Vil Vekst Logo

Den rette julestemningen?

Julestemningen siger innpå oss. I dag kjørte jeg mot jobb og gledet meg over hvert eneste lyssatt hus langt veien. Jeg har mer enn en gang tenkt at det var utrolig godt for oss her nord at man valgte denne tiden av året da jula i sin tid skulle plasseres på kalenderen. Lysfesten hører hjemme i mørketida , og jeg tillater meg å tenke at behovet for psykiatrisk assistanse hadde vært mye sterkere om vi ikke hadde denne anledningen til å fylle på med lys og unnskyldningen for å kose oss litt ekstra. Midt i stresset - som mange i disse dager taler for å dempe.

IMG_1403

Ære være alle krefter som ber oss roe ned, finne hvilepulsen og ikke ta helt av i juleforberedelsene. At jul egentlig handler om å være sammen og kose seg med de man er glad i, er gjennomgangstonen i mye jeg har lest de siste dagene.

Det er helt sant – og allikevel helt feil. Det er fint å være sammen – og enda bedre om vi klarer å bryte litt med familiemønsteret og inkludere noen som ikke har noen å markere julehøytiden sammen med. Allikevel: Jul er mer enn familiekos, hygge og alt dette andre vi har mulighet til å legge opp til fordi vi faktisk markere noe som er mye større. Jul handler om at Gud ble menneske. Jeg holdt på å si: punktum!

En av de som bedre enn de fleste har illustrert dette de seinere årene, er den amerikanske redaktøren og forfatteren Philip Yancey. I en av sine bøker beskriver han Guds fortvila forsøk på å fortelle verden at han er en god og omsorgsfull skaper og far, og bruker et bilde som har fungert godt for meg. Gud er som en gullfiskbolleeier, sier Yancey. Første gang jeg leste det, skjønte jeg instinktivt hva han mente.

Jeg var nemlig selv en gullfiskbolleeier på den tiden. Jeg matet mine to gullfisker trofast, og med anbefalte mellomrom skiftet jeg omsorgsfullt vann for dem. Akkurat den seansen var litt krevende: Fiskene skulle opp i en plastpose sammen med litt av det vannet som skulle byttes ut, og mens jeg skiftet resten og gjorde rent i bollen, ble de henvist til noe trangere kår før jeg helte dem og vannskvetten tilbake i bollen.

Fram til Yancey gjorde meg oppmerksom på det, hadde tanken slått meg om at gullfiskene kanskje ikke oppfattet handlingene mine som gode, men mer anså meg som et monster på utsiden av bollen. Vi er som gullfisk, påpekte Yancey. Vi svømmer rundt i vår lille verden og skjønner ikke at Gud vil vårt beste. I neste omgang stiller han et retorisk spørsmål; Hva vil være den beste løsningen for å få oss til å forstå at han faktisk er god? Han gir svaret selv: Gud må krype opp i bollen og bli gullfisk…

Det er det jula handler om. I sin godhet brøt Gud opp fra sin himmel og ble menneske. En av oss. Kjøtt og blod. Inn i en familie som vi uten tvil ville kalt dysfunksjonell: Ei ung forlova jente som ingen trodde snakket sant og en fattig – men helstøpt – mann som må ha vært klippen i Marias liv, ble foreldre til en liten gutt. Gud selv, født på reise. I et okkupert land, styrt av en gal mann som gjorde familien til flyktning-par med et nyfødt barn. Ikke bare ble han menneske; han sørget for å plassere seg selv nederst på rangstigen. Kanskje for at vi skulle vite at han forstår seg på våre liv – uansett hvor sårbare og håpløse vi oppfatter dem?

Det er dette jula dypest sett handler om. Under behovet for kos og alle gode råd om å fokusere mer på relasjoner enn på ting og mat, hviler tilbudet fra en Gud som ble menneske om å reflektere over vår egen relasjon til ham.