Vil Vekst Logo

Store beslutninger - sammen

For mange år siden overtok gemalen og jeg en familiegård. Vi hadde vært gift i knappe to år da situasjonen krevde at vi vurderte en beslutning vi hadde ant ville komme, men som ble nødvendig på et tidspunkt som på ingen måte var optimalt for oss. De som har gårder i familien vet at slike avgjørelser er store og krevende. Vår var også det selv om søskenflokken på seks allerede hadde snakket om hvem en overdragelse var mest aktuell for, og vi hadde så smått hadde begynt å skissere noen mulige planer. De lå langt fram, trodde vi – men forutsetningene vi trodde var der, viste seg å ikke være slik vi hadde blitt forelagt. Vi valgte allikevel – blant annet av hensyn til generasjonen over oss – å gå inn i det. Den beslutningen tok vi sammen. Det var ikke jeg som ble med på Dags drøm og plan, men vi sammen som bestemte oss for å ta over, flytte – og sette oss i langt større gjeld enn vi ønsket. Fire år seinere solgte vi gården – ut av familien. Det var også en krevende beslutning, men prisen hadde blitt for høy; relasjonelt og helsemessig. Vi lever fremdeles med konsekvenser av de årene.

Det er lærdom å hente i enhver livssituasjon og ethvert valg. Både de som viser seg å være riktige, og de vi gjerne skulle vært foruten. Også denne. Vi skulle gjerne vært valget om å ta over gården foruten. Vi gikk ikke naive inn i det, men vi hadde heller ingen mulighet til å forutse at situasjonen skulle bli som det ble. Valget vårt får vi ikke endret på. Det hører fortida til. Men vi gjorde en svært riktig ting i den prosessen som har vært avgjørende for vårt forhold siden: Vi tok beslutningen sammen!

Vi samtalte grundig i forkant om fordeler og ulemper, om muligheter og hindringer, om hva slags styrker og svakhet hver av oss bragte inn i den situasjonen vi eventuelt var på vei mot. Vi søkte råd hos kloke mennesker, og vi spurte oss selv om vi var robuste nok til å møte de utfordringene som ville komme? Svaret vårt var ja. Det viste seg å stemme, selv om presset vi skulle komme til å leve under, ga oss mange mørke stunder. Vi møtte allikevel mørket sammen – fordi beslutningen hadde vært vår, sammen. Ingen av oss anklaget den andre for noe som helst, slik det lett kunne blitt om en av oss hadde følt oss henvist til å bli med på den andres drøm, opplevelse av forpliktelse eller manglende evne til å si nei i første omgang.

Det er lett å ta store beslutninger alene eller i utakt om man er i en parrelasjon. Den enes karrieremuligheter gjør at den andre ofrer seg uten egentlig å ha vært helt med på beslutningen eller forstått belastningen den fører med seg. Hans eller hennes ønske om å flytte – for eksempel tilbake til hjembygda - kan også føre til at partneren stilltiende går med på det, fordi ønsket – eller hjemlengselen - er så sterkt hos den andre. Ikke bare hvor man bor, men hvordan, er også en stor beslutning. Mange har gått med på hus- ,hytte- eller bilkjøp fordi partneren har ønsket det selv om det ikke har smakt helt godt eller kjentes riktig. Man kan til og med stå i fare for å overbevise den andre om at karrieren, huset eller flyttingen samsvarer med eget ønske om man ikke er ærlig nok.

Det er et risikoprosjekt for samlivet om ikke slike store beslutninger tas etter en prosess der pluss – og minussider for begge i forholdet står på agendaen og forventinger knyttet til den framtida en da ser for seg, avklares. Kommer en ikke fram til enighet, kan det hende et ”tog” eller to må forlate stasjonen uten at dere er med, men det kan det vise seg å være verdt.

[caption id="attachment_3434" align="alignleft" width="428"

20431584_10210330528643106_619227248354221925_n

Det er fint å ha et felle gjerde å lene seg til: Store beslutninger alltid tas sammen. Også om det tar litt tid...[/caption

Da vi nådde grensen av hva vi kjente at vi kunne leve med, var det viktig at vi kunne møte hverandre med åpent blikk uten anklager av typen ”det var du som dro oss inn i dette, du får jammen få oss ut av det, også”. Vi delte frustrasjonene, smerten og sorgen – og vi satte ned foten, sammen. Etter det har vi levd med konsekvensene sammen, også. Vi vet at det kunne vært så annerledes. Gårdsoverdragelsen kunne kostet oss ekteskapet vårt.

En del store beslutninger er knyttet til nettopp storfamiliens ønsker – også om det ikke handler om en gårdsoverdragelse. Det er lett for foreldre å mene mye om voksne barns beslutninger, og det kan være vanskelig å la være å lytte til generasjonen over når det gjelder valg av karriere, bosted – og deres mer eller mindre egoistiske ønsker. Slik vi ser det, er det viktig å møte dem med respekt – og grenser. ”Jeg hører hva dere mener om saken, men det er vi som må ta denne beslutningen sammen”, er en viktig setning å ta med seg. Den man samtidig kan stryke av vokabular-lista, er denne; ”Jeg er jo helt enig med dere, men jeg må jo snakke med xxx først, og så får vi se hva det blir til…”

Å være gift er å være hverandres førstevalg. Under vielser i kirken siteres det fra Bibelen at mannen skal ”forlate sin fra og sin mor”. Noen synes det er ”utrolig gammeldags” og helt uaktuelt i vår tid. Jeg er neimen ikke så sikker. Andre har spurt hvorfor ikke det samme står om kvinnen? Det kunne det godt gjort, men i den kulturen dette ble undervist, var det vanlig at kvinnen fysisk flyttet fra sin familie inn til mannens familie da de giftet seg. Hun trengte ikke denne påminnelsen. Det var han, som skulle fortsette å bo under samme tak som sin egen mor og far, som trengte å forlate dem mentalt og velge lojaliteten til sin kone framfor lojaliteten til foreldrene. Det er ikke mindre aktuelt i dag selv om få flytter inn til foreldre og svigerforeldre som nygifte. De usynlige båndene er ofte svær sterke til både sønner og døtre. Derfor er ekteskapsløftene mer enn fine ord på en romantisk dag. Det handler om en mental forflytning.

Den flyttesjauen visste jeg at Dag hadde unnagjort før vi overtok foreldrenes gård og flyttet nær dem. Og han holdt løftet sitt om å sette meg og vårt forhold foran foreldrenes mening – og foran alle andre som det skulle vise seg mente mye om oss hva vi burde gjøre og etter hvert hadde gjort. Den trofastheten styrket vår relasjon og er en liten del av det gullet vi fant i den ”gråsteinen” som på mange måter representerer den største smerten i vårt liv.