Vil Vekst Logo

Hvor er gresset grønnest?

Da jeg hadde rundet tretti og innkassert en passelig mengde pepper, begynte ei av min bekjente å spørre – litt for hyppig – om det var noen mann i livet mitt? Det var det ikke på det tidspunktet. Jeg tok det med ro. Hadde en litt plundrete relasjon i bagasjen og var ikke spesielt opptatt av å bli mor. Dessuten hadde jeg en jobb jeg stortrivdes med og en god vennekrets rundt meg. Jeg var, tross helt normal friksjon, takknemlig for det livet jeg så langt hadde lagt bak meg – også det faktum at jeg hadde hatt frihet til å gjøre de valgene jeg hadde gjort. På den annen side var jeg ærlig med meg selv når jeg så framover; Jeg kunne jo godt tenke meg å gifte meg…

IMG_1567

Jeg ble allikevel litt lei spørsmålene av ulik karakter; ”Har du noen i kikkerten?” eller ”Er det noe på gang i livet ditt, da, Tonje?” .”Noe” var selvsagt en mann. Det meste annet jeg holdt på med, var uinteressant selv om jeg syntes det var dypt meningsfullt og spennende. Til slutt valgte jeg å være tydelig med hun som var ivrigst; ”Jeg begynner å bli litt lei av spørsmålene dine. Kan vi heller si det sånn, at om noe skjer på den fronten, skal jeg love å informere deg?” Hun ble litt beskjemmet, før hun – forståelig nok – kjente behov for å forsvare seg; ”Jammen, jeg tenker jo bare på alt du går glipp av…” Jeg har mye erfaring i å finne ut etterpå hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg kjapp; ”Du giftet deg da du var tyve og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe?”

Jeg er fremdeles litt stolt av det svaret, for jeg tror jeg råkte kjernen av noe viktig.

Vi lever i et samfunn der det er helt vanlig – av både de som er veletablert i varige forhold og de som av ulike grunner lever som single – å mene at det er de single, de som lever alene, som har ”gått glipp” av det viktige i livet. Som har grunn til å savne noe og kjenne at de ikke får med seg alt det en må for å være fornøyd. Moren til en venninne av meg fortalte meg sågar – i sin datters bryllup - med stor overbevisning at når jeg da – i en alder av 22 – ikke hadde ”fått meg” en mann, var alt håp ute. Jeg ble stum. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det godt, nesten førti år etter. Opplevelsen av å ikke være valgt av noen, av å føle at en har mislykkes relasjonelt, av å være mindre verdt enn de som er gift, er så nærliggende når man lever alene. På den annen side henfaller mange lett til idylliske forestillingene om at de som er gift, eller i samboerskap, har lykkes med noe veldig viktig – og liksom har nådd livets egentlige mål.

Jeg vet at det kan oppleves som totale bomskudd når jeg – som (tross ovenfornevnte dames dom) har vært gift i godt over tyve år – begynner å snakke opp singellivet. Men jeg var altså singel til jeg var trettiseks, og jeg tror jeg er litt mer enn gjennomsnittlig oppmerksom på noe av det som kan oppleves krevende ved å være voksen og singel. For jeg snakker om dere som i det minste er godt inne i tyveårene, og som har vært i diverse brylluper til gode venner. Dere som har smakt litt på den ensomheten som nyttårsaften og 17.mai på en særlig måte byr på for de som ikke i utgangspunktet har mann og eventuelle barn som sånne dager skal markeres sammen med. Som har stått der i mørket under fyrverkeriet mens alle parene i det selskapet du som eneste single var invitert i, kliner rundt deg og ønsker hverandre godt nytt år. Eller som har blitt plassert bakerst i køen når ferielista på jobben skulle settes opp, siden du ikke har en ektefelle eller samboer som ferien skal klaffe med. Alle dere som har kjent på at det er vanskelig å invitere folk på middag – i hvert fall flere enn to – fordi leiligheten du hadde råd til å kjøpe er så knøttliten at spiseplassen består av tre barkrakker ved kjøkkenbenken. Dere som sliter med at opphavet kaller hjemmet ditt for hybel og barndomshjemmet ditt for ”hjemme” til tross for at du flyttet ut for mange år siden og gjentatte ganger har forsøkt å antyde at du faktisk har et eget hjem. Dere som er så inderlig lei av mytene om singellivet – og som kjemper en stille kamp for å bli anerkjent og respektert som voksent og tilfreds menneske samtidig som du innerst inne vet at livet som gift neimen ikke bare er tilfredstillende og lykkebasert.

Noen lengter ut av samlivet og tilbake til singellivet, men de fleste som lengter, har antagelig nesa vendt motsatt vei. Godt hjulpet av uærlige sjeler som i godt selskap bare forteller om ekteskapets fortreffelighet – eller planlegger drømmebryllupet. Paulus i Bibelen var av en annen oppfatning og bør leses av både gifte og single: ”Om du likevel gifter deg, synder du ikke, (---) Men de gifte kommer til å møte vansker i livet, og det vil jeg gjerne spare dere for.” Nøkternt og greit – og sant. Gemalen pleier å si det på denne måten: ”Det fine med å være gift, er for eksempel at man er to til å løse de problemene vi aldri hadde hatt om vi hadde levd alene.”

Selvsagt synes vi det er fint å være gift. Vi ble glad i hverandre og bestemte oss for å dele framtida. Det er vi takknemlig for at vi fikk mulighet til, men knirkefritt er det ikke. På den annen side er vi heldige og har mange single i vår vennekrets. Vi synes det er trist at par ofte prioriterer par og ikke inkludere single i sine familier og omgangskretser. Slik vi ser det, trenger vi hverandre som venner og som bidragsytere til forståelse av selve livet. Forskjellighet – også den som gjelder status – er forfriskende og utvider perspektiver. Vi legger også merke til at når single – i flertall - inviteres, er det litt for ofte med baktanke om at de skal spleises med andre tilstedeværende. Noen ganger lykkes sånne prosjekter, men ofte oppleves det ubekvemt og slitsomt for de som skjønner at de har havnet oppi en blinddate de ikke har lagt opp til selv.

Til tross for at jeg var fornøyd som singel, lærte jeg meg å sette noen grenser som ble viktigere for meg jo eldre jeg ble. Jeg tror det var klokt. Når jeg ble invitert i et selskap, spurte jeg ofte om jeg ble den eneste single. Var det en til – av hankjønn – takket jeg gjerne nei til å komme. Var jeg trygg nok, spurte jeg rett ut om det var noen baktanke med det. Jeg svarte også nei dersom jeg lå an til å ble den eneste på f.eks en nyttårsfest. Ved overgangen til et nytt år ble det potensielt for tøft å bli eksponert for det savnet som ikke var ødeleggende for hverdagen min, men som allikevel berørte meg. Dessuten hadde jeg blitt overbevist om et fyrtårn som jeg ville skulle vise meg vei: Det er bedre å leve alene enn med en partner en ikke deler de viktigste verdiene i livet med. På små steder er det ofte glissent med single og det er lett å bli prisgitt fritidsarrangementer basert på at folk er par – og gjerne med barn. Det er gode grunner til at single uteblir – eller flytter til større steder. Det er også en måte å beskytte sine egne grenser på. Jeg forstår dem godt.

Men jeg skulle ønske det ikke var nødvendig. At par med eller uten barn tenkte seg litt mer om, inviterte uten stressende planer, inkluderte flere og ikke snakket som om alle tilhører en større familieenhet - eller egentlig burde gjøre det. At vi som er gift droppet tanken på slektsbånd og bygde familier basert mer på relasjon enn om vi tilhører hverandre av vanlige familiære årsaker. Og at single brukte mer energi på å verdsette det de faktisk har, framfor - som mange dessverre gjør - å se på nåtida som et venteværelse i håp om at lykken i form av et ekteskap plutselig skal stå i døra og varsle at endelig er det din tur. Livet er nå. Det byr på kamper og det har gleder å by oss uansett status. Alenehet er ikke nødvendigvis ensomhet, og ensomheten rammer i og utenfor ekteskapets rammer. Gresset er ikke alltid grønnest på den andre siden av gjerdet. Gresset er grønnest der du vanner det mest, er det sagt. Det tror jeg er helt sant.