Vil Vekst Logo

Skuffelser og håp

IMG_1713

Jeg er vel muligens ikke den eneste som har blitt tatt litt på senga den siste uka? Som erklærte våren for åpnet, ryddet bort vinterjakkene og fant fram det vi i min barndom kalte for ”småsko”? For så å gni oss i øya da termometeret viste minus ti og meterologene truet med femti nye centimeter med snø?

Innerst inne visste jeg at det kom til å skje. Det er bare på kalenderen at mars er vår. Men tross den dype vissheten gledet jeg meg hemningsløst over tørre veier, lyse morgener og grønne flekker. I Østfold blomstret krokusen og vestlandsvenner delte facebook-bilder av det ene vårtegnet etter det andre. På Mortensrud, der jeg bor, litt høyt over hovedstaden, hadde vi riktig nok fremdeles små brøytekanter og sørpete spaserstier, men også der var det mange tegn som bar bud om at våren var rett rundt hjørnet. Helt til det ble helg, kulde og iskaldt. Tilgi meg, skiglade venner, men heretter får dere dra til fjells – og jeg må reflektere over hvordan jeg egentlig takler skuffelser.

Det får jeg nemlig en liten øvelse i hvert år omtrent på denne tida. Gemalen forsøker forsiktig å strø litt støtsikker sand under meg mens jeg jubler over våren – altfor tidlig. ”Du vet at det kommer en runde til med snø,” konstaterer han. ”Jada,” svarer jeg; ”men kan jeg ikke bare ta det når det kommer, da?”

Og får min årlige trening i ”hvordan håndtere skuffelse”… Denne skuffelsen er verken skjellsettende eller varig. Jeg har vært gjennom det før – og jeg vet at den bare representerer en liten avkjørsel på veien mot sommer. Sånn sett er det vel egnet for trening. Jeg har jo måtte takle skuffelser av adskillig saftigere kaliber – og kommer sikkert til å måtte det igjen.

All støtsikker sand som samfunnet vårt tilbyr, ramler vi nemlig på harde bakken innimellom. Oppgaver vi ikke klarer så godt som vi trodde, forhandlinger noen satte kjepper i hjula for, folk som ikke liker det du sa selv om du var både godt forberedt og saklig, jobber vi ikke fikk, husbud som ikke gikk inn fordi noen hadde mer lyst på huset (og mer solid økonomi) enn oss, medisiner som ikke virker slik de skulle… lista kan bli uendelig lagt. Og broket. Noen skuffelser biter skikkelig og kan potensielt ødelegge framtida vår, mens andre gjør bare veien framover litt lengre. Noen kuldegrader og litt snøfall er bagatellmessig i den store sammenhengen.

Spørsmålet til meg selv blir allikevel det samme. Hvordan takler jeg skuffelser? Jeg har noen store i mitt liv, og hver gang har et nytt spørsmål tatt stafettpinnen fra det første; Hva kan jeg lære av dette? Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg vil lære noe av all friksjon livet byr på. Jeg tror dypt og inderlig – og har erfart mange ganger – at det finnes gull i gråstein. Kanskje ikke så mye, hver gang, men litt. Det gullet har jeg bestemt meg for at jeg vil ha tak i.

Når skuffelsene er av grei karakter, gir jeg med selv en liten tidsfrist for hvor lenge jeg får lov til å surmule. Etter en fartsbot som definitivt kunne vært unngått og med utgifter helt klart kunne vært brukt på noe mer nyttig, ga jeg meg selv to timer. Snøværet sist helg fikk et kvarter og et par grynt. Noen ganger kan en litt bedre middag gjøre susen – eller en trøstefilm, inntatt i sofakroken med et realt ullpledd rundt meg. I yngre år bodde jeg i et hybelhus med felles bad med badekar. Alle visste at når jeg inntok det og stengte døra med bok og tekopp, var livet sånn akkurat passe. Da var jeg enten skuffa eller bekymra – eller begge deles.

Større skuffelser som gjør et innhogg i optimistiske planer og drømmer, eller til og med knuser håp, krever andre tiltak. I mitt tilfelle; bønn – siden Gud er en høyst reell størrelse i mitt liv og min virkelighetsoppfatning. Jeg involverer han – og forsøker å feste blikket på alt som faktisk er bra når noe først er skikkelig elendig. Jeg forsøker å få et så realistisk bilde på situasjonen som mulig, legger en slags plan for vandringen videre,om det er mulig, og så bestemmer jeg meg for å slutte fred med realitetene uten å slippe håpet av syne. Det kan være en krevende balansegang, men det er her treninga hver marsmåned kommer inn i bildet. Jeg tror jo på våren. Selv om jeg ikke ser den.