Vil Vekst Logo

Dørstokkmila

IMG_0077

Jeg hører med til dem som er innmari glad i å være ute. Det vil si; om våren og sommeren. Om vinteren kjennes veien ut betydelig lengre… Det er kaldt, det er glatt – og innimellom er det begge deler. Jeg finner mange unnskyldninger. En av de mest brukte er at det er vanskelig å kle seg rett. Det blir enten for varmt – eller for kaldt. Dessuten hater jeg støvler.

Joda, jeg er vel kjent med begrepet dørstokkmila. Vinterstid er det krevende å komme seg ut. Men som oftest veldig deilig når dørstokken er forsert og kuldegradene biter litt i kinna.

Sommerstid er det annerledes. Da lever det meste av livet utendørs…

Det meste er enklere når det er «sommer» i livet også. Når det spirer om våren eller blomstrer rundt og i meg. Da vifter jeg med tærne og elsker å kjenne gress og småstein under føttene. Da tar jeg på meg en genser om det er kjølig og tåler til og med greit ei regnskur eller to. Også i overført betydning.

Den følelsesmessige dørstokkmila er den veien vi helst ikke går når kulda kryper innover selve livet. Når temperaturen i samliv og vennskap er ustabil og vi ikke helt vet hva vi skal dekke oss under om vi våger oss ut i åpent landskap. Dere henger med?

Det er avgjørende viktig i alle relasjoner at vi forserer «dørstokkmila» og setter ord på det vanskelig. Det som skal skaper kulden, snøføyka eller høststormen mellom oss. De fleste av oss er sånn skrudd sammen at vi gjerne skulle hatt det unnagjort. Vi kan danne oss gode bilder hvordan det kan se ut når vi får snakka om det. Det er selve samtalen som er vanskelig. Eller rettere sagt; tanken på hvordan vi skal starte en samtale som berører såre punkter, ubesvarte spørsmål og plundrete antagelser.

Jeg har planlagt mange vanskelige samtaler i hodet, og ærlig talt tror jeg det er en god ting å gjøre det. Bestemme seg for hvordan jeg vil prøve å si det jeg har på hjertet uten at den jeg vil snakke med går helt i lås – og forsøke å tenke gjennom mulige reaksjoner fra den andre.

Gemalen er den første til å kunne vitne om at jeg ikke alltid lykkes. Dårligst går det de gangene jeg bestemmer meg for å hoppe i det. Eller bare hopper i det uten å ha bestemt meg for noe som helst. Jeg er av den typen som kan komme til å skyte fra hofta. Det er sjelden lurt, men nå er det egentlig ikke de gangene jeg snakker om her. Det handler om de gangene da jeg vet at jeg bør ta praten, men skjønner at jeg står overfor den mentale dørstokkmila.

Jeg har lært meg at det er klokt å begynne sånne samtaler med ”jeg”… ”Jeg opplever…” eller ”jeg føler…” - vel vitende om at mitt perspektiv ikke er den objektive beskrivelsen av situasjonen. Hvis jeg står på Grefsenkollen i Oslo og skal beskrive byen foran meg for deg, kommer det til å lyde annerledes enn om du står oppe ved Ekebergrestauranten og skal beskrive det du ser. Og står jeg der på Grefsenkollen, kan det være lurt av meg å spørre hvordan byen ser ut fra Ekebergrestauranten selv om jeg akkurat da glaner utover byen selv. Så kan jeg i neste omgang kanskje spørre deg om du har lyst til å høre hva slags utsikt jeg har? Sånt kan det bli en god samtale av selv om tåka henger tungt over byen og ingen av oss egentlig ser så mye av det fine vi dypest sett vet er der.

Noen tror at en del andre liker den typen samtaler. Jeg tror noen takler det bedre fordi de har trent. Og fordi de har gode vaner på å tenke gjennom hvordan de skal starte – og hvordan de ønsker å ta imot forskjellige typer reaksjoner. Men dørstokkmila - når det er småkaldt eller vinden uler rundt hjørnene, den tror jeg de fleste av oss kjenner på…