Vil Vekst Logo

Noe å glede seg til...

”Det er viktig å ha noe å glede seg til”, minner ei av mine venninner meg stadig på. Vi har nær kontakt, men bor et stykke unna hverandre. For noen uker siden hadde jeg et ærend i hennes hjemby og tok initiativ til at vi kunne møtes før jeg vendte nesa hjemover. ”Dette har jeg gledet meg til siden du meldte, ” sa hun da vi hadde fått satt oss ned i en krok på hennes stamsted; ”Takk for initiativet som både gir oss et godt måltid sammen – og som har gitt meg noe å glede meg til hver gang jeg har tenkt på. Det er viktig å ha noe å glede seg til, vet du...”

Noen dager før det hadde jeg møtt en annen kjenning tilfeldig på gata. Kona hans og jeg hadde lunsjet en gang i høst – også det litt tilfeldig flere år etter forrige møte. En sånn lunsj som selvsagt ble avsluttet med noen ord om at ”det hadde jo være fint å ha en kveld sammen – alle fire…” Sist vi sa det, møttes vi i farta på Ikea i en travel tid da både de og vi var på flyttefot. Utveksla noen få ord – og ga hverandre løfter om å sees bare vi hadde kommet i orden. Helt ærlig er det vel en god stund siden vi følte oss ferdig innflytta. Nå dumpet jeg altså borti han; ”Jeg hører vi har en intensjonsavtale om å møtes en kveld, ” blunket han – før våre veier skiltes. ”Det er viktig å ha noe å glede seg til, tenkte jeg – og lovte meg selv der og da at NÅ skulle jeg gjøre noe med det. I første omgang ble intensjonsavtalen erstattet med fire konkrete datoforslag fra oss – og når har jeg begynt å glede meg til en kveld sammen.

Det blir lett med praten. Det er vel flere enn oss som har gått på den smellen; Lovt at vi ”jammen skal ta oss en tur” selv om vennene bor langt unna og et møtepunkt krever planlegging. Kommet med runde formuleringer om at det ”hadde vært så koselig” og være helt overbevist om at vage løfter plutselig skal bli en realitet. Sånn helt tilfeldig?

J

IMG_2669

eg innser at det er en ting som må til for å få gjort noe med det; Planlegging. Hvis jeg ønsker å gjøre alvor av tid med mennesker som jeg opplever tilfører livet mitt gode ting og som jeg tror har glede av tid med oss, må det prioriteres og planlegges. Enten det handler om en kveld med gode folk på eget hjemsted eller venner såpass langt unna at det må settes av en helg eller noen feriedager til å reise bort eller invitere folk til oss. Vi jobber en del helger og merker fort at vi trives hjemme og på hytta de helgene vi har fri. Begge deler er vel og bra. Vi er i tillegg nøye på at vi har en god rytme på livet – og at vi som introverte ikke presser vår sosial evne til bristepunktet. Det betyr ikke at vi ikke kan se på totalen med jevne mellomrom og rydde plass til ”noe å glede seg til,” som min venninne er så nøye på å reklamere for.

Så nå gleder vi oss. Denne våren har vi frimodig også invitert oss på til venner et stykke borte - basert på et par av de ovennevnte det-hadde-vært-hyggelig-med-litt-mere-tid-sammen -pratene med påfølgende løfter. Flybilletter nå i mars merket frihelg til gamle venner vi ser altfor sjelden, har vært i boks en stund, og 17.mai skal markeres med andre gode folk utenfor Norges grenser. Jeg er nesten litt stolt over at vi har fått det til. Og en smule skamfull over at jeg løyet til så mange. Derfor har jeg gitt meg selv to oppgaver; Legg inn minst en vennehelg i halvåret sånn at du har det å glede deg til – og dropp munnhellet framover.