Tonje og Dags blogg

De som har fulgt oss og bloggen vår noen år, vet at vi forsøker å planlegge adventstiden godt. Vi ønsker ikke en for full kalender som fort kan ende med at vi sitter utmattet tilbake etter mye stress og sosialt kjør i adventstiden og jula. I år har det ikke vært noe problem … Vi har gjennomført en hyggelig middag for seks – i god avstand, som seg hør og bør i disse tider. Men vi har også nettopp avlyst en kommende søndagsmiddag med en niese. Hun skulle komme med toget fra et litt ekstra belastet område. Det var en tøff avgjørelse å droppe det, men vi minner oss selv igjen og igjen på at vi er heldige. I dette landet – og her i stua vår. Tross alt. Vi satser på nye muligheter.

Min mor var ekstremt ekstrovert. Det måtte skje noe hele tiden. Derfor tok det litt tid for meg, som hennes introverte datter, å finne ut at jeg faktisk er det: Introvert. I ungdomstiden kjente jeg meg bare annerledes. Og konstaterte at mor var litt i overkant … ett eller annet. I tillegg var jeg enebarn. Min mor var hjemmeværende. Det følger forventinger med sånt. Jeg taklet det dårlig ... Mamma ladet sine batterier i fellesskap med andre – der jeg etter hvert skjønte at jeg tappet dem, sakte, men sikkert, selv om jeg tør påstå at jeg elsker mennesker. Da hun ble gammel og litt mer immobil, var allikevel innsatsen hennes imponerende for å få til en eller annen aktivitet der hun kunne treffe folk. Hver dag. Den gang skjønte jeg ikke hvorfor mamma ikke ville at vi skulle handle «i stort»når vi var på besøk. I min verden var det fryktelig ineffektivt å la være, men etter hvert gikk det opp for meg at vi med det hadde snytt henne for de daglige handleturene. Med rullator. Hun kunne kunsten å være en smule selvmedliden, også. En søndag jeg visste at hun skulle i selskap, ringte jeg henne på morgenen for å ønske henne en god dag og be henne hilse. «Ja, jeg er jo glad det skjer noe i min verden, også», svarte hun. Jeg tenkte raskt gjennom uken som hadde vært, og måtte bare kommentere: «Mamma! Nå var du på noe på mandag, tirsdag, onsdag,torsdag og fredag. Den eneste dagen denne uken det ikke har skjedd noe, var igår. Jeg tror neimen ikke jeg gidder å synes synd på deg…» Den lille realitetsorienteringen fikk hun tåle, tenkte jeg. Den gangen.

Her om dagen tenkte jeg på det igjen. Jeg hadde hatt enda en hjemmekontordag i rekken av mange. Det har blitt nesten like mange hjemmekvelder, men akkurat den kvelden skulle vi på en lynvisitt til en nyoperert venninne. Planen var å stå i gangen hennes med maske mens hun – også med maske – satt på en stol noen meter lenger inn. Visitten tok 33 minutter. På veien hjem hørte jeg meg selv si – til han i førersete som har cellekontor og skrifter rammer rundt livet litt hyppigere: «Jeg får si som mamma. Jeg er glad det skjer litt i min verden, også.» Så lo vi godt, for ingen av oss hadde trodd at jeg skulle komme dit at min sosiale tank kjentes nesten tom, og at et kort besøk «i døra» og en 15 minutters transportetappe skulle oppleves som en slags opptur.

Jeg erkjenner at vi som er introverte har en fordel i denne tiden. I tillegg har gemalen og jeg god trening i å forsøke å finne «godsidene» med det meste her i livet. «Godsida» nå er mer ro i en tid som fort kan bli travel. Men når ribba er i fryseren, medisterkakene er stekt, julebrevet er ferdig - på norsk og engelsk - alle gavene er i hus, og planen for julebaksten er lagt allerede 4.desember, er det noe som ikke helt stemmer. Kalendersidene framover er ikke helt tomme, men selv for oss, som har bremset etter én julekonsert og sørget for hjemmekvelder mellom slagene både i adventstida og jula i mange år, ser det glissent ut. Det betyr: Her gjelder det å bruke kreativiteten, nytte sjansen til å sørge for at stillheten brukes til god ettertanke, finne fram noen av de bøkene vi en gang tenkte vi skulle lese,  fylle de rammene vi faktisk har til rådighet så godt vi kan, bruke zoom til møtepunkter også påfritiden, og - for all del: ikke handle «i stort».

‍

«Dette må være en krevende dag for enslige kvinner som lengter etter mann og barn», tenkte jeg. Og kjente at jeg ble veldig glad for «omsorgsdag»-meldinga. Samme ettermiddagen fikk jeg en til: «I dag tenker jeg på noen av dere som har satt gode spor i livet mitt,» skrev ei av «mine» jenter fra mange år tilbake –og som fremdeles holder kontakten. «Gratulerer med morsdagen!» fortsatte hun. Det varmet – og jeg håpet mange flere barnløse var like heldige som jeg den dagen. For det er mange av oss som har valgt å være «mødre» og støttespillere for barn og unge, og som har betydd mye for andres utvikling.

Selv begynte jeg å tenke på de som har vært mine reservemødre og -fedre, støttespillere og mentorer gjennom årene. Mennesker som har sett meg og mer eller mindre bevisst plantet gode verdier i meg. Den første av dem var min enslige tante – egentlig mammas litt yngre kusine – som var med oss på de fleste ferier da jeg var helt liten. Og som er i livet mitt fremdeles. En oppmuntrer som får meg til å kjenne meg verdifull hver gang vi møtes. Det er noe spesielt med dem som har vært der hele tiden …

En av naboene i gata der jeg vokste opp, har også vært der siden jeg var liten. Hun og mannen startet barneforening i hjemmet sitt, og jeg ble med. I tillegg til sine egne fire, hadde hun og mannen et stort hjerte for ungene rundt dem. De var del av den "landsbyen" som skal til for å gi barn en god oppvekst. Fordi hun var der da jeg var barn, ble tilliten til at jeg kunne betro meg til henne som tenåring, etablert. Å sitte ved kjøkkenbordet deres, dele liv og drikke kaffe mens hun pendlet mellom grytene og stolen på andre siden av bordet, er blant mine kjæreste minner fra tiden på videregående og ung student. Det livet hun og mannen levde, ga tyngde til ordene deres. De levde «ikke for å jobbe, men jobbet for å leve», husker jeg han sa en gang. Han hadde fått tilbud om en annen jobb som nok ville gi velkomne penger i kassen, men også kreve mer av både tid og krefter. Han takket nei, fordi han ville fortsette å bruke tid på mennesker. For meg har det perspektivet på livet blitt en viktig verdi – sammen med troen på at det betyr noe om også jeg har en åpen dør og tilgjengelige kaffekrus.

I voksen alder har jeg – og vi – også vært så heldige å få ha modne mennesker, eldre enn oss, som venner og mentorer. Da vi mistet de som stod oss nærmest for et par år siden, var sorgen stor. Hvem skulle utfordre og gi oss råd nå? Hvem skulle ta omsorg for oss? Det kjentes rart å være trygge voksne, som vi mener vi er, og samtidig kjenne oss så ribbet, tomhendte og fattige som vi gjorde da.

Samtidig ble det en viktig påminnelse; alle trenger noen, og vi gjør det hele livet. Jeg tenker på en britisk kristenleder som en gang så ut over en forsamling av pastorer og ledere og sa det på denne måten: «Dere ser ut som hyrder bakfra og sauer foran». Det er sånn det er. I hvert fall for meg. Jeg er en «sau» som trenger noen som viser retning, hinter om at jeg bør hvile, lærer meg nye sannheter og bistår med omsorg når jeg har tullet meg inn i et kratt jeg ikke var oppmerksom på. Fordi det er sånn, vil jeg også ta min egen «hyrderygg»på alvor. Prøve å leve slik at jeg kan formidle viktige verdier, ta omsorg for noen, bistå om de surrer seg inn i noe de sliter med å komme ut av, og stille gode spørsmål.

Jeg vet at jeg ikke alltid lykkes med det, men jeg vil bevisstgjøre meg den rollen også framover. Det har jeg lyst til å utfordre flere til: Hvem har vært dine «mødre» og «fedre» utover ditt biologiske opphav? Hvem har du vært – og er – ekstra omsorgsperson for? Det skal kanskje ikke så mye til: Erfaringen min er at vi kommer langt med en kaffekopp, noen gode spørsmål og litt mot til å dele det livet har lært oss …  

‍

 «Jeg kommer neppe til å flytte tilbake til hovedstaden. Den erkjennelsen gjør meg litt vemodig der jeg betrakter stresset og noen unge studenter jeg antar har blitt i byen for å lese til eksamen, (---) Det er bare å innrømme det: Jeg har fremdeles et urbant jeg som suger inn inntrykkene i denne byen og gir Hamsun rett når han kalte den en ”forunderlig by som ingen forlater før han har fåt mærker av den.”
‍

Det er åtte år siden den teksten ble til. De siste seks av dem har jeg bodd i Oslo. Ikke fordi det urbane suget vant, men fordi vi godt og vel ett år etter at dette ble skrevet, vurderte det ytre trykket såpass krevende at vi brøt opp etter atten år i Sarpsborg.

Det var ikke en del av den opprinnelige planen, men livet bød på noen tøffe utfordringer og behovet for en løsning for framtiden ble presserende. Alternativer ble diskutert og veiet. Konklusjonen trukket: vi solgte leiligheten vi elsket og gjerne skulle blitt gamle i, og flyttet tilbake til Oslo – som tross alt hadde vært «vår» by før vi gjorde sarpinger av oss. Vi flyttet. Vi rømte ikke. Hadde flyttelasset gått ett år tidligere, hadde nok det vært tilfellet. Det var viktig for oss at vi ikke gjorde det.

Noen forandringer i livet slår beina under oss – og de kan komme ut av det blå. I noen tilfeller får sånne endringer fatale resultater: livsbegrensende sykdom eller enda til død. Andre ganger går det ikke på den fysiske helsen løs, men kan utfordre den psykiske. Eller relasjoner rammes på en måte som gir pustebesvær. Bare de som har vært gjennom det, vet hvordan det føles. Og hvor lett det er å røre rundt i en grøt av mulige følger som alle føles litt halvveis. Vi var gjennom det. Alene, sammen – og sammen med gode veiledere. I sånne prosesser er det viktig å få flere muligheter på bordet. Dit havner de radikale alternativene vanligvis ikke med en gang.

De første forsøkene på å stable livet på beina igjen, handler etter min erfaring dessverre ikke om at man «putter noe nytt i bollen for å lage en annen kake», men mer om å tilsette ingrediensene i en annen rekkefølge i håp om at det vil gi et annet resultat. Det lykkes neppe ... Resultatet vi ønsker er et tilfredsstillende liv – det vi mistet i kampens hete.  Noen ganger skal det ikke så mye til for å få til det. Andre ganger må vi grave dypere og ta på alvor at det i beste fall er bortkastet tid å leve som vi gjorde før – og legge til de sårene vi fikk i kampens hete – og så håpe på at ting blir bedre, eller i det minste nullstilt. Å satse på det siste er antagelig naivt. Mange av oss finner i stedet ut at vi må avgrense oss i forhold til enkeltmennesker eller miljøer, kanskje skifte jobb, eller – som vi: flytte. Joda, vi vet at nissen har en tendens til å bli med på lasset? Det var derfor jeg poengterte forskjellen på å «rømme» og å «flytte». Sagt på en annen måte: Rømmer vi, etterlater vi oss en masse rot. Flytter vi, tar vi livet med oss. Nissen også. Forhåpentligvis i bearbeidet form.

Flyttingen trenger ikke alltid være så definitiv som vår, der vi sørget for en drøy times kjøring mellom gammelt og nytt bosted. For noen er løsningen å flytte til et annet nabolag – om det var nabolaget som ble triggeren. Eller man ser seg nødt til å «flytte ut av» en menighet, et idrettslag eller en annen form for klubbvirksomhet. Tøft nok, om medlemskapet har vært langvarig eller følelsen av tilhørighet er sterkt. Men det kan være verdt det, om det – på kort eller lang sikt – gjør livet bedre eller annen aktivitet mulig, sørger for at nattesøvnen vender tilbake – eller redder en relasjon som er viktigere enn de andre.

Den minst radikale, men kan hende ikke den enkleste, flyttingen, handler om å flytte fokus. Jeg tror det er mulig å forsøke å rømme fra tanker … Noen prøve å forlate kaoset ved å sette seg på lokket. Det vil antagelig smelle etter hvert. Vil vi foreta den typen flytting, må vi gjøre som om vi flytter fysisk: Rydde. Bestemme hva vi vil ha med videre og hva som skal kastes. Eller som vi gjør med konkrete gjenstander innimellom: Ser på dem, spør oss om nytteverdien, gjør oss en smule harde og sier at «du har vært en del av livet mitt fram til nå», men jeg trenger deg ikke i framtida. Og så lukker vi øynene og lar det gå i søpla …
‍

Om vi trives i Oslo? Vi gjør det. Savner noe – og noen. Gleder oss over å få andre nærmere og over nye bekjentskaper og oppgaver. Favner de fordelene livet i hovedstaden gir oss – og tenker at all historie gir livet ny læring. På godt og vondt.

‍

I dag slo det meg at det er viktig å dekke egne «røtter»,også. Fordi livet selv har barfrost å by på … Innimellom til og med lange vintre. Ikke bare som en årstid vi vet vil komme og kreve yttertøy og støvler (jeg er ikke fan av støvler), men i form av korte eller lange nedturer.

«Sjelens mørke natt» kalte Johannes av Korset det – på 1500-tallet. Da med tanke på en åndelig krise som møter den som har begynt på en reise mot et dypere forhold til Gud. I den sammenhengen passer begrepet vinter, godt. Det er sånne perioder som tar tid – og der det er lett å tro at Gud er borte og dødskreftene overtar; veksten stopper opp, planter visner ned – frosten ser ut til å overta.

Og det tar tid …

Med eller uten Gud i livet (jeg anbefaler selvsagt det første), vil følelsen av vinter ramme oss fra tid til annen. Livet har også sine årstider. Det inkluderer dager og tider da ting er tungt. For noen, mer enn andre. Jeg har venner som sliter tungt med depresjoner og mørke dager. Det at jeg selv så langt har sluppet betydelig billigere unna enn dem, er en form for urettferdighet som jeg er spørrende til – selv om den har kommet meg til gode. (For å ta det med en gang: De tankene jeg deler nedenfor, har jeg ingen illusjoner om at er medisin god nok for de som virkelig har en krevende psyke å slite med.)

En venn la ut en viktig kommentar på Facebook forleden. Et apropos til koronatiden. «Det er ikke sant at vi er i samme båt, alle sammen», leste jeg. Fortsettelsen lød omtrent som så: «Men vi er i den samme stormen. Båtene våre, de er forskjellige …»

Det er helt riktig. Folk rundt meg vil nok hevde at båten min er en optimist-jolle. Det kan hende. Poenget er at vi både har og tar det forskjellig. For noen er livet - og denne tiden - en dyr lystbåt med plass for mange. Andre befinner seg på et krigsskip. I stadig beredskap - uansett vær. Noen nyter livet alene i en kajakk - uten å reflektere over at det de sitter i egentlig er ganske skjørt. Forhåpentligvis har de lært viktige taktikker før de satte doningen på vannet ... Slik kunne jeg fortsatt, men tilbake til bildet fra rosene mine:

Noe av det jeg dekker «røttene» mine med, er et valg om å fokusere på det som er bra. Inspirert av min mor, som i godt voksen alder henfalt til å se negativt på livet, bestemte jeg meg for å «gjette kryssord med kulepenn» for ikke å havne i det samme sporet. Det var et godt valg. Og viktig – ikke minst fordi jeg innser at jeg har lett for å bekymre meg.

Et annet «dekke» og valg, handler om takknemlighet. Jeg prøver å starte dagen med å tenke over hva jeg har å takke for. Noe av det er gjengangere: Livet. Mat på bordet. Seng å sove i. I dag takket jeg for fyr i ovnen som vi nettopp har kjøpt på Finn (og for at den gamle ble solgt i går), for kaffe i koppen, et arbeidsmål jeg nådde i går kveld, han som fremdeles lå i sengen og snorket og for et par navngitte venner jeg har hatt telefonkontakt med de siste dagene. Joda, nedoverkreftene truer: vi «driver for oss sjøl» i en bransje som har sine utfordringer for tida. Avtaler avlyses eller flyttes til en høst vi skjønner kan bli rimelig travel (og takk for det!), men jeg er takknemlig for at det ikke står enda dårligere til. Slik sett er jeg glad for at avisene forteller om hvordan vår beskyttelse rammer noen hardt. Dessuten realitetsorienteres jeg med jevne mellomrom gjennom vår kontakt med mennesker som lever under helt andre forhold enn vi gjør her i landet.  

Og la det være sagt: optimist-joller er også rimelig sårbare … Jeg synes vinteren er langdryg. Og mørk. Derfor spiser jeg D-vitaminer og har skaffet meg en vekkeklokke med lys som sørger for soloppgang på soverommet hver morgen. Praktiske tiltak for å dekke røttene mine …

Helt uavhengig av vinter og mørketid, deler jeg skjebne med alle andre som begynner å bli lei hjemmekontor og manglende sosialisering. For min del har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil gjøre vondt verre ved å klage på de som må ta de vanskeligste beslutningene i disse dager. Jeg vender stadig tilbake til to spissformuleringer som fungerer som kompass på min vandring: «choose your battles» og «count your blessings», «velg dine kamper» og «tell velsignelsene dine». I min verden er det viktige råd for å kanalisere energien mot det som er viktig. En liten plan for hvordan vi vil forvalte den energien vi faktisk har – i disse dager, da mange går inn i påskeferien som korona-slitne og med skuffelse over at kjære tradisjoner ryker for andre år på rad – er også en måte for å «dekke røttene våre».

Slik at den veksten som forberedes under dekket vernes om på en god måte. For tross alt: I disse dager lysner det. Vaksine-innkallingen er nærmere enn den var i går, for eksempel. Jeg sier dessuten litt spøkefullt til meg selv at «vi kom gjennom vinteren denne gangen også».

Om rosene mine har gjort det samme, gjenstår det altså å se. Selv om jeg øyner et håp.

‍