Vil Vekst Logo

Prøve å rekke alt...

For mange år siden mistet jeg en god venninne. Hun ble 28 år gammel. Fikk leukemi og døde i løpet av noen uker. Det var et sjokk. Ei aktiv jente i sin beste alder. Med engasjement i bøtter og spann – på jobb og privat. Håndballspiller, praktiker, ikke redd for å ta i et tak. Helhjertet i tjeneste for Gud og mennesker. Jeg bærer på bruddstykker om gode minner fra livet med henne – og vemodige stunder med foreldrene hennes i årene etterpå. Moren sa noe rett etter begravelsen som aldri har sluppet meg; ”Hun hadde det så travelt i sommer at du skulle tro hun prøvde å rekke alt...”

Jeg har tenkt mye på det. På alt vi prøver å rekke… Det slår meg ofte når jeg snakker med unge mennesker; denne opplevelsen av at tida går så fort; ”Jeg er jo snart tyve,” sa ei. Med henvisning til alt hun hadde lyst til og ikke ville gå glipp av. Og som gikk ut over andre ting – som hun også visste var viktig. Vi forsøkte å rydde litt i kaoset sammen. Det var med litt tungt hjerte jeg måtte fortelle henne sannheten: ”Livet består blant annet av masse du aldri får gjort. Du kommer ikke til å få med deg alt.”

Det er lett å henfalle til filosofiske betraktninger når selve livet blir tema. Men først og fremst er dette en praktisk sak. Det handler om hverdagen vår. Her og nå.

Jeg liker å observere omgivelsene. For tida konstaterer jeg med smerte at vi vil for mye, de fleste av oss. Og vi støtter velvillig de rundt oss som vil minst like mye. Maser og heier. Noen ganger tenker jeg at begrensning burde vært et eget fag på skolen – og at foreldre skulle hatt mer mot til å si nei til barna sine. Jeg blir aldri lei av å sitere den moren som i praksis var alene med å organisere hverdagen for sine to barn og erklærte at ”de får bare være med på en fritidssyssel hver, for det er det jeg har kapasitet til å følge opp. Bonusen er at de lærer noe få har kompetanse på i vår tid; å kjede seg.” Så langt jeg vet, har det blitt folk av hennes unger, også. Forhåpentligvis er de takknemlige for kompetansen de ervervet seg i barndommen. De har trolig også erfart at det meste av de aktivitetene vi har gått glipp av, er ting vi faktisk sjelden savner.

Det trengs mot til å sette grenser for andre. Og for oss selv. For vi voksne vil også ofte altfor mye – og vi strekker oss lenger enn langt for at omgivelsene skal få hele ønskelista oppfylt. Jeg får lyst til å si som han på radioen: ”Ta dere sammen!” Det går ikke, det løpet vi legger opp til.

Det er vår. Om våren får jeg fantastisk arbeidslyst. Den kommer ikke sigende på. Neida. En morgen våkner jeg bare og kjenner at ” nå må jeg pusse vinduer.” Det er et sikkert vårtegn, for jeg er ikke besynderlig opptatt av vinduspussen resten av året. Med våren kommer en eller annen energi som, om jeg ikke passer på, kan føre meg ut i en virvelvind av aktiviteter og prosjekter.

Nå rekker man etter mitt skjønn mer når dagene er lange og lyse, men allikevel: Vi må slutte fred med og leve i pakt med våre begrensninger. Enten vi ”snart er tyve” eller har levd tre ganger så lenge. Joda, de som er unge skal finne seg selv gjennom å prøve ut mye. Bredde i erfaringer er viktig. Informasjon nok til å gjøre gode valg likeså. Det er annerledes for oss som har levd ei stund. Allikevel kjenner jeg et ”kall” til å være litt brems for de som er midt i den krevende fasen der alle store valg skal gjøres; livsretning, utdannelse, jobb, bosted, hvem man skal dele livet med.

– Pust rolig, pleier jeg å si. Om du mister et år fordi du gjør et omvalg, er det ikke farlig. Eller;

- Det er sjelden helt krise å gjøre feil, men du er ikke tvunget til å fortsette i gal retning.

- Ta en pause.

- Kanskje du skal tenke på å droppe det kurset akkurat nå; det kan jo komme en anledning seinere...

- Nei, du trenger ikke ha vært i alle verdensdeler før du fyller tjuefem…

Hva så med oss som har mange flere år på baken? Selv føler jeg at jeg lever i et spenningsfelt; på den ene siden er jeg veletablert og fornøyd – samtidig ønsker jeg å være åpen for at nye ting kan skje. Jeg liker meg der, men jeg innser: Jeg kommer ikke til å få med meg alt jeg lyster. Jeg kan se meg tilbake og ta meg selv i å tenke at ”om jeg var ung nå, skulle jeg tatt en annen utdannelse. Det … eller det… eller det….” Og allerede der vet jeg; om jeg hadde valgt annerledes den gangen, hadde jeg mest sannsynlig gått glipp av noe av det som betyr mest for meg nå. Jeg hadde ikke nødvendigvis gjort flere erfaringer, jeg hadde gjort andre. Fordi et ja til noe alltid er et nei til noe annet.

IMG_1714

Et ja til å prøve å nå over alt, er et nei til mer ro. Vi kan ganske enkelt ikke ha sakteliv i høyt tempo. Vil vi kunne nyte en kaffekopp i ro og mak, tar det tid. Vil vi sitte på en benk i parken en halv time og bare observere våren rundt oss, går vi glipp av noe annet vi kunne brukt den halvtimen til. Prøver vi å presse tidsbudsjettet og andre budsjetter vi har – det for krefter, f.eks – vil vi komme i gjeld.

Dere skjønner hvor jeg vil hen. Det handler om å prioritere. Gjøre gode valg. Velge bort det mindre viktige. I disse dager reflekterer jeg over hva som er viktig for meg de tre neste månedene: Det blir fire bokser eller lister av det.

1) Hva er det viktig at fyller dagene mine som gjelder jobb ( lønnet, ulønnet og hjemme),

2) Hva ønsker jeg å prioritere for å få energi på denne tiden av året

3) Hvilke mennesker skal jeg prioritere og bruke tid på – og

4) Hvordan skal jeg bruke min tid med Gud og for egen refleksjon. Den 4-eren kan lett bli salderingsposten fordi livet spises opp av de tre andre, så min erfaring er at det er lurt å begynne der. Også om du stryker "Gud" og bare vil ha ro for egen del. Det er ikke uten grunn at en av Bibelens forfattere skrev dette: ”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”