Vil Vekst Logo

Tid til?

De siste dagene har jeg vært så heldig at jeg har vært på retreat…

Ikke en sånn programmert retreat der man følger et ledet opplegg fra dag til dag, men noen helt egenproduserte retreatdager med meg og Gud, bøker, skrivesaker og gode sko…

Stanton House 3

Gjennom noen år har jeg lagt opp til noen sånne dager for meg selv – alene – omtrent på denne tida av året. Vanligvis på hytta, som er det stedet der pulsen går ned for oss. I år gjorde jeg det litt annerledes. Tok turen over til England. Takket være internett og gode venner, fant jeg fram til Stanton House utenfor Oxford. Her har jeg pustet, sovet, spist, lest, gått, reflektert og bedt gjennom fire og et halvt døgn. Pratet minimalt – omtrent bare under dagens to felles måltider med de andre som er her av samme grunn som meg; De har trengt å komme litt avsides.

”Det har jeg ikke tid til,” vil noen kanskje si om å gjøre noe tilsvarende. Jeg skjønner hva de mener, men får behov for å forklare: Jeg gjør ikke dette fordi det var noen tomme dager i min kalender som jeg trengte å fylle. Tidlig i våres bestemte jeg meg for å sette av disse kalenderdagene til akkurat dette – uavhengig av hva som måtte dukke opp av mulige oppgaver. Jeg plasserte en ferieuke her – og droppet andre ferieplaner eller jobb (med eget firma kunne jeg jo fort valgt å gjøre noe inntektsbringende denne uka) for å prioritere noen stillere, mer beskytta dager. I fjor gjorde jeg noe av det samme; tre dager alene i stillheten på hytta. Uten TV, med flymodus på telefonen det meste av tida og med "timeplanen" strukturert sånn som jeg trengte det.

For meg og oss er noen alenedager en del av årsrytmen. Dager vi fort kan si til oss selv at vi ikke har tid til, men som kanskje når alt kommer til alt, gjør at vi rekker mer enn vi hadde gjort uten. Det handler på sett og vis om en praksis knyttet til det jeg skrev om sist uke: Fordi vi er begrensede mennesker, trenger vi å stoppe opp for å finne ut hvordan vi skal forvalte vårt begrensede liv.

Da jeg var tjue – og kanskje tretti – hadde jeg en slags opplevelse av at jeg hadde tid og krefter til alt. Etter som livet går, tror jeg mange med meg har opplevd at det blir mer og mer viktig hva vi bruker krefter og tid på. Det handler ikke bare om at kreftene er færre, selv om jeg innser at det kan spille inn. Selv opplever jeg fremdeles å ha stor arbeidskapasitet og –glede. Allikevel oppleves det stadig viktigere å være bevisst mine valg når det gjelder tidsbruk og oppgaver.

Jeg vil helst bare bruke tid og krefter på det som oppleves som best bruk av mine ressurser. Det er stor forskjell på å jobbe mye med ting som gir energi framfor å bruke tida på det som tapper en for energi. Litt poetisk sagt; Jeg vil blomstre med oppgavene og kjenne at dagene er meningsfulle. Ikke bare nyttige, men også gledesfylte. Hva det er som gir den opplevelsen, er imidlertid ikke umiddelbart soleklart for meg. Derfor trenger jeg tid til refleksjon. Det tror jeg alle mennesker - uavhengig av livssyn og hvordan man egentlig har lagt opp livet sitt, har godt av. Fordi troen er en viktig del av mitt liv, handler disse dagene også om at jeg har tid med Gud.

Han er ikke bare en del av mitt liv, men han er den jeg i dypet av mitt hjerte tror vet best hva som er godt for meg. Han er utvilsomt med på mine travle dager, og jeg vet at jeg hver dag kan involvere ham i små og store hverdagsopplevelser. Allikevel har jeg lært meg til å forstå at han går såpass stille i dørene at jeg fort kan gå glipp av hans refleksjoner – og at jeg selv på den annen side omgir meg med så mange forstyrrende elementer at jeg ikke helt fanger opp hva han ser. Jeg vil ta tak i hans tanker om mitt liv – og jeg være sammen med ham, bare fordi han er min skaper, min far, men venn og min redningsmann. Også derfor trenger jeg dager som dette – i tillegg til daglige små møtepunkter med ham. Med en kaffekopp i handa sittende i den gule stolen hjemme, i bilen på vei til jobb med avslått radio, over en åpen bibel.

Mange i vår tid mener at vi må gå inn i oss selv og kjenne bare på egne behov for å få et tilfredsstillende liv. Jeg tror ikke det holder. Jeg tror det er godt, klokt og et gudgitt ønske å kjenne oss selv, våre behov, våre utfordringer, hva som gleder og og hva som begrenser oss. Men jeg tror ikke alle svarene for å finne livets dypeste mening ligger inne i oss. De finner vi når vi gir Gud tid til å dele sine perspektiver og sitt liv med oss. I så måte er noen tilbaketrukne dager en fantastisk ressurs…