Vil Vekst Logo

Hvorfor er dere fremdeles gift?

For noen uker siden ble gemalen og jeg intervjuet av avisen Dagen. De lager for tiden en serie under overskriften ”hvorfor er de fremdeles gift?”. Vårt bidrag kommer til uka – onsdag 29.mai. Timingen passer bra – en uke etter at vi markerte tjuefem år som kjærester og tjuefire som gift.

Jeg liker innfallsvinkelen. I mange år ble det ment og forsket mye på hvorfor par bryter opp, men lite på suksessfaktorene. Hva er det som gjør at par lykkes? Parene som så langt har blitt presentert i avisen har noe ulike svar på akkurat det. Gode svar. John Gottmann, samlivsforskningens grand old man, sammenfatter egentlig mye når han sier at den viktigste faktoren for at par fortsetter å holde sammen i noe de begge betegner som et tilfredstillende og godt samliv, er vennskap.

Det nikker vi gjerne samstemte til. Vennskap krever imidlertid det svaret vi ga journalisten som spurte oss om den viktigste grunnen til at vi fremdeles er et par; Tid sammen.

La oss være ærlige. Det var mange som ikke hadde mye tro på Dag og meg da det ble kjent at vi hadde blitt kjærester. Det skyltes sikkert både aldersforskjellen mellom oss og de åpenbare personlige forskjellene. Jeg var ei relativt rigid dame som sjelden brøt med ”normalen” i verken kles- eller livsstil. Ganske kjedelig utenpå, men langt mer spennende inni, tenker jeg selv. Dag på sin side var fargerik og brøt med det meste som var ”innafor”; Han utfordret omgivelsene tankemessig så fort han fikk anledning, flagret med sitt lange hår og hadde fem ringer i ørene. Joda, vi var et umake par. Vi har snakket om det også denne uka når vi har titta litt tilbake på våre etter hvert mange år sammen. Hva er det egentlig som gjør at vi fremdeles holder i hop?

Ting ser stort sett forskjellig ut fra utsida og fra innsida. Verdier, tro, felles drømmer og dedikasjon synes ikke så godt utenfra og telles sjelden med ved første blikk. Ytre sett var det lite som for tjuefem år siden talte for at Dag og jeg skulle klare å gå i takt, og det har vi da heller ikke gjort alltid. Men vi har ventet på hverandre – og vi har øvd. Slik man må om man skal klare å komme i mål på den 17.mai-leken få av oss mestrer, der vi beveger oss framover med det en benet bundet sammen med en annens. Og vi har ikke bare tatt vare på, men utviklet vennskapet oss i mellom.

IMG_0238

Fordi vi har satt av tid for bare oss… I 1994 var vi travle. Begge to. Derfor ble vi fort enige om at hvis vi skulle få til denne parrelasjonen, som kom som et større sjokk på omgivelsene enn på oss selv, måtte vi sette av en ukentlig kveld som bare var vår. Den måtte dessuten stå i kalenderen, skjønte vi. Så vi merket av kvelder der – og trosset forelskelsens sterke motivasjon til å tro at det kom til å gå helt av seg selv. Sånn har det vært i alle disse årene; minst to, helst flere, ukentlige timer som er bare våre – og som prioriteres foran spennende alternativer og ting vi lett kunne tro var viktigere. For vår del har det hele tiden tjent tre formål; Vi har ryddet opp i det som iblant har kommet mellom oss. Vi har gitt oss selv og hverandre gode øyeblikksopplevelser. Og vi har bygd noe som gjør at vi ikke bare kjører rett inn i tåka når det gjelder framtida.

Vennskap er ikke et forstadium til parrelasjonen. Vennskap er en viktig ingrediens i et godt samliv. Vennskap er ikke noe vi bygger ferdig i starten av en relasjon og som siden er en stabil faktor. På samme måte som at det det å kjenne hverandre ikke er noe vi blir ferdig med før vi gifter oss, for så å bygge samlivet på en konstant grunnmur. Vennskap er noe som kan ødelegges eller utvikles med utgangspunkt i en basis som ble lagt en gang. Dag og jeg kjente nok hverandre rimelig godt den gangen vi valgte å bli et par, men livet – med sine faser og stadige endringer - berører og beveger mennesker. Også oss. Det å sette av fast tid sammen der vi med jevne mellomrom har ro nok rundt oss til å stille hverandre åpne spørsmål om hva som ”ligger øverst”, hva vi gleder oss over, hva vi bekymrer oss for osv, er for oss en umistelig arena for å bli kjent med den andre igjen og igjen og dermed fordype vennskapet med hverandre.

Å miste hverandre er noe som skjer over tid. Å bruke fokusert tid sammen for å være på besøk i hverandres liv, dele gleder og snakke ærlig med partneren, mener vi er en beskyttelse mot å utvide ingenmannslandet mellom oss. Selvsagt kan forandringen den ene eller den andre gjennomgår over tid bli så stor at gapet til slutt oppleves uoverskridelig, men på veien dit kan det være mye hjelp i å snakke sammen og vente på hverandre.

Hvorfor nevner vi dette igjen? For få dager siden møtte vi et par som var med på kurs hos oss for en del år siden. ”Vi har veldig flinke til å sette av tid til hverandre i flere år etter kurset, ” fortalte de, men så hadde fokuset blitt borte. Vi forstår dem så godt. Det er krevende. Såpass at vi for vår del setter inn disse møtepunktene i kalenderen ett år i forkant og bytter dag kun om begge har en annen mulighet samme uke. Unntakene er svært få. De to nevnte har det bra sammen, men de erkjent at de nesten ubemerket hadde mista noe de nå var i ferd med å ta tak i igjen. Ikke fordi det var krise, men fordi de hadde nedprioritert en mulighet til å utvikle og fordype det gode de har sammen.

Forklaringen på hvorfor det ikke går, er ofte ”barna” eller ”jobben”. Dags tidligere arbeidsgiver klødde seg nok i hodet noen ganger når Dag ikke kunne ha et kveldsmøte når det passet alle andre fordi han hadde ”en avtale med kona”. Han ble utfordret på viktigheten av det satt opp mot jobben. Svaret holdt; ”Ja, det er viktig. Det blir dyrt for deg om samlivet mitt ryker, for det kan fort ta et år med dårlig konsentrasjon og kanskje sykemelding…” Nå var det altså ingen overhengende fare for oss, men det er greit iblant å sette det hele i perspektiv. Statistikkene forteller oss nemlig om at samlivsbrudd koster dyrt – ikke bare rent økonomisk - for de involverte parter, for arbeidssteder og samfunnet vårt.

Når det gjelder barna, vet vi også at samlivsbrudd fører med seg stor belastning. Vi forstår vi at logistikken med barn i huset er komplisert – og at mange har dårlig samvittighet fordi de har det hyggelig uten at barna får bli med. ”Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til deres mor”, er det sagt. Det tjener med andre ord barna at mor og far setter av tid ( og kanskje prioriterer barnevakt) for å investere jevnlig i sin relasjon. Par vi snakker med som har barn i forskjellige faser, bekrefter også at det er mulig å få det til, om man planlegger en smule og benytter de mulighetene som finnes. Så bra at de sier det…

Da puster vi ut, og tror at det er mulig for de fleste par å kunne gi gode tips til neste generasjon om de får spørsmålet en gang i framtida; Hva er det som gjør at dere fremdeles er et par…?