegget

Forståelse eller tilgivelse?

- Kan jeg få en prat med deg? spurte hun. Jeg ble litt overrasket. For hun hadde unngått meg i lengre tid og var - av grunner jeg ikke helt forstod – svært fornærmet, først og fremst på mannen min, men også på meg. Jeg visste at hun også hadde konfrontert noen felles bekjente med at dersom de brukte tid med oss, kunne de ikke regne med henne i sin omgangskrets. Ingen i umiddelbar nærhet av henne, trengte visst å være i tvil om hva hun mente om oss. Situasjonen var slitsom, men det var lite vi kunne gjøre med den, tenkte vi. Den som sloss med feieren, blir svart

Men nå stod hun altså der. Foran meg og ba om en prat. - Jo, selvsagt, sa jeg – og tenkte at det var en fin mulighet til å korrigere noen antagelser hun måtte ha. Det var sommer og sol og vi befant oss på samme sted. I telt og campingvogn. Det var godt. Vi kunne sitte ute. Med mye luft rundt oss. Det kommer godt med når det øvrige kjennes litt trangt. Og kleint. Og usikkert.

Jeg ventet på hennes utspill da vi hadde rigget oss til på avtalt sted til avtalt tid. Jeg tror kanskje hun hadde håpet at jeg, på tross av at vi satt der på hennes initiativ, skulle ta ordet. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe å si. Hun harket seg inn på banen etter hvert – og fortalte det jeg allerede visste; at hun hadde behandlet oss stygt. Jeg var glad og takknemlig for ærligheten hennes. Var klar til å ta imot hennes anmodning om unnskyldning, men det kom ikke noe i den retning. I stedet begynte hun å forklare. Hvor vanskelig det hadde vært for henne, at hun hadde misforstått noen ting og at hun hadde hatt det tøft på andre områder, også…   Det var lett å få medlidenhet med henne, men jeg ante først ikke hva jeg skulle gjøre, for nå bar det over skog og hei inn i et helt annet landskap enn jeg hadde sett for meg. Da jeg omsider fikk summet meg, stoppet jeg henne forsiktig med hånden og spurte om jeg kunne få stille henne et spørsmål? – Joda, det kunne jeg…

- Hva er du egentlig ber om fra meg nå, spurte jeg; - Min forståelse eller min tilgivelse?  Hun stoppet opp. - Egentlig begge deler, sa hun da hun fikk tenkt jeg om.

- Jeg tror jeg kan tilgi deg, sa jeg, selv om det kjentes litt tøft å si det. Jeg visste at jeg måtte legge til noe om tillit etterpå. Noe om at den hadde fått et skudd for baugen. Viktigere der og da, var det at jeg måtte si at hun ikke kunne få min forståelse. At det faktisk var svært vanskelig for meg å forstå at hun hadde snakket stygt om oss til omgivelsene og gitt felles venner et ultimatum i forhold til hvem de skulle vanke sammen med. Det ble stille mellom oss da jeg hadde sagt det. Jeg merket at hun var skuffet. Akkurat der og da tror jeg tilgivelsen min – det at jeg ikke ville bruke det hun hadde gjort mot henne – var mindre verdt enn den forståelsen hun hadde håpet på.

IMG_0767

Det har slått meg at det er litt sånn for meg innimellom, også. Jeg tenker at jeg  skal be om tilgivelse for noe jeg har gjort feil, men underveis mot en erkjennelse – eller kanskje helst i stedet for den – forsøker jeg å forklare hvorfor det ble som det ble, hva jeg tenkte, hvilke omstendigheter jeg kjempet mot osv… Jeg roper etter forståelse – og bønnen om tilgivelse står i fare for å blir meiet ned av behovet for å forsvare meg.

Noen ganger er det bare en ting som gjelder: - Jeg gjorde deg urett, kan du tilgi meg. Punktum. Det er så sjelden det får stå alene. Vi forklarer og kaller ting uheldig eller mener at vi kunne nok gjort dette på en bedre måte…  Er vi riktig flinke, kan det hende at hele «erkjennelsen» konkluderer med at det egentlig nok var den andres feil når alt kommer til alt. Han eller henne som jeg egentlig bør be om tilgivelse, blir den som – riktig nok uten å vite det – fikk meg til å gjøre det jeg gjorde. Det som var kritikkverdig eller skulle vært annerledes. Ordene blir rundere og føles lettere å bære når vi setter andre navn på det.

Jeg øver meg. Prøver å kalle en spade en spade og si min feil når det faktisk er det. Bruke ordene unnskyld og tilgi meg uten all verdens tillegg.

- Hilser du mannen din og sier at jeg er lei meg, spurte hun jeg snakket med da vi hadde rundet av for vår del den dagen i sommersola. Forsøket på å slippe lettere var så gjennomsiktig, og jeg tror jeg gjorde helt rett da jeg svarte nei; - Han er her, han også, og det ville bety mye om du tok tak i ham og ba ham om unnskyldning, svarte jeg.  Men det initiative kom aldri...

 

Les innlegget

Påminnelsessymbolet...

Vi har et ekteskapelig symbol hjemme hos oss. Det er ei antikk egghøne jeg en gang arvet etter min mormor, og som betyr mye for meg. Den står på kjøkkenøya vår og er til daglig full av te-lys. Uten at akkurat det har noen som helst symbolsk verdi. Men det har altså høna…

Historien er som følger:

Jeg er ganske pertentlig og nok egentlig flinkere enn gemalen til å ta vare på ting. Han er mye mer slumsete enn meg, selv om han er veldig praktisk. Det tok meg – ærlig talt – en del år å klare å le med ham av noen av hans overraskende uhell hjemme hos oss. Ikke alle.

Tidligere bodde vi i en enebolig med flere verandaer og hage. En sommer spanderte min kjære først ca halvannen liter rød maling på plenen vår og seinere omtrent det samme – denne gang hvit maling – på verandagulvet. Rødmalingen havnet på et ganske konsentrert område, og det var "jo bare å spa opp og så litt", så var det i orden. Mente han. Men la det være sagt: Den spainga tok tid… Verandagulvet hadde vi snakket om å bytte – så egentlig hjalp jo bare hvitmalingen oss å ta en endelig avgjørelse. Allikevel klarte jeg ikke å dy meg, men tjatret og bar meg en smule over hvor surrete Dag var – begge gangene. Jeg ga klar beskjed om hvor unødvendig det var å søle sånn og bla bla bla…

IMG_1014

Så – litt seinere samme sommeren, var det min tur. Det var selvsagt et hendelig uhell… Men jeg klarte altså å knuse mitt elskede arvestykke. Mormors egghøne, det vil si, toppen på den - med hønehode og stjert – gikk i dørken med et brak. Jeg grein – og Dag trøsta. Sa noen velmenende ord om at det bare var en ting – uten at det hjalp stort, selvfølgelig. Så satte han seg stille ned ved kjøkkenbordet, fant fram limet - og gjorde et møysommelig arbeid for å få den sammen igjen. Og klarte det.

Da han hadde sittet der en stund, kom det sakte og stille fra plassen hans: ”Jeg må innrømme at jeg er glad for at det var du selv og ikke meg som gjorde dette”.

Akkurat da gikk det opp for meg hvor såret han egentlig måtte ha vært over at jeg - når han helt klart har vært ergerlig på seg selv - hadde lagt stein til byrden igjen og igjen. Han hadde helt rett; Det var godt jeg knuste egghøna helt selv… Og det var definitivt tid for meg til å svelge stoltheten, innrømme min svakhet, ta ansvar for mine gjerninger og be ham om tilgivelse. Noen ganger er det sånn. Forhenget må dras til side. Vi har blindsoner og ser ikke klart, før noen speiler vår egen oppførsel. Dag hadde nok møtt gnålinga mi med irritasjon og noen kommentarer underveis, men før den dagen da egghøna knustes og han satte ord på hvordan det føltes for ham, hadde jeg ikke tatt det inn.

Og samtidig vet jeg: Jeg kan ikke gi noe løfte om at jeg ikke kommer til å gå i samme grøfta igjen. Jeg har faktisk allerede plumpet uti... Når Dag ikke finner kortmappa si, eller nøklene sine eller noe som ”går så bra” ikke gjør det…. Men det ringer nok noen flere bjeller når fristelsen er der. Og når skaden er skjedd. Sånn at jeg kan få tatt det opp med en gang.

Hadde han tillit til at jeg aldri mer skulle såre ham etter det? Sikkert ikke, og det er jo godt. Fordi jeg er den jeg er – og han den han er. Jeg vet at han kommer til å rote bort kort og nøkler, og et eller annet som han pleier gi løfte om at «går fint!», kommer ikke til å gjøre det. Det vil bli flere skrammer.

Han vet at jeg fort kan holde mitt foredrag om at «hvis du vender deg til å legge nøklene i skuffen i gangen», der jeg - omsorgfullt - har plassert en liten bolle som er godt egnet for sånt, vil han slippe å lete. Det er godt ment, men oppfattes som mas. Og hundre omsorgsfullt plasserte nøkkel-boller hadde neppe hjulpet.

Dette er småting, men summen av småting kan ødelegge mye. Skape sår og oppleves traurig i lengden. Når det kommer til større og virkelige smertefulle ting – som triggere fra barndommens traumer, utroskap eller lånet du ikke visste om – er det å gjenvinne tillit betydelig mer krevende og vi må gi hverandre mer – og god - tid. Og det er ikke du - eller jeg - som forvoldte skaden og såret som bestemmer når den prosessen er ferdig, men han eller hun som ble såret.

Kanskje du eller dere også har et sånt symbol hjemme. Noe som minner deg på noe viktig. Noe dere ikke må glemme. Noen synes sikkert egghøna vår - den sammenlimte som ikke er så fin som den en gang var - burde vært kasta. Aldri i livet. Den er egentlig finere enn noen sinne...

 

 

Les innlegget

Antar du nå..?

Det slår meg igjen og igjen at vi – og jeg inkluderer villig meg selv i dette – styres av antagelser. Derfor øver jeg meg på å stille meg selv følgende spørsmål ganske ofte:- Vet du at det er sånn, eller antar du nå? Det er veldig oppdragende. Samtidig øver jeg meg på å være oppmerksom på andres antagelser – de direkte eller indirekte. I den siste kategorien overhørte jeg følgende for ikke lenge siden; - Ja, når man får barn oppdager man at det viktigste i livet ikke er å ha det ryddig hele tiden.

Det ble sagt i spøkefull tone til en annen, så sånn sett var det egentlig ikke noe galt i det. Allikevel: Jeg var kjapp til å se et par antagelser i forlengelsen av det som ble sagt. For det første: Trodde hun som sa det at den hun myntet kommentaren på fram til hun fikk barn hadde ment at det viktigste i livet var å ha det ryddig? Mente hun som sa det at vi som har det ganske ryddig rundt oss – med eller uten barn – rydder fordi det er det viktigste i livet? Og til sist; tenkte hun selv at det viktigste i livet var å ha barn?

Joda, jeg innser at det finnes forsvar i tankegodset mitt. Jeg er tross alt relativt ryddig – og barnløs. Hadde vi hat barn, burde de – gitt min alder – nå være utflytta eller i det minst såpass voksne at jeg sikkert hadde hengt over dem med spesifikke ryddekrav, men allikevel. Og livet er meningsfylt også uten barn, la det være sagt.

IMG_4665

Når det stort sett er relativt ryddig der vi bor, er det ikke fordi det er det viktigste i livet. Det er fordi det hjelper meg å hvile. Jeg trives med å ha det ryddig rundt meg, men objektivt sett det er mye i livet som er viktigere enn akkurat det. Men nå er altså jeg skrudd sammen sånn at jeg må rydde først og kan kjenne på freden etterpå… Gemalen er noe mer fleksibel og klarer utmerket å slappe av midt i rotet, men han har lært seg å stille et spørsmål som jeg opplever som en stor kjærlighetserklæring: - Hvor mye må vi rydde nå før du kan slappe av? Og så «får vi det unna» som jeg pleier å si – f.eks når vi kommer hjem fra tur med bager, skittentøy og mat som skal inn i kjøleskapet.

Det handler ikke om fasade eller nedlatenhet i forhold til de som har det utmerket i rotete hus, skrever over turutstyret på vei til sofaen og lar både mat ( hmmm) og skittentøy fylle gangen til dagen etter. Noen mener de er frie når de har det rotete rundt seg – og at de skal ha «kommet over det at det betyr noe hva andre måtte mene». Jeg er vel selv såpass vant til å by på meg selv, at jeg ikke ville følt meg avslørt av et rotete hus. Og når jeg selv er på besøk der kaoset er påtagelig, tenker jeg at «trives de med å ha det sånn, er jo det fint». Jeg bryr meg ikke så mye, men jeg tenker heller ikke at disse menneskene har langt viktigere ting å bruke livet sitt på enn å rydde.

Min antagelse er altså at nivået på ryddighet i de tusen hjem, stort sett handler om at det bor folk i det huset som trives med det nivået de holder det på. Stort sett uavhengig av familiekonstellasjonene. Med noen unntak; De som rydder med utgangspunkt i en nevrose, eller som har det være mer rotete enn de egentlig foretrekker fordi de ikke er helt i form for tida. Eller fordi de ikke når over fordi det å ha fått barn tar mye fokus de første månedene. Jeg antar på den annen side ikke at ryddige mennesker er opptatt av uviktige ting her i livet. Heller ikke at de fleksible (mye penere ord enn uryddige), har det rotete fordi er opptatt av det viktigste. Og jeg vet at vi innimellom kommer utilsiktet skjevt ut når vi spissformulerer oss...

Jeg antar også at de fleste tror gemalen og jeg har det ryddigere enn vi egentlig har det… Klesskapet vårt skulle definitivt vært gjenstand for rydding med hard hånd. La det bare være sagt…

Kanskje dette kan være noe å reflektere over denne helga: I hvilken grad styres du av sånne hverdagsantagelser? Eller opplever du at omgivelsene har grepet tak i antagelser om deg som ikke stemmer? Vi unngår det aldri helt, men det er all right å være litt obs, tenker jeg. Sjekkspørsmålet er altså dette: Antar jeg – eller vet jeg?

Les innlegget