Vil Vekst Logo

Barnløs og egoistisk?

Da vi giftet oss for over tyve år siden, hadde vi tatt beslutningen om at vi ikke kom til å satse på egne barn. Jeg var i siste halvdel av trettiårene, men opplevde ikke at jeg led under at den biologiske klokka tikket og gikk. Dag er betydelig yngre enn meg, men fra jeg ble kjent med ham – tre år før vi ble kjærester – hadde jeg visst at han ikke ønsket seg egne barn. Vi var enige om at det ikke er noen menneskerett for voksne å bli foreldre, men at det faktisk er en menneskerett for barn å ha foreldre. Eller i det minste å bli tatt på alvor av voksne. Vi bestemte oss for å bruke våre ressurser på noe annet enn å oppdra egne barn.

Vi sa ikke så mye om beslutningen vår med mindre vi ble spurt. Det kjentes privat og sårbart. Om barn var temaet, var vi imidlertid åpne på at vi ikke planla egne. Da bryllupet nærmet seg, ble det tettere med kommentarer. Ikke minst fra kvinner i min generasjon og oppover. Det var jo ikke noe rart at vi giftet oss fort (fort og fort, fru Blom, vi var sammen ett år…), mente noen, for det hastet jo å få barn når jeg var såpass gammel. ”Vi har faktisk ikke tenkt å få barn,” dristet jeg meg da til å si – og ble vanligvis møtt med et litt overbærende smil; ”Det kommer nok til å forandre seg når dere har giftet dere. Da vil dere nok gjerne være en familie”.

Det var ganske sårende. For det første fordi jeg mente Dag og jeg var reflekterte nok til å konkludere for egen del. Dette var ikke en fiks ide, men en gjennomsnakket beslutning. Dernest har jeg alltid vært av den oppfatning at begrepet ”familie” er relativt fleksibelt. Dag og jeg er en familie. Det samme er en enslig forelder med barn. Og den tradisjonelle familien; mor, far og ett eller flere barn – inkludert eventuelle bonusbarn.

Det var mye jeg fikk lyst til å parere den slags kommentarer med. Men jeg ble stille. Tenkte at jeg fikk være åpen for at de kunne ha rett. Vi hadde jo aldri vært gift før, så det kunne jo tenkes at vi plutselig ville få et uimotståelig behov for å bli foreldre? På den annen side: Selv om de som sa det stort sett var gift og hadde fått barn selv, var det neppe resultat av at noe endret seg etter giftemålet. Hvordan kunne de være så sikre på at vi kom til å forandre mening?

Den forutsette endringen uteble for vår del.

I alle disse årene har vi selvsagt hatt nærkontakt med erkjennelsen av at det er fordeler og ulemper med ethvert valg vi gjør. Også vårt med hensyn til egne barn. Vi ble besøkshjem ganske raskt etter at vi giftet oss og kjente smaken av barn i huset. Det var godt. Jentene ”våre” har for alltid en stor plass i hjertene våre. Vi har ledd og grått med dem. Slitt ut nesten tre ”Løvenes konge-filmer” og lest de fleste Harry Potter-bøkene høyt. Vi har kranglet om mat og antrekk, satt grenser og stått opp grytidlig fordi vi tapte diskusjonen om det faktisk alltid er morgen når det er lyst ute eller ikke. Vi har vært på familieleir og fått skryt av intetanende barneledere fordi barna ”våre” tilpasset seg så lett. Og vi kjente på sorgen da det ble bestemt at det ikke lenger var behov for helgene hos oss. Midt i alle gode erfaringer med barn og ungdom som har vært husvarme i vårt hjem, vet vi godt at selv om vi ikke er uvitende om barns behov og en krevende voksenrolle i møte med dem, er det langt mellom den rollen vi hadde en del år og foreldrerollen.

Noe har vi tapt ved vår beslutning – og noe har vi vunnet.

Vi har for eksempel både hørt og lest at vi som er frivillig barnløse, er svært egoistiske. Det er vanskelig for oss å forstå at det er mindre egoistisk å få barn. Ingen vi kjenner har noen gang sagt at grunnen til at de har fått barn, er at det finnes så mange ufødte som de stiller seg til disposisjon til å føde og ta omsorg for. I pur godhet. Så langt jeg forstår er det det å få barn i hovedsak drevet av det vi kan definere som egoistiske følelser og behov. Det er noe naturlig over det. Vi tror at lengselen etter å få barn ligger nedlagt i skapelsen.

IMG_5035

Allikevel kan vi altså ikke anse det som en menneskerett å få egne barn. Vi vil heller ikke akseptere at det er noe galt med oss som av ulike årsaker er frivillig barnløse. Vi tillater oss å tenke at noen av dem som ikke lykkes med å få egne barn, kanskje burde fått mer hjelp til å se at det er mulig å leve godt som barnløse - midt i all den støtte som i vår tid gis for å lykkes med det prosjektet det er å få egne barn. Et ufrivillig barnløst par vi kjenner, har gjort noen gode valg og sier det omtrent slik: "Det hadde vært fint om folk forstod og trodde oss på at selv om vi ikke har valgt vår livssituasjon, har vi et godt liv - og vi har glede av å benytte de muligheten situasjonen vår faktisk har gitt oss". Dessuten er det en kjensgjerning at adopsjonstallene er synkende og det trengs stadig gode fosterforeldre. Mulighetene for å få utløp for mors- og farsfølelser, er mange.

Selv har vi altså strukket beslutningen enda lenger. Vi har verken egne barn eller barn på fast basis. Jeg kan forstå at det høres kynisk ut. Men jeg tillater meg å mene at vi ikke har gjort det fordi vi er mer egoistiske enn de som på ulik måte sørger for å bli foreldre.

Trekk heller ikke den slutningen at vi ikke er glad i barn. Noen er kjappe til det. Men de har aldri vært med på Dags armhevingskonkurranser eller guidet tur i komposten på hytta vår. Det siste er spesielt populært og møtes med skrekkblandet fryd.

Vi tror vi er omtrent normalt glad i barn – og normalt flinke til å kommunisere med dem. Vi trives med barn og ungdom – og har brukt store deler av livet i nær kontakt med unge mennesker, både i jobb og privat. ”Det skal en landsby til for å oppdra et barn”, sies det i et afrikansk ordtak. Den landsbyen ser vi på oss selv som en del av. Fordelen med sånne som oss, ser ut til å være at vi ikke er foreldre til egne barn. Ungdommer som av ulike grunner og på ulike arenaer gjennom årene har tydd til oss, ser ut til å slappe av. Vi lurer på om det ikke minst skyldes at de ikke ”konkurrerer” med noen vi er foreldre til. Barnløshet gir oss litt mer fleksibilitet og åpner for andre muligheter enn de man får del i fordi man faktisk er foreldre. De mulighetene håper vi at vi har benyttet så langt, og det har vi ønske om å fortsette med.

Uansett status og familiekonstellasjon finnes det både ulemper og fordeler med at livet ble som det ble – ønsket eller ikke ønsket. Vi tror det er mye livskvalitet i å se etter og benytte mulighetene. Det har vært øyeblikk da jeg har stoppet opp og lekt med tanken på hvordan våre barn ville vært. Kjent på undring overfor det valget vi har tatt – for så å vende fokuset mot de gode sidene ved det livet vi har. Det siste har jeg lyst til å utfordre deg på, også, helt uavhengig av din status – ønsket eller uønsket – og det livet du har per i dag; Ta gjerne kontakt med vemodet og savnet i din livssituasjon, men vend fokuset med det som er godt. Også om du akkurat nå tenker at det ikke er så mye.